Siste dagen på denne etappen. Kom på en grunn til, for å være pilegrim. Alltid ønsket å tilhøre. Fant punken da jeg var ung. Fant bandmedlemmer og spilte i band. Fant mann og ble med barn. Så ble barna store. Jeg måtte skape meg et liv etterpå. Alt skjedde så raskt. Hadde sykt barn. Fikk kreft. Ble frisk. Ble utslitt. Fant pilegrimsverdenen og ble en del av noe større enn meg selv.
Alltid likt å bli sliten, men da snakker vi om «god-sliten». Men å bli ufør, da er man «vond-sliten». Håper den vond-slitenheten gir seg.
Kom i delmål i kveld. Fornøyd. Det er vemodig at det er over, har egentlig ikke lyst til å returnere til Trondheim, men det skal bli fint å feire påske med familien. Økonomisk må jeg vente med å vandre videre til Rom til telt-sesongen kan begynne. Resten av reisen starter snart.
Innsikt: allting har en ende … allting har en start.
Startet dagen med en samtale med Dag. Min mentor, støtte, psykiater etc (kjent han siden 1986). Ulike titler igjennom årene. Alle bør ha en Dag i livet sitt. En som ler med deg og som stiller kritiske spørsmål når det trengs, en som «rommer» deg, en som utfordrer deg, som heier på deg, som sier at det er ikke noe feil med deg, som synes at alle er et mysterium og som ønsker deg absolutt alt godt. Dag er sånn. Og han er oppriktig nysgjerrig på dette pilegrimsprosjektet og spør sånn cirka, hva det bringer frem?
Det er 1000 grunner til å vandre og alle som vandrer har ulike svar, fordi grunnen er alltid personlig. Før i tiden betalte rikfolk andre for å vandre for seg. De ble pålagt av kirken en pilegrimsvandring. Ingen har spurt meg om å vandre for seg, men jeg gjør det virkelig veldig gjerne for meg selv.
Viktige grunner er:
å være tilstede i det som er (og ikke i det som var eller eventuelt skal komme)
øve på å fange inn øyeblikkene
ta i mot alle wow’ene
gå i fra alle tankene
øve på å «romme» meg selv
akseptere
la livet få gå litt sakte
sette pris på naturen som bare gir og gir
la seg helbrede i bevegelse
være levende i dette livet
se det vakre
la livet få gå litt sakte
ha et mål, men likevel konsentrere seg om den taulengden som man har foran seg.
Det var grunner jeg kom på nå. Kan sikkert komme på flere etterhvert. Skal tross alt holde på et halvt år.
I dag føltes det som sommer. Gikk forbi en bruktbutikk på Tretten og så verdens kuleste lampe. Inntekten fra salget skal gå til kreftforeningen. Butikken vår bare åpen mandager og onsdager. Jeg stakk bort på Coop’en og fikk navn og nummer til sjefen. Hun bodde under lokalet og var mer enn villig til å hjelpe. Hun skal sende lampen hjem til min adresse. En artig sak.
Gikk på asfalt hele dagen og det gikk fint. Har virkelig gode sko. Synd de ikke sponset meg så skulle jeg nevnt de i hver eneste blogg jeg skrev.
Apropos å nevne: Müslibarene fra Coop’en gjør virkelig susen. Det er krutt når det butter i mot. Airmini’en er blitt min andre venn på turen. Sover lettere med susen fra apparatet (tenker på det som havsus). Luften er litt kald, så jeg tar noen pauser dann og vann. Sant og si hadde jeg ikke lagt ut på denne vandringen uten at jeg kunne fått med meg pustemaskinen. Energien jeg fikk fra CPAP’en gjorde at jeg kunne løfte tankene og ut på vandring.
I neste uke får jeg et batteri til Airmini en, som kan brukes to netter uten strøm. Det er bare helt fantastisk. Glad jeg oppdaget at å bevege seg er løsningen og ikke stivne i et mønster og at det finnes hjelpemidler som gjør det lettere å være menneske lengre opp i årene.
Våknet 07:30. Klar og spent på en 2 mils tur til Tretten. Fikk tatt opp rutinene mine med yoga, frukt og havregrøt. Ting faller på plass. En uke på veien. Begynner å få rutiner. Det som er knallfin med å gå er at jeg kjenner ekte sult og det er en god følelse. Ellers har jeg spist mye på klokken eller følelser og hverken det ene eller det andre gir så mye. Nå kan maten nytes. Så gjelder det å spise akkurat nok, for gåingen gir appetitt, men tror jeg regulerer dette bra. I dag ble det heller flere små måltid.
Ble litt jaget i dag. Fikk en sånn følelse av at jeg måtte rekke og komme frem og den kom etter at NRK intervjuet meg på telefonen. Gammelt stress. Da jeg var 2 km unna Tretten Kro AS, roet jeg helt ned og da fikk jeg kontroll på kroppen igjen. Motellet minner meg om Twin Peaks. Koser meg på sånne 60 talls interiør greier. Alle møblene her er som nattbordskommodene jeg kjøpte på Fretex hjemme og malte. Alle trinn knirker. Alle rom er brune.
Har ennå ikke spist min Real Turmat. I dag er det torsk i kremert karrisaus. Det blir natta fort da.
Jeg elsker lukten av reine klær og lyden av lange vogntog. Jeg vandrer i rolig tempo og lærer meg å bli venner med sekken. Jeg bruker hele dagen ute. Jeg lærer meg at det ikke haster. Skal jeg gå hele veien til Rom, er første bud å lytte til kroppen. Jeg vet at kroppen vil «gønne på» etterhvert, jeg trenger ikke å fremprovosere det.
Nå er jeg på Nordrum gård. Et palass for meg selv. Verdt motbakken på slutten. En vakker mann på 95 år åpnet døren og fortalte meg om sin morfar som var morsk, men likevel sa: «når jeg vandrer er jeg aleine med meg selv og aleine med Gud». Hadde lyst til å lytte mere til han, men han diktere veien til mitt hus, så jeg takket farvel. Disse korte møtene som betyr så mye.
Gikk rett i dusjen med all ullen på. 3. klesvasken på turen. Biotex funker. Begynner å bli rimelig kjent med det som er i sekken. Gikk rett i ullpysj. Har spist Real Turmat (i dag greide jeg å si at jeg har mat selv).
Jeg startet dagen med å runde hjørnet til Jonsgård seng & frokost, det stod skrevet at der var det frokost å få for pilgrimmer til 75 kr (nå er jeg på studentbudsjett igjen). Jeg presenterte meg som pilgrim og nevnte frokost og ba om å få noe annet enn kjøtt. Jeg fikk verdens beste eplejuice. Nøttebrød med Camembert og syltetøy (lokal mat) og en kaffelatte. Helt topp. Kostet 135 kr. Jeg diskuterer ikke pris på den måten. Det var veldig godt, men det er ikke det en vandrer trenger. For meg ble frokosten jålete. Jeg elsker jåleri, men i andre anledninger. Gikk på Coopen og supplerte, nå vil jeg vite at jeg får i meg de næringsstoffene jeg trenger. Ellers sier det pang på et tidspunkt. Aage nevnte i en kommentar at man trenger energi og at den får en gjennom maten. Akkurat. Nytter ikke å putte i seg luftskiver som prompes ut på et kvarter.
Greide til og med å gå tilbake til Cafe HEV (som virket veldig populær, masse folk der) og kjøpe en sjokolade han hadde til 50%. Jeg valgte bringebærsmak, minner meg om Bernt. Den firkanten kostet kr 32, 50. Morer meg med å være nøye.
Har vært på veien en uke.
Innsikt: det er ikke om å gjøre å kave med å komme seg frem, men la dagen få virke.
Frokosten på Cafe HEVInnkjøp på Coop’en til venstre. Det jeg hadde i sekken fra før, til høyre i bildetBrinebærsjokoladen
Ringebu er stedet. Liten koselig trebebyggelse i sentrum og med butikker som ser ut til å bli brukt. Jeg fikk tak i Real Turmat på Sport1, samt gummitapper til vandrestavene.
Ble godt tatt i mot og bor i første etasje på Jonsgård seng og frokost. Rikelig utstyrt og prisen er 300 kr, som i går. Bare at i går måtte jeg spise «ute» og da ryker det litt mere penger, men greier å holde meg under 1000 i døgnet, skal vel være fornøyd med det i Norge. Budsjettet mitt fra 4. Mai blir på 500 kr dagen.
Gleder meg til jeg ikke må si i fra til noen at jeg må overnatte neste dag. Det blir friere med telt sådan. I dag ringte jeg neste post, som er Nordrum gård, han ønsket meg bare velkommen. Jeg slapp å si klokken når.
I går ringte jeg hit og hun sa at hun jobbet til kl 15:30, hvorpå jeg kjente det mentale stresset umiddelbart, det at jeg måtte gå for å rekke det, funker dårlig, så jeg ringte henne igjen og sa at jeg ikke kunne være der til kl 15:30, da mister jeg meg selv. Det funker ikke. Hun skjønte den og jeg kunne ringe når jeg ville og jeg ringte klokken 17 og hun tok meg i mot. Får hele tiden et forklaringsbehov, men jeg skylder ingen noe. Det er ikke noe feil med meg selv om jeg har fatugie i kroppen og ikke tåler stress og press. Jeg er i orden, men jeg må passe på meg selv og lære meg at det er greit å ha særlige behov. Jeg må ikke si jatakk til kjøtt eller frokost eller faens oldemor, selv om et er godt ment. Jeg må følge min egen greie. Men jeg blir så svak for omsorg (selv om jeg betaler for den) og da er jeg utenfor stien, da «pleaser jeg» i stedet for å holde fast. Noe med oss over 50 år som skal ta skikken der vi kommer, men skikken funker ikke. Det er lov å være nøye. Jeg har oversteget mine egne grenser på alle plan, hele livet. Det skal noe til å endre dette, slik at det blir bra for meg selv.
Hadde en nydelig tur, med skog og ulænt terreng og broddene fikk jeg masse bruk for. Etter en mil manglet jeg noe, men visste ikke hva, satt meg ned på en stubbe og spiste en skive og tok en kopp kaffe. Jeg koser meg sånn da. Og det virker. Det blir bra. Det var bare noe næring som skulle til. Lykken er.
Jeg har hatt et drops, Bringebærdrops i lommen lenge, har utsatt å ta det mange ganger, men i dag skeiet eg ut og tok det, etter å ha strekt meg selv mange ganger ble dropset min gevinst, min feiring. Smiler av det, men trenger å strekke godene og sette pris på det jeg får, i stedet for å blindt bare ta det.
Klokken er 19:30 og jeg er sengeklar. Skal sjekke ut en kafé til frokost.
Innsikt: Å stå for egne behov er sannelig ikke enkelt, man trenger øvelse.
Dagen i dag er beviset på at ordinær gange blir til ekstra ordinær opplevelse når tempoet taes ned. Treningen på tilstedeværelse gir resultater i form av opplevelse av livskvalitet.
Jeg elsker rutinene mine hjemme, spaserer kl 06:00 en liten kilometer eller to (ennå jeg ikke har hund) – frukt – yoga – kaffe – ny yoga – grøt – trening, ferdig, men har følt meg unyttig ihvertfall det siste halve året (unyttig følelsen kom etter økt energi etter bruk av CPAP maskinen om natten). Ikke arbeidslivklar, men litt mere energi enn null. Veien til Rom ble til. Bernt kaller det for et Kall. Jeg kaller det for en øvelse. En øvelse i alt mulig. Og en trening til vi skal til Shikoku, som er en øy i Japan. Der har de 88 buddhistiske templer fordelt på 54 dager rundt Øyen. Den reisen skal vi være to på. Saken er at jeg kan ikke sitte hjemme som en annen trofékone eller være ufør uten å gjøre noe.
Jeg går til Rom.
Trenger ikke noe ny lidenskap til noe. Har hatt det alt for mye og brent meg opp alt for mange ganger. Har ikke noen ambisjoner om å bli noe, selge noe, men prøver å ta ansvar for at helsen min er i orden, at jeg ikke blir en byrde, at jeg ikke blir deppa, så jeg forsøker å oppleve minutt for minutt, så godt det lar seg gjøre, i stedet for det gamle jaget etter noe mere, noe annet, anerkjennelse etc.
Så denne turen til Rom blir et dypdykk i egen praksis og egen evne til å være tilstede. Denne ekstraordinære følelsen er her jeg vandrer og ikke på en scene eller på et annet sted i drømmeland, men i hvert eneste steg jeg tar og orker å ta inn over meg som det som gjelder. Jeg trenger ikke å være rockestjerne, en dyktig barnevernspedagog eller populær, jeg trenger bare å være litt aleine her jeg går.
I dag var det min tur å ankomme Dale-Gudbrands Gard, et pilegrimssenter på veien. Hotellet og pilegrimsgården ble åpnet kun for meg i dag og det føles veldig vakkert og voldsomt og ærbødig. Vertinnen der disket opp elgkarbonader. Det var godt å få servert middag etter tre dager med Real Turmat. Hun forsøkte å fortelle meg på telefon før ankomst at hun trengte å vite når jeg kom (hun hadde nok forsøkt å si at jeg var den eneste gjesten), hvorpå jeg forsøkte å ta vare på meg selv med litt klønete grensesetting (fordi musklene strammer seg i halsen hvis jeg opplever press) og så at jeg kom en gang mellom 16 og 18 og trengte ikke middag med det samme. Jeg kom før kl 16 og travet sulten rundt i pilegrimsgården. Ringte henne rett før kl 18. Da hadde hun vært der siden kl 16. Altså – det er ikke lett å være tydelig med nye behov som skal ta vare på en selv. Man prøver jo å være vennlig, så skal man ikke gå i fellen og bli for unnskyldende eller for sær eller for rar eller for mye eller for lite.
Nå er klokken snart 20. Jeg må enten gå mellom 25 km og 30 i morgen eller mellom 12 og 15. Valget falt på det siste. Jeg har ingenting å bevise, ingenting å prestere eller levere. Jeg har en jobb: Å ta vare på meg selv. Bernt laget en god melding til meg i dag. Det får bli dagens innsikt:
Innsikt: Det er bedre å undervurdere hvor langt du kan gå og ta feil, enn å overvurdere hvor langt du kan gå og ta feil.
Mølleren skal sponse meg en kasse Havregrøt med eller uten sukker til turen. Det blir uten. Kan spe på med syltetøy eller frukt.Hvem av disse to har søndagsåpent, tro?Vakkert Pilegrimsstempel på Dale-Gudbrands Gard
Våknet på Kvam. Kranglet litt med AirMinien i natt, men bedre søvn enn i fjor uansett. 15 minutt yoga. Gjort siden 1986. Skulket en håndfull ganger, kanskje to håndfuller, men det er som tannpussen, det bare gjøres. Ikke sånn vestlig briefe-yoga, men noen pusteøvelser og noe gammeldamegymnastikk og that’s it. Noen ganger litt mer. Solhilsen og sånn. Har holdt meg myk pga denne rutinen. Følte meg knallfin i kroppen i dag, overraskende nok, blir glad av sånt.
Gikk ganske raskt, etter 5 km belønnet jeg meg selv med en banan og feiret 50 mil unnagjort til Rom, med en slurk vann, før jeg fortsatte. Sprakk selvsagt, så jeg satt meg ned etter en mil, på en stubbe, ved et buss stopp. Et egg og 2 brødskiver, samt en kaffekopp hjalp. Koser meg sånn, når ting virker. Hadde mega-god tid, så slakket tempo og sklei inn på polet 14:45. JUST IN TIME.
Jeg bor på gjestgivergården ved kjøpesenteret som drives av trivelige utenlandske folk. Fikk et stort rom. Har vasket klær på gamlemåten. Luftet de i sola. Drukket en alkoholfri 1664 (kjøpte feil) og skal snart spise en Real Turmat (siste jeg har).
Har brukt meg opp og gir meg hen til å være trøtt. Skylder ikke noen å være sosial. Og ihvertfall ikke å spise middag med pommes frites. Jeg tror det blir mye havregrøt og finne på middag selv. Gleder meg sådan til teltliv og egen gassvarmer. Det er jo deilig med rom med dusj og do tett på., men det er enda bedre å skape sin egen plass. Kanskje er det noe inni meg som sier at det blir veldig bra fordi jeg skal på lavbudsjett etterhvert.
Har tillat meg å ikke gå så langt i dag, det skal ikke være noe pes. Kroppen skal tåle å gå veldig langt. Målet er å komme styrket ut av Rom prosjektet og ikke nok en gang bli brent opp. Synes det er kjekt at jeg tenker nytt om sånt. At jeg tåler og liker stegene jeg tar og det jeg ser og ikke krever at noe mere skal skje. At jeg kan behandle dette øyeblikket for øyeblikket og ikke som en overgang til noe annet.
Jeg har prøvd alt for hardt å passe inn og prøvd for mye å bli noe. Jeg ler av det nå, jeg lo virkelig ikke den gangen. Jeg gråt etter hver konsert, fortvilet over at jeg ikke greide å bli til noe. Av en eller annen idiotisk grunn, skulle jeg bevise at jeg ikke var en taper. Satt en merkelapp på meg selv. Nå har jeg fridd meg fra det og nyter hvert sekund. Jeg vil ikke være med på det reset. Det tar livet av meg. Nå skal vi jo riktig nok alle dø en gang, men vi skal leve hver dag før vi gjør det og jeg lever mere vandrende langs en landevei enn mitt opp i et rotteres og en kamp for å selge noe som ingen egentlig vil betale for.
Har følt meg som et fyrtårn som ingen vil komme for nære, men kanskje er jeg bare en liten robåt som må klare meg i farvannet alene. Eller, en vandrer som før har overeksponert seg og nå trenger å være stille. Viktigst er vel at jeg liker det nye. At jeg har mange som heier på meg, at det funker fra dag til dag, at jeg ser at livet i seg selv vil meg vel og jeg trenger faktisk ikke mere.
I dag tenkte jeg igjen på dette med tanker. Hjernen vil innom det hver dag. Tilstedeværelsetreningen gir ihvertfall resultater i form av trivsel. Så glad for å være i gang, så glad for å være elsket, så glad for at jeg har Bernt, (som er mitt: «Houston, we have a problem»), så glad for at jeg tok et grep, så glad for et glass rødvin, men kjenner at det blir nok tidlig kveld. Skal vandre til Dale-Gudbrands Gard i morgen. Et par mil og litt mere opp og ned enn dagene før i vente.
Startet i mitt eget tempo fra Thon hotell i Otta. Fikk forresten SPORTpris, 20% avslag pga pilegrim, på Hageseter fikk vi Turistforeningspris og nå som jeg er fremme ved Vertshuset Sinclair på Kvam får jeg en pilegrimspris, som jeg ennå ikke vet hva er, men alle vet at skal du gå til Rom, eller er du Pilegrim, så er budsjettet ‘Så DER’. Folka på Vertshuset Sinclair har nylig tatt over her og jeg ble møtt med nysgjerrighet og vennlighet.
Perfekt pilegrimssted om jeg må si det selv. Motellaktig, 200 meter fra Kvam kirke. Tok en øl og dro til rommet for å spise Real Turmat. Fikk låne en vannkoker. Menyen deres var grei nok den, men ikke for meg som trenger litt kontroll på hva jeg spiser. Kebab, pizza og burger. Jeg går ikke ned den gaten der. Så det blir Couscous med linser, altså vegetar, merkverdig valg egentlig, men jeg sitter nå her og venter på at det skal godtgjøre seg med varmtvannet.
I morgen skal jeg kun gå til Vinstra. Har bestemt meg for å rekke polet for en flaske vin. Det er ca. 13 km dit, så da må jeg starte seinest kl. 11, hvis jeg ser på gang-hastigheten i dag. Jeg skal bruke ettermiddagen til å vaske klær og se hva som skjer på Vinstra. Skal besøke Kvam kirke før jeg går, så jeg har bestilt frokost til kl 09:00.
Fornøyd med dagen. Asfalt hele veien. De 5 første og de 5 siste kilometerne er de km hvor jeg snakker mest med meg selv. Etter 20 km er det drygt, men det er bare å sette en fot foran den andre. Får mye ut av spesialtimene med tankene. Greier å observere de mere enn å være invadert. Kan velge litt mere enn før. Velge hva jeg vil tenke på og ikke bli tatt av tanker og følelser. Regner det som en klar seier.
Sekken er så tung som den er og den blir ikke lettere etterhvert, så jeg har forsøkt å kjenne etter kroppens tempo. Høyre kneet fikk seg en liten vri ved fallet på ski fra Hjerkinn til Hagaseter og muskelen i låret er en gammel venn som sier i fra. Rister på beinet mellom stegene. Tror at jeg har grepet på det. Det er en kunst å regulere seg, så man ikke går på en smell. Det er langt å gå til Roma, mil etter mil, så det er bare å lye kroppens signaler. Etter 55 år, skulle jeg endelig lære.
Innsikt: kroppen har sitt eget språk, holder på å lære og lytte.
OppstartsbildetMin egen Hard Rock Cafe70-tallskult. AirMini på plass. Den suser og tørker ut munnen, men noe for noe.Jeg rakk Beat for Beat
Eg e' på vandring 