I dag skulle vi ta «bøygen», Brenner-passet med sine 1370 m.o.h som er det høyeste punktet på Betty sin vandring til Roma. Det ble en del kliving opp og ned bratte bakker (se høydeprofil nederst i dagens blogg) i vakkert Alpelandskap i varmt fint vær.
Dette er den siste dagsetappen for meg i denne omgang. I morgen tar vi toget til Bolzano for en hviledag der. Betty sine sko er utslitte og vi satser på å finne nye i Salewa sitt fabrikkutsalg i Bolzano. Etter hviledagen reiser jeg nordover til Trondheim og Betty fortsetter der vi slapp taket i dag, på grensen mellom Østerrike og Italia i Brenner-passet.
Buss tilbake til Patsch hvor vi avbrøt vandringen i går. Som Betty sier: Hver meter skal gåes. Basert på det vi observerte fra bussen i går, valgte vi å gå en trasé fra Mühltal som gikk litt høyere oppe i stedet for riksvegen som Via Romea GPX-sporet vi hadde lastet ned viste. Nå viste det seg at den løypen vi valgt var merket med Via Romea-klistrelapper, så Via Romea-gjengen har en jobb å gjøre for å oppdatere dataene sine. Og som alltid, gjelder det å bruke hodet og ikke stole blindt på all informasjon du finner på nett.
Det var en varm fin dag i fjellene og utsikten var upåklagelig. Vi startet på ca. 1000 m.o.h (Patsch reklamerer med at landsbyen er 1000 m.o.h og har 1000 innbyggere) og var oppe 1218 m.o.h på det høyeste (gitt at Garmin-klokken viser riktig. Jeg kalibrert den i morges så det burde stemme). Avsluttet dagen med en iskald halvliter i hotellbaren. Bedre kan det ikke bli.
Innsikt: Livet er kort, og det finnes mange steder. Men dette området er så vakkert at det ikke er utelukket at jeg kommer tilbake for å gå i fjellene her.
På hviledagen tuslet vi rundt i Innsbruck. Ikke så imponert over byen egentlig. Blanding av Bergen og Oslo, litt masete, men jeg fikk kjøpt meg en ny sekk, så den gamle er forlatt, etter 20 års tjeneste. Den har vært fabelaktig, men innrømmer gjerne at den nye gjorde susen. Solen begynte å titte fram midt på hviledagen og vi fikk føle turistlivet på kroppen.
I dag hoppet Tore av. Det har vært en drøm å være på lag med mannen. Takker for fysisk følge og for gjennomført reise. Jeg kjenner ikke mange som hadde tålt siste 3 milsetappen. Han løftet 3 værmessig verstingdager, en bauta med godt blikk for gruppen. Han fulgte med oss et stykke i dag. Det ble stilt da han dro. Luften gikk litt ut av ballongen, liksom.
Bernt og jeg kavet oss videre og oppover 400 høydemeter og måtte gi oss etter 13 kilometer. Trøtte og vondt hist og her. Førstedagsproblematikken. Stoppet trackingen og tok buss dit vi bor og det blir buss tilbake i morgen. Hver meter skal gåes!
På bussen oppdaget vi hvor trang veien var og pilgrimsruten er lagt der trafikken går. Vi lager en ny og bedre rute for i morgen.
Himmelsengtiden er over, nå er det delt seng og praktisk ungdomsherbergestil.
Takknemlig igjen. Setter pris på at Bernt slår følge noen dager til, jeg er et flokkdyr, men trenger aleine tid, blir nok av det resten av turen. Begynner å se konturene av når jeg kan være i Roma.
Fornøyd med at vi er i stand til å si stopp. Generelt fornøyd med tilværelsen. Undres over hvor glad og sterk jeg føler meg totalt sett. Undres over at kroppen er så villig til å restituere seg. Undres over hvor langt jeg har kommet, nå er det bare Italia igjen, nesten.
Det var ikke meldt bra vær denne dagen heller, og værmeldingen slo virkelig til. Det bøttet ned stort sett hele dagen hele dagen. Ikke var det særlig varmt heller, så vi regnet med at det snødde i høyden, og det viste seg å stemme når vi fikk noen gløtt av fjellene på tampen av dagen.
I går når vi ankom Seefeld var det tyrolermusikk og framvisning av tradisjonelt håndverk, og de hadde startet på nytt når vi gikk i dag, så vi fikk med oss litt saueklipping før vi gikk.
Seefeld ligger på nesten 1200 m.o.h og vi skulle ned til ca. 600 m.o.h relativt kjapt. Men det var en helt grei nedstigning. Vi lunsjet i Leithen og spiste middag på en kinesisk restaurant i Zirl, før vi la bak oss et nokså langt strekk langs elven Inn før vi tilslutt trasket gjennom gatene til hotellet etter å ha lagt bak oss totalt litt over 3 mil.
På hotellet viste det seg at vi var blitt oppgradert av en eller annen grunn så rommet var over all forventning. Betty har sovnet i himmelsengen etter en fabelaktig innsats og jeg skriver litt om dagen som var.
I dag krysset vi grensen til Østerrike. En dag som har vært i det fjerne lenge. Krysset grensen mellom Danmark og Tyskland 23. Juni, dvs 2 1/2 måned for min del.
Det er et langt land og det er greit med alt som er gjort. En ny epoke begynner nå.
Å vandre aleine så lenge er oppskrytt, det er godt å være flere nå. Først Bernt sin ankomst og så Tore. Glad for at han holdt fast i sin drøm om å være med på en del av denne vandringen og gjennomførte det. Vi har kjent hverandre siden 2013. Trent 2-3 ganger i uken sammen i 6 år. Han har syklet Oslo/Trondheim 9 ganger. Tatt Birken på ski 16 ganger. Oslo maraton flerfoldige ganger etc. Mannen er en seig jævel, som har bidratt til litt økt tempo, på en smud og fin måte.
Virkelig takknemlig for å ha noen å spise middag sammen med, vandre med, snakke norsk med, heldigvis har vi noen dager til.
Kroppen fungerer. Sjette gådagen i dag. Kjenner meg bare litt trøtt, men det reguleres med hvile og 10 timers søvn. Tar en 7. dag i morgen for da ankommer vi Innsbruck. Bernt insisterer på at jeg må kjøpe meg ny sekk. Den jeg har, lekker som en sil.
I dag kjøpte jeg meg kvinnelige lederhosen (Tyroler skinnbukse) . Gleder meg til å kle meg om til middag.
So Long og takk for følget!
Innsikt: Å sette opp tempoet via andres energi og entusiasme, kan være forfriskende.
Eg e' på vandring 