Jeg tenker at livet er ganske lenge og jeg har gått så alt for fort og jafset over alt for mye på en gang. Nå holder jeg på å lære meg å ta et steg om gangen. Tillate meg at det ikke må skje noe hele tiden. Sjekke ut hva som skjer innover. Gå på de samme stedene og likevel oppdage noe nytt. Oppdage at jeg får med meg mere. At jeg får det bedre. Større livskvalitet. Gå nye steder og være åpen for det som skjer og de nye møtene.

Jeg tenker at når man først har blitt utmattet, så er det vel ikke om å gjøre og komme frem, men å bli frisk. GÅ! Eller GÅ SEG FRISK kan jeg kalle det. Når vi er kommet frem til sånne hårete mål, som f.eks. ROMA er, så er vi bare, som de sier i Pink Floyd sangen: «One day shorter of breath and one day closer to death».

Jeg tenker at nå er tiden for å gå. Avslutte en epoke i livet. Sønnene er ute av redet (det gikk så alt for fort, elsker å være sammen med de). Det gikk så alt for fort. Mannen min er frisk og gjør det godt i sitt arbeid. Jeg er 55 år og uføretrygdet, seinvirkninger etter kreften. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. I fjor jobbet jeg som frivillig i Pilegrimsgården, men jeg holder bare et par timer, så lammes jeg av fatiguen, det er akkurat som om hjernen og kroppen stivner.

Jeg tenker hver jul at jeg ikke skal gjøre noe for mye, alt fra å kjøpe for mye, spise for mye, drikke for mye, men det blir alltid for mye likevel. Også i år. Men en god jul ble det likevel. Ikke så mye gåing i desember, som de foregående månedene, men det skulle vel litt til. Forberedelsene til langtur ligger i bakhodet hver dag. Leser også to bøker av mennesker som har vandret til Rom, før meg.

Å vandre ned kirkegulvet for å gifte meg, har jeg gjort to ganger med samme mann. Dvs første gang gikk jeg mot han. Andre gangen var det sølvbryllup og jeg gikk med han. De stegene husker jeg. Det må være tilstedeværelsens kraft som gjør det og det er en sjelden begivenhet. Sommeren 2018 gikk jeg fra Stiklestad til Hjerkinn, også sjelden vandring, i år tar jeg etappen fra Hjerkinn til Rom.

Jeg har aldri drømt om å gå så langt, men her har jeg altså begynt. Som jeg har sagt det før: «Det er som det er, når det ikke vart som det skulle». Min mann kaller dette for et kall. Jeg aner ikke hva det er, men det oppleves som å legge et liv bak meg og jeg aner ikke hva som skal skje etterpå.

Jeg skal ihvertfall ikke dunke hodet i veggen noe mer, ikke fordi det gjør så jævli vondt, men fordi det er jævli dumt å gjøre det. I min edruelighet skal jeg endelig vokse opp.

Jeg tar et grep og prøver å tro på den langsom endring. At kroppen kan gå seg til god helse. At jeg kan gå fra gamle vaner. Du vet – gammel dame vond å vende. Så jeg gir denne turen et 1/2 år av livet.

Denne gåingen gjør at jeg har en plan. En mening. I et forsøk på å klare meg selv. Våge å utfordre psyken og føle at jeg gjør noe godt for kroppen. Gå metabolismen i gang.

Her om dagen tok jeg en skitur aleine. Tok buss nummer 9 og spurte sjåføren om hvor det var lurt å gå av. Han engasjerte en dame i bussen som kunne vise meg veien videre og alt var godt ment, men det funket ikke, jeg hang i strikken etter henne. Hun gikk raskt avgårde og snakket hele tiden og kreftene mine ebbet ut. Utmattet. Ikke utslitt, men mattet. Så når turen skulle starte stod jeg der nesten lammet. Hele turen var et helvete fysisk. Jeg gikk sakte og det varte bare noen kilometer. En sånn opplevelse gjorde at jeg møtte den der lettveggen igjen og da er løpet kjørt. Så kjørt er jeg, men ingen ser det på meg. Men jeg skriver det, for jeg tror det er mange som flyr rundt med seinskader etter kreften som har det sånn. Utmattet for ingenting. Men hvis jeg får gå i mitt eget tempo, lytte til kroppen, ikke bli vippet av, så kan jeg kanskje styrke meg opp igjen. Jeg har ihvertfall tenkt å forsøke, for jeg har så lyst til å være funksjonell og om ikke det skjer, så har jeg ihvertfall gått langt for å bli det. Jeg sier ikke at alle skal ut å gå, men å gå har mennesket gjort i tusenvis av år og jeg tror på den langsomme prosessen. Alt går for fort for tiden. Det var sånn jeg ble utmattet og, i tillegg til fatigue. Nå skal jeg gå meg sakte tilbake til god helse.

Jeg bestemte meg 111 % i romjulen og jeg starter i mai.

Innsikt: Gå!