2: Verdal-Levanger

  • 8. juli 2018
  • Tidsbruk: 8:28
  • Distanse: 27.7 km
  • Totalt: 37.6 km
  • Været: Nydelig sommervær

Startet trackingen fra stasjonen i godvær med godt følge, Bernt Marius. Mannen min som også kan gå i stillhet. Det rare er at når jeg begynte å like stillheten ble jeg mer nysgjerrig på hans stillhet og setter pris på den, mot før kunne jeg bli irritert når det ble stille. Mye man skal lære om seg selv. Vi vandrer med friskt mot langs pilegrimsløypen, men merkingen var ikke superb, så vi gikk oss bort. Det rant noen gloser av meg, som det gjør, når jeg føler at jeg har «sløst bort tiden», noe som jeg senere skulle forstå som vel så viktige steg å ta for å lære.

Beundringen av den trønderske naturen startet her. For et landskap. Har aldri sett det sånn før. I sakte tempo får en det vakre med seg. Gård på gård med det intense grønne og det frodige overalt.

Lunsjen tok vi på en benk ved ruinene av Munkeby kloster, grunnlagt 1150/1180. Ble nedlagt som kloster rundt 1200 tallet. Skulle absolutt vært et stempel der. Bernt’s fascinasjon av oldtiden kom til sin rett og heldigvis har han like stor glede av å vandre som jeg har. Fascinerende å tenke på at her har det bodd kvinner som har viet sitt liv til denne stillheten. Det guddommelige begynner å ta form på turen. Føler meg rik allerede.

I dag gikk vi langt og det kjentes i mine knær, så det var fint å avslutte med et godt måltid på Mintage på Levanger, et sted jeg aldri ville fått prøve uten denne rare ideen om å gå meg i form. Etterpå tok vi toget hjem.

Innsikt: Å gå feil er en viktig lærdom.

Reklamer

1: Stiklestad-Verdal

  • 9. juli 2018
  • Distanse: 9.9 km
  • Tid brukt: 4:55
  • Været: Sol og litt vind

Alle veier fører til Rom, sies det og denne starter i Stiklestad Kirke, der det sies at Olav den hellige er begravet. Nå skal jeg gå herfra og gå meg i form.

Ideen startet da jeg fikk et nyhetsbrev av Gitte Jørgensen – forfatter, coach, underviser og journalist, hvor hun spurte om jeg hadde mot til å si hva jeg ønsket meg for sommeren og om jeg våget å si det høyt, det gjør jeg! JEG SKAL GÅ MEG I FORM. — 

Jeg startet dagen med å ta toget fra Trondheim til Verdal, for å vandre til Stiklestad alene. Ikke lange turen, men på veien fikk jeg en fjær i hodet. Jeg er nødt til å vandre langt og jeg er nødt til å vandre stort sett alene. Å gå er et lavterskeltilbud som fungerer godt når man har forsøkt alt. Å sette den ene foten foran den andre skal bli min besettelse i lange tider, helt til jeg er kommet fram til Rom eller kanskje gir jeg meg før, som Forrest Gump gjorde, han stoppet og snudde plutselig om, fordi han følte jeg ferdig med å løpe, som han gjorde i flere måneder. Eller kanskje går jeg lengre…

Veien er målet. Rom er en show-off greie som jeg vet jeg kan klare. Men klarer jeg å være mere tilstede i livet jeg har blitt tildelt? Jeg trenger en bedre helse. Jeg føler meg konstant utslitt og det hjelper å gå, jeg kan ikke sitte i ro, selv om jeg er erklært ufør.

Jeg er Betty, jeg er 54 år, uføretrygdet, hadde kreft i 2005 og har etter dette strevet med fatigue, senskade etter kreftbehandlingen. Gav slipp på min artistkarrière i 2017 og det føltes som en lettelse. Nå vet jeg ikke hva jeg skal, men jeg kan begynne med å ta ansvar for meg selv.

Jeg var alene i kirken på Stiklestad. Jeg tok et godt tak i steinen som er skjult bak alteret i kirken, steinen som Olav visstnok skal ha falt ved og lovet meg selv å vie nok oppmerksomhet innover, til jeg opplevde å ha kontakt, intimitet og kraft i meg selv igjen.

Innsikt: Å ta grep føles bedre enn å vente.