Herregud, jeg må bare begynne å skrive. Du skjønner, det er en sånn verdensomspennende konkurranse jeg er med i hver november og da gjelder det å skrive 50 000 ord i november, det betyr 1666 ord per dag og det er jo greit når det ikke er så mye å gjøre, men når skrivingen er klemt i mellom alt mulig, da kan det røyne på å få det gjort. Har bestemt meg for å få det gjort. Ikke fordi det skal bli stress og sånn, men det er fordi jeg får trent opp skrivingen igjen, styrt ordflommen på et tastatur og ikke minst trent opp viljestyrken.November er en måned jeg har lært meg å ta, i stedet for at den og dens mørke tar meg, så egentlig så går det ganske bra med meg når jeg holder fokus og gjør det livet befaler. Før prøvde jeg i større grad å styre og kontrollere det hele, men det har ikke ført noe annet enn stress, kreft og misnøye med seg, så jeg har vel endelig lært.Nå har jeg skrvet 177 ord og så begynner farten å sakkes ned. Det er egentlig litt tidlig i forhold til hvor mye jeg skal levere. Tankene begynner å spekulere om jeg skulle skrevet noe bedre, noe annet, ja noe frodigere, viktigere og da vet jeg at egoet puster meg i nakken og indirekte sensurerer det jeg gjør. Den indre kritikeren kan sakke skritt som har en retning og et hvert tempo som går et annet sted enn det har tenkt. Har vært med i denne konkurransen i mange år og tidligere har egoet gjort det om til en bokplan. I tilfelle har jeg skrvet en 5-6 stykker. Den jeg i så fall liker best er den som jeg skrev til Gud. Boken het vel: Et brev til Gud, men det ble for personlig. Knausgård går meg ikke opp til knærne engang når jeg setter i gang ‘sånn’ og jeg tror ikke at det er noe helsemessig lurt å grave opp tanker om fortiden i noen særlig grad. Det gjør bare jævli vondt og har ikke noe annet for seg enn å opprettholde lidelsen. Smerte er uunngåelig, lidelse er valgfritt. Kunne kanskje gitt en grei intekt, men friheten er helt ubetalelig. Der jeg er i livet nå, kan du ikke kjøpe for en billion en gang.Det kjekke med å bli en voksen dame er når friheten manifisterer seg og jeg forstår mitt ansvar. Da må jo selvsagt jobben med å ta vare på det lille barnet i meg selv være gjort. Egenverdet og selvrespekten må være intakt. Da trenger jeg hverken å dra meg selv eller andre ned. På en måte så kan du si at det er et kunststykke, som få har fått gjort. Mange holder på med å forandre seg selv, grave opp i saker og ting, men sitter ofte fast i forklaringer og bebreidelser. Tro mine ord, alt sammen har jeg også gjort, men det funket ikke tilas noe annet enn å sitte fast. Noen ganger løsner noe, og man får en innsikt som er verd noe og gir en ny giv og en ny start, følelsen varer noen sekund, så er man ofte tilbake til den tilstanden som man var i rett før, selvsagt pittelittegranne klokere, men ‘stucked’. Øvelsen er å trene på tilstedeværelse igjen og igjen og igjen og igjen. For det er noe med det gamle innlærte mønstrene, de puster deg i nakken og vil ha deg tilbake dit som du kom i fra. trygghet for enhver pris, selv om det aldri er så dårlig. Hjernen elsker mønster.Har kalt denne skriveprossesen for VI INVALIDE. Det kunne vært hva som helst, men VI INVALIDE er en gruppe jeg er med i, som skal ha noen konserter før jul i år. Jeg har jobbet med dette i et år. Hatt endel konserter i lag med ‘gjengen’, som er to som bruker rullestol, min sønn som har asperger på slep og Frode Dyrli Angelsen som litt tilfeldig har endt opp som headmaster eller kapellmester. Men jeg tror han trives med oss. I allefall, i går sparket vi ut en page på facebook om opplegget og jeg er veldig stolt og det hele er i beste punkånd. Skapt ut av intet, men med en selvfølgelig mine om livets rett og vår fødselsrett til å ha det bra og fungere, bidra og ha en plass i samfunnet, som har blitt trangere og trangere og mer og mer for de normale. Når normalt blir trangt, lever mange i utenforskap. Nåtr det er sagt, egoet begynte å lage en illusjon i hodet mitt at kanskje media ville bli oppmerksom på oss i år. Du vet, den gamle sirkushesten inni meg, som ennå higer etter å bli sett, eller det rett og slett kan være praktisk i forhold til å gjøre folk oppmerksom på konseptet og mulighetene for å komme på konsert med oss, men jeg tror ikke lenger at media gjør så stor forskjell. Ikke på dette nivået, kanskje pittelitt, men så går det fort over. Et lite bluss, liksom. De virker ikke så interessert i sånt som har med solidaritet å gjøre. Det er mere fryktbasert det media holder på med, eller så må du ha gjort det stort i stjernekamp eller 71 grader nord, og slik er det altså ikke for en gammel punker, eller for VI INVALIDE. Vi er som småfolk å regne, men inni oss så føler vi oss kreative og viktige og vi trenger ikke overbevise noen andre om dette. Vi trenger å kjenne det slik selv. Livskvalitet ligger i det du er og våger å være og gjøre. Som Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys sa: «belønningen er det du gjør». Herregud tiden flyr og jeg må fly avgårde, får ta opp tråden siden. Betty Xxx 959 0rd. Tilbake for å skrive tilsammen 1666 ord for denne dagen. Dagens overskrift ble VI INVALIDE. Ikke tilfeldig som sagt. Flere konserter i anmarsj. Vi har jobbet oss frem til denne tittelen. Først het vi VERDIG LIV, men så diskuterte vi oss frem til VI INVALIDE, så det ikke skulle oppfattes som om det var synd på oss. Det er noe med oss alle. Det er mye tæl i disse folka og jeg beundrer de for motet og trøkket de har, synes ikke synd på seg sjøl, men tar i et tak. Hovedgrunnen til at jeg ville lage disse konsertene, er at jeg har lyst til å sette lys på de som ikke får så mye lys på seg. Og hele livet mitt har jeg søkt etter å ‘henge med en gjeng’. Laget utvidet familier hvor jeg enn har gått, og vært uredd det å synliggjøre det som gjør meg invalid, men det gidder jeg ikke å skrive om nå.Herreguden, det skal holde hardt, akkurat som jeg har mistet skrivefarten, eller er det slik at noe har endret seg inni meg? For jeg har begynt setninger som jeg flere ganger har hvisket ut, fordi de har en eim med seg av gammel historie og jeg orker ikke å gå inn den der «bli banket opp av meg selv» – gaten. Det skjer litt sånn halvautomatisk fordi tankene bare durer i vei, men så er det noe nytt som har skjedd med meg her og det er ikke en sensur, men snarere en bevissthet, noe nytt som forteller at gammel rask er ingen tjent med. Jeg vet jo at noen liker å lese sånn sosialpornografi, men det gir ingen vekst, bare understøtter lidelsen eller forer egodyret som vil sitte fast i det som alltid har vært. Det eneste vi kan gjøre med fortiden er å la den ligge i fortiden, men vi må være våken for at den ikke sniker til seg plass og utgir seg for å være dagens helt, slik at handlingene våre blir reaktive i stedet for tilsteværende. Det er fort gjort at gamle historier får nytt liv og hadde det bare ført til noe bra så hadde det hatt noe for seg, men det gjør ikke annet enn å repetere og stoppe utvikling og til forferdelig mange skaper det en uro og tristhet som er lammende. Det hender vi er redde for det nye. Å tenke at vi har en mulighet til å slippe taket på historien. Å slippe taket har ihvertfall vært løsningen for meg. Slutte å mate og tro at det gamle skal endre seg. Det skadeskutte er gammelt, det hender ikke i dag, selv om smerten føles ny så er det kroppen som husker. Dette går det an å få kroppen til å skjønne. Men det er slik med denne type innsikt, som jeg elsker, den er ikke så populær. Den krever et faktisk nærvær, og det er faktisk en jobb. Ingen blir lykkelig hele tiden av å bli mere opplyst. ,men man forstår seg selv litt bedre og kan tilgi seg selv. Noen ganger får det litt fyrtårnaktig-status å ha opparbeidet sjølinnsikt, så lenge man ikke kommer for nær. Det er ikke sånn at båtene kommer til fyrtårnet når det lyser opp, da har de nemlig lys nok til å ferdes der de er, og slik skal det jo også være. Tilstedeværelse er smittsomt, men også slitsomt, derfor er det noe med at det kan virke ensomt å få selvinnsikt, fordi ikke alle prioriterer å arbeide med seg selv, men da må man finne støtten i seg selv og ikke søke den utenfor seg selv. Soliditeten bor i oss. Essensen er der alltid. Og vi kan stole på at den vil oss vel.1. november og jeg skal skrive hver dag og forsøke å ikke sensurere for mye. Hjernen er på et nytt sted i år, det merkes. Den har fornyet seg 🙂 Fordi jeg har skrevet slik hver November i 4 år, så merker jeg hvordan tenkingen har endret seg. Jeg er ikke så ufri og i det gamle sporet. Det hender det lurer meg, men jeg merker det raskere. Hurrei. Denne måneden skal jeg trene opp viljestyrken min. Stå opp hver dag og gjør yoga, det har jeg gjort siden 1986, så det er ikke noe nytt, men jeg skal skrive en halvtime før det i tillegg. Jeg skal ta egoet før det tar meg, eller ta tankene før de tar meg. November er mørk og jeg vil være sterk. Sunn mat, god søvn, lite alkohol og helst vin og da kun Amarone. Jeg skal male akvarell, jeg skal synge og jeg skal nyte livet mere enn å streve. Kom november med ditt mørke så skal vi se hvor mye lys jeg får sluppet til. Jeg er klar. Jeg skal være åpen og nyskjerrig og skape rommet rundt meg så det blir spennende og jeg skal dele. Heisann der ble det 1781 ord. Betty xxx