Siste dagsmarsj inn til Vatikanet i Roma og Petersplassen foran Peterskirken. Fin sykkel-og gangvei fram til Monte Ciocci, tror vi så ut som pilegrimer siden mange smilte og hilste vennlig på oss. Ved Valle Aurelia møtte vi Vilde og Ruben som gikk de siste par kilometrene sammen med oss. Fra Valle Aurelia gikk vi gjennom travle gater, og rundet til slutt inn på Piazza Pio XII og inn på Petersplassen (Forum Sancti Petri).
Det har vært et privilegium å få følge Betty på denne turen. Både som medvandrer på flere av strekkene og som kontroll-, planleggings- og booking-senter basert i Trondheim..Og jeg har fått brukt kartinteressen min som jeg har hatt siden jeg var guttunge. Men det er Betty som har gjort jobben. «På gølvet» som vi sa i gamle dager. Jeg har alltid vært imponert over Betty, og jeg har ikke blitt mindre imponert etter denne bragden. Takk for følget.
En vakker dag kommer den siste dagen i livet. En vakker dag kom den siste dagen før dagen for innmarsjen i Roma. Satser på at begge dagene oppleves med samme ærbødighet og takknemlighet og trøtthet.
Det har vært et spennende prosjekt, en innholdsrik reise, hvor det eneste jeg har hatt kontroll på har vært retningen, lengden på dagens etappe og det jeg har hatt opp i sekken. Ellers har vandringen bevist at det er lite vi har kontroll over og det vi møter i livet, møter vi med oss selv. Jo større åpenhet, jo mere får vi med oss og i det enkle, stillheten, lyttingen, sensingen, ligger tilgangen til kjernen i oss selv, ihvertfall har jeg opplevd det slik.
Dette blir min siste bloggpost. Hyggelig å bli etterlyst av Elin Hassel Iversen. Anbefaler deg å lese Synnøve Skåksrud sin bok, som gikk her før meg, og til Aage må jeg igjen si, at over 4000 km blir det, fordi jeg må tette hullet på kartet mellom Hjerkinn og Otta (der ble vi jo hentet ut av fjellet av Røde Kors). Det skjer sommeren 2020, så sant det lar seg gjøre.
Takk til alle som har fulgt meg. Er ekstra takknemlig for kommentarer og heiarop. De står seg på bloggen til evig tid, alt på Facebook forsvinner med tiden. Og sant skal sies, denne vandringen hadde jeg ikke greid uten mitt kontrollsenter i Trondheim.
Jeg valgte å dele opp siste strekket i to dager. Været er utfordrende. Sjarmøretappen skal være en trivelig opplevelse og da kan den ikke være for lang i dett været. Kjekt å komme på Petersplassen før det blir mørkt og uten å være alt for våt og kald.
I dag startet jeg dagen med 10 min yoga og rett i en messe med nonnene. Ganske inspirerende med katolsk messe fordi alle får delta med å svare presten hele tiden. Jeg er absolutt ikke tonedøv, så jeg synger med også. Det var nattverd før kl 07:30 også. Det var lover mye regn, så vi strammet sekk og muskler og gikk på. Asfalt de 4 første, så var det mye sti og gjørme. Artig å se spor etter villsvin så nærme Roma. De romsterer rundt i jorden og lager dype groper. Verste regnet kom akkurat i det vi skulle passere en Bar, det ble Expresso med Sambuca og masse regn resten av turen.
Innsikt: Ta deg litt rolig vandretid i livet, du kommer tidsnok fram.
En lang, men fantastisk fin dag for Betty og meg. Det varslede regnet uteble (stort sett). På begynnelsen av dagen gikk vi mye på asfalt og det har vært en del opp og ned i et interessant landskap. Vi tok en lunsjpause i Formello som er enda en av disse gamle byene på en haug.
Etter Formello gikk vi stort sett på stier og gårdsveier. Det er mye snillere med føttene enn asfalt.
Til de som heier på oss og sier vi er snart fremme. Jeg kan love at det ikke føles slikt på tampen av en 23 km dagsmarsj når mørket faller på. Da er det neste overnattingssted, middag, en dusj og en seng som er i fokus.
Dagens middag og seng inntas i et nonnekloster med søte og hyggelige nonner – Casa Nostra Signora. Det passer jo egentlig veldig godt på en pilegrimsvandring til Roma.
Litt variert vær i dag, men stort sett bra hvis vi ser bort fra én virkelig heftig regnbyge på 3 kvarter. Det kommer veldig mye vann og vi blir veldig våte og kalde.
Betty og jeg kom oss avgårde rimelig tidlig etter frokost og etter en «second breakfast» inne i Monterosi med en espresso med Sambuca gikk hun som en kule.
Stort sett italiensk jordbrukslandskap med olivenlunder og store mengder hassel (er det marked for sååå mye nøtter?).
Kom fram til enda en av disse byene som ligger på en fjelltopp. Må ha vært ganske praktisk å kaste stein i hodet på inntrengere i ufredstider, men litt drygt for oss som har gått hele dagen å komme oss opp i byen.
Og hvis noen skulle finne på å stikke innom Campagnano di Roma, så anbefales Osteria Iotto på det varmeste. Helt fantastisk mat.
Fin dag fra Capranica til Sutri hvor Betty og jeg inntok noen øl og toast på en cafe i gamlebyen. Fra hotellet og til Sutri gikk vi en frodig og fin elvedal langs gamle veier som kanskje har vært brukt siden romertiden og vel så det.
Dagens store opptur var rett utenfor byen. Hogd inn i fjellet hadde de et romersk amfiteater, en etruskisk nekropolis og en tidligere kirke som før det hadde vært et Mithraneum, og før det et etruskisk gravkammer. Utrolig fascinerende. Og godt å ha såpass med tid at vi kunne leke litt turister også.
Etterhvert kom det lovede regnet og vi ble etterhvert svært så våte før vi kom fram til B&B Casale Vicino som viste seg å være et privat hus med en snill gammelmann som sper på pensjonen med å leie ut noen rom. Litt for privat for oss, men tak over hodet må man ha om natten, så da så.
Betty gikk fra Vetralla, jeg tok toget fra Roma og gikk imot henne. Vi møttes rett nord for Capranica og gikk gjennom den gamle fantastiske byen til overnattingsstedet. Helt fantastisk å møte Betty igjen etter 2 måneder.
Betty hadde magesjau i morges, så hun gikk korteste vei langs hovedveien. Til tross for en vrang værmelding ble det egentlig en ok dag, med stort sett oppholdsvær og noen regnbyger.
Gamlebyen i Capranica ligger på en åsrygg hvor hovedgaten går langs toppen og ned til begge sider går det trange smug. Vel verdt et besøk.
En grei start gjennom en spennende by, men jeg har skylappene på, forutenom å gi bort mynter i kirker og til musikanter. Sol også i dag og det er jo en gave i seg selv.
Gikk søndagstur inntil det var 6 km igjen, da skjønte jeg at det kom til å bli mørkt før jeg kom frem, så jeg skiftet gir og gønnet på.
Kroppen funker når den må nå. Det er gledelig. Småløp og det ble bare stappmørkt den siste kilometeren.
Tåler ikke så mye om dagene. F. eks., så hadde de ikke matservering på hotellet og Bernt kommanderte meg ut for å spise. Spiste Real Turmat i forgårs. Ost/kjeks/vin i går, men brødskiver i kveld blir for tynt med tanke på morgendagen.
Verten sa at det bare lå noen hundre meter den veien og jeg gikk ut for å finne mat. Noen hundre meter ‘den veien’ blir alltid til litt mere og da jeg kom frem var det ikke åpent. 19:30 spiser italienere middag, tidligst. Så jeg sitter på en bar og drikker øl og Jäger. Det ble redningen, rett og slett. Noen hundre meter er griselangt etter 18 km, noen ganger.
Bernt skulle hatt medalje for sin innsats som motivator, særlig når jeg er sliten og sulten. Jeg er tynnslitt psykisk og fysisk, men føler meg så sterk så sterk innimellom. Merkelig kombo.
Fatter ikke hvordan dagen i morgen skal gå. Det skal regne som faen, men jeg går ihvertfall rett inn i armene på en mann, det er sannelig en god tanke. Å bli holdt rundt er det jeg savner aller aller mest, selv om jeg sikkert får klaustrofobi etter 10 sekunder.
Glad jeg har evnen til å sette meg på en bar, må være stusselig å ikke kunne komme nærme folkelivet her, som (det jeg ser) består av å drikke kaffe på Bar om morgenen og etter kl 11, hvitvin med Frizzante også spiller de kort og krangler masse.
En øl og jeg fikk plutselig god tid. Vel, tror jeg skal finne meg noe annen mat også.
Ut å vandre på hviledagen. Ikke meg i mot. Bare en kort etappe og solen slo til og det ble en vidunderlig greie ut av det. Sliten i kroppen riktignok. Dag nr 6 etter forrige hviledag, men gikk sakte, tok kaffepause og innom en butikk hvor jeg presterte å ta på glasset i kjøttdisken og hele greien eksploderte. Kjøtt for 1000vis av kroner har blitt kastet pga dette i dag. Ingen som sendte meg skumle blikk eller noe, de bare spurte om jeg var skadet.
Han i resepsjonen på hotellet mente at jeg hadde superpowerkrefter og la oss nå si at det er sant 🙂
Tror ikke jeg gidder å gå ut å spise i kveld heller. Har noen kjeks og ost og litt vin og masse italiensk talende tv. Begynner å skjønne litt.
Ruben, Vilde og Bernt er på vei til Roma med fly. Stor glede! Xxx
Som bergenser har jeg ikke sett maken til regn. Himmelens sluser var åpne. Jeg var våt til beinet på 3 minutter. Stiene/veiene var som elver. Skikkelig torden i tillegg. Litt spennende.
Hadde en plan om å greie hele strekket, men jeg hadde ikke en sjanse, måtte kaste inn håndkle etter litt over milen. Da var beina kalde og hendene frøs så de skalv. Bernt skal ta med seg stillongs og regnbukse til meg, for i hele neste uke er det lovet regn.
Dagens vandring står høyt på listen som versting, men den banker ikke Morskogen. Den var hard og veldig kald, pluss at jeg bodde aleine i en DNT hytte jeg ikke fikk låst døren på. Har rangert turen inn til Innsbruck som den nest verste, men nå bytter den turen plass med dagens. Inn til Innsbruck gikk vi 3 mil i regn og vind hele dagen, men vi var 3 personer og gudskjelov. Så øverst finner vi 1) Morskogen 2 ) Poggino 3) Innsbruck
Løsningen i dag var å legge om ruten og det rare var at 2 km innenfor fantes en bensinstasjon med bar og et spa. Vurderte lenge å dra på Spa, men det lukter så pyton av disse varmekildene og en dusj på hotellet ville gjøre nytten uansett. Dro på bar og der skulle jeg skifte til annen jakke, men den hadde lagt utenfor plastikkpose og var gjennomvåt.
Det var bare å kapitulere og kjøpe seg en Fernet. En kar i baren anbefalte kaffe og Fernet. Det har jeg ikke forsøkt før. Så nå har jeg funnet en ny favoritt medisin. Fernet og Espresso. Tok 2 for sikkerheten skyld, en i hver fot og fikk bestilt taxi som kjørte meg rett til hotellet i Viterbo.
På hotellet fikk jeg anbefalt en restaurant og en rundtur i byen, men jeg går ingen steder. Skoene er blaute, sandaler holder ikke lengre og ytterjakkene henger til tørk. Skulle jo egentlig ha hviledag i morgen, men jeg må dra tilbake og ta den siste milen inn mot denne byen.
Noen ganger kan en mil være langt. Og ihvertfall 10 mil. Herifra er det 115 km ca til Roma. Blir irritert når folk sier at det ikke er langt igjen. Det er over 10 mil igjen, når sist gikk den som sier det 10 mil? Skjønner jo at det ikke er langt i forhold til at jeg har gått 3806,1 km pluss dagens, men 10 mil er fremdeles et stykke igjen. Og blir været en utfordring skal det ihvertfall merkes.
Kunne gitt meg i går. Kjente at jeg var fornøyd med gårsdagens blogg og med vandringen. Skulle kanskje gjort som Forrest Gump, sagt: «jeg er ferdig». Men det står flere ting på spill. Har avtale i Roma og jeg er fullstendig i form til å gå de siste milene.
Leste i natt min første post på denne reisen, som jeg skrev da jeg gikk fra Stiklestad til Verdal, juli 2018. Uten at jeg hadde sjekket det før jeg skrev Gårdagens post, skrev jeg om ønsket mitt om bedre helse og egen kraft og at Roma var show-off. Det er og blir veien som har vært og er det viktigste.
Men jeg skal alltids klare litt show-off. Gleder meg sånn til å omfavne familien. Jeg er ikke laget for å være aleine, selv om jeg har hatt gått av å gå så langt for det meste aleine.
Kommer jeg meg til Roma er jeg den første norske kvinnen i moderne tid som har gått fra Stiklestad til Roma (selv om jeg mangler noen mil fra Hjerkinn til Otta – de tar jeg i 2020). Ihvertfall har jeg gått hele veien fra Lillehammer i ett strekk og startet 29. april i år og det skal sannelig bli godt å få avsluttet dette prosjektet, bare for å få slippe å bo på hotell.
Det var Synnøve Skåksrud sin bok som gjorde at jeg tok den siste avgjørelsen om å gjøre alvor av å vandre og vi har hatt høytlesning i dag og. Hun hadde hviledag i denne byen og syntes at det var stusselig å spise aleine, hun og.
Jeg innvilger meg den aller siste Real Turmaten: Kylling Karri.
Var innom Santa Maria della Neve og sang 3 vers av Silent Night, i morges. Vakre kirker, som alltid er åpne og alltid med stearinlys tent.
Innsikt: å kaste inn håndkle er nødvendig en gang i blant.
Det hender jeg glemmer å slå av klokken når jeg tar pause eller slå på klokken, når jeg har husket å slå den av, etter en pause. Tidsestimatene mine varierer. Jeg har ikke noe konkurranse-gen i meg. Når jeg drar på tur med flere starter jeg alltid hardt ut og er sist inn. Nå ligger det en gjeng nordmenn 1 døgn foran meg i løypen. De har gått Via Francigena (fra Cantebury i England såvidt jeg har skjønt), og er inne i sin 87. dag. Folk jeg vet om hadde blitt gira og ville tatt inn på de. For meg spiller det ingen rolle. De må gjerne ta Roma, all glory og all fokus, så skal jeg komme diltende inn etterpå.
Jeg har fått alt jeg trengte av denne vandringen. En egen indre uvurderlig kontakt, som det øverste på listen. Det har vært stille nok i meg og rundt meg til at jeg har opplevd en kvalitet i tilstedeværelsen som har gjort at jeg har mere fred i meg selv. Jeg gleder meg over det helt enkle og veldige vakre. Takker sikkert alle trærne jeg passerer for at de bare står der og er vakre. Fuglene for at de flyr i flokk. Og i dag var det særdeles vakkert. Sol, men mere kaldt, så sandalene holder ikke lengre og soveposen er et savn. Men nå er det ikke mange dagene vi snakker om, så er Roma i box.
Det er noe med dette innerste helligste rommet i en selv. Egoet er jo bare en liten del av oss. Egoet, den lille delen som snakker med seg selv, som dømmer og vurderer og mener stresser. Men misforstå meg rett, et ego har en bra side. Men å få tilgang til noe mere i seg selv er å bli mere hel.
Jeg gjentar at jeg aldri har drømt om å gå til Roma. Jeg følte at det var noe jeg måtte gjøre. Et kall. Derfor er det ikke vanskelig vanskelig å gjennomføre. Det går faktisk av seg selv. Det er en kraft i meg som vil. Denne kraften kaller jeg gjerne Gud, for Gud bor i alle, det har jeg alltid sagt (med unntak av noen opprørske år), men jeg forstår ateister på den måten at hvis de tror at Gud er noe utenfor dem selv, en slags Cosmic Bellboy som kan bringe noen ditt og andre datt, så er det helt feil. Men for å få tilgang til kraften som bor i en, må man være pittelitt granne åpen og da er det å gå langt en fin anledning og særlig aleine, som jeg stort sett har gjort.
Ihvertfall forstår jeg hvor liten egoet er og hvor stor kraften er og det gjør at jeg synes at livet er et større mysterium etter denne reisen.
I går stod vertinnen og ventet på meg. Ikke helt heldig for mitt indre gamle stress og det var et vel privat sted med en frokost som var topp 10 på værsting-laget. Men jeg fant et bakeri og fikk hvitt brød med skinke og ost med meg, samt bananer i en fruktbutikk. Kaffen tok jeg på en bar. Første gang jeg dro fra et sted uten varmt vann på termosen. Her jeg er nå, skrev de at det var en restaurant på stedet, men det var det ikke, men jeg liker egentlig ikke å klage for det tar så mye plass og energi. Jeg ser at de gjør sitt beste og det er november i Italia og. Vedder på at Nordre eller hotellene i Norge ikke er de mest innbydende for øyeblikket heller.
Jeg er i byen hvor Est! Est!! Est!!! di Montefiascone kommer fra. Det var første hvitvinen Bernt og jeg drakk sammen. I kveld drikker jeg glass nummer 2 aleine på en bar. Dvs aleine og aleine, jeg deler vinglass ene med en skokk blogglesere i Norge og Danmark. Så kjære lesere: SKÅL! Skål for livet, snart er vi i Roma!
Innsikt: å være åpen gir større tilgang til å se og innse.
Eg e' på vandring 