183: Cortona – Pozzuolo

  • 31. oktober 2019
  • Distanse: 22.1 km
  • Tid brukt: 7:17
  • Totalt: 3697.9 km
  • Innkvartering: Locanda Poggioleone

Den mest inspirerende boken jeg har lest og dokumentaren jeg har sett, ang utholdenhet er Touching the Void av Joe Simpson. Den sier mye om hva man kan tåle.

Ingen tvil om at man blir sterkere på å tåle uventede ting, faktisk så forsvinner sytet og styrken settes inn. Det er gøy å få bruk for egen kraft.

I dag valgte jeg 2 km pluss for å få mere gårdsvei. Det viste seg at veien var bare jord og når det har regnet hele natten blir denne jorden til gjørme. Det betyr at man sklir i sporet og noe så jævlig irriterende som det finnes ikke. Banning er lov!

Etter 12 km tok jeg en fortjent pause, som var ved en motorcrossbane, fri for folk, så kom det 3 menn i en bil og en gammel panikk slo inn. Jeg gikk fortere enn faen, dessverre måtte jeg bli redd.

Bernt bruker å si at «Fare er uunngåelig, frykt er valgfritt». Men det biter ikke på når redselen slår inn. Han snakket meg igjennom 2 kilometer og de gikk fort, til tross for skliingen.

Slutten av turen var i regnvær og bekmørkt. Det var der den Touching the Void-filmen ble et tema. Jeg vet hvor langt 5 km er. Jeg vet hva som skal til når det nærmer seg slutten og det er jeg er jeg fornøyd med.

Innsikt: Å møte seg selv på ny måte er gøy.

182: Rigutino – Cortona

  • 30. oktober 2019
  • Distanse: 18.6 km
  • Totalt: 3675.8 km
  • Tid brukt: 6:31
  • Innkvartering: Hotel San Luca

Man må jo begynne å lure – at jeg ikke er tynn som en strek, er på et vis helt utrolig. Husker en fyr så til meg: «In Rome, there will be nothing left of you». Men det er det altså og ved nærmere ettertanke, og med den kunnskapen jeg har innabords, så er det vel egentlig ikke så rart. Det er mange veier til Rom, som sagt, men slank blir du bare ved å ha full fokus på mat, og det for alltid.

Jeg har sluttet å spise kake til frokost da. Men i dag har jeg gjort alt galt, i forhold til gitte tema, men det føltes utrolig godt da. Jeg spiste nemlig pizza og drakk øl til lunsj. Det var vanvittig godt og det hjalp at det satt 4 på min alder pluss, på bordet ved siden av og gjorde akkurat det samme.

Turen gikk mye opp og ned i dag og. Siste kilometerne var bare opp og rett før ramlet det en Bar ned fra himmelen. Barene har toalett og hyggelig betjening. Det blir ikke noe aqua frizzante i dag akkurat. Jeg bestilte øl og jeger og hun sa: «benzina» og lo, og forklarte hvor jeg skulle gå, på italiensk. Jeg visste jo hvor jeg skulle gå etterpå, men lot hun holde på. Hyggelig med slik omtanke.

Det er kirkene og barene som er åpne for «sånne som oss». Det er der du lærer mest om folk og livene som leves.

Italienere spiser seint middag som sagt og jeg sitter i Baren (surprise) og drikker Aperol Spritz. Byen jeg har kommet til, Cortona, har historisk sus over seg. Akkurat som Arezzo var Cortona en en av byene i den Etruskiske Føderasjon. Men Cortona er ennå eldre. Byen var opprinnelig Umbrisk før den ble erobret av etruskerne. Og akkurat som andre byer Umbrerne anla ligger den på en topp som er lett å forsvare.

I morgen er det en lang etappe, så middag snart og sengen umiddelbart etterpå. Har rutiner på alt nå. Hvis noen hadde betalt meg, så kunne jeg gått til Jerusalem, sannsynligheten for at noen gjør det er så liten at jeg kunne si det på denne måten. Gleder meg til dette er over.

Innsikt: når du tror det er over, er det bare en ny start.

181: Arezzo- Rigutino

  • 29. oktober 2019
  • Distanse: 16.7 km
  • Tid brukt: 6.21
  • Totalt: 3657.2 km
  • Innkvartering: Hotel Planet

Det ble noen høydemeter opp og ned i dag. Det var kjekt å komme seg opp og kikke utover. Slik jeg har forstått det skal de 3 neste ukene bli ganske flate, vandre messing.

Gjorde det jeg kunne for å trives. Lunsj etter 6 km. Kaffen smakte godt. Ja, maten også. Har kjøpt sånn tungt tysk brød, for frokosten i Italia er ikke for vandrere, det er helt sikkert.

Det var lovet regn, men det kom ikke noe. Dvs. at dagen var overskyet og det er favorittvandreværet mitt.

Det gjelder å ikke glede seg for tidlig til å komme frem og i morgen er det visst en utrolig vakker by jeg skal til, Cortona. Heldigvis finner jeg glede i fuglesangen og trærne, på ene siden er det så kort igjen, på andre siden er det så langt igjen. Vet liksom ikke hvor jeg skal legge meg. Har ennå noen styremøter med meg selv, så jeg trenger veien fram.

Italienerne spiser middag så sykt seint. 19:30 åpner restaurantene. Det er leggetid for gamle damer som meg. Det blir tidlig mørkt, så fremover gjelder det å vandre i grålysningen, ihvertfall på etapper over 20.

Ja, det tikket inn tusen kroner på min konto. Vipps, stod det. Jeg har ikke Vipps, men  pengene nådde likevel min konto. Jeg blir bare så imponert over sånt. Pengene var fra min svigermor. Bursdagsgave vil jeg tro. Tusen hjertelig takk. Jeg setter de på sparing og fletter de inn i et kors fra Thomas Sabo. Tror jeg skal kjøpe det i gave til meg selv for vel gjennomført reise,hvis alt går som det skal.

Innsikt: ikke ta noe for gitt. Gå sakte nok.

180: Giovi-Arezzo

  • 27. oktober 2019
  • Distanse: 10.5 km
  • Tid brukt: 3:14
  • Totalt: 3640.5 km
  • Innkvartering: Hotel l’Aretino

Fra her jeg sitter i Arezzo skal det være 30 mil til Roma. En spennende by, kan det virke som, så jeg tar en hviledag i morgen. Selv om etappene har vært delvis korte, er jeg pittelitt sliten og klærne må vaskes åkkesom.

En varm dag, en spaserturdag, en sånn dag på en søndag. En av de tre siste i Italia i 2019, hvis alt går som det skal.

Nå er hotellprisene ned i 500 kroner og da går det an å spise seg en ordentlig middag. Savner selskap på restaurant, men jeg har jo tastaturet. Det funker i grunnen.

Kunne ønske jeg kunne kjøpt meg noe, men jeg har alt og sekken er bra som den er. En fyr prøvde og løfte den og latet som han ikke fikk det til og mente at den var 20 kilo, det tror jeg altså ikke, men 15 kilo iallefall. Jeg er unektelig sterk og så koser jeg meg med å ha nok vann og gode lunsjer på veien.

Skrubb, kremer, ordentlig fotpleie, hudpleie, pysj, søvnapnemaskinen, broderi etc, alt som gjør denne reisen levelig er med, unntatt familien, som jeg savner grusomt. Heldigvis kommer deler av den til Roma. Det skal bli kjekt.

Arezzo er en veldig gammel by. Den var en av de tolv byene i den Etruskiske Føderasjon og hadde handelsforbindelser så langt som til Portugal, Skandinavia og India så tidlig som år 500 f.kr. Jeg gikk en av de gamle handlesrutene sør i Tyskland i september. Byen ble erobret av romerne i år 311 f.kr.

I Arezzo bor det ca 100 000 folk og det yrer i gatene. Merkebutikkene florerer og katedralen var kjempesvær og varm, faktisk. 1000 vis av levende lys gjør jobben. Nydelig orgelmusikk satt kronen på dagen.

Barn surrer ute seint om kveldene her, så er det jo varmere også. I Norge sitter vel alle foran TVen og venter på våren. Det tar jo sin tid, så kanskje smartere å kjøpe seg gode klær og komme seg ut, til tross for holke og mørke?

Vi har leid oss hus sørpå for vinteren, så jeg skal bare hjem og skifte til koffert. Så vinteren fortoner seg ikke så kald for oss, eller det vet man jo aldri, med denne klimaendringene kan det være overvarmt eller kaldt overalt.

Innsikt: en sånn dag på en søndag er bra

179: Subbiano – Giovi

  • 28. oktober 2019
  • Distanse: 10.0 km
  • Tid brukt: 3:29
  • Totalt: 3630.0 km

Med gårsdagen friskt i minne, gikk jeg for 1 mil i dag. Kjente etter og «tunet inn» hele tiden og lot kroppen bestemme tempoet. Terrenget er jo noe kroppen ikke styrer og skogen, men en sti hvor bregner måtte høvles ned, var jo en overraskelse. Trær som var ramlet over stien måtte enten forseres over eller under, og jeg som bare vil ha 30 mil med fred.

Skjønner at jeg er kjempeslitten Det går fint, helt til jeg får litt motstand, da skjønner jeg hvor tynnslitt jeg er. Tåler ikke mange overraskelser. Da jeg kom til Giovi og restauranten jeg hadde pekt ut var stengt, men jeg likevel fikk et glass vin og det gratis, begynte jeg å gråte. Ikke heeeeelt naturlig akkurat. Det var best hvitvinsglasset jeg ever har drukket. Da er det glass nummer 4, jeg er blitt påspandert på denne reisen. Artig å minnes de som har spandert på meg.

Nå er jeg på «rommet». Beste stedet å være. Lys og vann og utsikt. Tv, Internett og eget toalett.

Forteller meg selv hver dag at ingenting haster. Har ikke en arbeidsgiver i andre enden en gang. Har laget meg en utvei og en god plan for vinteren. Et langt liv med en overdreven tro på at jeg er uønsket holder sakte på å dø ut, til fordel for livet jeg faktisk lever nå, selv om det er litt slitsomt.

Innsikt: å arbeide for fred i sinnet er bedre enn å være sinna for å få fred.

178: Bibbiane – Subbiano

  • 25. oktober 2019
  • Distanse: 21.0 km
  • Tid brukt: 6:16
  • Totalt: 3620.0 km

Å være høy på seg selv kan straffe seg og for meg gjorde det det i dag. Startet alt for hardt ut. Ferdig med Appenninene og klar for siste etappe mot Roma. Vel, det er fra nå 319 km igjen.

Gønnet på og snakket med minstemann på telefonen, ble så glad og presterte å løpe noen av metrene. Etter en kort pause etter 7 km, bråstoppet det, høyre kneet skrek til meg. Måtte roe ned, veldig, det hjalp litt. Drakk for lite vann. Hadde for få pauser. Skulle tro jeg hadde lært, men neida.

Måtte tilpasse tempoet etter kneet, tok på støtte, det hjalp. Å samarbeide med kroppen hjelper alltid. Ufattelig irriterende, men sånn er det altså. Skal sove meg til en bedre total og ikke værer så kjepphøy i morgen.

Kroppen vil sikkert ha en real pause, men det går ikke riktig ennå, så jeg får bare lye og være dens tjener.

Har spist en ålreit biff på hotellet og kjøpt gode ostepop og rødvin. Endelig fredag!

Har glemt å skrive at på siste hotellet i fjellet flagget de med stort norsk flagg da jeg bodde der. Det rørte mitt hjerte.

Innsikt: å være høy på seg selv funker bare i noen timer

177: Badia Prataglia – Bibbiena

  • 24. oktober 2019
  • Distanse: 17.4 km
  • Totalt: 3599.0 km
  • Tid brukt: 5:10
  • Innkvartering Hotel Giardino

Det hender jeg våkner om natten og må på do og da lurer jeg på hvordan det er mulig å komme seg videre, når veien til toalettet nesten virker umulig å bestå. Men morgenen kommer, litt yoga, litt gammeldamegymnastikk, så er vi der igjen.

I dag har jeg gått 3599 km tilsammen fra Stiklestad, fra Lillehammer, som jeg startet å gå sammenhengende fra 29. april, passerer jeg 3000 km i morgen. I neste uke har jeg vært på veien et halvt år altså.

Det skal litt til for å imponere meg selv, men nå tror jeg at jeg er litt tatt av at det. Egentlig så går jeg noen ganger og rister på hodet, snakker med meg selv, vanskelig å forstå at dette har vært mulig. Noen ganger glemmer jeg helt at jeg har gått i et halvt år, for det gjør ikke noe. Det er innimellom imponerende lett og godt. Så er det litt motstand, som f. eks. regn i dag, men egentlig er det ok med en forandring også.

Etappene er ikke så gørr lange nå. Det føles bra. Returbilletten fra Roma ble kjøpt i forrige måned, så jeg vet nøyaktig hva jeg har å gå på. Man blir ekspert på sånt og så regner man litt ekstra for tort og svie.

Regner med at folk kommer til å spørre meg om forskjellig. Allerede har folk spurt om jeg husker noe spesielt og jeg har svart hver gang, at alt er superspesielt. Alt er vakkert på sitt vis. Men den siste fjellturen tror jeg henger høyt og friskt i minne som noe av det vakreste. Kanskje fordi jeg visste at det var denne kneiken, så hadde jeg kontroll.

Skjønner nå at dette får jeg til. Ikke det at jeg ikke har trodd det, men nå kjenner jeg det og det er forskjellig.

Jobben nå er å holde seg kald som en fisk og å nyte dagene, for de kommer aldri tilbake. Ønsker meg at slutten på turen skal stå igjen som den viktigste biten. Sakte men sikkert, være åpen, lytte og sense. Uansett, morgendagen kjenner ingen, men jeg har en opplevelse av å ha greid noe, vært utholdende, en seig jævel rett og slett. Jeg har bevist for meg selv at jeg har det i meg. Takknemlig for at jeg fikk brukt livet så intenst, for jeg har en virketrang av en annen verden.

Innsikt: aldri feil å være litt stolt av seg selv.