• 30. september 2019
• Distanse: 17.2 km
• Totalt: 3146.7 km
• Tid brukt: 5:24
• Innkvartering: Hotel Corso

I dag gikk jeg hverken Via Romea eller Cammino del beato Enrico. Jeg gikk veien Bernt og jeg laget for å få 3 etapper til Padova, som var mindre i kilometer og som gav tilgang til tog, så jeg kan pendle de neste 2 dagene for å få gått hele strekket.

Det er mange slags behov. Å slippe å pakke sammen sakene hver morgen er en av de. Å våkne på samme sted er et annet. At de samme personene sier hei til meg og kjenner meg igjen er et tredje. Å bære tung sekk er langt ned på listen over verstingene. Men det er viktig at det er kroppen som bestemmer og ikke hodet når jeg velger etappene fremover til Rom.

Tuslet avgår, godt humør, ante fred og ingen fare, en sværing av en kar stoppet på sykkel og spurte om jeg visste om elven og Via Romea. Han snakket bare italiensk og jeg svarte på engelsk. Han skulle visst alt jeg visste om kart for tiden og at jeg visste godt hva jeg hadde valgt bort i dag, til fordel for 3 netter på samme plass, men jeg sa ikke noe. Lot han bare snakke. Det er rart hvor mye folk vet om å vandre i 5 måneder, uten å noen gang ha gjort det.

Jeg syntes det var veldig okei der jeg gikk, helt til han forklarte hvor fantastisk det var der jeg ikke vandret. Jeg visste godt at Via Romea fortsatte langs elven jeg hadde så stor glede av i går. Rart hvor lett det er å la seg vippe av, gitt. For avgjørelsen tok jeg i går. Valget var tatt. Til fordel for noen goder, som er vanskelig å oppdrive på denne reisen. Jeg må få sove i samme seng flere netter. Ringte kontrollsenter et som hjalp meg å huske fordelene med å velge løypen rett fram og ikke langs elven som hadde i dag utgjort 5 kilometer mer og nye hotell i 3 dager. Nå er jeg innlosjert i Padova og drar tilbake til Citadella i morgen tidlig og fortsetter der jeg slapp.

Begynner å skjønne at det jeg gjør er modig, svært og vakkert! Jeg skjønner det, fordi det koster. Men nå får det koste det det koster. Kanskje er det sammenlignbart med de som drar til Everest, de mangler oksygen på slutten. Jeg trenger mere og mere at alt er forutsigbart, at jeg får mat, lett, at jeg får sove godt, at jeg ikke må fryse, etc. Dagsform is everything.

Noen har spurt meg om et hotell har utmerket seg eller om jeg husker noe spesielt. Nei, faktisk ikke. Men jeg husker 3 måltider. Det første var på Heidehotel Landhaus Tewel, det var helt julaften. Han som jobbet der laget sinnsykt god mat. Helt julaften. Og en kamerat av han spanderte et glass vin på meg. Uten å kreve en samtale tilbake. Han bare sa: Respekt og gikk. Jeg la ut bilde på bloggen av han og en MC-skjorte av Hells Angels Trondheim. Han hadde akkurat mistet konen sin. Han var nær seg selv og livet. Lett å prate med. Lovet han at jeg skulle gi beskjed når jeg var i Roma. Husker de to neste måltidene, men husker ikke stedene, for grave i dette siden. For nå må jeg faktisk prioritere å finne stedet jeg skal spise. Resepsjonen anbefaling.

Han karen på sykkel ristet på hodet forresten og lurte på om jeg hadde vandret før og om jeg skulle vandre til Santiago de Compostela seinere. Jeg bare trakk på skuldrene og sa at jeg ikke visste. Jeg sa bare at jeg skulle til Padova nå.

En dame på sykkel stoppet meg også i dag. Hun lurte på hvor jeg skulle, jeg svarte Padova. Hun sa: «Me help you». Og gjett hva svaret mitt var.

Da kom jeg til å tenke på boken til Synnøve og hennes vandring til Roma. Hun hadde latt en dame hjelpe seg. De kjørte rundt og Synnøve måtte høre på hennes plager og problemer. Det er ikke akkurat det man trenger her og nå.

Her og nå trenger jeg maaaaaaaaaaaat.

Innsikt: Når du har tatt en beslutning, ikke begynn å tvile selv om noen andre «vet bedre».

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 29. august 2019
• Distanse: 26.1 km
• Totalt: 3129.5 km
• Tid brukt: 7:16

Alarmen stod på 07:15 og jeg var ute av døren 09:05. Toget gikk 09:25 og jernbanestasjonen er 5 min unna. Det jeg ikke hadde medregnet var en lang kø for å kjøpe billett og en utrolig treig fyr i skranken. Ihvertfall gikk minuttene kjapt. Da det var min tur til å kjøpe billett var klokken blitt 09:23. Løp som en gal, til perrong fire. Opp trappene og trykket på togknappen i det toget begynte å rulle. 2 timer til neste tog.

Fikk skikkelig dejavu. Sommeren 2008 var hele familien på Interrail. Det var togstreik i Hellas og vi fikk kjøpt billetter til siste tog som skulle gå. Vi løp som gale. Ruben mistet Kola (kosebamsen), både han og jeg snudde og plukket den opp. Bernt rakk å trykke på knappen på toget og vi løp som gale inn og døren gikk igjen bak oss. Kjente at rumpen nesten hang igjen utenfor.

Slik gikk det ikke denne gangen. Stilte meg i kø igjen. Fikk tilbake pengene. Hadde et telefonmøte med kontrollsenter et i Trondheim, vi avgjorde at en taxi var verd det. Fikk snakket prisen ned til 45 euro uten et ord italiensk eller engelsk. Satt stille hele veien opp til Cismon Del Grappa (stedet hvor jeg stoppet tracket dagen før hviledagen). Betalte, smilte og fikk en utstrakt hånd.

Startet klokken igjen og gikk inn i byen. Kunne tatt en short-cut, men følte for å se stedet en søndagsmorgen. Når det ikke er så mye folk rundt om, kan jeg sperre opp øynene så mye jeg vil og gape så mye jeg orker. Fjellene er majestetiske og så nære. Byen er litt hustrig for solen har ennå ikke kommet skikkelig over. Toget var ennå ikke kommet. Det frydet meg. Kirkedøren stod åpen og jeg gikk inn. Valgte å sitte til jeg hadde roet meg ned. Og der startet en gudstjeneste kl 10:30. Jeg ble der en god halvtime. Kjente igjen melodien på første salmen og sang med og syntes at jeg forstod hva presten snakket om. Det er vel det samme budskapet uansett språk antar jeg. Kjærlighet og tilgivelse.

Gikk sånn ca midt i prekenen.

Hadde sett for meg en lang dag på asfalt, etter ca en mil dukket en bar opp. Det ble panna cotta, vann og et glass hvitvin. Koste meg skikkelig. Anna, en jente på 25 år, som skulle på ferie til Skottland dagen etter, sørget for at jeg fikk sagt noen ord til noen i dag.

Siste milen var langs en elv og må være den beste innkomsten jeg har hatt til en by. Gruslagt. Vakkert. Menn som fisket ut i elven. Samtidig snakket jeg med familien i Trondheim. Gleder meg enormt til å se de igjen. Endte på en kinaarestaurant for der bruker du å få mye mat, ihvertfall når Tore var medvandrer var det slik. Var ikke sånn i kveld, men gikk halvmett til hotellet. Blogger før dusjen. Skjønner egentlig ikke at jeg gidder, men å deal is a deal, skal holde fortet til reisen er over.

Innsikt: en søndag kan bli den beste dagen av de alle.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 27. september 2019
• Distanse: 18.0 km
• Totalt: 3103.4 km
• Tid brukt: 4:44

Åttende vandredagen. En liten test. Kjente det godt. Det var som å gå bakover i starten. Tung kropp. En liten del av meg vil helst at det skal gå fort til Roma, men det nytter ikke. Hviledagen skapte Gud og jeg tror sannelig den er kommet for å bli. Jeg tar den i morgen.

Det gikk fortere etterhvert, fordi etter at Bernt og jeg avtalte å spise ost og kjeks og drikke vin sammen, så skjønte jeg at jeg måtte rekke en butikk. Det gikk fint. Sier det bare, prøv å kjøpe GORGONZOLA i Italia og drikk lokal vin til 10 euro for en flaske. Da er himmelen nådd.

Har kjøpt en dyr flaske hvitvin som står i minibaren og kjøler seg til i morgen. Jeg skal gjøre minst mulig. Brodere. Spasere en liten tur, for byen virket rein og spennende. Det blir ikke mange steg. Målet er under 4000.

Lurte på en togtur til Venezia på hviledag, men kruttet er brukt opp, kan ta det i neste runde, kanskje.

Skal få kjøpt meg en buff i morgen. Grei å vandre med og ha på om natten. Fryser veldig. Spurte om de kunne skru opp varmen, men de sa det var sommer ennå. Hater å fryse om natten. Skal legge meg med ulla i kveld.

Innsikt: husk noen ganger å gjøre og gå minst mulig.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 26. september 2019
• Distanse: 18.7 km
• Totalt: 3085.4 km
• Tid brukt: 6:50
• Innkvatrering: Bonotto Hotel Belvedere

Jeg er Betty, 55 år, uføretrygdet og er på vandring fra Stiklestad til Roma. Jeg har gått ca 3000 km og har ca 840 kilometer igjen.

Årsaken til Uførheten er enkelt å forklare med: utbrent. Det er noe alle forstår litt av eller kan forestille seg.

Så spør du gjerne hvordan kan du gå til Roma og samtidig være uføretrygdet. Kanskje jeg kan forklare.

Jeg har etter erklært ufør, forsøkt å arbeide frivillig, sist i Pilgrimsgården i Trondheim i fjor. Kroppen stivner etter kort tid. Vi snakker ikke timer engang. Jeg greier ikke noe form for press eller stress. Jeg har kjørt så hardt før at jeg får fysisk utslag på tempo som jeg før syntes var gøy. Jeg senser fort når stemninger ikke er gode og tar de opp i meg som om det er noe jeg må løse.

Det jeg må løse er kun å ha såpass selvrespekt at jeg lærer meg å ta kroppens signaler på alvor. Det betyr å begrense meg veldig i forhold til folk.

Det går bedre hvis det er litt alkohol i bildet. Alkoholen tar bort brodden av den intense kroppslige følelsen av å bli lammet. Nær familie tåler jeg bedre enn fremmede, venner og bekjente takler jeg i 2-3 timer. Hvis vi går tur, kan jeg orke litt flere timer. Selv om jeg hadde det fint med mine to medvandrer fra Trento, så betyr det ikke at det ikke koster etterpå.

Jeg må skjerme meg selv mot for mange folk. Det er en måte å ha det bedre på. Siden vi har denne ordningen i Norge at jeg får utbetalt uføretrygd, har jeg lovet meg selv og overfor landet, at jeg skal gjøre det jeg kan for å ha det bra med å være ufør. Det betyr ikke at jeg kan sitte i en leilighet og vokse utover, vente på at min mann skal komme hjem fra en jobb han elsker. Jeg kan ikke sitte der som en trofé-kone eller bli en miserabel kopi av min mor som aldri var fornøyd. Nei. Jeg må ta ansvar for meg selv og mens jeg vandrer fungerer livet. Så lenge jeg husker på at jeg har brent lyset i begge ender og ikke tåler så mye, funker jeg bedre enn om jeg glemmer meg selv.

Saken er at å være ufør er en tilstand og en sum av så mangt. Jeg har ikke lyst til å utvikle fibromylargi. Jeg har hatt kreft, det får være nok, og jeg vet at hvis jeg ikke sier ja til meg selv, reagerer kroppen med full stans.

Stein Thue fra Pilgrimsforeningen i Trondheim tilbydde meg å få treffe hans venner, ordføreren i Santa Sofia i Forlì-Cesena og hans kone, like etter Padova, som er i neste uke. Han har vært president for Via Romea i 2017. Jeg har brukt dagen til å tenke meg om. Hvis jeg skal møte nye mennesker som krever noe annet av meg enn å vandre, må jeg bestemme klokkeslett og hvor lenge og jeg er ikke sikker på om det er det jeg skal. Årsaken er at alt har sin pris. Jeg blåser i om det er Jørgen Hattemaker eller Paven vi snakker om, alle møter tar litt mere enn de gir. Hvis jeg skulle treffe paven, måtte jeg bestemt tid og sted og slike direktiver tror jeg neppe han synes er noe interessant. Ei heller en vandrer fra Norge, men det er en annen sak. Hvis jeg skal ha Selvrespekt nok, går mitt liv og mine behov foran slike møter. Jeg må lære meg å leve med meg selv, slik jeg har det. Og så lenge jeg har et ego som virrer rundt og gjerne vil ha alt det gamle og som synes at jeg er en idiot som ikke klarer det bedre, så får jeg vandre videre til egoet stilner såpass at jeg kan høre stillheten rundt meg.

Samfunnet, som er bygd opp på det kollektive egoets behov for at det aldri blir nok, er ikke lenger noe jeg kan innfri på. Der skal man helst yte litt mere enn man egentlig makter og det går så lenge man er frisk og innafor. Når du er uttafor, må du gi slipp på slike krav og kanskje kan jeg takke kroppen for å ha stanset meg, for det er noe som skurrer, når folk aldri helt føler seg okei nok.

Det er mange veier til Rom og jeg går denne. Hver dag har jeg styremøter med meg selv, hvor jeg spør meg selv hva er egentlig meningen.

Jeg finner stor mening i å overgi meg til det som er og sorgen over å ikke få til å funke bedre har roet seg betraktelig.

Jeg vandrer inn i resepsjonen på hoteller, som den største selvfølge og ser mening i at jeg skriver dette. Jeg vet at andre uføre ikke nødvendigvis kan forklare, men har du ramlet av lasset, skal du jaggu arbeide med deg selv for å ikke overgi deg til enkle løsninger som alkohol og annet vissvass som virker dempende.

Livet gnur og svir for alle. Vi må alle finne vår egen indre Messias, som min trombonist sa til meg i 1986. Jeg tror jeg er på god vei til å tåle meg selv. Selvrespekt og Egenverd går foran et hvilket som helst møte.

Alle egenskapene og evnene jeg har må få en pause. Å akseptere det er en større jobb enn du aner, særlig siden jeg har vært knallgod på egenvekt og andres selvutvikling. Rådet folk og dyttet inn min egen energi og hjulpet folk i å finne sin vei til Rom. Når man går tom selv er det ikke mye verd. Det ligger mange uunnværlige på kirkegården. Jeg går for at livet skal være mere enn å forbruke seg. Å ta opp i seg det enkle og å være! Som kan være vanskelig nok.

Jeg tror det gir andre større mening også, at jeg tar vare på meg selv, selv om det kan virke som om man er blitt thøy på seg selv eller det kan virke arrogant eller at man ikke vil eller noe i den duren. Det er ikke sånn at andre ikke er bra nok, det er bare jeg som har blitt bra nok for meg selv. Det handler om Egenverd og Selvrespekt.

Turen i dag gikk veldig lett, selv med tung sekk. 

Innsikt: selvrespekt!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 25. september 2019
• Distanse: 18.0 km
• Totalt: 3066.7 km
• Tid brukt: 6:01
• Innkvartering: La Villa Degli Orti

Hotellet i går hadde skikkelig god mat og der skulle jeg gjerne ha tilbrakt noen dager, men jeg vil videre også. Vandredager nummer 6 i dag. Har planlagt 3 til, hvis kroppen vil.

I morges la jeg merke til at de hadde hatter fra alle verdens kanter hengende i frokostsalen. I går kveld nevnte jeg for Bernt at min hatt hadde sett sine beste dager. Så gikk jeg til resepsjonen og lurte på om de ville ha min hatt på veggen. Det ble et hjertelig møte med en familie. Jeg har lovet de, som sted nummer to, å gi de beskjed når jeg har ankommet Roma. De skulle skrive på hatten fra Norge til Roma, navnet mitt og årstall. Det var morsomt. Så ble det klemming på begge kinn og jeg vandret lykkelig derifra, uten hatten.

• 

• 

• 

• 

Det første jeg så i en handlegate var en butikk med hatter, men det var deilig å gå uten, så jeg utsetter det til en annen dag. Kanskje ramler det en hatt ned fra himmelen. Bedre å få en hatt i hodet, enn en murstein iallefall.

Må si at jeg føler meg friere ting og tang, enn noen gang, men selvsagt, jeg har mine tinger i sekken, som jeg mener skal være med meg hele reisen, derfor bærer jeg uten å klage, men de kommende dager, skal jeg bo et stykke frem. Så jeg må ta tog opp og ned for å få trackingen og vandringen til å henge sammen. Det betyr at jeg ikke må pakke sammen sakene mine hver morgen og det skal bli fint, samt å vandre med lille sekken, som jeg har i store sekken.

De nye skoene går seg til. Ingen blemmer. Klemmer hist og her, men jeg berger godt. Imponert over hvor lette de er, men likevel gir de god støtte. Passer veldig godt til denne reisen her, med så ulikt underlag. De «gamle» har jeg fortsatt i sekken. Bærer på de et par dager til.

Underlig å vandre i en dal med fjell på hver side, høye som Galdhøpiggen. Naturen er mektig. Holder på å venne meg til folkene. Her jeg sitter nå snakker de null engelsk, men med kroppsspråk og lommebok er det utrolig hva man får til.

Innsikt: aleine kan man ha styremøte med seg selv, og er man tilstede da, kan avgjørelsene bli riktig bra.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 24. september 2019
• Distanse: 21.9 km
• Totalt: 3048.7 km
• Tid brukt: 7:20
• Innkvartering: Hotel al Sorriso

I dag satt det to menn og ventet på meg etter frokosten. Overraskelsen var at de spurte om å få følge meg et stykke av veien. Det viste seg å være et fantastisk par, Sebastian og Andreas, masse innsikt, masse jording, de bar sekken min, fikset staven min og spanderte lunsj på meg.

Dagen startet hardt, 550 høydemetre på 5 kilometer. Fint vær og masse frukter ble servert. Andreas var lege og sa at å spise bjørnebær, epler, druer etc. på veien var helt trygt. Jeg har jo passet sånn på, så jeg ikke skulle bli sendt hjem pga ditt eller datt. Jeg har jo ikke vært syk en dag. Bank i bordet.

En vakker dag, som ble helt annerledes enn det jeg hadde trodd, og sånn er det jo alltid, vi lager oss en forestilling av hvordan vi tror det vil bli og så ser dagen annerledes ut ved solnedgang.

De var tyske, hadde ferie og var takknemlige for å følge meg på min vandring.

De hadde tusen spørsmål og pussig nok var det helt okei, fordi spørsmålene kom fra hjertet.

Vi diskuterte masse klima, Greta Thunberg, politikk, buss kontra bil, tog kontra fly. Og masse dypere saker.

Jeg fikk bekreftet det jeg har følt:

«Jeg er i ferd meg å få en ny relasjon til naturen». Eller, jeg er tilbake der jeg slapp taket da jeg var liten. Jeg har løpt fra det en gang. Løpt fra fascinasjonen over alt det vakre. Som om noe annet var viktigere, som for eksempel å produsere mere fordi det aldri ble bra nok eller alltid prøve å nå noe, langt fremme. Noe annet enn nå.

Så jeg skal passe på at Roma ikke river meg i ørene, men bare er et sted hvor akkurat denne vandringen stanser.

Vandringen min er ingen ferie. Det er et dypdykk, det er en mellomstasjon, det er en øvelse i tilstedeværelse. Vandringen er å tåle de siste 5 kilometerne og kjenne på takknemlighet.

Innsikt: hver dag er en mulighet for nye gode møter.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 23. september 2019
• Distanse: 19.4 km
• Totalt: 3026.8 km
• Tid brukt: 5:54
• Innkvartering: B&B al Palazzo Malfatti

Mandag og pøsregn. Litt treg start, for jeg sov dårlig i natt fordi det var kaldt. Savnet soveposen min, så det er sagt.

Det gjelder å ikke ble lei av brune hotell. Jeg sprer mine egne ting overalt ganske så raskt, så jeg føler meg lettere hjemme.

Tok en 0, 5 liter rødvin til en Real turmat, Chilli Con Carne i går, så i dag må jeg spise ute for å ikke bruke de 4 siste REAL turmatene opp. Kan komme til steder de ikke har middagsservering.

Det har blitt litt «off white» uke, med litt vin hver dag. Men så lite at det ikke virker på formen. Har likevel behov for helt hvite dager, men det er rart å komme til vinens hjemland og ikke ta et glass til maten.

I dag har jeg gått til et sted som serverer fisk, er helt utsultet på fisk. Og fikk et glass sprudlehvitvin til tastingen.

Italia er jo pizzaen hjemland også og jeg som er gått dønn i metning på pizza før jeg la ut på reisen. Kanskje vil den kommende måneden gi meg bedre pizza enn noen annen. Fikk en bra en i Bolzano i lag med min søster.

I går snakket jeg med min eldste venninne, bokstavelig talt. Hun er 95 år. Vi ringes et par ganger i året. Hun er en av 8 søsken, alle jenter. Bare hun som er 3. Sist og yngste søstera lever den dag i dag. Vi arbeidet sammen på Munkvollgård i 1985. Hun ble født 3 måneder for tidlig og ble lagt i en skoeske, som hun sier.

Poenget med å nevne henne er at i går fortalte hun meg om når hun hadde blitt slått på baken av sin far fordi hun hadde mistet grøttallerkenen i gulvet. Hun husket det nedverdigende. Hun hadde skreket til hun sovnet. Ofte hadde de voksne sagt at hun burde vært en gutt. Hun husket det som om det var i går. Og det er rart hva hjernen velger å huske eller ikke greier å glemme.

Sjeldnere dukker følelser og tanker opp, som handler om forsmedigelse og nedverdigelse, men det er ennå ikke fritt. Kanskje vil det alltid dukke opp, siden min eldste venninne ennå husker så godt. Det skal ikke mere enn en setning til, som kan ha satt seg i folk, så står den der, som tatovert i minnesystemet.

Jeg har noen setninger jeg ikke greier å glemme. Gidder ikke å sette fyr på de her og nå, men jeg forsøker virkelig «å kaste de opp» og vekk for alltid. Jeg har marinert meg i de, i alle de år, selv om jeg har ønsket noe annet. De har såret sjelen min så hardt at jeg ikke har følt meg verdifull.

Jeg vet at jeg ikke er aleine når jeg finner sånt:

“It took many years of vomiting up all the filth I’d been taught about myself, and half-believed, before I was able to walk on the earth as though I had a right to be here.” (James Baldwin)

Jeg er ikke ute etter folk som har sagt dritt til meg, jeg er ute etter at det skal slutte å virke.

Iallefall, denne dagen har bydd på å se på det gamle igjen. Våknet full av tanker. Hater det. Drit lei av det, men aksept er greien. Rom ble ikke bygget på en dag, det er helt sikkert.

Hadde de bare visst hvor skadelig og uforsvarlig det er de som påfører folk sin egen dritt, hadde de kanskje greid å la det være. Viktigste er at det ikke går i arv, så den oppvoksende generasjon får puste fritt og være frie og det de er ment å være.

Innsikt: Rom ble ikke bygget på en dag.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 22. september 2019
• Distanse: 14.2 km
• Totalt: 3007.4 km
• Tid brukt: 4:26
• Innkvartering: Hotel Cantaleone

På den hundredeogfemtiende vandredagen (hviledagen utelatt) tippet jeg altså over 3000 kilometer fra Stiklestad. Det er jo litt tøft da, å få til å gjennomføre noe som man har bestemt seg for. Det er faktisk ikke vanskelig. Jeg koser meg. Jeg har støtte. Jeg føler meg privilegert, takknemlig og glad. En nydelig mix, som kom med vandringen.

I dag tok jeg en skikkelig søndagstur. Fast bestemt på å finne den indre og ytre roen. Spurte om å få ha rommet til kl 11 og dro rett inn i den lokale kirken. Der satt jeg stille og aleine i en halvtime, sang 3 vers fra Amazing Grace og tente et lys for min siste medvandrer. Dristet meg til å gå rundt alteret og da kom det noen som stelte med kirken inn. De sendte meg et lumsk blikk og jeg tenkte i mitt stille sinn, at det er menneskene som forvalter religionen som er det hovedsaklig problemet og ikke religionen og det åndelige i seg selv.

Skikkelig rolig tur i dag. Det nytter ikke å skynde seg til Roma. Det er veien som er målet. Det er retningen. To dager har jeg ankommet etter kl 20 og det må være unntak mere enn en regel. Må ha litt kveld til å roe ned, vaske klær, zappe tv og legge meg tidlig. Jeg er et skikkelig A-menneske, i tillegg til å ha gått langt og med en utbrent lapp i pannen, så må rutiner disiplineres, så jeg får det bra med meg selv.

I dag har det vært så vakkert rundt meg at det var godt å kunne stoppe ofte og se. Det er som å vandre fra Otta til Lillehammer, bare dobbelt så bredt og fjellene dobbelt så høye rundt meg. Nå har prisene på hotellene roet seg også. Halvert fra Tyrols turistindustri.

Synes at det er kort igjen av vandringen. Innspurten. Har f.eks bare en hel måned igjen og det er oktober. Øver meg masse på tilstedeværelse og synes at jeg lettere har tilgang til det, uten å presse på. Aage skrev noe om å gi slipp på spøkelser. Jeg tror det er de automatiserte tankene som pulveriseres i et nærvær. Så blir det plass til nye tanker som automatiseres, men det aller beste er når jeg er fri begge deler. Når jeg glemmer meg selv og den plagsomme historien. Da er himmelen på jorden og det er fornøyelig å være.

Jeg var virkelig lei av å gå i terapi og skjønte heldigvis at healingen er mitt eget ansvar. Da er mye gjort. Verktøy har jeg fått i bøtter og spann, så jobben er min.

Og for hvert steg jeg tar er jeg nærmere det opprinnelige, sentrert og balansert. Det er vakkert å få tilgang til selveste livet. Om jeg skulle dø nå, så vet jeg med sikkerhet at jeg har levd. Jeg føler meg i orden selv om jeg måtte gå så langt.

Håper bare jeg får til å ikke bli så utmattet av det sosiale, at jeg tillater meg selv å ha de grensene jeg må ha for å fungere. Det er mye nyttig som skjer når man er i bevegelse og det er ikke forhåndsprogrammert, det strever ikke etter ‘likes‘ eller å bli sett. Det vil bare, som et tre i skogen, være. Det er vakkert!

Innsikt: å rette opp og lage gode rutiner, gir økt kapasitet.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 20. september 2019
• Distanse: 26.5 km
• Totalt: 2975.6 km
• Tid brukt: 8:23
• Innkvartering: Hotel Tyrol

På hviledagen dunket det på hotelldøren og der stod min søster. Uten overdrivelse, et sjokk. Et positivt sjokk.

Vi har vært så opptatt i dag at det har vært vanskelig for familien å få kontakt med oss.

En vidunderlig tur, etter en litt kinkig start med stengte veier ut av byen, men det var veldig verdt det. Vi fulgte pilegrimsløypen og fikk uttelling for det i mye skog.

Avsluttet med taxi for mørket kom. Dvs at det blir taxi tilbake dit i morgen.

Så takknemlig igjen. Så gøy å bli overrasket. Så kjekt å få en slik gave.

Gryemor lenge leve.

Innsikt: heldigvis vet vi ikke alt som skal skje og det gode står i kø.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•