• 26. september 2019
• Distanse: 18.7 km
• Totalt: 3085.4 km
• Tid brukt: 6:50
• Innkvatrering: Bonotto Hotel Belvedere

Jeg er Betty, 55 år, uføretrygdet og er på vandring fra Stiklestad til Roma. Jeg har gått ca 3000 km og har ca 840 kilometer igjen.

Årsaken til Uførheten er enkelt å forklare med: utbrent. Det er noe alle forstår litt av eller kan forestille seg.

Så spør du gjerne hvordan kan du gå til Roma og samtidig være uføretrygdet. Kanskje jeg kan forklare.

Jeg har etter erklært ufør, forsøkt å arbeide frivillig, sist i Pilgrimsgården i Trondheim i fjor. Kroppen stivner etter kort tid. Vi snakker ikke timer engang. Jeg greier ikke noe form for press eller stress. Jeg har kjørt så hardt før at jeg får fysisk utslag på tempo som jeg før syntes var gøy. Jeg senser fort når stemninger ikke er gode og tar de opp i meg som om det er noe jeg må løse.

Det jeg må løse er kun å ha såpass selvrespekt at jeg lærer meg å ta kroppens signaler på alvor. Det betyr å begrense meg veldig i forhold til folk.

Det går bedre hvis det er litt alkohol i bildet. Alkoholen tar bort brodden av den intense kroppslige følelsen av å bli lammet. Nær familie tåler jeg bedre enn fremmede, venner og bekjente takler jeg i 2-3 timer. Hvis vi går tur, kan jeg orke litt flere timer. Selv om jeg hadde det fint med mine to medvandrer fra Trento, så betyr det ikke at det ikke koster etterpå.

Jeg må skjerme meg selv mot for mange folk. Det er en måte å ha det bedre på. Siden vi har denne ordningen i Norge at jeg får utbetalt uføretrygd, har jeg lovet meg selv og overfor landet, at jeg skal gjøre det jeg kan for å ha det bra med å være ufør. Det betyr ikke at jeg kan sitte i en leilighet og vokse utover, vente på at min mann skal komme hjem fra en jobb han elsker. Jeg kan ikke sitte der som en trofé-kone eller bli en miserabel kopi av min mor som aldri var fornøyd. Nei. Jeg må ta ansvar for meg selv og mens jeg vandrer fungerer livet. Så lenge jeg husker på at jeg har brent lyset i begge ender og ikke tåler så mye, funker jeg bedre enn om jeg glemmer meg selv.

Saken er at å være ufør er en tilstand og en sum av så mangt. Jeg har ikke lyst til å utvikle fibromylargi. Jeg har hatt kreft, det får være nok, og jeg vet at hvis jeg ikke sier ja til meg selv, reagerer kroppen med full stans.

Stein Thue fra Pilgrimsforeningen i Trondheim tilbydde meg å få treffe hans venner, ordføreren i Santa Sofia i Forlì-Cesena og hans kone, like etter Padova, som er i neste uke. Han har vært president for Via Romea i 2017. Jeg har brukt dagen til å tenke meg om. Hvis jeg skal møte nye mennesker som krever noe annet av meg enn å vandre, må jeg bestemme klokkeslett og hvor lenge og jeg er ikke sikker på om det er det jeg skal. Årsaken er at alt har sin pris. Jeg blåser i om det er Jørgen Hattemaker eller Paven vi snakker om, alle møter tar litt mere enn de gir. Hvis jeg skulle treffe paven, måtte jeg bestemt tid og sted og slike direktiver tror jeg neppe han synes er noe interessant. Ei heller en vandrer fra Norge, men det er en annen sak. Hvis jeg skal ha Selvrespekt nok, går mitt liv og mine behov foran slike møter. Jeg må lære meg å leve med meg selv, slik jeg har det. Og så lenge jeg har et ego som virrer rundt og gjerne vil ha alt det gamle og som synes at jeg er en idiot som ikke klarer det bedre, så får jeg vandre videre til egoet stilner såpass at jeg kan høre stillheten rundt meg.

Samfunnet, som er bygd opp på det kollektive egoets behov for at det aldri blir nok, er ikke lenger noe jeg kan innfri på. Der skal man helst yte litt mere enn man egentlig makter og det går så lenge man er frisk og innafor. Når du er uttafor, må du gi slipp på slike krav og kanskje kan jeg takke kroppen for å ha stanset meg, for det er noe som skurrer, når folk aldri helt føler seg okei nok.

Det er mange veier til Rom og jeg går denne. Hver dag har jeg styremøter med meg selv, hvor jeg spør meg selv hva er egentlig meningen.

Jeg finner stor mening i å overgi meg til det som er og sorgen over å ikke få til å funke bedre har roet seg betraktelig.

Jeg vandrer inn i resepsjonen på hoteller, som den største selvfølge og ser mening i at jeg skriver dette. Jeg vet at andre uføre ikke nødvendigvis kan forklare, men har du ramlet av lasset, skal du jaggu arbeide med deg selv for å ikke overgi deg til enkle løsninger som alkohol og annet vissvass som virker dempende.

Livet gnur og svir for alle. Vi må alle finne vår egen indre Messias, som min trombonist sa til meg i 1986. Jeg tror jeg er på god vei til å tåle meg selv. Selvrespekt og Egenverd går foran et hvilket som helst møte.

Alle egenskapene og evnene jeg har må få en pause. Å akseptere det er en større jobb enn du aner, særlig siden jeg har vært knallgod på egenvekt og andres selvutvikling. Rådet folk og dyttet inn min egen energi og hjulpet folk i å finne sin vei til Rom. Når man går tom selv er det ikke mye verd. Det ligger mange uunnværlige på kirkegården. Jeg går for at livet skal være mere enn å forbruke seg. Å ta opp i seg det enkle og å være! Som kan være vanskelig nok.

Jeg tror det gir andre større mening også, at jeg tar vare på meg selv, selv om det kan virke som om man er blitt thøy på seg selv eller det kan virke arrogant eller at man ikke vil eller noe i den duren. Det er ikke sånn at andre ikke er bra nok, det er bare jeg som har blitt bra nok for meg selv. Det handler om Egenverd og Selvrespekt.

Turen i dag gikk veldig lett, selv med tung sekk. 

Innsikt: selvrespekt!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•