Den mest inspirerende boken jeg har lest og dokumentaren jeg har sett, ang utholdenhet er Touching the Void av Joe Simpson. Den sier mye om hva man kan tåle.
Ingen tvil om at man blir sterkere på å tåle uventede ting, faktisk så forsvinner sytet og styrken settes inn. Det er gøy å få bruk for egen kraft.
I dag valgte jeg 2 km pluss for å få mere gårdsvei. Det viste seg at veien var bare jord og når det har regnet hele natten blir denne jorden til gjørme. Det betyr at man sklir i sporet og noe så jævlig irriterende som det finnes ikke. Banning er lov!
Etter 12 km tok jeg en fortjent pause, som var ved en motorcrossbane, fri for folk, så kom det 3 menn i en bil og en gammel panikk slo inn. Jeg gikk fortere enn faen, dessverre måtte jeg bli redd.
Bernt bruker å si at «Fare er uunngåelig, frykt er valgfritt». Men det biter ikke på når redselen slår inn. Han snakket meg igjennom 2 kilometer og de gikk fort, til tross for skliingen.
Slutten av turen var i regnvær og bekmørkt. Det var der den Touching the Void-filmen ble et tema. Jeg vet hvor langt 5 km er. Jeg vet hva som skal til når det nærmer seg slutten og det er jeg er jeg fornøyd med.
Man må jo begynne å lure – at jeg ikke er tynn som en strek, er på et vis helt utrolig. Husker en fyr så til meg: «In Rome, there will be nothing left of you». Men det er det altså og ved nærmere ettertanke, og med den kunnskapen jeg har innabords, så er det vel egentlig ikke så rart. Det er mange veier til Rom, som sagt, men slank blir du bare ved å ha full fokus på mat, og det for alltid.
Jeg har sluttet å spise kake til frokost da. Men i dag har jeg gjort alt galt, i forhold til gitte tema, men det føltes utrolig godt da. Jeg spiste nemlig pizza og drakk øl til lunsj. Det var vanvittig godt og det hjalp at det satt 4 på min alder pluss, på bordet ved siden av og gjorde akkurat det samme.
Turen gikk mye opp og ned i dag og. Siste kilometerne var bare opp og rett før ramlet det en Bar ned fra himmelen. Barene har toalett og hyggelig betjening. Det blir ikke noe aqua frizzante i dag akkurat. Jeg bestilte øl og jeger og hun sa: «benzina» og lo, og forklarte hvor jeg skulle gå, på italiensk. Jeg visste jo hvor jeg skulle gå etterpå, men lot hun holde på. Hyggelig med slik omtanke.
Det er kirkene og barene som er åpne for «sånne som oss». Det er der du lærer mest om folk og livene som leves.
Italienere spiser seint middag som sagt og jeg sitter i Baren (surprise) og drikker Aperol Spritz. Byen jeg har kommet til, Cortona, har historisk sus over seg. Akkurat som Arezzo var Cortona en en av byene i den Etruskiske Føderasjon. Men Cortona er ennå eldre. Byen var opprinnelig Umbrisk før den ble erobret av etruskerne. Og akkurat som andre byer Umbrerne anla ligger den på en topp som er lett å forsvare.
I morgen er det en lang etappe, så middag snart og sengen umiddelbart etterpå. Har rutiner på alt nå. Hvis noen hadde betalt meg, så kunne jeg gått til Jerusalem, sannsynligheten for at noen gjør det er så liten at jeg kunne si det på denne måten. Gleder meg til dette er over.
Innsikt: når du tror det er over, er det bare en ny start.
Det ble noen høydemeter opp og ned i dag. Det var kjekt å komme seg opp og kikke utover. Slik jeg har forstått det skal de 3 neste ukene bli ganske flate, vandre messing.
Gjorde det jeg kunne for å trives. Lunsj etter 6 km. Kaffen smakte godt. Ja, maten også. Har kjøpt sånn tungt tysk brød, for frokosten i Italia er ikke for vandrere, det er helt sikkert.
Det var lovet regn, men det kom ikke noe. Dvs. at dagen var overskyet og det er favorittvandreværet mitt.
Det gjelder å ikke glede seg for tidlig til å komme frem og i morgen er det visst en utrolig vakker by jeg skal til, Cortona. Heldigvis finner jeg glede i fuglesangen og trærne, på ene siden er det så kort igjen, på andre siden er det så langt igjen. Vet liksom ikke hvor jeg skal legge meg. Har ennå noen styremøter med meg selv, så jeg trenger veien fram.
Italienerne spiser middag så sykt seint. 19:30 åpner restaurantene. Det er leggetid for gamle damer som meg. Det blir tidlig mørkt, så fremover gjelder det å vandre i grålysningen, ihvertfall på etapper over 20.
Ja, det tikket inn tusen kroner på min konto. Vipps, stod det. Jeg har ikke Vipps, men pengene nådde likevel min konto. Jeg blir bare så imponert over sånt. Pengene var fra min svigermor. Bursdagsgave vil jeg tro. Tusen hjertelig takk. Jeg setter de på sparing og fletter de inn i et kors fra Thomas Sabo. Tror jeg skal kjøpe det i gave til meg selv for vel gjennomført reise,hvis alt går som det skal.
Fra her jeg sitter i Arezzo skal det være 30 mil til Roma. En spennende by, kan det virke som, så jeg tar en hviledag i morgen. Selv om etappene har vært delvis korte, er jeg pittelitt sliten og klærne må vaskes åkkesom.
En varm dag, en spaserturdag, en sånn dag på en søndag. En av de tre siste i Italia i 2019, hvis alt går som det skal.
Nå er hotellprisene ned i 500 kroner og da går det an å spise seg en ordentlig middag. Savner selskap på restaurant, men jeg har jo tastaturet. Det funker i grunnen.
Kunne ønske jeg kunne kjøpt meg noe, men jeg har alt og sekken er bra som den er. En fyr prøvde og løfte den og latet som han ikke fikk det til og mente at den var 20 kilo, det tror jeg altså ikke, men 15 kilo iallefall. Jeg er unektelig sterk og så koser jeg meg med å ha nok vann og gode lunsjer på veien.
Skrubb, kremer, ordentlig fotpleie, hudpleie, pysj, søvnapnemaskinen, broderi etc, alt som gjør denne reisen levelig er med, unntatt familien, som jeg savner grusomt. Heldigvis kommer deler av den til Roma. Det skal bli kjekt.
I Arezzo bor det ca 100 000 folk og det yrer i gatene. Merkebutikkene florerer og katedralen var kjempesvær og varm, faktisk. 1000 vis av levende lys gjør jobben. Nydelig orgelmusikk satt kronen på dagen.
Barn surrer ute seint om kveldene her, så er det jo varmere også. I Norge sitter vel alle foran TVen og venter på våren. Det tar jo sin tid, så kanskje smartere å kjøpe seg gode klær og komme seg ut, til tross for holke og mørke?
Vi har leid oss hus sørpå for vinteren, så jeg skal bare hjem og skifte til koffert. Så vinteren fortoner seg ikke så kald for oss, eller det vet man jo aldri, med denne klimaendringene kan det være overvarmt eller kaldt overalt.
Med gårsdagen friskt i minne, gikk jeg for 1 mil i dag. Kjente etter og «tunet inn» hele tiden og lot kroppen bestemme tempoet. Terrenget er jo noe kroppen ikke styrer og skogen, men en sti hvor bregner måtte høvles ned, var jo en overraskelse. Trær som var ramlet over stien måtte enten forseres over eller under, og jeg som bare vil ha 30 mil med fred.
Skjønner at jeg er kjempeslitten Det går fint, helt til jeg får litt motstand, da skjønner jeg hvor tynnslitt jeg er. Tåler ikke mange overraskelser. Da jeg kom til Giovi og restauranten jeg hadde pekt ut var stengt, men jeg likevel fikk et glass vin og det gratis, begynte jeg å gråte. Ikke heeeeelt naturlig akkurat. Det var best hvitvinsglasset jeg ever har drukket. Da er det glass nummer 4, jeg er blitt påspandert på denne reisen. Artig å minnes de som har spandert på meg.
Nå er jeg på «rommet». Beste stedet å være. Lys og vann og utsikt. Tv, Internett og eget toalett.
Forteller meg selv hver dag at ingenting haster. Har ikke en arbeidsgiver i andre enden en gang. Har laget meg en utvei og en god plan for vinteren. Et langt liv med en overdreven tro på at jeg er uønsket holder sakte på å dø ut, til fordel for livet jeg faktisk lever nå, selv om det er litt slitsomt.
Innsikt: å arbeide for fred i sinnet er bedre enn å være sinna for å få fred.
Å være høy på seg selv kan straffe seg og for meg gjorde det det i dag. Startet alt for hardt ut. Ferdig med Appenninene og klar for siste etappe mot Roma. Vel, det er fra nå 319 km igjen.
Gønnet på og snakket med minstemann på telefonen, ble så glad og presterte å løpe noen av metrene. Etter en kort pause etter 7 km, bråstoppet det, høyre kneet skrek til meg. Måtte roe ned, veldig, det hjalp litt. Drakk for lite vann. Hadde for få pauser. Skulle tro jeg hadde lært, men neida.
Måtte tilpasse tempoet etter kneet, tok på støtte, det hjalp. Å samarbeide med kroppen hjelper alltid. Ufattelig irriterende, men sånn er det altså. Skal sove meg til en bedre total og ikke værer så kjepphøy i morgen.
Kroppen vil sikkert ha en real pause, men det går ikke riktig ennå, så jeg får bare lye og være dens tjener.
Har spist en ålreit biff på hotellet og kjøpt gode ostepop og rødvin. Endelig fredag!
Har glemt å skrive at på siste hotellet i fjellet flagget de med stort norsk flagg da jeg bodde der. Det rørte mitt hjerte.
Innsikt: å være høy på seg selv funker bare i noen timer
Det hender jeg våkner om natten og må på do og da lurer jeg på hvordan det er mulig å komme seg videre, når veien til toalettet nesten virker umulig å bestå. Men morgenen kommer, litt yoga, litt gammeldamegymnastikk, så er vi der igjen.
I dag har jeg gått 3599 km tilsammen fra Stiklestad, fra Lillehammer, som jeg startet å gå sammenhengende fra 29. april, passerer jeg 3000 km i morgen. I neste uke har jeg vært på veien et halvt år altså.
Det skal litt til for å imponere meg selv, men nå tror jeg at jeg er litt tatt av at det. Egentlig så går jeg noen ganger og rister på hodet, snakker med meg selv, vanskelig å forstå at dette har vært mulig. Noen ganger glemmer jeg helt at jeg har gått i et halvt år, for det gjør ikke noe. Det er innimellom imponerende lett og godt. Så er det litt motstand, som f. eks. regn i dag, men egentlig er det ok med en forandring også.
Etappene er ikke så gørr lange nå. Det føles bra. Returbilletten fra Roma ble kjøpt i forrige måned, så jeg vet nøyaktig hva jeg har å gå på. Man blir ekspert på sånt og så regner man litt ekstra for tort og svie.
Regner med at folk kommer til å spørre meg om forskjellig. Allerede har folk spurt om jeg husker noe spesielt og jeg har svart hver gang, at alt er superspesielt. Alt er vakkert på sitt vis. Men den siste fjellturen tror jeg henger høyt og friskt i minne som noe av det vakreste. Kanskje fordi jeg visste at det var denne kneiken, så hadde jeg kontroll.
Skjønner nå at dette får jeg til. Ikke det at jeg ikke har trodd det, men nå kjenner jeg det og det er forskjellig.
Jobben nå er å holde seg kald som en fisk og å nyte dagene, for de kommer aldri tilbake. Ønsker meg at slutten på turen skal stå igjen som den viktigste biten. Sakte men sikkert, være åpen, lytte og sense. Uansett, morgendagen kjenner ingen, men jeg har en opplevelse av å ha greid noe, vært utholdende, en seig jævel rett og slett. Jeg har bevist for meg selv at jeg har det i meg. Takknemlig for at jeg fikk brukt livet så intenst, for jeg har en virketrang av en annen verden.
Innsikt: aldri feil å være litt stolt av seg selv.
I dag steg selvrespekten flere hakk. Jeg gjorde de riktige trekkene og i tillegg tok jeg meg sammen, for å styre meg over fjellet. Et strekk jeg har gruet meg for, men som viste seg å være noe av det vakreste på hele reisen. Noen hundremeter opp (fra 545 moh til 1250 moh), som jeg absolutt er i form til å forsere. Det var duket for noen høye rop på toppen og noen ekstra brøl på tur nedover. Og til en forandring tok jeg en øl på en bar.
Resepsjonisten på forrige hotellet sa: nei, dit må du ikke dra, det skjer ikke noe der. Men jeg trenger ikke at det skal skje noe. Og det er fascinerende å se de små fjelllandsbyenes liv og røre. Folket er samlet ute. Unge og gamle.
Bor på et skikkelig brunt sted, men et ærlig brunt sted, prisen er 400 kroner. Var greit å komme seg fra spastedet, skikkelig brunt og dyrt og oppskrytt. Disse kildene i bassengene lukter bæsj og midt på natten vokner du fordi du bader i din egen svette. Til den prisen burde aircondition eller en vifte vært med. Har lurt på hva som får det til å gå rundt, men jeg snakket med et hyggelig pensjonister fra Venezia, som kunne fortelle at de var der for 8. Årert, 14 dager om gangen. Massasje hver dag og samme restaurant hver dag. Spørs om vi alle havner på den baggen. Behandlingen jeg ble påspandert av min venninne i Årdal var bra og jeg var bra som hvilte og gikk under 4000 steg på hviledagen.
Nå er jeg over fjellet og i Toscana. Nå har jeg grepet på vandringen.
Tenker, med høytidelighet på mitt møte med noe stort i meg selv, her om dagen. «This is what I pay for!». Det var stort og sjeldent. I etterkant ser jeg at det handlet om aksept.
Jeg har arbeidet med meg selv i 30 år, i all slags forum og noen få ganger har jeg hatt slike dype opplevelser. Da har jeg følt meg helere. Modnere. Mere kontakt med meg selv. Ikke gladere. Ikke sintere,. Ikke reddere. Ikke mere sorgtung. Bare mere hel.
Det er noe spirituelt humbug å tro at man skal bli gladere av å gråte sorgen ut, eller oppleve en mere ‘virkelig’ glede. Jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom å slippe opp og våge å se på de grunnleggende følelsene redsel, sinne, sorg og glede og tro at de skal forandre så mye. Hvis du har undertrykt sorgen din så lenge at det har stått i veien for å være glad, så mulig du kan bli mere glad etterpå, men nei, jeg tror ikke på det. Da ville «gutta» som har jobbet med meg, solgt det inn for lenge siden. Det er og blir bambusprat.
Sorg handler nødvendigvis ikke om å gråte heller. Hvis det hadde funnet en grad for gråt, så skulle jeg hatt doktorgrad i det. Jeg er ikke pittelittegranne redd for å gråte en gang. Det er til og med laget en NRK-dokumentar som het Bettys Tårer (ville ikke spilt den inn i dag, for å si det sånn). Har grått mye jeg. Både aleine og med folk. Noe form for gråt trenger trøst. Så har du krokodille tårer, når vi synes synd på oss selv, de er egoets farvann. Det var viktig for meg at ikke egoet overtok opplevelsen jeg hadde, for da kunne egoet syntes synd på seg seg selv som måtte møte sorg (om du forstår), men i sannhet, var dette en av de skjellsettende opplevelse, som Aage skrev og det er jo fantastisk. Aksept av aspektet å være et helt menneske.
Opplevelsen min var mere HULKING enn gråt, by the way. HULKING er best aleine. Min erfaring er at når folk er rundt deg, så skal de reparere, trøste, stoppe hulkingen og det var det jeg håpet ikke skulle skje og det skjedde altså ikke.
Det var veldig ekte, akkurat som glede, redsel og sinne kan oppleves ekte. Jeg er knallgod på å være sint, når det behøves og jeg er stolt over å ha kontakt med den følelsen. Mange blir triste i stedet for.
Fortalte forresten mine barn da de var små at figuren Hulk, het Hulk fordi han HULKET sånn.
Gleden er ikke en viktigere følelse enn sorgen, redselen eller sinnet. Gleden er bare mere akseptert. Hva skulle vi gjort uten en god porsjon redsel? Det er den som hindrer oss i å bli påkjørt. Sinne hjelper oss å frigjøre kraft. Sorg er også naturlig og den skal ikke «bli ferdig» eller forsvinne, den skal aksepteres.
Denne vandringen gir tilgang til mye i meg. Mest egoistiske jeg har gjort og veien blir til mens jeg går.
De første 5 kilometerne var skog, ulendt terreng, opp & ned, en fin opplevelse. God start, god hvile og møtet med M, var skikkelig godt. Jeg fikk minst 5 klemmer og vinen jeg drakk i går, spanderte hun som bursdagsgave.
Etter 6 km kom jeg til et kloster og punkterte skikkelig. Skikkelig trøtt. Blir pittelittegranne redd for at alt skal rase sammen, men jeg tror ikke det er noe fare for det. I skrivende stund er jeg innlosjert på et hotell som har utendørs svømmebasseng, foruten om at alle bare ligger og flyter i bassenget. Ingen svømmer, bare avslapning og det hadde jeg tålmodighet til i 15 min.
Ihvertfall er dagens tema for meg at jeg måtte gå så langt som til San Piero in Bagno, en italiensk landsby, for å møte noe dypt i meg selv. Oppe ved klosteret føltes det som om beina ikke ville bære meg lenger. En sinnsyk sorg kom kastene over meg. Jeg fikk satt meg på en benk og hadde en «Hard Rock Café ala Betty»-lunsj. Jeg gråt og spiste.
Når jeg sier gråt så snakker vi nesten oppkast. Rier-i-magen-gråt, fikk i meg mat og vandrer nedover og mister følelsen i beina igjen. Ringer mitt kontrollsenter igjen og han er ikke bekymret. Han sier dette er bra og veldig psykisk. Vi snakker om alt jeg har bært (ikke fysisk) og nå manifesterer det seg i en dyp sorg. En uant og voldsom tristhet som krever lyd og plass. Stien jeg gikk på vår brolagt med stein, så det gikk seint i seg selv og i det jeg sier at jeg ikke klarer å bære dette mere, dukker en svær tavle opp, med bilde av Jesus, som bar korset og segnet om i kne, og Jesus fikk hjelp til å bære korset et stykke på veien av Simon fra Kyrene.
Jeg fikk også hjelp. Bernt sa at jeg skulle gå inn i kirken som lå 100 meter lengre nede. Jeg gikk inn og jeg gråt som et barn, eller som en voksen som virkelig er sliten. Jeg tente et lys for meg selv og gikk opp kirkegangen med det. Satt det fra meg, lempet sekken av og satt meg på første benk og strigråt, høylytt. Jeg kunne ikke la det være. Det var valget mellom å bli kvelt av min egen sorg eller slippe dritten ut. Det var heldigvis ingen folk der. Hadde det vært noen der, så kunne jeg muligens ha tatt meg sammen, men jeg tror ikke det, ikke denne gangen, det bare veltet opp. En svær klump på innsiden som poppet opp som en vulkan. Helt ustyrlig.
Så sannelig begynner jeg å få troen på pilegrimsvandring som metode. Men faen, jeg måtte gå langt for å komme til i dag.
Det hele stilnet og jeg tørket snørr og tårer. Tok bilder av katolske helgener som jeg tolket i mitt stille sinn. Følte at kirken ivaretok meg og takker inderlig for dette rommet, som «rommer» dritten, for vi folk er full av sånt.
Jeg gikk på en butikk og kjøpte en cola og vaskepulver. Bernt mente at jeg skulle gå på en bar og kjøpe meg et glass vin, men jeg hadde ikke lyst til å ødelegge den følelsen jeg hadde. Alkohol dreper jo alt som er ekte. Så jeg gikk med musesteg til hotellet for å få mest mulig ut av opplevelsen etterpå. Jeg var ennå gråtkvalt og full og tung av sorg, så jeg satte meg på en benk og gråt mere. Følte at jeg var i kontakt med noe ekte og noe dypt inni meg. Det var veldig fantastisk.
Sorgen har ingen adresse. Ingen å klandre. Ingen å savne. Den er bare veldig voldsom. Den er bare veldig påtrengende når jeg ikke slipper den ut. Da får jeg nesten ikke puste.
Jeg ringte Bernt og jeg satt på benken så lenge jeg kunne og ønsket at dette som føltes så ekte ekte skulle vare så lenge som mulig. Folk svinset og svanset forbi, jeg følte meg heldig som fikk være i kontakt med noe i meg selv. Jordet og nær selve livet, sånn jeg så og kjente det. Prøvde å ikke gråte når andre så meg.
Vel, allting har en ende og allting har en slutt. Resten av turen var bare en etappe. Midten av turen var en åndelig opplevelse som jeg har gått langt for å oppleve.
Nå er det min jobb å slappe av og komme meg fysisk. Har bestilt terapeutisk massasje kl 09:15 i morgen tidlig (gaven fra min venninne i Årdal) og etterpå skal jeg forsøke å gjøre ingenting. Spent på hvor få steg jeg kan klare.
I dag ble bursdagsmiddagen min Real Turmat, mens hjemme spiste de kvalbiff med Bernaise-saus. Italienerne spiser ikke noe mye saus på maten, det skal de ha, men kake til frokost har de hver morgen. Og jeg som er så svak for mat og tar skikken der de kommer, spiser mye pasta om dagene, så det er ikke noe vektreduksjon i sikte.
Min eldste sønn mente jeg skulle si til folk jeg traff i dag at det er min bursdag, men jeg har ikke gjort det og ikke ble det kake, men som sagt så har jeg spist kake hver dag i en måned nå. Fikk bursdagsgave fra min «gamle» venninne i Årdal. 500 kroner på konto. Så kult. Tusen takk. For 500 kroner kan du drikke deg full 5 ganger i dette landet, men siden det er litt utenfor for tiden, så skal jeg legge pengene i en behandling på neste hotell. Jeg vet at den delen av turen hadde min gode venninne taklet. Et realt spa-hotell igjen. Thank you my love, Kristin Hovland.
Årsaken til et godhotell igjen er at jeg er så padde sliten, at jeg må få hentet meg inn. Har vandret 5 dager, alle under 20 kilometer, men det føles mye mere ut.
I dag løp jeg siste 2 kilometerne, var redd for mørket, var på skogsveier og det koster litt ekstra energi å vandre i skogen i skumringen. Rakk frem akkurat, til en kjempetøff plass, skal få sett mere på stedet når det lysner.
Nå er det Real Turmat, Kylling Tikka Masala og et godt glass rødvin. Then I sleep like a baby.
Innsikt: Don’t wait up for me, Roma, I’ll be late.
Eg e' på vandring 