37: Hamar-Staur Gård

  • 7. mai 2019
  • Tid brukt: 08:16
  • Distanse: 21.1 km
  • Totalt: 716.0 km
  • Vær: det blir varmere nå
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 71
    • Budsjett: 500 ganger 3 (5-7.mai)
    • Utgifter:
      • Losji: 300 (2 netter på Pilegrimssenteret på Hamar, men fikk en natt gratis i gave av dem)
      • Losji Staur gård: 695
      • Kost: 276 (ære være Real TURMAT, muslibarer og sardiner)
      • Vaffel og kaffe: 45
      • Porto: 16 + 23
      • Knotter til vandrestaver: 79
    • Ny saldo: 137

I dag ble det bedre og bedre vær etter som dagen ble gammel. Hanske og stillongsvær riktignok, men ikke hetta på hele tiden. Noen ganger varmet til og med solen. Jeg øynet håp i «hengan snør», for det været jeg våknet til mandag morgen var ikke vandrevær så jeg ble over en natt til. Lurte på hva jeg holdt på med, når det ble så kaldt., men en skikkelig god natts søvn gjør underverker. Kroppen funker, psyken er på plass. Tar små gode beslutninger hele tiden. Nå bor jeg på et gods: Staur Gård i Stange. Ikke rart det koster. Det var i passelig avstand til Hamar for meg, og passelig avstand til Tangen i morgen.

Fryder meg over at formen blir bedre. Ja, sekken er tung, men vi er venner. Går så sakte som jeg vil, for jeg skal til Rom. Ikke det at jeg tenker så mye på Roma, forsøker å være på etappen, i stegene, da funker det.

Jeg skrev en bok som het KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men der snakket jeg om en kraft som jeg oppdaget da jeg var liten. Den har jeg håndtert både bra og dårlig opp igjennom. Denne kraften er det kanskje folk i de seineste år har sett når de sier at jeg har scenepersonlighet. Denne kraften er min venn på turen, men jeg vet (klok av skade) at hvis egoet overtar og forsøker å gjøre kraften til sin seier, eventuelt dytte meg ned i et nederlag, så har jeg tapt. Har gjort det hundrevis av ganger før. Jeg er litt redd denne kraften av og til, fordi jeg ikke helt våger å være i den. Men også den, blir jeg venner med innimellom og mer og mer.

Jeg har fått en gave, men våger ikke helt å anerkjenne det og ta det voksent.

Det er sikkert derfor jeg må ut og vandre. Derfor og.

Vafler og kaffe på Atlungstad Golf. De gav meg gratis påfyll på kaffen mot rosende omtale: Gode vafler og god kaffe. Herved gjort 🙂

Det er mange som hilser på meg. Mange som ikke gjør det. Nå har jeg vent meg til å hilse uansett.

En underlig episode fra i dag.:

Damen skal over veien i et fotgjengerfelt. Jeg står på motsatt side og skal over. Hun roper: «Er du pilegrim? «

Jeg svarer: «Ja».
Hun: «Har du gått langt? «
Jeg tenker fort og svarer for fort: «Stiklestad».
Hun: «Du må snakke stille for barnet i vognen sover».

Jeg var ikke interessert i å snakke med henne en gang. Jeg skulle over det hersens fotgjengerfeltet og videre, så ble jeg kryssforhørt og irettesatt. Hun stilte sikkert fem spørsmål til, hvorpå jeg svarte kort «ja» og «»nei og så at «nå må jeg gå». Jeg kan vel kalle det en fremgang, at jeg ikke pliktoppfyllende står til rette for alt. Du skulle visst hva jeg tenkte.

Jeg husker Brynjar Loktu skrev på Facebook da jeg sluttet med musikk, at han var spent på hva jeg kom til å gjøre. Det er godt over et år siden og her sitter jeg og taster på et trådløst tastatur på Staur Gård, en herregård for meg selv for et døgn, før jeg vandrer videre til Tangen.

Innsikt: som pilegrim: hils på sure folk, de trenger det mest.

Badet på Staur
Reklamer

36: Brumunddal-Hamar

  • 4. mai 2019
  • Tid brukt: 08:27
  • Distanse: 18.6 km
  • Totalt: 694.9 km
  • Vær: Variert. Nesten frustrerende mye variasjoner
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 351
    • Budsjett: 500
    • Utgifter:
      • Losji: 300
      • Kost og hansker: 480
  • Ny saldo: 71

Når du blir erklært ufør aksepterer du at du har null restarbeidsevne. Det var en tung avgjørelse, men ble en slags befrielse etter at skammen hadde roet seg. Alle spørsmålene inni meg: «har ingen bruk for meg? » som egentlig bare er en synes synd på seg selv greie, for jeg vet så inderlig vel at det er jeg som ikke makter å stå i situasjoner.

Prøvde jo å jobbe som frivillig i pilegrimsgården i fjor sommer, men etter en time stivner jeg. Det er som å lammes, kroppen og hjernen står fast. Dessverre, for jeg hadde stor glede av å ta i mot pilegrimer og lytte til deres vandringer. Iallefall er jeg inspirert nok til å våge å vandre selv. For å sette en fot foran den andre kan man gjøre selv om man er sliten. Jeg stivner ikke på turene. Kroppen gynger avgårde og hver celle takker meg for at jeg holder fokus på meg og ikke alle andre.

Det er sårt at det er sånn, men jeg gjør det beste av det. Akkurat nå er det lørdagsmorgen og er det en ting jeg savner allerede så er det lørdagsmorgenene med Bernt. Kaffe og frukt på sengen. Det har vi hver dag da, men om lørdagene er det pop-quiz og så vasker vi litt hus. Men, savn er bra. Da vet man hva man har og setter pris på det. Vi har hverandre. Denne reisen kunne jeg ikke gjort hvis en av oss var syk f. eks. For å være ufør er ikke å være syk for min del, det er å være utslitt.

Godt å kjenne på savn. Godt å føle seg elsket.

Jeg har vært nede i restauranten og hentet meg frukt og kaffe. Utsikten er formidabel i dag og. Godt å ha kapasitet til å skrive litt, for det er jeg glad i. Våknet og tenkte på dette med arbeidsevne og kapasitet. Det er vanskelig å regulere seg selv i forhold til andre når guard’en er nede og huden er tynn. Føler at jeg er lett å angripe. Det er folk i verden som er flinke til det sosiale spillet. Gjennom årene har jeg lagt merke til hva som driver folk og når folk er sulten på makt og posisjonering, backer jeg ut. Jeg liker det ikke, i tillegg til å ikke like det, forstår jeg ikke spillereglene. Men jeg har skjønt at jeg må henge med, men trives best når jeg oppfatter spillet som ærlig.

Synes det er spennende å se på folk som er fullstendig tatt av jakten på mere. De er lett å observere fordi det finnes ikke et gen inni meg som synes at det er interessant i seg selv. De er så tjukkhudet at de ikke trenger ryggrad en gang. Jeg får ikke kontakt med sånne folk.

Da er det lettere med folk som er nedpå og som drives av en indre kraft, det er ofte kunstnere, psykologer eller datafolk (min erfaring). Folk som sliter med et eller annet er jeg ekspert på å plukke opp, dessverre. Yrkesskade eller ennå lengre tilbake i tid.

Hjelpeløse, redde, misfornøyde og fortvila folk er som svamper på meg og det har noe med gamle innlærte mønstre fra min side. De utløser «Alladin i lampen»-effekten og da er hjelperen i meg i gang. Gratiscoacher og løper ærend. En god egenskap å ha, men du kan trygt si at den er overeksponert. Ender opp med en følelse som ligner på misbrukt. Jeg er den som ikke blir invitert på festen, men på samtalen dagen etter. Pussige greier du.

Men med uførheten greier jeg ikke sutring. Ikke en gang fra meg selv. Vi har alle et ansvar for hvordan vi fremstår. Jeg greier heller ikke regelstyrte, moralister. Jeg får lyst til å slå eller gå eller bli bli forbanna og jeg har ingen problemer med å si: «det er sikkert bare meg». Det blir mange man ikke får til å omgåes til slutt, men så lenge man makter seg selv, så er mye av jobben gjort. Å være styrt av gamle mønstre og prioritere etter de, er dårlig gjort overfor mennesker som bryr seg om meg. Derfor går jeg til Rom, for å riste av meg gamle løsninger som ikke funker og innlære noen nye.

Å holde fast i et eget mål, som f. eks. Rom gjør at jeg har en retning. Gjør at jeg lettere kan fri meg fra alle fellene jeg har gått og går i. Å passe på andre blir støy. Å please andre blir unødvendig bruk av tid. Å ønske seg selv et kvalitativt godt liv krever forandringer av gamle mønstre. Å vandre er en måte å fri seg fra gamle vaner. Å fokusere på noe langt fremme gir meg en bedre psykisk og fysisk helse.

Ufrihet og frihet kan jeg skrive om en gang. Folk har så forskjellig oppfatning av det. Men ingenting for meg er mere ufritt enn å sitte fast i usunne gamle følelser. Jeg oppfatter at noen mennesker er så ufri at de sitter fast i usunne relasjoner fordi de kan være «nyttig», våger ikke å gi slipp på det som ikke er bra fordi noe i de tror det skal være slik.

Nå sitter jeg og skriver i det som må være Norges fineste Pilgrimssenter. På en odde i Hamar. I morgen skal jeg ha hviledag og besøke museet her. En eldgammel kirke (som svenskene brente ned i 1567) inni et glasshus.

Brumunddal hadde 10351 innbyggere. Hamar har 30598.

Kavet litt på starten i dag fordi det var første sommerdag i Brumunddalen. Alle var samlet på torget. Jeg fikk kjøpt hansker tilslutt og kommet meg avgårde. Så begynte det å regne. Jeg fikk på meg ponsjo og regntrekk på sekken og etter 200 meter skinte solen. Av og på det meste av dagen. Får ta det som en trening til blautere dager,

Etter 15 km var veien spennende og beroligende. Jernbanemuseum og klatrepark og kilometer på kilometer med steinstrand. Gleder meg til å se Hamar i morgen.

Hadde en fin samtale med yngste sønn i dag og fikk ta bilde av tattooen hans i samme slengen. Den sier alt!

Klokken er 21.

Takk for følget og natta!

35: Moelv-Brumunddal

  • 3. mai 2019
  • Tid brukt: 07:22
  • Distanse: 19.1 km
  • Totalt: 678.3 km
  • Vær: Kaldt, overskyet, noe sol, noen snøbyger
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 105
    • Budsjett: 500
    • Utgifter:
      • Losji: betalt av Bernt
      • Kost: 48 kr kaffe med krem og sjokolade
      • 206 kroner middag
  • Ny saldo: 351

Deilig å våkne med pute og dyne, toalett rett ved og lett å lage en kopp kaffe. Kom meg seint avgårde. Akkurat som om noe inni meg ville henge igjen i luksusen, men det er luksus her jeg har kommet nå også. Bernt spanderte hotell pluss to øl på meg. Wood, nystartet i mars. Bor i 11. Etasje.

Hotellet er verdens høyeste trehus og kapitalen bak er Arthur Buchardt, som har leilighet på toppen. Folk er visst sur for at han har det, fordi det ble sagt en gang at det skulle være felles terrasse der. Det er mye å være sur for i verden hvis man vil det. Egentlig er det mye som kvalifiserer sutring og misnøye, men det er helt bortkastet energibruk og er et hån overfor seg selv og andre. Det hender jeg faller i sutregropen.

Det fantes ikke vannkoker her, så det ble ikke Real tur mat, prøvde å ta det med fatning og tenkte at en avveksling kan gjøre susen. MC Donalds ligger rett over veien. Jeg løp for å synde, men ved siden av lå Deli de Luca. Antagelig bedre, så jeg spurte etter en burger og en cola, og lurte på om han trodde at 160 grams burger var nok. Han sa at han ble kjempemett på det og da tørde ikke jeg å bestille større og riktig nok, etter å ha rapet og fist, var jeg nesten like sulten. Men kjøttet var godt. Jeg blir aldri veggis på min hals. Det ble en kaffe med softis etterpå. Full fest med andre ord.

Skyndte meg tilbake til hotellet og her sitter jeg og skriver for harde livet og det etter min vante leggetid kl 21:00. Det er travelt å vandre.

Sitter og ser utover Mjøsa og tenker på Prøysens vise om søskenbarnet på Gjøvik. Jeg tror de 20 som leser bloggen her, ikke er søskenbarnet, men han eller hun som har et slikt søskenbarn som Prøysen beskrev.

Tro om jeg er den første som bor på dette rommet? Det er hotell fra 8. til og med 11. Etasje. Over er det solgt leiligheter, under 8. er det kontorer. Byens svømmebasseng som jeg hadde gledet meg til, men som ikke er ferdig, ligger i første.

Kaffe på Fru G. Kafé og interiør.

Begynner å kjenne meg selv på gangen. Etter 5km tar jeg en banan og en müslibar og var innom Ringsaker Kirke. De første 5 går som fot i hose. Jeg frøs sånn at jeg gikk innom Fru G Kafé og Interiør og tok på meg stillongs og drakk en kopp kaffe. Utrolig koselig sted med mye kunst.

Det snødde ute. Ikke plagsomt, bare kjølig, så pausene blir litt korte. Stoppet for lunsj, hiver innpå maten og vandrer avgårde. Hviler best gående. Etter 15 km tok jeg meg et egg og en müslibar. Funker med 5 km om gangen. Kom opp i 19 km i dag. Ble en fin tur i litt skog også.

Sliten. Gleder meg til en lang natts søvn.

Innsikt: forventninger er kilden til skuffelser, bedre å bare være åpen.

34: Brøttum – Moelv

  • 2. mai 2019
  • Tid brukt: 06:52
  • Distanse: 20.4 km
  • Totalt: 659.2 km
  • Vær: overskyet, mye vind, kaldt og litt sludd.
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 684
    • Budsjett: 500 + 200
    • Utgifter: Kost 679, losji 600 kr
    • Ny saldo: 105

Søren og, hadde en plan om å spare opp mest mulig penger med å bo i telt for så å bruke overskuddet på et bedre hotell i Hamar. Men det er simpelthen for kaldt ute. Det snødde litt i sted. Jeg har frosset vannvittig på hendene i dag. (la fra meg hanskene på siste pakkerunde. Trodde aldri det skulle bli bruk for de). Jeg er ikke utstyrt for å vinterovernatte i telt, så i dag ble det hytte… Igjen. Bernt tok seg av det praktiske og snakket hytten ned til 600 kroner. Dessuten sponset han 200 kroner. Fikk en kjempehytte til samme pris som en liten fordi de små var ikke utbedret ennå. Så her sitter jeg i mega hytte, med gedigen seng, egen dusj, eget toalett, egen stue (den dusjen var topp 10).

Alt er pakket opp og spredd ut over. Alt er vasket. Alt er klart for en ny vandring. Til og med jeg er i stigende form. Ikke vondt noen steder og fryder meg over det. Bar tungt fra butikken og hit (2, 2 km), men i en nydelig skog og jeg heiet på kroppen min som tåler så mye nå.

Har kjøpt inn 4 middager og alt hva hjertet begjærte til middag i dag. Startet med et eple på en bensinstasjon. Har ikke hang til noe usunt. Følger instinktet og stoler på at intuisjonen vet. Ble sittende på en stol inn på Kiwi og spise speltlefse med rømme og Serrano-skinke (da var jeg helt tappet).

Føler meg sterk og nyttig. Sloss litt med egoet siden jeg hadde en annen plan, men aksept av situasjonen er løsningen på det. Det blir jo aldri som en har tenkt likevel.

Det var dette Benedicte som jeg nevnte i går skulle gjort. Hun elsket jo turer. Alle som føler jeg unyttig burde lagt ut på en lang tur.

Det rare er at når du ikke har strøm og vann, så bruker du mye tid på å innhente begge deler. Flere ting som skal lades. Når man må konsentrere seg om basale behov, kan ikke tankene flakse rundt på så mye annet. Det krever tilstedeværelse og tidsbruk. Maslows behovspyramide beviser at jo enklere vi har det, jo mere tid har vi til å gruble. I Norge har de fleste av oss, for mye av alt.

Så familier som lever på under 1 dollar om dagen burde fått tilgang til strøm, en vaskemaskin og innlagt vann. Da ville levestandarden økt raskt. Hvis kvinnene fikk føde sine barn på sykehus og de stolte på at de 2 – 3 barna de fikk vokste opp, ville livet blitt lettere for de. Frigjort energi er frihet til å gjøre noe annet. Jeg har lest og sett mye Hans Rosling sine teorier om dette. Han har så rett, så rett.

Vi som er født i Norge, vi som har tilgang til alt, vi sliter med å føle oss bra nok, for lite verd, for lite likt, for lite flinke og blabla og måler oss opp mot andre «flinke» fordi vi ikke får til å innordne oss systemet som er for vinnere. Men hva er det de vinner egentlig? Trenger vi mere av alt? Er det ikke nok snart? Kan vi ikke dele mere broderlig på det vi har?

Må vi ha så mye?

Ihvertfall lærer jeg på denne reisen hvor lite jeg egentlig trenger, men en del ting er alfa og omega. Som f. eks. nok luft. Det har jeg manglet i mange år. Jeg har nok kjærlighet rundt meg, men manglet luft. Nå sover jeg med AirMini-maske om natten og det er en fryd å kjenne seg restituert når jeg våkner.

Nok luft og kjærlighet er fenomenalt.

Jeg møtte en annen pilegrim i dag. En tsjekker på ca 30 år. Han hadde brukt 4 dager fra Oslo til Brøttum. Da er du i form. Vi vekslet noen ord og lo litt av oss selv. Så vandret vi hver vår vei. Kommer aldri til å glemme dette møtet.

Innsikt: Er det nødvendig å gå så langt?

… det ble en støttepils

33: Lillehammer-Brøttum

  • 1. mai 2019
  • Tid brukt: 06:56
  • Distanse: 16.0 km
  • Totalt: 635.6 km
  • Vær: overskyet, vind, litt sol, litt kaldt. 
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 384
    • Budsjett: 500 kr.
    • Utgifter: Losji 200 kr
    • Saldo: 684 kr

Min venninne Benedicte, som tok selvdrap, 56 år gammel, i 2012, var alltid brun. Hun solte seg når sjansen bød seg. Ute, solarium, whatever. Jeg hater å sole meg, men jeg tror at jeg kommer til å endre ansiktsfarge ganske fort. Kjører på med solfaktor 50, men utelivet kan du ikke kamuflere på noe vis.

Nå bor jeg inne. Var motivert for telt, men da jeg kom til campingen viste det seg at jeg var eneste gjest. Ingen i resepsjonen heller, kun en fyr på mobil, som kom kjørende etterhvert. Måtte ta meg sammen,… Igjen. Spurte om prisen på hytte kontra telt. 150 kr kontra 200. Det ble hytte, særlig siden det blåste og er meldt 1 grad i natt. Rart, for jeg var så innstilt på teltet. Lot være å gå innom Brøttum sentrum (421 innbyggere) for å være disiplinert og ha fokus på telt-oppsett, dusj og klesvask. Nye rutiner krever energi. Men her sitter jeg og taster i en varm hytte på en campingplass som har sett sine beste dager. Gamle E6 og null gjester bærer det preg av. Eieren sa det var konsert i kirken, som lå like overfor, så jeg nådde en solidaritetskonsert i Brøttum kirke. Det morsomme er at der er Siri Sørum prest og hun var KFUK lederen min da jeg var bare barnet.

Konserten var fin, men jeg måtte gå halvveis fordi jeg frøs vettet av meg. Fikk vasket svetten av og laget Real TURMAT og snakket med Bernt. Da ordnet alt seg.

Nei, livet byr på mye rart når en våger å gå utenfor stuedøren kl 18:00, særlig hvis livet har buttet i mot og man lager en edruelig plan.

I morgen skal jeg gå forbi det Alf Prøysen sang om og som Bernt minnet meg på:

… nå legg vi øss og drømme, ser potittgraset bløme
som lilla orkide’r æille Brøttumsbakka ned!

Jeg er på Brøttum og har vært på konsert med Brøttum Brass, det visste jeg ikke i går, livet er mangfoldig og vakkert. Jeg har knapt nok vært på konserter siste året, tåler ikke «greiene», i kveld tålte jeg en halv kveld.

I morgen skal jeg til Moelv, 4315 innbyggere. På tide med en butikktur. Vi får se hva som skjer.

Takket være coopen på Grillstad så har jeg frokost og lunsj i morgen. Det går i havregrøt og Muslibarene og Real Turmat. Lurer på når jeg skal bli lei

Innsikt: artig med alle hendelsene som bare plutselig skjer.

Olavskilden i Brøttum:https://pilegrimsleden.no/no/map/poi/olavskilde

Stand By Me

  • Vær: Overskyet, litt sol innimellom. Regn i skrivende stund. Det er meldt 7 grader kaldere i morgen og minus på natten (Bra jeg legger opp økonomisk overskudd så jeg kan bo i hytte hvis jeg må det.)
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 340
    • Budsjett: 500
    • Utgifter:
      • 160 kr losji
      • 15 kr dusj og vask
      • 236 kr kost
      • 45 kr 1 dobbel kaffe latte
    • Saldo: 384

Min tante sa og skrev noen ganger til meg, da jeg var ung: «Hvis du skal gå tusen mil, må du ta det første steget». Jeg trodde selvsagt at hun hadde funnet på det selv. Etterhvert forstår jeg at dette ordtaket finnes i alle slags varianter og mange land tar kred for det. Jeg liker å tenke at den som har tatt det til seg eier det littegrann og særlig hvis man tar steget.

Jeg har tatt det første steget. Jeg har faktisk tatt ganske mange. Akkurat som mange andre har, men min vei er min vei og andre er andres. Jeg er ikke den første som tar steget og vandrer til Rom, men jeg er den første som starter etappen på Lillehammer og går i et strekk fram. Ihvertfall er det planen. Jeg tror jeg kommer fram i oktober. Tro kan man gjøre i kirken, det er bedre å vite, men jeg vet ikke og jeg liker ikke ordet håp, så derfor tror jeg at det er sant.

Hovedoppgaven er å være tilstede i det jeg gjør og lytte til kroppen. I natt sov jeg nesten 12 timer i teltet. Batteriet til AirMini-maskinen holdt og det var så ufattelig godt å ligge ute og ikke være redd og alt funket.

Jeg frøs veldig en stund i natt, ennå jeg sovnet med ulllue, ullpysj og ullgenser. Så jeg kledde på meg ullsokker, bukse og lå dypt nede i min nye fabelaktige sovepose og sov lenge dvs til klokken 09:00.

Nye rutiner, mange nye elementer å forholde meg til. Prøvde å tune inn med yoga og oppdaget at ryggen hadde stivnet til. Har sånn tynn «Lars Monsen»-madrass (mitt eget valg).

Tåler ikke stress. Følte at jeg måtte skyndte meg og da låser det seg.

Kulte han helt ned. Det er nemlig min tur og eg kommer fram en gang. Kikket inn på Facebook og så masse likes, kjente det jeg kaller for ‘falsk energi’., at jeg kunne da ta meg sammen, men nei, jeg vant over mitt eget ego, jeg skal aldri mer ta meg sammen, jeg skal aldri mer gi etter for å bli sett eller likt. Jeg skal aldri mer rævkjøre kroppen i bånn, da dør jeg ung.

Nå vil jo noen påstå at jeg allerede er gammel, men det er mulig med en bedre utgave av meg selv enn slik jeg har det nå. Det må da være mulig. Ihvertfall skal jeg gjøre det jeg kan. Og det er å lytte til eksperten, nemlig kroppen selv.

Jeg er Betty Stjernen, født 20.10.63. Døpt: Anne Beate Johannessen, men har alltid hett Betty, min foreldre visste bare ikke om det den gangen. Ettersom jeg hørte mye på Patti Smith da jeg var 14 år og jobbet i plateboden i Marken i Bergen, ble jeg kalt Batti, Betty, Battie, Anne Betty, Betty Boom, Betty Bohm, Betty Johnsen, alt etter som. Stjernen-navnet er fra min manns oldemors oppvekstgård på Malm.

Nå skal jeg vandre til Rom.

Egentlig så kan jeg takke Lance Armstrong, som fikk kreft i 1996, men kom tilbake og vant Tour De France i 1999, han sa noe sånt som: «når nedturen er et faktum, bruk den som en mulighet og ikke en hindring.»

Det er det jeg gjør nå. Jeg gikk på en tykk vegg, en dobbel smell, for godt over et år siden og plages med fatigue etter kreftbehandling. Tåler ingenting. Ihvertfall ikke folk. En time går, etter det kan alkohol bidra til at jeg tåler mer, men det er jo bare tull. Men jeg liker å lure meg selv i blant fordi jeg trenger det, jeg trenger folk, men vil helst være aleine på denne turen, skal ikke snakke den bort. Skal gå meg frisk, har jeg bestemt meg for.

Jeg har puslet rundt teltet i dag og gått en liten tur på 6 km med ca 10 kilo på ryggen for å vekke opp kroppen og forberede den på morgendagen. Det virker lovende i skrivende stund.

Vil bare ha sagt det, at dette er ikke noe show off greie, dette er en seriøs reise for å få bedre form. Dette er ikke en tur som skal fortest mulig fram, dette er en innvendig og utvendig reise i form av vandring.

Tar med et Kolbein Falkeid-dikt som jeg fant på Facebook-veggen til Runa Gjerde, takk:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet hardt innunder
arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslisten!

Det er natt til første mai godtfolk. Eneste bråket jeg skal lage i natt kommer fra AirMini-CPAP-maskinen, så kan hende jeg får energi til å bråke mer, som før. Jeg heier ihvertfall på alle som våger.

Innsikt: i dag steg selvrespekten littegrann

32: Lillehammer Stasjon – Lillehammer Camping

  • 29. april 2019
  • Tid brukt: 01:30
  • Distanse: 3.4 km
  • Totalt: 619.6 km
  • Regnskap:
    • Budsjett: 500 kr.
    • Utgifter: Kost & losji: 160 kr
    • Saldo: 340 kr

I skrivende stund har jeg satt opp bare innerteltet for jeg venter på et blinkskudd, med solen inn begge dørene. Har aldri hatt problemer med å fordrive tiden. Tror det likevel blir tidlig kveld. Eneste lyden er fra elv og litt E6 i det fjerne.

Kjente nøye etter på hvert steg jeg tok i dag. Dro med tog fra Oslo til Lillehammer, Bernt spanderte middag og vi tok farvel. Leden går forbi Lillehammer kirke og jammen santen var den åpen (de skulle ha dugnad der i dag). Så jeg fikk stempel og signatur. Gikk noen knappe kilometer. Det er en kunst å ikke starte for hardt. Skal holde lenge. Kroppen må få vende seg til 15 kilo pluss plutselig. Riktignok er jeg sterk som en okse, men likevel. Brøttum camping som er neste åpner ikke før 1. Mai, så mulig jeg må villcampe, men strengt tatt så er dette nesten det samme. Ikke mange å finne på en campingplass 29. April. En liten familie på 4 i det fjerne. Føler meg som en helt og må bare gratulere meg selv. Så får vi se hvor godt jeg får til å sove i telt alene.

Innsikt: denne reisen skal vare og vare.