- 14. oktober 2021
- Distanse: 15.4 km (Totalt 136.5 km)
- Tid brukt: 4:37
- Innkvartering: Loriana Park Hotel Sul Lago
Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.
Da er vi kommet fram til turens siste vandredag og bloggedag for min del, ihvertfall for denne gang.
Den fineste gaven med vandringen er at når man har gått tilstrekkelig lenge nok, trer naturen inn. Det er der vi skal være, i det som er, ikke utenpå, ikke som betraktere, men en del av det. Det er altså naturen som må tre inn i oss, at vi trer inn i naturen behøver ikke å bety noen ting. Vi bestemmer ingenting annet enn å ikke stå i veien for oss selv. Du kan gå med hodetelefoner og ikke registrere noen ting. Du kan gå et helt liv uten å skjønne noe og aldri oppleve magi som skjer hele tiden og over alt. Når vi forstår noe nytt så er det noe som trenger inn i våre begrensede hjerner og vi fungerer bedre. At det er fint å se på måneskinn er noe vi alle vet om, men at måneskinnet trer inn i oss, er to forskjellige ting. Opplevelsen av å være en del av alt er ubetalelig og lindrer smerten vi bærer på. Like selvfølgelig som at et tre står der og er, like selvfølgelig er vi. Da er vi fri til å ikke kave, ikke la hjernen hoppe rundt i treet som en apekatt, men falle til ro i løvene.
I dag var det vindfullt, men det var en snill vei. Traff masse vandrere som skulle til Roma. Noen pratet med oss og det er uforglemmelige møter. Noen raser avgårde, som jeg gjorde forrige gang. Det er fint å oppleve seg som en av mange som har funnet vandringen som en nøkkel.
Toppturer er helt annerledes. Det er raskt opp, et lite kick, og raskt ned. Vandring er en helt annen liga. Være i flyt, gjøre oppgaven. Ikke hente noe ut av det, bare riste av seg alt innlært, ikke bare tankene, men rigiditet, moral, løse opp tilstoppethet, bryte gjennom egne stengsler, være tilgjengelig og åpen og det hele kan løsne langs en asfaltkant eller iallefall når du minst aner det.
Folk søker så mange steder utenfor seg selv, før de søker innover for å tømme hjertet for alle bindingene som er der.
For å greie å se egen forstoppelse må perspektivet endre seg og det er ikke gjort i en vending. Det krever utholdenhet og kapasitet å få brukt intelligensen på en ny og bedre måte fordi det tillærte er så fyllt opp av seg selv. Men går du for å avdekke egoets ignoranse av det egentlige, vil du garantert få det bedre.
Essensen er basisen vår og når folk sliter så er det fordi de har glemt hvordan essensen kjennes.
Livet er det vakreste som er, likevel er vi mest opptatt av å finne feil, mest opptatt av at man skal fikses og være mer enn det man er, i stedet for å være det som er i orden. Men fordi vi faktisk tror at vi ikke er i orden, kaver vi, i stedet for å være tilgjengelig. Vandringen tvinger deg til å slippe livet til, vandringen har sin egen rytme og når jeg er i den, lever jeg virkelig.
Essensen er i oss, men den har gjemt seg og personlighetene våre overtar hele styringen. Egoet blir identiteten vår og resultatet er lidelse.
Det er helt fint med personlighet og tilogmed ego, men når det overtar, gjør det ikke annet enn å vise seg frem, rettferdiggjøre, kreve og vil ha mer, være mer og bedre enn, mer suveren eller mer bitter, alt ettersom. Til syvende og sist er man bare ensom, fordi egoet vil «være noe for seg selv», uavhengig om det er strålende, suveren eller bitter og ulykkelig. De aller fleste vet ikke når motivasjonen dukker opp, om den er fra egoets utspill eller om det er motivert fra essens. Dette har jeg arbeidet mye med og det har gjort meg klokere ihvertfall.
Å finne essensen tilbake er nesten som en kjemisk fornyelse, en utvikling som er essensiell for at jeg skulle kunne gjøre varige endringer for å få fred fra uro og evig jag.
Det er her kjernen i arbeidet er. Ikke søke kurs på kurs med livstilsendringslovnader. Struktur og rutiner er viktig, men uten å pløye dypt i materien og vinne essensen tilbake vil man alltid falle tilbake til unoter. Jeg kunne tatt doktorgrad i å falle ut og tilbake til gamle synder, fordi jeg ikke fikk tak i livskilden, essensens skattkammer. Og noe i meg tviholdt på egoets behov for overlevelse. Men nitidig arbeid og stole på livskraften har jeg kommet et stykke avgårde. Mulig jeg har vært i overkant nysgjerrig på det indre livet, men jeg tror at jeg alltid har visst at det finnes noe mer enn det jeg ble lært. Essensen har alltid ropt til meg og jeg har ropt til verden, men denne brølingen måtte jeg gi meg med. Urettferdighet blir ikke endret av å slås ned på. Når man er i essensens skattkammer endrer ting seg av seg selv. Både i oss og rundt oss.
Når man er et barn er man avhengig av å tilpasse seg og personligheten utvikler seg, og er man heldig blir man blir sett og elsket. Avhengig av hvem man har rundt seg, blir man formet. Som voksen kan man oppdage seg selv igjen med å være nysgjerrig på hva som er innlært og hva egen essensen egentlig representerer. Først da kan man få bukt med mørket, de inlærte feilslutningene, først da kan man sette pris på seg selv nok til at lyset får trenge igjennom og først da kan man leve fri, få til å puste fritt og oppleve gleden ved bare å være i live.
De største øyeblikkene i livet for meg er når jeg forstår hvordan ting henger sammen. Når hvert sekund flyter av energi, når jeg kjenner at livet skaper seg selv, når hele meg skjønner at jeg ikke er skyldig, at uansett hva jeg gjør, så handler ikke dette om meg og løgnene jeg har fortalt meg selv.
Mulig alle andre har opplevd det slik alltid, men for meg ble det en overraskelse å kjenne det pulserende livet uten at det trengte å skje noe. Å kjenne at livet er spennende i seg selv.
Når jeg kjenner at det ligger gaver i hvert bankende øyeblikk og i nettopp dette ligger nøkkelen til sjelefred og jeg kjenner takknemlighet, da er livet mitt gledelig.
Det ble vittig å se på all dramatikken egoet kan sette i stand, alle filmene som snurrer i hodet av folk som blir såret, er slemme eller dumme eller hva som helst som kan dramatisere, blokkere og skape støy, når virkeligheten er en annen. Å leve i det som faktisk skjer og som skjer spontant, i det øyeblikket der livet pulserer, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er sannelig fint å få med seg.
For det skapes noe hvert eneste sekund og å få tilgang til det og kjenne det, er stort. Jeg slipper å stå på en scene og slite meg ut, til ingenting betalt og med et publikum som vil ha noe annet enn det jeg melder. Jeg får være kreativ og oppleve magi og det er ikke avhengig av noe som helst annen enn meg selv som publikum. Jeg trenger ikke å kjempe om plassen for å bli sett eller hørt eller ligge i feeden til folk på Facebook. Jeg trenger bare å være Betty.
For bak alle som står på palleplass står det et hav av folk som har jobbet like hardt og som ikke opplever ‘fame and fortune’ og for dem og meg må det jobbes for å ikke oppleve det hele som et nederlag og skuffelse. Det ble en slags redning. Ihvertfall en mulighet til å finne ut av saker og ting og dra ut skuffelsen fra livets kommode og lære meg å forstå og akseptere. Det å kreere og skape handler ikke om palleplass, men ha tilgang til og kjenne på øyeblikkets puls og stå på klodens scene i universets katedral og bare være glad for at man fikk med seg dette før man tar kvelden.
Når livet ikke lenger er en show-off greie og jeg ikke trenger å dumme meg ut mer, ble veien en veiviser til noe guddommelig i meg selv. Det er utrolig hvor fort det går å skrelle bort egoets agenda og få satt seg inn i realiteten paradis, når alt handler om å spise, vandre og sove.
Jeg skulle gjerne ha uttrykt det jeg kreerer på innsiden, på utsiden av meg selv, så det er ikke for å være vanskelig, det er bare det at jeg er litt sliten av å eksponere meg og peise utslitt av å svømme mot strømmen. Nå lar jeg meg heller flyte med livets elv. Men når det er sagt, fikk vi i dag også vite at vi gikk mot strømmen, de fleste går til Roma, vi gikk i fra.
Innsikt: Å leve i det som faktisk skjer og som skjer spontant, i det øyeblikket der livet pulserer, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er sannelig fint å få med seg.

