21: Kongsvoll-Hjerkinn

  • 29. august 2018
  • Tid brukt: 07:17
  • Distanse: 17.3 km
  • Totalt: 450.8 km
  • Været: Oppholdsvær og vind

En god natts søvn og en god frokost gjør underverker. En underholdende vert og en kraftig sluttsum på oppholdet kan få hvem som helst til å gå på. Denne dagen var en kort etappe, men dog oppover og litt utfordrende at Bernt fikk hjerteflimmer og ble likbleik i ansiktet. Vi satt oss og roet oss og tok pusteøvelser som gjorde at det gikk over etter en times tid. Vi ble lettet og kjempeglad og formelig danset med små steg videre. Det store klassebildet av oss 3 skulle vi ta med selvutløser ved milesteinen som sier at det er 208 km til Nidaros. Et stilig sted. Ved enden av turen gikk vi inn på Hjerkinn fjellstue og avsluttet naturlig nok med en øl der. Lykkelige vandret vi til togstasjonen via Eysteinkirka som var stengt.

Innsikt: Kroppen minner oss på at den bare er til låns.

20: Ryphusan-Kongsvoll

  • 28. august 2018
  • Tid brukt; 08:05
  • Distanse: 22.3 km
  • Totalt 433.5 km
  • Været: oppholdsvær og vind

Heldigvis stod ikke våre tyske venner opp før kl 07:00 mot kl 05:00 normalt, som de fortalte. De vandret langt og tidlig. Vi vasket ut Ryphusan skikkelig etter at de var gått, ristet mattene etc. Så glad for liggeunderlaget jeg har tatt med, som jeg legger opp på lakene, som gud hvem hvor mange pilegrimer har lagt. Koselig sted. Godt minne. Og stemplene der er kule. Et med fjøset på og et hvor Saruman fra Lord Of The Rings er på.

Nå er vi fjellet. Viddene ligger der åpne og innbydende og det er bare å vandre på. Denne dagen føltes lang, men været var ok, så da skal man ikke klage. Nedoverstigningen til Kongsvoll var via Vårstigen, et sted jeg lenge har hatt lyst å vandre på. Ulænt og kronglete var jeg lite forberedt på, så de siste 2 km tok vi asfalten fatt for å rekke en øl før middag (ellers ville vi ikke rukket middagen en gang). 5 retters middag inntatt, luksusvandrer så langt, sovnet 09:15, selv om jeg lovet å holde meg våken lengre. Det var ikke mulig. Helt utkjørt.

Innsikt: å lytte til kroppen og ta den på alvor innbefatter å legge seg tidlig og.

19: Driva-Ryphusan

  • 27. august 2018
  • Tid brukt: 06:04
  • Distanse: 16.5 km
  • Totalt: 411.2 km
  • Været: Utfordrende vått.

Sekkene ble en middag og noen brødskiver lettere, men det var umerkelig. Helt klart merkbart tyngre sekk og i dag startet strekket med et jevnt sig i slak motbakke. Da er det bare å finne tempoet som passer seg selv og snakke minst mulig. Vi snudde oss mye og så utover Oppdal som ble lengre og lengre borte og igjen undres jeg over hvor nytt alt virket. Jeg har jo kjørt strekket plenty ganger, men aldri fått med meg konturene i landskapet på dette viset. I går gikk vi i skogholt, i dag kom vi oss over det, mens regnet bøttet ned. Selv om vi var utstyrt med regntøy, ponsjoer og fjellduker var vi våt inn til beinet. Vi fikk et fint stopp i kapellet på veien. Et vakkert sted, hvor jeg begynte å skjønne at jeg hadde virkelig tenkt å vandre. Jeg har egentlig aldri følt at dette var mitt valg, men noe som driver meg til det. Beste driven i livet det.

Noen kilometer fra Ryphusan, slo Bernt til en Jegersnaps og det hele gikk litt lettere. Ufattelig godt å se et fjøs, hvor vi skulle sove. 15 sengeplasser på rad og rekke. Uvant, for bortskjemte byveitja, som jeg er blitt. Det var et tysk ektepar der, som nøt godt av vinen vi bar med og de gikk å la seg kl 19:30, det var ikke noe annet å gjøre for oss heller, så vi la oss like etter. Jeg lovet John Arvid at vi skulle være lengre oppe kvelden etter.

Innsikt: Kle på seg regntøy før det blir for gale.

18: Oppdal-Driva

  • 26. august 2018
  • Tid bruk: 04:02
  • Distanse: 11.6 km
  • Totalt: 394.7
  • Været: sol, litt skyer, tydelig mer høst i luften

En slags tredje del av reisen er startet. Første del var Stiklestad – Nidaros. Andre delen var til Oppdal og nå tredje del, hvor det blir for lange dagsetapper å dra hjem for å sove. Selv om denne delen av reisen bare skal vare til Hjerkinn, så der den en slags prøve på om jeg vil være en pilegrim fremover. Sekken er tyngre fordi soveposen, toalettmappen og et skift er med, så jeg går saktere, men det gjør ikke noe.

På denne turen har jeg med Bernt Marius og John Arvid, som sagt så tåler de mitt tempo eller sammen med dem greier jeg å respektere meg selv såpass at jeg ikke presser meg, da kan jeg gå langt og lengre enn det. Denne søndagen tok vi toget til Oppdal og gikk bare litt over en mil til campingplassen som skulle gi oss hvile og nye krefter opp til Ryphusene.

Innsikt: en pilegrim bærer sitt hjem inni seg

17: Stølsvangsvegen-Oppdal

  • 24. august 2018
  • Tid brukt: 08:49
  • Distanse: 27.5 km
  • Totalt: 383.1 km
  • Været: Regn

Bussen gikk grytidlig. 06:20 fra Trondheim. Eneste måten å få gjennomført dette på. Det nærmer seg slutten for å greie å dra hjem etter endt tur. Skal jeg videre nå, må jeg begynne og overnatte. Foreløpig har prosjektet vært billig. Bussbilletten, togbilletten og mat.

Startet med oppoverbakke, der jeg hadde nærmest løpt ned med vonde knær. Rart hvor godt en kropp kan restituere seg for det går lengre og lengre tid på hver tur, før knærne begynner å snakke.

Traff noen pilegrimer på veien. De var like inni seg selv som jeg så det blir korte møter.

Det var regn og blæst og ganske kaldt. Fine Kongsveien førte meg fram til Oppdal, hvor regnet høljet ned. Takknemlig for ponchoen, det er et uvurderlig plagg. Jeg var så fornøyd med meg selv at jeg ville kjøpe meg en gave. Det ble et par ullsokker og litt fenalår. Merkelig kombo. Gikk på samme restaurant som to dager før, Oppdal Turisthotell og spiste og drakk det samme. Fikk stempel med meg derfra.

Innsikt: et delmål skal man feire.

16: Berkåk-Stølsvangsvegen

  • 22. august 2018
  • Tid brukt: 07:49
  • Distanse: 26.2 km
  • Totalt: 355.6 km
  • Været: Av-og-på-med-poncho-blandingsvær

Nye sko. Hoka One One Tor Ultra High WP. Lette som fjær og sinnssykt gode. Gunnet på. Bernt hadde lagt løypen ned i en dal. Jeg startet for hardt i min iver og jeg ringte og kjeftet, slik som koner gjør. «Er det mulig å legge løypen så langt utenfor allfarvei?». Vel, jeg slipper jo ikke billig unna hvor han kvitterer at jeg kan jo lage løypene selv og det er jo sant. Men jeg vet at han elsker å gjøre det og er stolt av at jeg får til prosjektet, at jeg gjennomfører og faktisk står opp, pakker sekken og drar og jeg elsker at han er ivrig og lager kart, så: «hold kjeft kjerring» er vel riktigst her, eller gå inn i dagens løype dagen før.

I oppoverbakkene møtte jeg en gruppe på 10 mann. De skulle gå til Trondheim. Vi regnet ut at de var ved Nidaros pilegrimsgård lørdagen når jeg skulle være på vakt, så jeg kunne skrive ut Olavsbrev til dem. Hyggelig gjeng, bergensere blant dem også. Rart med det, man blir litt vippet av egen meditativ gange, men herre gud man må da tåle folk. Kan ikke bli for sær heller. Jeg skjønte at dette var tidligere rusmisbrukere og ledere på tur. Jeg kjenner lusa på gangen. Det viste seg at jeg skulle få rett sådan.

Nå var jeg virkelig ut i allfarvei. Redd for å gå på do i naturen, tenker rare tanker om at det skal komme en bjørn og kaste seg over meg. At jeg er forsvarsløs med buksene ned på knærne og ikke kan løpe i fra. Så jeg skynder meg det jeg kan angående det nødvendige ærend.

På slutten av turen måtte jeg gå fort for å rekke en buss. Bruker endomondoen mer fordi jeg vet hvor lang tid jeg bruker per kilometer. Knærne liker ikke nedoverbakker, men rakk bussen som tok meg inn til Oppdal, hvor jeg spiste på beste breiflabben i mitt liv på Restaurant Perrongen.

Innsikt: alle veier fører til Rom

15: Soknedal-Berkåk

  • 20. august 2018
  • Tid brukt: 07:58
  • Distanse: 24.5 km
  • Totalt: 329.4 km
  • Været: Fint

Buss-sjåføren ønsket oss god tur, der han slapp oss av i Soknedal en mandags-morgen. Bernt hadde tatt seg fri fra jobb og ble med å gå dagens etappe. Vi startet med et wienerbrød på Soknedals bakeri og jeg sier det igjen: jeg elsker konditori. Det var så godt å få starte med en god kopp kaffe og noen kalorier som jeg snart likevel skulle svi opp og et toalett besøk gjør seg før man starter.

Det ble mye vandring på grusveier i skogen hvor alt så make ut, men likevel så oppdager man forskjellighetene på slike steder. Vi spiste i hagen til en hytte, som hadde et utedo. Vi tok pause nummer to ved isuttaket til Kjølelageret i Trondheim, Bernt skriver mer om dette i sin blogg. Det var godt med pause for knærne vet å si fra når knivene vris rundt fra alle kanter. På Berkåk spiste vi på stedets eneste restaurant. Entrecote og pils smaker godt når man har vandret 2 mil, men likevel skinte det igjennom at det ikke var verdens beste.

Vi hacket på Ingress-spillet vårt og dro tilbake med tog.

Innsikt: å pause er like viktig som å gå