74: Lindely-Kruså

  • 22. juni 2019
  • Distanse: 18.3 km
  • Totalt: 1407.5
  • Været: varmt, delvis skyet.

Det ble en kjempetrivelig frokost på Lindely. To unge som var nysgjerrige på vårt opplegg og fikk hakeslepp på distansen, men dog ikke så spørrende, bare litt stille, inni seg selv opplevelse, kanskje de går til Roma når de blir gamle. Så var det de fire «jentene», som var opplagte og fnisete. Greit det.

Vertinnen satt veldig stor pris på Bernt og meg og gav oss komplimenter om vår energi og det er bra herlig å bli satt pris på og likt. Legger merke til det. Oppstemt gikk vi i sakte kino til vår plass på Kruså. En nydelig dag i solen, nesten uten vind, så varmt, har det vært. Bernt har sin andre dag og jeg har nye sko og tyngre sekk, så distansen er perfekt for oss aldrende.

Nå er teltet på plass. Stor glede.

Tenkte at jeg kunne nevne at etter Roma, så blir det ingen bok, på mitt initiativ ihvertfall, og jeg har ingen forventning om at en COSMIC BELLBOY, f.eks. Gud skal komme og ordne noe, ikke noen andre heller. Så godt å fri meg fra slike forventninger. Som gammel punker har jeg produsert mye på egen hånd, men denne turen står seg selv og trenger ikke oppmerksomhet. De som har glede av vandringen min/vår henger på, de andre (som jeg har pleaset før, uten å forstå) kan bare drite i det, eller lese så lenge jeg betaler for mitt domene.

Jeg trenger ikke å «booste» mitt ego ved å sette en fot foran den andre, jeg trenger ikke å selge foredrag fordi jeg har gått noen hundre mil, jeg trenger ikke at andre skal beundre meg eller spørre meg eller leve gjennom mine beslutninger. Andre får gjøre sin egen greie. Jeg er Betty og jeg går til Roma nå. Nærmere bestemt sitter jeg på Kruså camping og taster. Mest fordi Bernt synes at bloggen er genial og det er hyggelig å se tilbake på. Men jeg merker jo at jeg må akseptere at jeg er den jeg er og en del av meg er offentlig, men hvor offentlig skal man være?

Jeg har eksponert meg syk, det er saken. Jeg er helt slått ut og utmatta av å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å g gi, og å gi, og å gi, og å gi (det ble en slags rytme på tastaturet som jeg har med). Synes det er hyggelig med alle som heier på meg her og nå, men etterpå er vi ferdig.

Har ikke prøvd Skavlan eller Lindmo da, men ellers er alt av offentlige henvendelser en strek i regningen.

NOK sutring nå.

Når det er sagt jeg trenger ikke å «booste» mitt ego mere og det er en befrielse, jeg har solgt ræva for en karriere (artig hvis noen tar Spacecakes-referansen) og jeg har solgt sjela mi og historien og fortalt om det dysfunksjonelle langt tilbake i tid, men poenget er at livet mitt er perfekt her og nå og det trenger ikke flere «likes». Det er fantastisk!

Når du har «gått ned for telling» som jeg har gjort trenger jeg bare min egen støtte, mitt eget verd, selvrespekt og egenomsorg. Hyggelig med støtte, men som sagt, ikke en avhengighet lengre. Det er vakkert!

Å ha fokus på gamle dager er som å ha en limpose til det som var og ikke det som er. Det gjør ikke noe godt.

Blir tatt av sorgen av tapet av min bror, mens jeg vandrer av og til, det kommer kastende på meg. Det er en følelse som tar meg før tanken, men det er ok. Det gjør ikke noe. Det er en ekte følelse av et skikkelig tap, men tapet skal ikke få dominere slik at mitt ego skal bli synes synd på. Når jeg blir «tatt» av det, prøver jeg å tenke på John Cleese, sin sketsj: «This parot is dead. He’s passed on! This parrot is no more! He has ceased to be! He’s expired and gone to meet his maker!».

Du skulle sett det jeg ser nå, et oppslått telt (endeligen), en vill og vakker natur foran meg og en god natts søvn i vente. Fabelaktig at Bernt er på butikken og handler vin og vann og er rundt meg at the moment og hva mere kan jeg ønske meg? Akkurat som Peter Gabriel beskriver i et album: I AM Growing UP.

Tror denne reisen skal være lenge og jeg tror at jeg finner fram.

Innsikt: Nærvær er et vidundermiddel for at tankene ikke skal boltre seg formye i fortiden

Reklamer

73: Rødekro – Lindely

  • 21. Juni 2019
  • Distanse: 19.7 km
  • Totalt: 1389.2 km
  • Vær: sol, varmt, vind

Avsluttet med en 5-retters middag med vinpakke i går på Røde-Kro, det var vår bryllupsdag, så vi slo på stortrommen og det var skikkelig bra. Vi lo en hel masse og hadde det skikkelig trivelig.

I dag har jeg gått med nye sko og tyngre sekk og det har gått bra. Har følt at jeg har hatt en ferie dag, fordi Bernt løfter sekken opp for meg, følger med på kartet, tracker vandreruten etc. En gave i seg selv.

På Lindely fikk vi Lasagne da vi kom. 4 tyske venninner satt og spiste. Det ble 1000 spørsmål til oss. Skulle tro de var journalister hele gjengen. De hadde spredt seg utover hele fellesrommet, så vi snakket med eieren og fikk oss et eget rom. Luksus. nå er jeg klar for dusjen.

Innsikt: Godt å være to, som også kan vandre stille sammen.

72: Immervad-Rødekro

Immervad Herberge
  • 19. juni 5019
  • Distanse: 14.2 km
  • Totalt: 1369.5 km
  • Vær: sol, uhyggelig varmt, litt vind

Våknet av at tannlegen og legen (som de var) beveget seg så stille de kunne. De var i gang kl 06:30. Trodde at jeg var i støtet, men disse gutta de er i form. Tannlegen var 79 år gammel. Holder seg i form. Hyggelige folk. Legen sa til meg da han dro: «Håper du finner det du søker, og kanskje endrer det du søker seg underveis». Han hadde syklet fra Fredrikshavn og hit på 3 dager. Jeg har brukt snart 5 uker på å gå. Greie filosofiske ord, som jeg sluker.

I går da vi pratet litt, kom vi inn på at deres koner ikke var med. Begge to lo godt og sa at konene ville ikke være med på dette, de ville ha mere luksus. Det var da jeg ramlet litt av samtalen, fordi jeg var jo der med de. Jeg elsker jo luksus jeg og. Men hvis man får luksus hver dag, hva er da luksus nok til slutt? Hvis du sover med dyne og putetrekk hver dag, hva kan toppe det? Hvis du alltid kan vaske dine klær i maskin, hvis du alltid får servert det du liker best, hva blir luksus da? Jeg tror at vi må lære oss å leve litt primitivt av og til for å kunne sette pris på det vi har. Vi som har alt, har det ikke så sinnsykt bra for det. Kanskje er det slik at jo lettere alt er, jo mere sliter folk med å finne fred med seg selv? Folk som har luksus hele tiden, har de det gøy? Kjenner de forskjellen? Blir det ikke en vane «å ha alt? «, kan det ikke ganske enkelt bli litt flatt?

Milen jeg gikk i dag var lang. Ser et mønster her. Når jeg vet at jeg skal lande, blir siste etappen lang og rar.

Inntok kroen (som i Rødekro naturlig nok heter Røde-Kro. Faktum er at byen har fått navn etter kroen som ble etablert i 1649) og fikk vasket opp klær og handlet mat.

Bernt er kommet og jeg har pakket ut masse saker. Muslibarer, Real TURMAT, Havregrøten, hudpleie, og nye vandresko. Gleder meg til å gå 2000 nye kilometer med de nye skoene.

Bernt er kommet. Livet er vakkert!

Tar en hviledag!

Innsikt: luksus er å kjenne en forskjell

71: Vojens-Immervad

  • 18. juni 2019
  • Distanse: 16.7 km
  • Totalt: 1355.3 km
  • Vær: Sol, bare litt vind, gudsjammerlig varmt.

Jeg må jo bare ete mine egne ord for jeg er nå innstilt på et herberge. Det var eneste alternativet på veien. Gikk forbi en kro, men det var fullt der, og jeg hadde planlagt varm mat der, men kjøkkenet åpnet ikke før kl 18, men de hadde øl, så det ble to øl til lunsj. Veldig dansk i grunnen, måtte jo kaste i meg to brødskiver umiddelbart etterpå, men det var riktig koselig på det stedet og jeg besluttet å ta herberge med godt humør.

Det er to syklister her også. Altså to menn som kan passe på meg. En på ca 40 og en på 70 og de ligger lenger ned i lokalet, ved utgangen, og jeg ligger innerst og skal støye med min CPAP maskin. Jeg sa det til de. Han eldste sa at han hørte ikke noe likevel og han andre (kan kanskje være lege) ble nysgjerrig på at jeg bar den med meg) og det er uansett bedre for begge at de hører suset fra miniairen enn min eventuelle snorking og hiving etter luft ved pustestans.

Campingen i går var ikke all verden og klokken min viser at jeg sov 2 timer og 53 minutter i natt. Den er rimelig synkron med sannheten, men det kule er at jeg ikke er utslitt eller har følt meg nede i dag eller noe som helst. Miniairmaskinen har gitt meg tilgang til en ny arena i livet. Et slags overskudd er å skue. Jeg er bare fornøyd og glad og det er ikke den verste følelsen jeg vet av.

Ting tar tid, også denne skrivingen, heldigvis skriver jeg fort. Skal legge meg tidlig og gå kun en mil og treffe verdens kuleste mann 🙂

Innsikt: alle dager som er make er gudsjammerlig forskjellig hvis du følger med.

70: Jels-Vojens

  • 17. juni 2019
  • Distanse: 25.0 km
  • Totalt: 1338.6 km
  • Vær: sol, varmt, vind

Ble en bra tur i dag. Fikk lagt inn en middag før jeg stoppet klokken og endte på Vojens Camping i en hytte uten do og bad. Ihvertfall føler jeg meg trygg og det er reint her. Da jeg ringte i morges spurte hun om jeg skulle ha putetrekk og dynetrekk etc. Det knøt seg i meg da jeg takket nei og sa at jeg har alt, sovepose, liggeunderlag og silkelakenpose. Kan betale litt mere for tryggheten, men velvære får jeg avvente. Får bli som med ostepopen, dann og vann., så slipper noen å slepe meg til Norge fordi jeg bruker mere penger enn jeg har.

Må skyndte meg å skrive så jeg får gått opp i bygget og tatt en dusj. På campingen er det meg og en tysker i telt. Han var veldig pratesyk, men jeg greide å be han om å ringe de på campingen hvis han lurte på noe.

Jeg forteller ikke folk at jeg skal til Roma lenger. Når de spør hvor jeg skal, sier jeg neste stedet, i dag Voiens og hvis samtalen fortsetter litt til, så bruker det å være: Går du alene? Og da sier jeg at min mann kommer om noen dager og da skal vi feriere sammen,. Det er best sånn. Sier ikke noe om bloggen heller. Trenger ikke at folk er imponert eller står og gisper eller skal vite mere. Jeg trenger å være i fred.

Innsikt: man skylder ikke andre å by på seg selv. Høflig, vennlig og distansert rekker i grunnen.

69: Kongeåen-Jels

  • 16. juni 2019
  • Distanse: 16.4 km
  • Totalt: 1313.6 km

Reisen ble ikke for lang i dag heller, skulle dratt på 5 km ekstra egentlig, men da hadde jeg endt opp på et herberge igjen og nå er jeg godt forsynt av de. Fikk høre i går at jeg betaler ingenting for å overnatte, og hundre kroner er ikke mye, men for meg koster det dyrt. Bruker for mye krefter på usikkerheten om det kommer flere, om jeg blir alene om jeg er trygg der etc. I natt våknet jeg av at noen rev opp ytterdøren. Jeg ropte «Hallo?», ingen svarte. Jeg grep fått i kniven som alltid ligger under puten min og brølte: «HEY» (volum 12). Da var det en stemme som sa: «Lyset skal alltid være slått av». Jeg hadde et lys på, komfyrlyset, for å ha et lys i mørket. Personen gikk igjen og jeg antar at det var eieren, men det spiller ingen rolle. Jeg kjente meg sint, ikke redd og det luktet OCD. Traff eieren før på kvelden og da jeg strakk fram hånden fikk jeg tre fingertupper å trykke. Tenkte på vokalisten i gamlebandet til min eldste sønn. Han hadde OCD. Han sa at han ikke kunne håndhilse på meg fordi han hadde OCD og måtte vaske seg 15 ganger etterpå, så han gadd ikke det stresset. Han gjorde meg trygg. Alle som det er noe med, burde lære seg og leve med det og være tydelig overfor andre med det, så det blir lettere for de selv å operere i verden og gjøre andre trygge på seg selv. Sønnen min med asperger, har vi lært opp til å si at han må nevne at han har asperger fortest mulig i en samtale, slik at folk ikke føler seg usikre.

Det stemmer, det var sykt rent på Kongeåen. Det var ikke et støvfnugg å spore. Jeg har vokst opp i et (15 forskjellige steder før jeg var 15 år) hjem, hvor gulvet alltid var reint, men jeg ble ikke tryggere av det. Utrolig irriterende at folk ikke kan være tydeligere på hva de sliter med. Hadde vært lettere å like de om de fulgte opp seg selv.

Har vært rasende i dag. Vet at folk med diagnoser er ufarlige og harmløse, men det spiller jo fint liten rolle, når det utløser redsel. De aner selvsagt ikke hva de gjør med andre, for hadde de gjort det, ville de tatt hensyn. Så når noen sier at det er billig å bo for kr 100, så skulle jeg gjerne hatt betalt for å bo der. Blir bare forbanna og det er en bra kraft, riktig nok, men jeg er ikke barnevernspedagog på tur, jeg er Betty, som skal til Roma, med mine sår, med mine redsler, med min idiotiske historie, som ennå ikke helt har sluppet taket.

Var ikke sikker på om jeg skulle dele dette (lett for å beskytte andre), men faen heller, blogg er blogg og livet er for sterkt til å kunne dysses ned. Før i tiden svelgte man kameler, nå om dagen trenger man ikke tolerere atferd som ikke er okei, men det fordrer at vi som tror vi har peiling lærer de som trenger å formidle seg selv tydelig, gjør det.

Ihvertfall trenger jeg å vite at jeg vet at jeg kan sove godt uten at noen stormer rommet. Jeg trenger på min reise å føle meg trygg og jeg vet at verden er et trygt sted og jeg vet at det er mange dyr i arken og disse mange må vi være rause med. Alle disse skremselsgreiene på tv, er promiller, de velger jeg å drite i, men når en uskyldig OCD-person fucker opp redselen er det lett for å gå bananas i hodet.

Heldigvis er jeg klokere enn at jeg orker å bebreide, vi har alle et ansvar for hverandre.

Iallefall så ble det punktumet mitt for Herberger. Genial idé, og jeg skal gjerne bo i herberge når Bernt kommer om 3 dager, men da er vi to. Ellers bor jeg for 200 kroner mere. I kveld på Jels Sø Camping i en hytte. Her behøver jeg ikke å vente noen.

Det var triathlon i Jels, så det var underholdning hele veien inn til campingen. Fikk nyte solen og vasket opp masse klær og hengt de i solen.

Livet er vakkert og går videre….. helt av seg selv.

Innsikt: Å være rasende er bedre enn å være redd.

68: Vejen-Kongeåen

  • 15. juni 2019
  • Distanse: 12.4 km
  • Totalt: 1297.2 km
  • Været: Duksregn. Overskyet.

De skrevne ord kan leses på mange måter, så derfor poengterer jeg i dag at jeg aldri har følt meg umotivert og aldri har jeg tenkt på å dra hjem. Jeg bærer hjemmet mitt i sekken og kaller leiligheten i Trondheim for hytta, for tiden.

Etter 3 netter i Vejen er jeg ankommet Kongeåen. Ikke noen lang etappe i dag heller. Helt bevisst, så jeg holder formen hele veien. Kan hende jeg bruker litt lengre tid til Roma enn antatt, men det er min tur og jeg kommer ihvertfall frem før jul. Jeg har anledningen til å vokse meg gjennom disse månedene. Ungene er store. Bernt er i arbeid. Jeg kan ikke sitte i en stol I Trondheim og brodere og vente på at han skal komme hjem. Forøvrig sleper jeg med meg broderi og nå har jeg kjøpt meg svømmebriller som jeg skal slepe med meg videre.

Så hvis jeg tar vare på meg selv på turen, slipper noen å slepe meg til Trondheim.

Startet dagen, etter frokost, med 1000 meter i bassenget. Har blitt med i www.swimtag.dk og kan i teorien svømme til Rom (men tror jeg kommer først frem med vandringen). Veldig fornøyd og det ble en softis og kaffe etterpå i stedet for kake som lovet. Ostepopene kastet jeg i går for de var ikke gode. Jaggu forskjell på de. Prøver på nytt i dag. Belønningssystemet i ukene er sukkerfri tyggis. Må være en forskjell på vandring også.

Føler meg nyttig, lykkelig og ønsket her jeg er, midt opp i prosjektet: Mange veier til Rom. En av veiene har jeg funnet.

Spent på hva veien vil meg. I dag forstod jeg at livet mitt har vært Bergen, Trondheim og nå resten. Ingen kjenner morgendagen og jeg er åpen for hva veien vil meg. Jeg kan ikke «sitte på fanget» til mine sønner og være en misfornøyd aldrende kvinne. Gud forby.

I dag lærte veien meg at man ikke behøver å definere seg selv som det ene eller det andre. For hver stengte dør skal man snu seg og se den åpne. Det var først etter at jeg tok et grep at jeg ante gevinsten. Mye hardt arbeid, men i dag kjente jeg en formøkning igjen og den er så veldig velkommen. Hvis det blir med det her, så skal jeg steike vafler for en sjømannskirken resten av livet mitt, øker formen litt mere skal jeg…… Ja, si det.

Etter 10 mil, tror jeg det er lurt med 3 netters hvile. Det behøver ikke å bety inaktivitet, men f. Eks svømming eller gå tur uten sekk. Det var godt med en annen aktivitet i dag ihvertfall. Koste meg i vannet.

Jeg har ankommet Kongeåen. Her er det ingen. Jeg er ikke like redd som for en måned siden, men kjenner meg usikker likevel. Hjelper å ta kontrollen, sette meg ned og skrive og for hvert minutt og det ikke skjer noe, så stoler jeg mere og mere på livet. Det er midt ute i skogen. Velholdt plass, ingen puter da og 24 tomme senger. Jeg trenger bare en av de. Har ihvertfall mulighet til å låse døren. Det bruker å være sånn at jeg blir litt flau når jeg våkner og det ikke har skjedd noe og så blir jeg barskere igjen. Men skal love deg at jeg gleder meg veldig til Bernt kommer på onsdagen. Antagelig kommer jeg til å sove dobbelt så bra da, sover litt i spenn ennå.

Dette er ikke noen drømmeferie folkens, det er et kall. Noe jeg bare måtte gjøre. Og for hver dag som går, finner jeg mer og mer frem. Jeg stikker ikke av fra noe, jeg ledes til noe og jeg vet ikke hva, men jeg stoler på at det blir fint.

Jeg setter pris på alle som heier på meg. Jeg er glad for støtten, men jeg er ikke avhengig av den. Støtten har jeg i meg selv og det er veldig vakkert å fornyes på denne måten.

Innsikt:Det må da være lov å ha det bra, selv om man er uføretrygda!