• 7. oktober 2021
• Distanse: 13.8 km (Totalt 91.8 km)
• Tid brukt: 4:13
• Innkvartering: Le Terrecotte

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

5. dagen og vi møtte 9 vandrere på veien. Den niende vandreren var en kvinne fra Tyskland og hun hadde ånden over seg. Hun hadde gått fra nord i Tyskland til nå, noen etapper unna Roma. Mannen hennes måtte hoppe av i Werningerode. Han knakk foten. Dro hjem noen uker, kom tilbake i bil og var hennes følgebil resten av vandringen. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke og skulderen verket, men gåingen gjorde henne bra. Hun hadde den spiriten som jeg hadde i 2019 og det er den som behøves for å gå langt. Det var et avklarende møte for meg. Jeg har det ikke i meg på samme måten og derfor tusler vi rolig på gammel oppgått vei og er turister også. Det er helt fint at jeg ikke brenner. Hotellene er fulle til helgen og vi har funnet på noe rart som vi sikkert deler i morgen.

Noen tanker fra i dag:

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid ønsket å finne ut av hva som gjør at man reagerer som man gjør og tilegne meg flere ferdigheter. F.eks. kan jeg fort føle meg veldig uinteressant som person i sosiale settinger og har før tatt på meg utestemmen for å bli sett og hørt. Dette har jeg bare blitt utslitt av. Jeg har løst det med å si at jeg egentlig ikke setter så stor pris på utenpåsnakk og lar heller være å møte opp. Settinger med stettglass utløser faresignal. Jeg har øvd meg litt på det, for å ha ferdigheten inne, men det ble aldri noe av det. Det er ikke alt man må kunne. Blir heldigvis ikke utfordret så mye på det lenger. Det er lov å velge bort noe. Men i bunn og grunn vet jeg at det handler om å være stødig på innsiden og ikke la seg affisere av alle de slanke og flinke, men likevel, tror jeg kunne brukt resten av livet på slike settinger og aldri blitt fortrolig med det. Men litt ost, vin, skinke og en mann på en egen kafé langs en grusvei i Italia er innafor.

Alt som er vanskelig er egentlig en invitasjon til å investere i seg selv. Da oppdager du at en del av deg ikke er med, det er noe som mangler og du vet ikke helt hva det er. Nysgjerrighet for hva det trigger prosessen, men det holder dessverre ikke med å bare ta et helgekurs og registrere teknikken og så glemme at det er et kontinuerlig arbeid.

Det er oktober og det er brystkreftmåned og jeg har i dag tenkt på da jeg selv var rammet. Behandlingen jeg fikk, cellegift og stråling gjorde jobben, men en annen prosess ble også alvorlig. Tankemønstrene mine. Er det sånn at når man ikke er helt på plass i seg selv at man kan utløse celledeling? Jeg fatter jo at det er genetisk, men hvorfor slår det ut når det gjør og ikke seinere? Er det sånn at vi tenker oss syke?

På veien til Roma, startet jeg med vonde knær. De dagene det lugget greide jeg å fokusere innover og smerten gikk over selv da jeg vandret. Det kan selvsagt forklares fysiologisk, men det var uten tvil en annen prosess som gjorde at beina tilslutt følte seg som stødige fjell. Særlig etter Apeninnene hvor beina nesten ikke bar meg, et godt sammenbrudd skulle til og jeg kjente at styrken plantet seg i føttene igjen.

Det er jo klassisk at når livet smerter vil vi ikke forholde oss til det. Vi vil ha det vekk. Men det er da vi skal investere i det. Ihvertfall kan det føre oss nærmere en forståelse som igjen gjør at smerten tar mindre plass i en større sammenheng.

Men man må virkelig ha lyst til å jobbe med seg selv og jeg kjenner ikke mange som har lyst til å gå til bunns i det. Denne nysgjerrigheten som egentlig tilsier at du har akseptert at det er ting du ikke vet, må investeres i. Og det nytter ikke med å bare lese en blogg.

Jeg liker å tenke at verden er vakker, enda bedre er det å kjenne det. Det er mye lidelse og mye unødvendig smerte som folk ikke håndterer. Hvorfor? Fordi folk ikke gjør alt det jeg har skrevet om? Hva er smerten? Hva handler den om? Vårt eget ansvar for egenomsorg? Hva er omsorg for seg selv? Jeg tror ikke på at det er å unngå smerten. Det er omsorg å våge å jobbe med seg selv.

Å være nysgjerrig og ta ansvar er å fortelle hjernen at den skal være åpen. Hvis du tror at du hele tiden vet, blokker du hjernen, fordi hjernen oppfatter din illusjon som virkelighet da. Det ligger en friskhet i å ikke vite. Ikke vite hvor veien skal gå. Hvis du er åpen og nysgjerrig vil du gå dit veien fører deg. Egoets gamle instruksjoner gjelder ikke lengre. Du beveger deg fra kroppens essens og usikkerheten om hvor det er, må bare taes med som en positiv overraskelse. For en ting er helt sikkert: Livet vil deg vel. Mye mer vel, enn egoet.

Når vi er åpen flyter livet bedre. Rigid nedstengning og blokkerthet stenger hjernen og vi blir redde for å bevege oss i det ukjente fordi vi har så mye å passe på. Vi forblir gamle gubber (av begge kjønn) som har tenkt de tankene vi hadde tenkt å tenke.

De fleste stopper seg selv når smerten inntreffer med redsler, bebreidelser, forklaringer, sutring og tilslutt fornektelse. I stedet for å spørre hva er det denne smerten representerer? Hvor sitter den i kroppen? Se på smerten med kjærlighet i stedet for noe som ikke skal være der, som om det ikke eksisterer.

Det er mye kulere å se på mulighetene for å lære. Men det er en tung vei å gå for parallelt vil de vanlige tankene føles seg truet når du ikke fokuserer på de vanlige bekymringene på den gamle måten. Egoet vil simpelthen ikke ha forandringer, egoet føler seg truet av det og kjemper om livets rett, så det kan fortsette å være det den er. Den bedrevitende, regide seperate og misslykkete eller noe annet passende for deg.

Men én ting er helt sikkert, det skjer mere spontane og morsomme greier når man er åpen for at man ikke vet. Det er deilig når egoet slipper taket og det går an å få slappe av litt mer.

Innsikt: Å være nysgjerrig og ta ansvar er å fortelle hjernen at den skal være åpen.