• 13. august 2019
• Distanse: 17.1 km
• Totalt: 2311.2 km
• Tid brukt: 5:55

Uansett hva en driver med, så må jo hovedoppgaven være å forbedre seg selv som menneske. På alle plan. I alle relasjoner. I alle gjøremål. I alt. Jeg snakker ikke om å vinne makt gjennom å være faglig sterk i et eller annet og vinne over noen andre i en diskusjon eller posisjonere seg med egoet høyt på strå. Jeg snakker om å bli fri egne redsler og egne begrensninger.

Være et godt menneske, rett og slett.

Men hva er egentlig det? Noen tror det er å hjelpe andre til de sjøl har strekt strikken så langt at de rakner. Noen opererer fra egoets godhet som å ødsle ut av sine sosiale ferdigheter, til de blir så selvgod at de blir kvalm av sitt eget speilbilde. Noen tror at godhet er å gi gaver. Noen tror at godhet er å være lydig og innordne seg.

Jeg tror at å være et godt menneske er å våge og være i vekst. Være modig (kiss the fear goodbye). Være ydmyk (åpen for at andre kan ha rett). Ha selvrespekt (ikke tråkke på seg selv). Men også å be folk om å dra til helvete, på en vennlig måte.

Alt for mange lar seg bruke av manipulerende mennesker. De som kan spillereglene styrer skuten og kaller deg et godt menneske når du løper ærend. Og du, holder på å spy av underdanigheten og oppgavene, men sier det ikke og vet ikke hvordan du skal bli fri. Den som kan det, styrer hva som er lov å snakke om og ikke.

Alle sitter fast i ett eller annet og de fleste hater å bli avdekket på det.

Jeg kjenner folk som er knallgod i jobben sin, som ikke våger å ta bussen. Langt i fra fly til en fremmed land, lande mitt på natten og ikke vite om det står en taxi der til å flytte de videre. Redd for hva som kan gå galt. Stivnet i et mønster.

Det er helt utrolig at den lille promillen av galskap som skjer i verden, kontra alt det bra, gjentas på nyhetene hver dag, flere ganger om dagen og folk fylles opp av det og tror at verden er sånn. Folk blir gale, livredde, våger ikke gå utenfor sin egen stue, men det er faktisk i stuen det er verst for der er nyhetene komprimert fra hele verden.

Angsten for å leve. Du ser det på nyhetene. Hjernen tror på at det er sånn verden er. Jeg har vært ute og vandret i 3 måneder nå. I dag begynte jeg bare å le. Hva er det å være redd for?

Folk forer seg selv med hvor dårlig mennesker kan være. De dårlige er i fåtall!!!! Folk holder andre nede i tankene og sier at det må da være noe galt, når de eller sånne som meg ikke innfinner meg med å være konform. Å være en som ikke snakker. Sier du hva du mener er du dømt!

Ja, ja, det var dagens tanker.

Ellers har jeg vært innom hvilket tiår i livet mitt som har vært best. Og alderen mellom 28 og 38 er en soleklar vinner. I den perioden fikk jeg tre flotte sønner. Tiden gikk så alt for fort. Heldigvis var jeg der. Har tenkt på det i dag. Jeg sang 3 natta sanger hver kveld, alltid, når jeg kunne. Jeg leste. Jeg var der. Jeg elsket å være sammen med de og håper jeg ikke har laget noen dype sår i de (tror jeg hadde fått hørt det). Selv om han eldste lå på sykehus første leveåret og ble sondematet til skolestart, så var hver dag en gave. Dypt takknemlig for den tiden. Har gått forbi mange lekende barn i dag. En fin løype. Voksne som henger med og jeg har tenkt: «du verden så heldig du er». Barn viser oss veien.

Se bare på booking.com. Det er folkestyret. Du legger inn en rating og stedet får sin vekst ut i fra hvordan folk oppfatter å bli behandlet der, så det rimeligste stedet kan fungere super godt fordi ungdommen har lært seg og bruke verden slik den skal brukes. Ikke godta dritt og hierarki. Da slipper du det pengestyrte vissvasset og det beste kommer fram overalt. Takk til Internett.

Ingen skal godta å bli behandlet som undersåtter. Ingen skal godta å være mindre enn andre!

Det er lenge siden jeg har kjøpt meg en ting. Jeg snakket i går om å ikke mangle noe og det er sant. Jeg gikk forbi en hattebutikk på lørdag kveld og der hadde de en rød kvinne-Stetson-hatt til 129 euro. Den skulle jeg hatt, bokstavelig talt, men jeg har en hatt 🙂 og det var lørdag og stengt og dagen etter var søndag, så hatten er i butikken ennå eller en annen har den. Det er fint å kjøpe seg en ting i ny og ne. Gleder meg til neste gang jeg skal gjøre det. Skulle vært hos frisør også. Siste var på Anker Frisør i Oslo, 16. mai by the way. Han hadde 3 sertifikat. Et fra Syria, et fra Dubai og et fra Norge. Men jeg går jo med caps eller hatt hele tiden, så det gjør ikke så mye at jeg ser ut som Prepple Houmb på håret. Det var ikke meningen å dra det så langt, men ting tar tid og det gjør denne skrivingen også.

Langsom vandredag. Må slepe meg ut og få meg noe mat. I går var middagen knekkebrød og en banan. I morgen er det hviledag og hjemsending av ting. Krevende nok i seg selv. Håper jeg får sove litt utpå, men kirkeklokkene plinge tidlig her. Folk som bor her sover sikkert over det, når de kan.

Tok bussen tilbake til Kürnach der jeg «slapp» vandringen i går. Her skal alle strekkene vandres. Kom i snakk med en hyggelig fyr fra Pakistan. Lærer i matematikk på mastergradnivå som jobbet i en pizzabutikk fordi han ikke kunne tysk godt nok. Snakket briljant engelsk. Han lot seg inspirere og støttet meg både inn og ut av bussen. Han trodde sikkert at jeg trengte det og jeg lot han tro det.

Var innom en vegetar/vegan butikk og kjøpe «pepperpølse» og en halvflaske kald hvitvin. Kunne ønske at jeg stolte mere på veggismaten. Jeg vokser kanskje av meg de gamle matvanene etterhvert.

Innsikt: det meste i verden er bra!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 12. august 2019
• Distanse: 19.3 km
• Totalt: 2294.1 km
• Tid brukt: 7:44
• Innkvartering: City Hotel Meesenburg

Würzburg har vært et delmål, ligger lengst vest av alt jeg skal prestere på denne vandringen. Herfra har jeg ca 40 mil til grensen.

Storsekken er tømt og står i dusjen og godtgjør seg. Samme med underlaget. Jeg bor i 3. etasje, best nett her, sa resepsjonisten. Beskrivelsen av rommet er: slitent. Billigste i byen, men dog helt ok. Enerom minner meg litt om fengsel, fikk 10 måneder en gang for en ran jeg aldri gjorde. Tok skylda for noen andre. Men det var ikke dit jeg skulle i dag.

Kom på, dagen etter (typsik), hva jeg skulle sagt i går. Sikkert ingen som kjenner seg igjen i dette, men som sagt, så kom jeg ikke på det før.

Det som skjedde da jeg ankom Gästehaus Zehntgraf var at hun guvernante-tanten ikke kunne finne bestillingen min i sin bok. Jeg hadde bekreftelse på mail fra booking.com som vanlig, så jeg kunne bare vise henne den, hvor det faktisk var bilde av hotellet og allting. Hun ristet på hodet og gjorde litt nummer av det og sa at jeg var veldig heldig for hun hadde et ledig rom. Det som skjedde med meg, var at jeg sprang etter henne og inn på rommet, livredd for at det ikke skulle være sant.

Men i dag har jeg tenkt det at det var jo hun som var heldig og ikke jeg. Booking.com hadde reservert et rom til meg der, hvis hun ikke hadde hatt noe ledig, måtte hun jo ha tryllet noe fram.

Men dette passet jo godt inn i dette: «jeg har jo teltet» og «der ser du» etc. Og reaksjonen min var at jeg tenkte jo der var jeg heldig, men det er ikke sant.

Da jeg gikk ned for å spise, gjentok hun at jeg hadde vært heldig, faktisk flere ganger, og jeg som er livredd stengte dører begynte å prøve å ordne opp. Jeg sa at hun måtte ringe de og si at de var uprofesjonelle, som ikke hadde gitt henne beskjed. Jeg ser i ettertid at jeg ble litt klovn, entertainer, den som hadde skylden og det er ikke sant.

Den harde guvernante-tanten hadde en annen side, en hjelpeløshet og jeg er svak for sådan. Mine gamle strategier trør til og skal ordne opp. Hjelpe til. Plaster på såret. Fixe det, så alt blir bra. Freud hadde sikkert sagt: «Tell me about your mother», men det var ingen Freud der til å passe på meg.

Men det var jo hun som var uprofesjonell. Hun skulle jo aldri gjort det til mitt problem, at jeg skulle være veldig takknemlig for å «få slippe inn». Men min reaksjon vitner jo om at egenverdet ikke ennå er helt på plass. Jeg gjør meg mindre enn jeg er, og trør til for å Fixe på omgivelsene så det blir bra. Så alle får sove. Så alt blir okei.

Skjønte det først i dag at mine gamle strategier hadde forsøkt å impulsivt ordne. I dag ville jeg ha sagt, kanskje på en vennlig måte: «That’s your, problem not mine» eller «It is you who are the lucky one». Spørs om jeg hadde fått det til med et smil eller ikke.

Ihvertfall er jeg mer enn villig til å lære meg noen nye strategier som ikke plukker opp andres hjelpeløshet, som ivaretar meg på en mere aldersadekvat og voksen måte. Som gjør at jeg står i vater og ikke utenfor meg selv.

Kjente at jeg ikke hadde helt kontakt med meg selv i går. Det var nok noe der som trigget og utløste gamle mønster. Så i hvert et møte man gjør, møter man seg selv, med de evnene man har til å være i kontakt med egen essens og egenverdet. Utrolig irriterende og interessant.

Måtte jo innom en masse lignende historier fra tidligere av, i tankene i dag. Interessant hvordan vi velger oss mennesker rundt oss, som stemmer med å løse ting med gamle strategier, som ikke funker til det beste for en selv. Vi er som noen sugekopper på å «bli sett», bli elsket, bli likt. Det er egoets hersketeknikk for å holde oss på plass, hjernens måte å gjenta seg selv på. De fleste løser seg selv med å drikke for mye, spise for mye, sovemedisin, annet vissvass for å slippe å se på hvordan gamle overlevningteknikker stjeler «rommet». Jeg vandrer ikke her på kødd. Jeg vandrer her for å finne ut av sånt. I går var det en som spurte meg om jeg hadde funnet det jeg søkte og jeg svart: JA.

Det har jeg faktisk. Det er evnen til å sette pris på The Nothingness. På ingenting. På at det har en verdi å være fornøyd uten å vite, uten å eie, uten å måtte bli sett og likt. «Jeg mangler ingenting» står det i bibelen og jeg har alltid tenkt at det må være fint. Men det er sykt sant. Jeg mangler ingenting, i tilfelle kun min egen verdi, som jeg er i gang med å realisere på vandringen og jeg er fullstendig i stand til å ivareta oppgaven i øyeblikket.

Innsikt: det er en lang vei til Rom

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 11. august 2019
• Distanse: 18.8 km
• Totalt: 2274.8 km
• Tid brukt: 6:46
• Innkvartering: Gästehaus Zehntgraf

Da jeg ankom Wipfeld ble jeg kommandert opp på rommet av en tysk guvernante tante og da er det bare å lye. Dusjet, gjennomsvett etter en hard tørn i gloheit solskinn. Vasket og hengt opp klær.

Gikk ned og ville kjøpe meg et glass hvitvin og samme tanten serverte meg et halvlitersglass med hvitvin og sa at det var hvitvin med vann. Jeg begynte bare å le hjertelig og fint, vi tar skikken der vi er.

Søndager er alltid spennende for alt er stengt, men jeg fant en bensinstasjon og fikk shoppet vann og mat til turen.

I dag gikk jeg forbi en campingplass gitt. Ingen telt å se, bare bobiler. Uansett hadde jeg bestilt sted å bo. Teltet fyker hjem når jeg har nådd Würzburg hvis ikke Bernt insisterer, så han har et par sjanser til.

Dette tastaturet er skikkelig redningen. Keeps me busy på plasser jeg venter på mat. Det ble svinefilet i dag igjen, kunne ønske meg fisk, men det hadde de bare ikke. Folk mingler og prater på bordene rundt meg. Så glad for at jeg slipper det der. Jeg er skikkelig introvert på turen her. I dag f.eks. gikk 4 «sportyspicer» forbi meg, 2 herrer og 2 damer. De bombet meg med spørsmål. Ser jeg ut som en tilgjengelig idiot? Går det an å føle seg litt fram? Til slutt sa jeg, så høflig jeg kunne, at jeg får de samme spørsmålene flere ganger om dagen og at jeg trengte å gå i fred. Gutta respekterte det og ønsket meg god reise. Damene ble litt sure. Veldig typisk.

Nå har guvernante-tanten satt seg på samme bord som meg og spiser noe mat selv. Kanskje jeg har satt meg på ansatte bordet. Kan hende. For en annen ansatt satt seg også her. Men de tåler meg. Jeg vet ikke om de liker meg, det er et lenger lerret, men jeg opplever å bli tatt i mot. Betaler jo selvsagt for det, men det finnes forskjeller på å bli tatt i mot og tatt i mot, selv om en betaler.

For første gang på superlenge, kjenner jeg et overskudd etter å ‘ha landet’. Det er alltid litt skummelt. Men hvor skummelt kan det være? Jeg er langt ute på landet. Nå var de ansatte ferdig med å spise og nikket høflig til meg og gikk til sitt arbeid igjen. Mitt arbeid i dag har vært å gå disse kilometerne, skrive denne bloggen og faktisk ta på meg ålreite klær til middagen, som jeg spiste på ansatte bordet, mens jeg tastet dette.

Innsikt: du kjenner ikke dagen før solen har gått ned

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 10. august 2019
• Distanse: 30.2 km
• Totalt: 2256.0 km
• Tid brukt: 12:24
• Innkvartering: B&B Hotel Schweinfurt City

Om 2 dager sender jeg teltet hjem, hvis ikke Bernt har funnet ut at det bugner av campingplasser sørover. Nå skal jeg gjennom den tunge delen av historien til Tyskland, spørs om camping og friluft har vært prioritert de siste 50 årene her.

Synes jeg hører de: «På tide hun tok til vettet». Men dette med telt har for meg lite med vett å gjøre, men mye med behov for trygghet og at jeg kan ordne meg selv.

Jeg visste at dagens etappe var 30ish, så jeg satte klokken på 06:00 og var på veien kl 08:00. Det føltes fint, men lengden på strekket fikk meg til å tenke at det går vel sikkert an for meg også å ikke bære så tungt fysisk. Har ikke noen problemer med det, eller jeg kjenner jo ikke godene av å ikke bære denne vektklassen (som er 20kg med vann og mat), men likevel, det går vel an å bruke styrken på annet enn å bære tung sekk.

Kanskje er det et image? Kanskje sitter jeg fast i å tro at jeg er 30 og skal fricampe snart? Kanskje lever jeg på en gammel drøm om campinglivet og at det var mye mer mulig? Jeg elsker nemlig å sove i telt, men det er ikke mulig på denne reisen.

I Tyskland har jeg bare bodd to ganger aleine i telt, etter at Bernt dro hjem. Det begynner kanskje å bli litt idiotisk å slepe på det. I tilfelle ryker hodelykten, stilongsen, batteriet til Miniairmaskinen, soveposen, lakenposen, bløffen og noen småting til. Vi får se. Hvis Bernt mener at vi kan campe når han kommer, er jeg med, men mannen er over 60 år og å campe og gå langt samtidig er også utfordrende for han, så vi får høre hva det blir til. Han er opptatt som siste år som general på Stokkøya kajakk-treff for tiden.

I dag fant jeg ut at det jeg sitter fast i vedrørende teltet, er at det er en slags falsk trygghet. Jeg har arbeidet i årevis hos psykologer med temaet: Stengte Dører. Hvis det ikke finnes rom i Herberget, kan jeg alltids legge meg i teltet, men det kan jeg jo ikke. Det er ikke realistisk. Ikke i byene og fricamping er forbudt i Tyskland (uansett våger jeg ikke sistnevnte).

Jeg har noen sår fra gammelt av. Bakenfor stengte dører finnes det folk som ikke vil ha meg der, som ikke liker meg. Minnene fra barndommen er de som hardest sitter fast, men også fra ungdommen, hvor jeg var punker og ble nektet overalt, fikk ikke være med og fikk passet påskrevet både hist og her. Tålte det litt bedre, for det var selvvalgt, men likevel, gjorde det noe med meg. Noen opplevelser har jeg hatt i voksen alder, men det er jo mest projisering som gjør at det gjør så jævli vondt å være utenfor.

I iallfall, så har teltet blitt en greie som har gitt meg en falsk trygghet. Livredd for å slippe tak i det for hvem er jeg uten det, hvis dørene er stengt. Men realiteten er at i alle byer jeg kommer til er det flere hotell og er det ene stengt er et annet åpent. Det er det de har fortalt meg i alle de år, at hvis ikke de vil ha deg inn bak de stengte dørene, så er det ikke noe personlig og det er bare å gå et annet sted. Det er vanskelig å fortelle hjernen dette. Det er vanskelig å stole på at det er sant. Og det er interessant at det fungerer slik, at jeg som 55 åring drar rundt på et telt fordi jeg er redd for å ikke slippe inn.

Innsikt: å gi slipp er jævlig tøft, lettere å bære på ‘driten’. 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 9. august 2019
• Distanse: 16.0 km
• Totalt: 2225.8 km
• Tid brukt: 6:19
• Innkvartering: Hotel Bayerischer Hof

Det er ikke alt en er kvinne over, f.eks. hvor lange distansene blir, som sagt avhenger det av bomuligheter. I dag ble det en kort en, i morgen blir det en lang en. Skal prøve å komme meg tidlig avgårde i morgen, så jeg får litt kveld før søvn.

The devil lies in the details, they say. Dagens truse er lagt i bløt. Bukse, t-skjorte og BH er skylt opp, vridd og pakket inn i håndkle, må huske å henge det opp, så det tørker til i morgen. Begynner å få system på prioriteringene ved ankomst.

Det er en ting jeg savner veldig og det er å bli holdt rundt. En klem rett og slett. Kanskje jeg ser ut som om jeg trenger en klem nå, for folk blir mer og mer hjertelig. Vertinnen på stedet jeg gikk i fra, holdt meg i begge armene og ønsket meg lykke på ferden. Sjefen sjøl slapp liksom ikke hånden min. Det er vakkert. Bernt kommer om noen uker, så det blir fint å være sammen med han og jeg gleder meg veldig til å se mine sønner i Roma, de har verdens beste klemmer.

Ellers savner jeg å ta på meg en kjole, lage mat, lese en papirbok, høre på vinylmusikk, lande og ikke pakke i en sekk.

Men jeg har ikke tid til å mimre mere, jeg skal leve i sekken min i 3 måneder til, så I better like it.

Turen i dag gikk himmelseint. Rart hvordan motoren slåes av når jeg vet at det ikke er langt. Har sine kvaliteter, men jeg er ivrig etter å legge Tyskland bak meg og tiden går så fort (life is not forever). Må være forsiktig med de tankene der, for de ivrer etter det gamle jaget.

Begynner å bli relativt fri gjentagelser av kjedelige historier i hodet. Det er kun standhaftig trening av hjernen som er årsaken til den suksessen. Spennende at det funker. Det er mulig å bli fri sin egen fordømrade gjentagelse av egen historie. Blir så glad av det.

Innsikt: Å si til seg selv: «Den historien er ferdigtenkt. Det endrer ikke noe å tenke den en gang til», er en ganske viktig øvelse. Hjernen vår er trent for å gjenta mønster. Sørg for å skape nye og gode historier!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 8. august 2019
• Distanse: 20.3 km
• Totalt: 2209.8 km
• Tid brukt: 8:18
• Innkvartering: Gasthof am Markt

En av mine solide styrker som barnevernspedagog og i mitt arbeid med ungdom, var å få de til å forplikte seg og ta grep på det «lille rommet» de hadde rundt og i seg. Tydeliggjøre behov, beskrive omkostningene og sette opp mål i forhold til egne livsområder, som nære relasjoner (gjerne seg selv), fritid, skole, arbeid, sport, venner etc. Gå bakenfor skammen. Stivheten. Få tankene til å fungere til fordel for seg selv og det «lille rommet» de ennå kjente at de eide.

Nå har jeg god bruk for denne styrken selv. Holde fokus på den taulengden/trackingen jeg holder på med. Ta nakke grep på følelsene som popper opp og være blodsterk i stedet for å f.eks. Overgi seg. Målet er Roma oktober/november, men før det er det 100-vis av delmål som krever tilstedeværelse og innsats.

Synes at det går greit!

Første dagen etter hviledag er som første dagen etter hviledag alltid har vært, mye motstand. Tror det er fordi jeg drar i fra luksus og ut i bresjen igjen. Men sant skal sies, når jeg er i gang, pulveriseres suget etter komfort. Hver meter er en berikelse og jeg føler meg privilegert. Ingenting smaker som kaffen jeg serverer meg selv.

I dag kjøpte jeg meg en støttepølse og en støttecola, samt at jeg sørget for at lunsjen var mer enn okei. En Underberger på slutten av dagen gav en falsk energi som var grei å ha inn mot et folkehav. Det skjer noe stort her i denne byen.

By the way… Fysioterapeuten sa at alle musklene mine var «good to go» og jeg spurte om han trodde at jeg trengte en hviledag til. Da svare han: «If you are on the run, run!» 

Innsikt: det enkle er det beste.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 6. august 2019
• Distanse: 22.6 km
• Totalt: 2189.5 km
• Tid brukt: 8:22
• Innkvartering; Biohotel Sturm: Garten & Spa

Det var i dag jeg passerte 55 mil fra Stade (Pilegrimmenes Mekka). Fra Stade er det 110 mil til Østerrike-grensen. Jeg ønsket meg å greie det på 1 måned, og jeg greide det på en måned og en dag. Fornøyd skal jeg være. Synes at tiden går så alt for fort og i skrivende stund (kl 21:15) er det nesten mørkt her.

I går var jeg altså i Meiningen (tøft navn) og der var det en campingplass, første etter Braunschweig, men hva hjelper det? Når du har gått 25 km og klokken er over 21, da er det mat som gjelder og jeg kan ikke sette opp telt i mørke, selv om jeg sleper på en hodelykt. Det blir som sagt før, en oppgave for mye.

Alles gut, som de sier her. Livet er virkelig levelig for tiden. Siden i fjor, da jeg var knekt etter 2 arbeidstimer, regnes som null restarbeidsevne og til disse lange marsjen her, så skal jeg saktens si at det er lys i tunnelen igjen. Synes at dagene er spennende og drøye og jeg prøver å observere hvordan jeg reagerer på vær, vei, lengde på dagene, mat, uventet utfordringer. Søvnen har jeg stålkontroll på. Det er kult.

Har fått ordnet meg en avtale med en profesjonell fysioterapeut i morgen, på min hviledag, for selv om ting er bra, så kjenner jeg meg selv så godt, at jeg vet at jeg ikke kjenner meg selv så godt. Når ting går bra har jeg lett for å «ta av» og skal derfor diskutere eller ta i mot råd for veien videre. Så glad for at dette gikk i orden.

Glad for at jeg tok dette ansvaret for å lage meg en retning og gå inn for å holde kursen mot Rom. Så får vi se om veien vil meg vel helt fram.

Innsikt: tåle å ikke vite.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 5. august 2019
• Distanse: 25.7 km
• Totalt: 2166.9 km
• Tid brukt: 10:11
• Innkvartering: Pension Ristorante Villa Colosseo

Etter litt viderverdigheter, brennenesler, kyr utenfor ødelagt strømgjerde, skikkelig ulendt terreng pga svære tømmerstokker, bratt sti, regn og masse banning, kom jeg meg på rett vei. Det viste seg at skisporet var nedlagt, long time ago. Tapte litt tid der, men hvem taper tid i naturen egentlig?

Lett å si etter god mat og et glass rødvin. Ankom kl 21, men gutta her bærer meg til sengs om jeg hadde trengt det. Godt å lande. Mitt høyre kne snakker til meg igjen. Jeg skal lytte.

Innsikt: Lengre løyper og høyere fart, da gjelder det å være våken.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 4. august 2019
• Distanse: 24.4 km
• Totalt: 2141.2
• Tid brukt: 9:46
• Innkvartering: Gästehaus Susanne

Nok en 2’er gruslagt.
Knallbra dag!
Form og terreng resonnerer.

Überhyggelig vertinne på Gästehaus Susanne.

Innsikt:det er lite i verden å være redd for egentlig.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 3. august 2019
• Distanse: 23.0 km
• Totalt: 2116.8 km
• Tid brukt: 9:36
• Innkvartering: H+ Hotel & Spa Friedrichroda

Så har jeg lagt bak meg nok en to’er. En helt vanlig vandredag, selv om de aldri er make, alltid noe nytt å se, alltid noe nytt å møte, også inni meg selv et sted.

Det er lørdag og fest for Robert (50) på Folkets Hus på Ranheim og Bernt og jeg er invitert og her er jeg. Dette visste vi ville komme. Greit. Noe for noe.

Sliter litt fordi på det hotellet jeg er ankommet til, er det basseng. Jeg må ikke svømme bare fordi jeg har svømmebriller og bikini med. Jeg er sliten etter dagen og hadde nok med å ta meg en dusj og «zappe» TV. Ikke et engelsk ord å spore. Bare tysktalende program og alle filmene er dubbet. Blir gal av det.

Tyskerne har 80 millioner mennesker de kan snakke med. De lærer seg ikke engelsk. De unge kan det ikke. Litt dumt, men de synes kanskje de har nok med seg selv. Vi er 5, 5 millioner i Norge. Vi skjønner svensk og dansk, men det blir bare 20 millioner til sammen sånn ca. Vi er tvunget til å lære oss et annet språk.

Men det skal jeg si, at vil du bli god i å forstå tysk og snakke litt selv, så er det bare å dra på vandring, da er du kastet ut i det.

I dag håpet jeg at det skulle regne og regne, men det gir seg etter 5 minutter. Det er så sykt tørt og varmt når vinden står stille, så blir det en kald vind innimellom, særlig om kvelden.

Jaja, sånn går No dagene.

De har bassengtrening søndag morgen kl 08:15. Det er helt i min ånd. Jeg satser på det. 

Her serverer de middag til kl 22, så jeg må spise. Jeg er super glad i mat, det er ikke det, men i går var det ikke noe å oppdrive og jeg tror jeg blir litt tappet de dagene etter at jeg ikke har spist middag. Det aner meg at det går an å spise for lite, selv for slike matopptatte og matglade som meg 🙂
Har to middager på luringen, tørrmat, men da må jeg ha kokt vann og det kan også være en utfordring, men i kveld skal jeg frekventere restauranten, lover det!

Innsikt: man må ikke alltid være genial og melde noe nytt

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•