67: Asbo-Vejen

  • 14. juni 2019
  • Distanse: 13.0 km
  • Totalt: 1284.8 km
  • Vær: sol og vind

Tok bussen til Asbo (der jeg slapp taket sist), og gikk i sakte kino inn til Vejen. Besluttet underveis at jeg ikke var helt restituert og derfor ble det bare litt over milen.

Mine forgjengere, som har gått til Rom, har begge brent seg på ca dette tidspunkt av reisen. Jeg har også gått fra Lillehammer, så distansen begynner å bli betydelig.

Svømte 1000 meter i går og kosesvømte 250 meter i dag, badstue og god middag. Skal kjøre sakte kino i morgen også. Da skal jeg dra til byen og forsøke å finne et konditori og bestille meg kaffe og kake. Det har alltid vært forbudt, så lenge jeg kan huske. Bernt, jeg og gutta har frekventert kafe på lørdager i alle de år, men jeg har hatt med meg «slankemat» eller bare drukket kaffe. Det er noe riv ruskende galt, når en ikke kan få til å regulere matinntaket slik at det ikke går an å unne seg noe som helst. Nå er jeg kanskje en smule eple-kjekk, som forbrenner mellom 2500 og 3000 kalorier om dagen, men likevel…..

Da jeg nevnte kosthold sist, så glemte jeg å nevne mengder. Har faktisk aldri spist så lite som jeg gjør nå. Dagens inntak til nå har vært: en kopp te, 1/2 eple. 2 skiver til frokost, med ost og noe dansk kjøtt, litt frukt. Grapefrukt juice. Et glass melk, et egg. LUNSJ: en skive, litt smør, et egg, grapefrukt-juice. Mellommåltid: en skive, et egg, litt tunfisksalat, grapefrukt juice. Før middag: en øl. MIDDAG: En svinekotelett, kartofler, (ingen saus), grønnsaker, et glass vin.

Har gått tom for müsli-barer og havregrøt, dessverre, men på onsdag kommer Bernt med ny ladning.

Har kjøpt ostepop og avventer til «den indre kritikeren fullstendig er stille» med å innta en eneste en. Ingen vits i å putte i seg noe som en blir lei seg av etterpå.

Tror kanskje at årsaken til at jeg får til en flyt nå er at jeg ikke spiser på følelser, som jeg før har gjort, spise fordi jeg følte meg unyttig, uverdig, ikke sett, ikke likt etc. etc. På denne reisen reflekterer jeg ikke engang over sånt.

Fantastisk! Magisk!

Innsikt: Suksess er å oppleve det reisen gir, Roma er endestasjonen.

Reklamer

66: Ølgård-Asbo

  • 12. juni 2019
  • Distanse: 16.7 km
  • Totalt: 1271.8 km
  • Været: Overskyet, ulltrøyevær
  • Økonomi:
    • Gårsdagens saldo: 182
    • Dagens: 500
    • Kost: 200
    • Losji: 743
    • Saldo: -261
Denne steinen ble dratt hit av en hel hær fordi Harald Blåtann skulle bruke den på graven til moren sin. Prosjektet ble avbrutt av at sønnen Svein Tjugeskjegg gjorde opprør mot far sin. Steinen er 1 milliard år gammel.

I dag gikk jeg på en smell. Det stoppet bare helt opp. Gikk tom. Føltes som om jeg gikk bakover og ikke fremover og da hadde jeg 15 km igjen. Jeg merket det etter 11 km, var på en butikk da. Kjøpte og spiste mat, men maten virket ikke som den bruker å gjøre. Vandret tappert videre i håp om at det skulle komme seg, det gjorde det altså ikke og jeg gikk og regnet på at dette var min syvende gådag i strekk. Jeg kommer jo ikke på det av meg selv og plutselig er det for seint. Jeg satt meg bare ned og grein. Ringte mitt kontrollsenter selvsagt: «Houston, we got a problem». Han ordnet opp. Bestilte rom på Danhostel Vejen Sport og taxi (skal dra tilbake og gå der i fra i overimorgen) og nå sitter jeg nydusjet i silkepysj og hører at det tordner og bøtter ned med regn, hadde ikke vært fremme ennå hvis jeg hadde gått hele veien.

Vet ikke hvor jeg skal begynne med å analysere dette, men tydeligvis så har jeg ennå ikke disse bremsene innarbeidet. 7 gådager på rad er for mye for meg. Så enkelt er det. Skal huske på det videre. Skal liksom ikke bli sendt hjem av samme grunn som gjorde at jeg la ut på veien.

Tar en hviledag i morgen. Har endt opp på et idrettsanlegg. Her er det svømmebasseng og en en ny natt med dyne.

Innsikt: Jeg glemte at jeg var på en reise. Jeg skulle «bare» …. Og da blir distansen bare transport. Ro ned og ta reisen tilbake!

Børnenes Vandrebod: Noen barn har satt opp et kjøleskap med varer i hvor vandrere kan forsyne seg og legge igjen penger.

64: Kollemorten-Skovdal Kro (Jelling)

  • 10. juni 2019
  • Distanse: 18.8 km
  • Totalt: 1228.6 km
  • Vær: overskyet, varmt.
  • Økonomi:
    • Saldo fra i går: -418
    • Dagens: 500
    • Lunsj: 100
    • Resten påspandert
    • Ny saldo: -18

Etter lunsjtider «gønnet» jeg på for å få mest mulig ut av dagen i andre enden. Bernt spanderte en overnatting på Skovdal Kro og her sitter jeg med håndkle rundt meg og taster for harde livet. En bøtte med turklær til vask, en vask full av ull og silkeposen. Gikk rett i dusjen med alle klærne på. Var nok den beste dusjen i år. Det er hele tiden litt travelt å komme frem. Mye som skal ordnes, men jeg skal ikke klage. Ble ikke noe teltliv i dag likevel, så jeg sleper det med meg videre. Hadde vært en oppgave til å satt det opp og fyrt opp vann etc.

Jeg grein meg ikke til det, nei. Jeg var innstilt på å kjøre camping, men jeg kan jo alltids dø for litt luksus. Skal snart bort å spise. Første ordentlige middag på en og en halv uke og for ikke å snakke om å sove under en dyne, to uker siden.

Føler meg dødsens priviligert!

Sov ganske godt i Kollemorten, fant kjøkkenet om morgenen, lå bortenfor liksom, og der var det vaskeutstyr, så jeg rundvasket hytten før jeg dro. Neste personen som skal sove der, vil finne plassen mere innbydende enn jeg gjorde.

Har det veldig godt her jeg går og her jeg er. Tenkte å skrive en post om egoets uendelige krav, regler og hvordan man kan få roet ned det dyret, men det konkurrerer med å henge opp klær. Skal nok få skrevet det av meg seinere. Har også lyst til å skrive om hvordan jeg ser at folk fra Syria bygger opp tettsteder i DK, de åpner butikker, de arbeider hardt, de får bygda til å leve igjen. Vi trenger de. Det er ikke de som trenger oss, in the end. Både DK og Norge har for lite folk egentlig. Nei, se her nå er jeg i gang. Nå skal jeg skylle klær. Unner alle å ha det som jeg har det: Godt!

Innsikt: vi har det uendelig godt vi som har alt (og da tenker jeg på mat, strøm, vaskemaskin, butikk i nærhet, sykehus etc.)

Gravhaugen til Grom den Gamle i Jelling, far til Harald Blåtann som hadde Jelling som hovedsete 958-987. Harald Blåtann var også en periode konge over Norge. Bluetooth-kommunikasjon er oppkalt etter Harald Blåtann.

63: Nørhoved-Kollemorten

  • 9. juni 2018
  • Distanse: 20.1 km
  • Totalt: 1209.8 km
  • Vær: Kaldt, men fint.
  • Økonomi:
    • Saldo fra i går: -539
    • Dagens: 500
    • Kost: 157 pluss 122
    • Losji: 100
    • Ny saldo: -418

Det var godt jeg kom meg ut på denne turen, før jeg ble for kravstor og for stiv. Hit jeg er kommet, på Kollemorten er det enkle hytter, som ikke har vært vasket i det siste. Do og dusj, et stykke unna, likeså. Det er ingen andre enn meg her. Jeg er ikke så redd som jeg var i starten, men jeg tror ikke jeg gidder å dusje her, venter til i morgen, som da blir på en camping, pga avstandene skal passe med formen.

Vært en god dag. Funnet roen. Sitter lenge i pausene, når det ikke blåser og solen varmer littegranne.

Kostholdet på turen går knallbra. Kom til en butikk etter 5 km i dag og noe inni meg ble lykkelig av å se melon og salat.

Startet med havregrøt med syltetøy i dag. Etter lunsjen og etter 3 km igjen måtte jeg ha en skive (dansk rugbrød funker) med ost. Etter 5 km til, en banan og en müslibar, så rakk jeg akkurat butikken og fikk kjøpt mere salat, noen reker og Crème Fraîche.

Melk, banan og eple til i morgen.

Selv om jeg er gjennomnorsk og synes at det er morsomt at de selger alkohol på butikk både 1. og 2. pinsedag, så har jeg nå vent meg til at alkohol er billig og overalt og jeg gidder ikke å drikke vin hver dag. I dag er det en Tuborg light, blogging og natta.

En fabelaktig sak er at jeg ikke har veid meg på 6 uker. Tenker ikke på det på samme måten. Har ikke dette rigide systemet i hodet mitt, som jeg bruker å ha hjemme. Koser meg med maten jeg inntar. Har ingen dårlig samvittighet når jeg drikker øl eller vin. Ostepop har jeg besluttet er lov i helgene, men denne helgen var det ikke å få tak i, så da ble det ikke noe. Har kun spist en pizza og det var den andre dagen i DK, sammen med Bernt og den var jo fantastisk. Har ikke følt for noe søppelmat eller søtt. Kroppen trenger ordentlig næring og det går jeg for.

Har ikke sett meg i et langt speil på lenge. Bare sånne toalettspeil. Og det er like greit. Ikke det at jeg ikke liker å se meg i speilet, men den indre kritikeren når jeg ser meg i et speil liker jeg ikke. Og fraværet av kritikeren er godt. Fabelaktig i grunnen. Men, som sagt, gleder meg til et hotell med en dyne, langt speil, reint bad med varme i gulvet. Det skal nytes til det fulle.

Hvis jeg går hver dag er jeg på tyskegrensen neste søndag og det er jo innenfor. Men skal ikke sette det opp som noe mål, skal fortsatt være på en reise hvor jeg lytter til hva kroppen trenger.

Innsikt: mye å lære mellom 50 og 60

62: Sepstrup-Nørhoved

  • 8. juni 2019
  • Distanse: 17.8 km
  • Totalt: 1189.7 km
  • Økonomi:
    • Saldo fra i går: -639
    • Dagens: 500
    • Kost: 300
    • Losji: 100
    • Saldo: -539

Jeg elsker jo lørdagene hjemme, med spasertur, alene yoga, frukt, kaffe med Bernt, Popquiz osv, men jeg går ikke inn i de følelsene, for da blir jeg gal. I dag grillet familien i Trondheim og alt var duket for å bli sentimental, men jeg lar det være. Denne reisen skal være til og med oktober og jeg kan ikke «lefle» med annet enn det som er her, kan ikke gå ned «den gaten», det er en luremus å ønske seg noe annet enn det som er tilfelle.

Men når det er sagt, så begynner jeg å bli varm i trøyen. Nørhoved var en enorm overraskelse. Her er det også TV. På Sepstrup var det godt å være. Fikk meg en flått på kroppen, heldigvis var hun sykepleier, hun eieren, så hun hjalp meg med det. Hun arbeidet med brystkreftopererte og det ble en god prat.

Apropo redsler, så kan man mane de fram, sånn sykdomsfokus er verst. Jeg tror man kan tenke seg syk. Begynte å lure på høyre bryst, men jeg tror det er muskulært. Har vondt på nye uvante stedet. Ihvertfall fikk jeg roet ned de tankene. Som min fastlege sa, sist jeg var der, for over et år siden: «min arbeidsdag er fylt opp av 90 % friske folk, som tror de er syke».

Købmanden i Vrads

Stoppet hos en Købmann i dag. Det var en økologisk sjappe. Egentlig irriterende, for de hadde ikke en banan en gang, bare sånn honning, økologisk snop og masse rare greier. Traff to pilegrimsdamer der, som spurte masse og kanskje følger meg på blogg. De skulle telte. Glad det ikke er meg. I dag har det vært ullklær, full vinterpåkledning. Smussregn og striregn og masse vind.

Farvel til to pilegrimer jeg møtte

Jeg «sleper» jo rundt på dette teltet, men det er okei, en fin trygghet. Tenkte å bo i telt på Thorning, da jeg ble invadert av folk på rommet, men pilegrims vertene mente at gresset var for nysådd, så jeg sov på stuen i stedet for. Det blir mere teltliv om en uke når Bernt kommer. Savner det, men ikke aleine.

Ser på et program om Buddhister og taster samtidig på bloggen her. Myggstikkene klør og jeg prøver å se om det ble flere flått, tror jeg har berget. Kroppen var trøtt i dag. Glad det ikke var langt å gå. Så happy at det ikke ble noe sosialt her på Herberget.

Innsikt: Det går an å bestemme seg for at tankene ikke skal løpe løpsk og lage drama.

Reparasjoner må til
Godt utvalg i herberget

61: Kragelund-Sepstrup

  • 7. juni 2019
  • Distanse: 17.2 km
  • Totalt: 1171.9
  • Økonomi:
    • Saldo fra i går: -849
    • Dagens 500
    • Kost & losji: 290
    • Saldo: -639
Det har vel aldri vært mer sant det jeg synger i første verset.

Nå er jeg jo i gang med min idé om å gå til Rom. Dette er absolutt ikke en drøm. Det var ikke musikklivet heller. Bernt kaller det for et kall og i dag har jeg kalt det for et kall jeg også.

Når jeg ser på hva som driver meg, forstår jeg det ikke, men det er ikke så viktig, men skal jeg beskrive det, så er det nærmeste at «dette må jeg bare gjøre», en følelse av å bli drevet fremover og alt stemmer. En slags egen indre vilje, noe ektefølt, noe sterkt som jeg ikke kan stå i mot.

Jeg har kjent denne kraften mange ganger i livet, første gang da jeg var fem år, siste gang før dette i det jeg skapte i musikklivet. Det var noe jeg bare måtte, selv om jeg bare hadde 18 fans. Men heldigvis stoppet den kraften å opphøre i musikken fordi jeg ble så sinnssykt sliten av miljøet, forstod ikke kodene, godtok ikke store ego (det trigget mitt eget ego, større enn det som var bra for meg). Men det er det samme «spiriten» og den skal man ikke kimse av.

Innimellom er jeg kjemperedd. Redd for ulåste dører. Redd for at noe skal skje, jeg vet ikke hva. Redd for at hytten skal bli full av folk. Redd for å ikke få mat, så jeg bærer med meg mat for 3 dager, hele tiden. Det er jo bare tørrmat og veier ingenting, men hvis du legger sammen ingenting med ingenting, så blir det noen ting likevel. Hun som inspirerte meg til å vandre, skrev i sin bok, at hun var bare redd én gang på sin tur til Roma.

Jeg er redd minst fem ganger om dagen. Men det som er fint med å være på vandring er at jeg får bekreftet at det er bare en redsel, det er bare en tanke, det er ikke sant, ikke realitet, det foregår bare opp i hodet og det har stivnet der, og litt i kroppen, så nå vandrer jeg det mykt, løser det opp, tar nuven av det, pulveriserer det i hver eneste bevegelse jeg gjør. Sinnssykt kult.

Denne størknede redselen får man aldri has på om man bare sitter hjemme, man vet ikke engang hvor redd man er før man utfordrer redselen og det er eneste måten å komme seg videre på, for å få puste fritt, for å føle seg fri, for å føle seg levende.

Nei, jeg har aldri drømt om å gå til Roma, ei heller i musikken. Det hender at jeg har gått meg vill i oppgaven, som f. eks i dag, da drømte jeg om et hvitt laken, en dyne og en hodepute, det er nesten 14 dager siden. oO en ordentlig middag, det var i Skals. Vil aldri glemme det måltidet. Ellers drømmer jeg (som nevnt) om en god kopp kaffe og Bernt.

I musikklivet gikk jeg meg vill og drømte om karrière og ære, men det var et skikkelig feilspor, eller feilfokus, kan man si. Gamle punkere gir faen og det skal jeg fortsette med ihvertfall hele veien til Rom.

Man må holde tungen rett i munnen, når det gjelder «oppgaven». Feil og falsk energi gir feil retning og 2 grader feil vei, fører deg til feil sted.

I dag var en solskinnsdag, mye ute i skogen, jeg er ikke redd skogen mere. Det er menneskene jeg er mest redd, forstår jeg.

Nå skal jeg bort i utekjøleskapet og hente meg noe frossenmat som jeg skal «mikroe», så fornøyd med at jeg fikk kjøpt meg øl her. Akkurat i skrivende stund galopperte en hest forbi, de er 3 som leiker seg på området foran meg. For et vakkert syn. Hadde aldri blitt gitt meg i gave, hvis dette «kallet» ikke hadde funnet meg. Så glad for at jeg ventet til kallet fant meg og ikke konstruerte nok et prosjekt som ikke lyktes.

Innsikt: det går sakte, men det går fort nok dette livet.

Det er lys i enden av tunnelen