Omringet av fjell og total stillhet, våknet vi i Sykkylven. Duskregn tappet på teltet, men det ble ikke noe mere regn av det.

2 ferger tok vi for å få fjordet oss litt og dagens etappe på sykkel var bare 3 mil.

Godt å komme frem til poden som har bosatt seg i Ålesund. Vi greide dette her. Etter en god dusj og husly innomhus faller vi til ro.

Det finnes mange veier og muligheter for moderate lommebøker med rike sjeler og ideer. Trikset er å reise seg og våge en ukjent vei. Kommer langt med vennlighet og respekt for folk som lever i grisgrendte strøk. Utrolig å se hvor høyt og lavt det går an å bosette og livnære seg.

En gave å få oppleve dette her.

Innsikt: bindinger og frykt forsvinner når man våger og være på vei.

Da er livet før og etter badet i Sykkylvsfjorden. Campen er på full fart opp. Eieren her prøvde å prakke på oss en hytte flere ganger, men vi insisterte på telt. Det kan komme regn, så han flere ganger. Vi bergensere er vanntett, sa jeg og så sa han igjen: det er meldt regn.

Og jeg som er inne på Yr.no 30 ganger om dagen vet om det, men det er meldt ytterst lite og vi har utstyret i orden.

Han skulle jo bare selge oss noe han hadde ledig og den er grei den, men det kan også virke som om folk ikke begriper hvorfor vi velger telt når vi kan velge noe annet. Jeg elsker telt livet, bokstavelig talt og har tenkt å holde det ut så lenge jeg kan.

Vi startet dagen med et bad i fjorden i Valldal og kom oss avgårde i 12 tiden. Bare 5 mil i dag så vi brukte god tid. Overskyet og det var Guds lykke. 23 grader likevel. Tunnelene var kalde og først føltes det bare friskt, det dryppet litt fra taket, men asfalten var ok. I andre tunnelen, som var lengre, kom det flere hissige biler etter oss og de kjører grisefort forbi. Det var ubehagelig. Måtte ha en pause før 3. tunnel og der dundret det forbi en trailer. Det bråker. Brukte litt energi på å holde sykkelen rett og ble veldig sliten av det.

Heldigvis var det ikke så langt til fergeleiet som brakte oss over til Stranda. Der lunsjet vi et varmt måltid og takk og pris for det. De karbohydratene svidde vi på vei opp Strandafjellet. Det var langt og tøft. Ja selv på el-sykkel må en jobbe litt. Beina var helt symaskinføtter etterpå.

Vi handlet på en Bunnpris i Straumgjerdet. Jeg tok en titt innom en brukthandel og fikk kjøpt to ting, som vi fikk plass til, fordi Real Turmat-middagene begynner å minke.

Innsikt: enhver valgt vei er designet for noe guddommelig å ta med seg.

En rask utpakking og to utålmodige sjeler, litt rastløs og muligens litt nervøs for Trollstigen. For min del gikk det lekende lett, jeg koste meg opp bakkene. Følte meg både stolt, sterk og fri. Dette årets mestring. Bilene var oppmerksomme og kjørte sakte. På toppen feiret vi med en iskald øl og tok masse bilder.

Resten av turen var bare en lek. Vi trillet nedover Valldalen. Det var ikke mange ganger jeg måtte trø for å komme fremover. Får sykkelen opp i 43 km/t, men da rister den litt, behangeligst rundt 30 km/t i nedoverbakke.

Vi stakk innom Juvet landskapshotell og hadde de hatt en avbestilling hadde vi slått til. Det så utrolig flott ut der.

Eieren pratet lenge med oss, og vi fikk anbefalt en sidevei, så vi fikk kjørt litt på grus igjen. Der gikk også pilegrimsleden (Valldalsleden) og den må være utrolig spennende å gå. Kanskje kan det bli den og, en gang.

På slutten av turen syklet vi gjennom en gruset skogsti og på høyre siden lå det spikertelt en masse. På flaten er det campingvogner med svære eneboliger festet til. Jeg har sett mye, men aldri noe lignende. Enorme mengder spikertelt her.

Vi stoppet også ved en gård og kjøpte bringebær. Frodig dal med masse utenlandske folk som plukket jordbær og bringebær. Herlig å hilse på folk som gjør denslags kroppsarbeid, det er en egen aura rundt det.

Tenker på det, vi skulle hatt så mange flere utlendinger i Norge. Vi trenger de. Det er ikke de som trenger oss. Og om de kommer til Norge for å bare ha et godt liv, så er det vel det vi ønsker oss alle sammen.

Nå har vi campet 50 meter fra stranden og livet mitt er før og etter det badet. Teltet er halvveis oppe. Sigøynerleiren vår har inntatt Valldal.

Det er en stor gave å få oppleve norsk natur i slikt vær. Yr truer med regn etterhvert. Yr er blitt favorittappen min, der skjer det endringer som jeg ikke rår over, hele tiden. Vi får se. Nå er både fortiden og fremtiden akkurat her. Det blir som det blir og det er det beste som er.

Innsikt: alt faller på plass, av seg selv.

Campingplassen ble tømt for ungdommene som tidlig kom seg på toppturer. Fremdeles et vemod i meg at disse toppene ikke er innenfor å bestige for meg. Men jeg sykler fra Trondheim til Ålesund, og jeg er ikke den som ikke har fått bevegd meg i livet, har egentlig fått brukt dagene ganske godt.

Vi syklet inn til byen, 5 km, tok den nye gondolen opp og gikk en rusletur opp i høyden. Det var spektakulært å se alle fjellene bade i sin skjønnhet.

Gondolen ned og vi fingikk litt rundt om. Har nevnt ordet rik flere ganger på denne turen og jeg er enig med meg selv i at man får legge i ordet det man vil. Jeg føler meg rik, selv om jeg må telle på kronene.

Lurer på om de som lå på dekk på sine catamaraner, om de føler seg rik. De så ikke fornøyd ut en gang. Det krever nok sitt å ha det slik, og for meg er det langt fra rikdom. Det ser egentlig ganske kjedelig ut.

Å være rik er en indre følelse for meg og den får du ikke tak i for penger ihvertfall.

Vi tok et bad i elven Istra før vi syklet opp til campen. Sandstrand og gode greier.

Nå er det klargjøring for morgendagen og i bakgrunnen hører jeg torden. Best å pakke sammen før godværsbygene kommer.

Innsikt: rikdom for meg er fritt fra indre kaos og repeterende tanker.

Etter en vellykket teltnatt bars det rett ut i Lesjaskogsvatnet igjen. Faktisk kaldt om natten, men dagene er veldig varme.

6 mil i dag på riksvei og noe sykkelsti etter Trollveggen. Avsindig vakkert, sånn at jeg nesten gråt av glede. Det var ikke så veldig om å gjøre å komme frem, for det var så mye å skue, men siden vi hadde forhåndsbestilt hytte (sikring hvis det skulle bli dårlig vær), så var det godt med en dusj og en veranda, hvor jeg kan sitte tullet inn i et hvitt håndkle og taste.

Utsikten er Romsdalseggen og på andre siden er det dalen inn til Trollstigen, som vi tenker å sykle opp på mandag.

Må bare gi meg ende over for været vi er blitt beriket med, men vi vet det kommer regn om noen dager, så vi skal få prøvd oss, men akkurat nå er fortiden og fremtiden her.

Forsøker å akseptere alderen og overvekten alt jeg kan. Skulle gjerne vært på en topp når vi var her. Men når ting er som de er og ikke ble som de skulle, velger jeg å forstå at det er bare egoet som vil ha mer.

Ingen utfordringer med syklene, bare en av sykkelbaggene til Bernt som begynner å ta kvelden. Han bruker de jo hele året. Alle ting er forgjengelig.

Innsikt: Livet byr også på godt vær.

For en magisk dag.

Formen var meget bra etter 10 timer med søvn og lysten til å bevege seg ute i naturen var der tvert. Pakkingen gikk lekende lett og avskjeden med folk vi hadde startet dialoger med ble avsluttet.

Menn med trillevogner full av egen drit passerte oss jevnt og trutt. De bøyde hodene deres gjorde at vi kalte det «Walk of Shame», det er stygt å le altså, men det ser og høres passe rart ut. Skikkelig flyplasslyd langt oppe på vidden.

Startet dagen med 3 mil med grusvei, sol og åpne vidder. Har aldri opplevd maken. Godt tilrettelagt for syklister har det blitt.

Dombås var fylt med folk til randen. Ingen har munnbind lenger. Håper det går bra dette herre. Er spent på etter ferien. I dag tok yngste sønn vaksinen, så verden skal gå videre får vi tro, uten for mye hikke og problemer.

På Dombås spiste Bernt og jeg hvert vårt smørbrød, jeg et glass hvitvin og han en øl. Det er jo soleklart for lite og vi drakk for lite vann, selvsagt, så vi stoppet på Avdemsbue som Guri på Hageseter så vi måtte gjøre. Vi delte en liten pizza som het «Litt irritert». Jeg drakk en slags sprudlesaft med alkohol i (det ble kalt bringebærøl), som damen i kassen bedyret til Bernt at skulle passe til meg. Jeg fikk det ned, men noe fra barndommen gjør at akkurat saft med alkohol ikke fungerer for meg.

Det var 47 kilometer med sykkelsti fra Dombås og vi kastet oss i Lesjaskogsvatnet straks vi kom hit. Dehydrert, sulten og kokt i hodet av all varmen. Nå er teltet på plass og vi har spist en slags forrett, før Real Turmat til middag.

Vi bor litt i utkanten, litt for oss selv, som min naprapat sa til meg en gang: «du er noe for deg selv du Betty» Hvorpå jeg heldigvis husket svaret til Lystad/Mjøen i en sketsj «Nei, jeg er mest sammen med andre, det er bare noen ganger jeg er noe for meg selv.»

Men det vekker oppsikt å komme syklende, med alderen mellom 55 og 65, bo i telt, le høyt, spille musikk, henge opp klessnor. Det ser alltid ut som en sigøynerleir rundt oss. Så i dag valgte vi oss utenfor den lange promenaden av campingbiler etc.

Det er helt ufattelig bra vær og i morgen er det visst nok meldt like fint. Vi må vel snart ha brukt opp all karmen vår, for dette er for godt til å være sant.

Jeg drikker en halv flaske Cremant De Bourgogne (veldig god – rimelig) og kunne sikert tastet herifra til månen, men snart må vi spise og få lagt oss, så vi kan «gønne» på i morgen.

Innsikt: akseptere at andre synes at du er noe for deg selv, mens du selv forstår at du bare er en del av alt og alle.

Denne hviledagen var gull.

Ved frokostbordet satt pilegrimspresten Einar Vegge og vi fikk oss en god prat. Han velsignet vår tur og vi hans og jeg fikk gjengitt det som jeg opplever som det viktigste fra pilegrimsturens lærdom, nemlig den indre rikdomsfølelsen og takknemligheten.

Vi fulgte han et lite stykke avgårde, før vi fingikk litt oppover i høyden og så ned for et godt nakenbad i elven Folla.

I skrivende stund er det vindstille og 20 grader pluss og det er visst meldt like fint i morgen.

Siden det er 22. Juli og 10 år siden Utøya, må jeg legge til at det aldri taes reelle oppgjør med folks ubevisste aksept av rasisme og fascisme. Jeg er rasende på politikere som aksepterer «OSS og DEM»-retorikken. Det er masse av det på høyre siden i politikken og jeg håper de forsvinner fra styrestolen til høsten. Folk burde være mere sinte på den gryende fremmedfrykt.

Jeg skrev følgende kommentar på Bernt sin dagens status:

Da er det vel bare å ta av seg silkehanskene, tenne bål og røyke ut alle halvfascistiske meldinger som formerer seg som horer på kaninpiller over alt. Ta f. eks en episode i Dagsnytt 18, hvor en høyremann skulle svare på hva de papirløse menneskene i landet skulle gjøre hvis de ble alvorlig syk, for de har nemlig ingen rettigheter annet enn ved akutt sykdom, hvorpå svaret hans var at da måtte de dra dit de kom i fra (hvor de heller ikke får hjelp) . Det er OSS og DEM retorikkens høyborg. Slike uttalelser er også grobunn for all rasismen og fascismen. De kan si hva de vil, og de må gjerne si at jeg drar «rasismekortet», men det er det det er. De må si hva de vil, men de skal ikke stå uimotsagt. F.eks igjen, når Siv Jensen snakker om «snikislamisering.» Hun antyder at vi har noen indre fiender, på samme måte som nazistenes dolkestøtslegende i mellomkrigstiden. De finnes ikke annet sted enn i trange konservative og redde hoder.
Nei, det er på tide å trekke ned buksen på de i stedet for å spre uskyldige hjerte- og stearinlys-emojier.

Koser oss på ferie!

Innsikt: Hageseter er blitt et hellig sted.

Det var fantastisk å bli tatt i mot på Hageseter av sjefen sjøl, Guri. Gode minner fra vandringen. På Hageseter har de tidenes Juli, men likevel fikk vi noen ord og en øl hver.

Temperaturen er 20 pluss og vindstille. Jeg har ihvertfall aldri opplevd maken her. Første gangen var da vi ville gå over til Grimsdalshytta på ski, som en del av vandringen, men mislyktes og måtte hentes ut av Røde Kors. I fjor var vi her med Grete og Tore og tettet hullet på pilegrimsløypen.

Våknet i teltet, etter en kald natt, men jeg var flink til å ikke fryse. Kaldt er kaldt, ikke noe mer. Pakket meg inn i soveposen og lå helt stille. 2 gode netter i telt er tilbakelagt og jeg er så fornøyd med det. Komforten er maksimal og å sove i det fri er optimalt, så jeg fryder meg bare verre. Humøret er upåklagelig og etter corona-tiden er det godt å se folk. Det er et eget studie å se campingbilene rulle inn på sine plasser, seint på kveld. Om morgenen går herrene med en slags trillekoffert og dumper bæsjen de har samlet i bobilen. Vi ler av at det alltid er mannfolkene som tar den jobben der. Fordel med telt er at vi slipper den seansen der.

Det var en øvelse å traktere E6 i dag. Eneste mulighet. Vi fant noen grusveier, men de var på svært få kilometer. Irriterende at bilister tror de eier veiene, men det blir det forhåpentligvis slutt på. Veien er for alle fremkomstmiddel. Hadde et par episoder som trigget «Fuck You»-fingeren. Enda godt at denne etappen bare var på 47 km og i morgen skal vi nyte området her.

Føler meg så heldig, så rik, så sterk, så glad.

Gleder meg til en dusj og et godt måltid her.

Innsikt: å jobbe litt for føden, er gull verd.

Regnet kom som lovet i natt. Noe seinere enn antatt, så vi pakket ned et vått telt. Alle vet hvordan det føles, eller kan tenke seg til det, men det er ikke lov å syte på denne turen. Vi var godt forberedt med oppsatt tarp til å spise frokosten under.

Dagen skinte opp og vi fikk kilometer på kilometer med grus, i stedet for E6 og i mine gamle vandrespor til Berkåk og Kongeveien til Oppdal.

Det var godt å se fjellene igjen. Godt å vite at man bare skal campe og sove og dra videre. Jeg er en nomade. Trives i friluft. Registrerer at alle de mentale relasjonene blåses bort.

Har svelget noen fluer i fart. Ekstra proteiner gjør godt. 66 km i dag.

Innsikt: bevegelse

På’an igjen, som en sanger fra min fødeby Bergen, ville sagt det. Denne gangen på sykkel, som er den store greien vår for tiden.

Vi har vært uten bil i 10 år denne måneden og vi føler oss ikke mindre kule av den grunn. Et lite bidrag til miljøet, et større bidrag til helsen.

Fatter og begriper ikke at folk kan sitte i en bil i 5-6 timer av gangen. Hele legemet stivner. Bevegelse er greien for oss som eldes og vi har funnet løsningen for vår del.

Denne reisen skal være i ca 14 dager, en forsmak på neste års tur, som blir å sykle til og i Tyskland, hvis alt ordner seg med coronaen. Jeg liker best disse reisene som ikke er bestemt av meg, men som er drevet av en indre greie, slik Romavandringen var. Det er utenfor min kontroll, drevet av et indre lys, som viser meg veien. Sånn var det før i sangene, nå er det slik på veiene.

Vi har kjørt to prøveturer med telt i år (denne og denne), før denne, for å finne ut hva vi trenger av utstyr. Man trenger ikke å eie så mange ting, bare man har de riktige tingene i orden.

Kom oss avgårde i rett tid i dag. Fikk sagt farvel til søsteren og tantebarn som besøkte oss i helgen, trivelig.

Det var kaldt i starten, så jeg syklet med ullhansker. Perfekt sykkelvær egentlig. Godt å få lagt bak seg noen mil av gangen, 7, 7 mil i dag. Hadde brukt noen dager på den etappen, gående, som jeg gjorde på samme strekningen fra Stiklestad til Roma.

I dag fikk jeg syklet i gamle oppgåtte spor og fikk hilst på noen vandrere på veien. Det er en gave å få komme seg ut på vandring igjen, skjønt dette går raskere og særlig siden vi har elsykler. Mister litt av «ta inn» naturen pga at alt skjer hurtigere, men må framheve strekningen fra Sokndal. Rett opp og utrolig vakkert overalt.

Vi fikk en rask tissepauser på Bernt sitt «tissested». Hver gang vi har passert der har han nevnt at han tisset ved DEN bensinstasjonen i 1963. I dag billedgjorde vi handlingen. Et nedlagt hus og stasjon på gamleveien, som var en drøm og sykle uten biltrafikk.

Har savnet skrivestemmen. Her er den igjen.

Innsikt: det er godt å være på vandring igjen, i det ukjente, som rommer sjelen.