Teksten til «Ting Er Ikke …» finner du her, og du kan f.eks. høre den her

Ting Er Ikke … er en av grunnene til at jeg står på en scene, en indre driv for å melde. Teksten inneholder hele livet mitt. Retten til å få si ting slik de er og låten gjør det punken gjorde med meg, rettferdiggjør. Det er meningen med denne monotone fremføringen, så det handler altså ikke om ferdigheter, men om et valg som er gjort. De fire første versene er slik jeg har vært, dønn, og låten forklarer meg hva jeg har holdt på med: strevingen og kavingen for å bli sett, men også for opplyse og å prøve å gjøre noen endringer. Kraften og styrken er der, også fortvilelsen og retten til å spytte ut ordene: det er ikke sant…det gjør vondt å stenge det inne, det er godt å si det ‘sånn‘.

Refrenget handler om disse innestengte hylene. De skrikene som jeg egentlig er ganske flink til å få ut, takket være musikken. Men som jeg ser at andre også kunne trengt å få ut. Stole mere på livet, være ærligere, åpnere, mer ekte og ikke spist opp av systemets behov for å fremelske vinnere som igjen skaper tapere. Flere sanne ansikter. Ingen er bare det du ser. Og veldig mange jeg har sett, sliter mere enn de gir uttrykk for. Skjuler seg bak fasader og masker. Spiller et spill, som rakner til slutt, i stedet for å si at tinger ikke slik det ser ut.

De neste linjene har jeg lånt av Elektrisk Regn, et band fra tidlig 80-tall i Bergen. De har fulgt meg siden den gangen da og støttet meg, og endelig fikk jeg brukt det i en sang. Hvis noen av gutta som spilte der kontakter meg, skal jeg gjerne dele Tono-rettigheter med de (blir sannsynligvis ikke rik, men rett skal være rett). Fant ut at det var bedre at ordene ble brukt på ny enn å bli borte i forrige århundre. De er like gjeldende i dag.

På Ting Er Ikke… har jeg stått for melodien selv. Frode kom inn og bygde opp refrenget. De siste versene speiler alt jeg egentlig synger om i dag, egenverd og frihet.

Teksten til «Et Vakkert Sinn» finner du her, og du kan f.eks. høre den her

Tittelen er tatt fra filmen A Beautiful Mind, som handler om en schizofren matematiker, som het John Nash. Han fikk Nobelprisen i økonomi i 1994 og døde i en trafikkulykke på vei hjem fra flyplassen da han hadde vært i Norge og fått Abelprisen i matematikk i 2015. En nydelig beretning om et slitsomt liv, for å få til å fungere med de begrensningene og utfordringene man har.

Et Vakkert Sinn handler om min sønn som har asperger og en uspesifisert tilstand i autismespekteret, pluss OCD (tvangstanker). Teksten ble skrevet som den første i samarbeidet mitt med Frode. Utgangspunktet var en hendelse hvor John Arvid opplevde å bli kjørt i fra etter en øvelse en gang. Han er ikke alltid like rask ut døren, fordi han har så mye han må sjekke først, som er en tvangsutfordring for han. Dermed hadde de han skulle sitte på med i bil, kjørt sin vei da han endelig kom ut. Jeg skrev en mail til dem det gjaldt og forklarte hans tilstand og den fikk dessverre ikke de gode konsekvensene. Det passet seg ikke å skrive sånn, fikk jeg vite og dermed skrev jeg selvsagt en tekst om det og. Sendte den til Frode og fikk melodi i retur. Uten bro, så jeg ble med å lage melodien på bro og da falt låten på plass.

Vi valgte å spille den inn med gitar og sang. Den kunne lett ha fungert med et helt band, men det er nå ikke tingenes tilstand og låten står seg slik vi gjorde den. Tøff og sår rockelåt om retten til å få være seg selv.

Dette ble også opptrinnet til tekst om ‘vi invalide’, om at når normalt er trangt er det mange som faller utenfor. Om at de normale laget dette utenforskapet og at det ikke lenger er plass til mennesker som er annerledes eller har funksjonsutfordringer. Samfunnet er tuftet på at du er skoleflink, presterer, leverer, er sosialt flink og på jobb 200 % av døgnet. Man mister essensen i livet, der det kreative og vakre oppstår. Alt blir resultatorientert og prestasjonsdirigert og man mister fargene, kjærligheten og muligheten til å være fornøyd og skrekkelig mange blir uten lønna arbeid og annerkjennelse for det de gjør.

John Arvid er utdannet fotograf, spiller i eget band, i mitt band og er mye ute på konserter og er en sosial fyr. UFFA-miljøet skal ha stor takk for å inkludere alle mennesker med alle utfordringer. John Arvid tar mye konsertbilder og er en stor ressurs i vårt liv. Det er hardt nok for ungdom generelt å funke innenfor normalen, så vi påpeker utenforskapet som er skapt av ‘de der’ og hva ‘de der’ faktisk går glipp av.

Teksten er om et vakkert sinn og det er ikke så mye mere å si om det.

Teksten til Da Du La En Hand På Meg finner du her, og du kan f.eks. høre den her.

Noen ganger virker andre mennesker, noen ganger har mennesker et rom rundt seg, hvor det er plass til å vokse i, Frode er et slikt menneske. Han gav meg lyst til å skrive noe vakkert og da ble det til noe som jeg nylig hadde opplevd og som er av de sjeldne opplevelsene i livet.

Jeg har gått 30 år i terapi og gjort mye fremgang, men jeg har også sittet fast i min egen lidelse og smerte. Mye av det har vært tanker som jeg ikke har greid å kvitte meg med. Manglende tilstedeværelse. Jeg har tvilholdt på gamle historier som ble min egen identitet, som hjernen min brukte for å syntes synd på meg selv eller mitt ego, som hadde behov for å opprettholde seg selv. Være den forutrettete i stedet for å ta et ansvar for å bli fri fra det. Man vet hva man har og det er vanskelig å gi fra seg det som funker, selv om det ikke er bra.

Jeg hadde kreft i venstre bryst og i lymfene i armhulen for 10 år siden. Hele venstre siden har vært en hard klump bestandig og etter kreften har klumpen i ryggen hardnet til og venstre armen blitt stivere. Jeg kom til psykomotoren med denne klumpen og denne armen og hun fordrev det ut av meg. Det vil si jeg var klar for å slippe taket. Jeg valgte å stole på henne, hun trykket på det vonde stedet og jeg gråt og jeg gråt og falt og falt og var livredd for at jeg aldri skulle slutte å falle. Det viser seg når klumpen ble pulverisert at det ‘bare’ var gammel angst, forsteinet hardhet, forsvar. Og egentlig så har kroppen passet på meg. Beskyttet meg, den gangen da, men jeg trenger ikke lenger den beskyttelsen. Når det løsnet i ryggen ble det som å få fri fra gamle klør, fri fra historien, fri fra det steinharde ytre som jeg noen ganger har hatt og som ikke har gjort meg noe godt.

Så kom det frem en liten jente som kjente glede og jeg løp ut som en ku på beite og skrev disse vakre ordene, som jeg sendte til Frode. Tilbake kom den vakreste melodien av de alle.

Mange kan si mye, men jeg har faktisk stolt på min egen evne til å skrive og vært modig i å dele og jeg vet at det i lengden funker bedre, enn å sitte og vurdere og kritisere det som kommer fra sjelens skattekammer. Om ikke det har gitt så mange mulighet til å høre det, så har en og annen alltid satt pris på det. Det er godt nok for meg. Iallefall har Da Du La En Hand På Meg virket helbredende for meg. Takk til dere som har hjulpet meg.

Teksten til To Tunger finner du her, og du kan f.eks. høre den her.

To Tunger starter med en inderlig gitar og skjør vokal. Vi kunne sikkert ha droppet det hvis vi ønsket å være «flinke» og ikke vise vår «bare ass», men både Frode og jeg er for frittalende og modig til det, vi liker stemninger der man viser temperatur, som gjenspeiler det nakne, skjøre og ekte, og det følger albumet hele veien ut.

Jeg sendte en uferdig tekst til Frode, som jeg fikk i retur med melodi til. En veldig Thåstrøm stemning som kledde ordene, som inspirerte til å jobbe videre med teksten. Spennende å få frem det låten rommer. Melodien har det som en låt trenger, et vindu du går inn i, ‘space’ til å tenke i, være i, vokse i, leve i, hvile i.

Teksten var mye rammere og strengere, mer som et farvel fra en mann til en kvinne, men jeg myket den opp og snakket igjen ut i fra meg selv. Det blir for vanskelig å distansere seg og skrive ut i fra en tanke om hvordan andre tenker. Skulle egentlig ha frem at denne kvinnen krevde at mannen ble «riktigere», pisket mannen med bebreidelser og bitterhet for å få han til å bli mere, være mere, si mere.

Jeg har tatt mange farvel med fortiden og da også folk som sitter fast der eller i et spill eller i seg selv. De greier å skjule det. De greier å være en person som venn, en person som mor/far, en person som yrkesaktiv osv. Kall det hva du vil, jeg kaller det å ha to tunger 🙂 Behøver ikke å være noe galt i det, men det må være mye å holde orden på og vanskelig å være seg selv og få kontakt og trening i å være intim i relasjoner, når det er et spill.

Det var fint for meg å lage en tekst jeg kan tolke selv, og det gjør jeg når jeg synger og hører den. Trives med at jeg klarte å skrive litt abstrakt og ikke så konkret som jeg alltid har vært. At jeg også kan undres over at jeg skrev akkurat det jeg gjorde. Har aldri fått til det før i særlig grad.
Hvert vers står for seg, men likevel er det et samlet farvel med «spillet», det jeg aldri har greid å forstå eller å spille. Et spill jeg har grått mye over. Et farvel med maktforsøk, manipulering med latter, smil, utseende, baksnakk osv. Et farvel med å forsøke å bli likt av mennesker som ikke ser meg. Hvis de strever med jording, travelhet, å være mere enn de makter er denne låten laget for deg.
1. verset: Det er bare så fint og selvhelbredende å synge: «Hvis eg gjør nokka bra, må du gjerne si i fra ….». Vi får helst høre det hvis ikke er bra og vi savner å få høre at det er godt nok. Vi er heller ikke så flinke til å formidle oss selv, eller jeg kan snakke for meg selv: jeg har ikke vært så god på å si hva jeg ønsker meg. Alt ble bedre da jeg lærte meg å formidle egne behov, lærte meg å be om omsorg, lærte meg å akseptere den jeg er og det jeg kan få til. Men helt klart: vi vil jo gjerne presse oss selv for å bli litt bedre i noe, men da helst et sunt og godt press, et press som er i samsvar med mulighetene. Men bare det å være, bare det å ligge i gresset og føle egenverdet og slappe av, er ikke noe vi har for mye erfaringer med.

2. verset jobbet jeg lengst med. ‘Stakkar, tapper, vakker’. Byttet de om ettersom. Ordene fant meningen i melodien. Veldig spennende. Liker særlig godt: «Det hjelper jo litt å være vakker», fordi folk som er klassisk skjønn har noen fortrinn i dette spillet jeg refererer til. De kan bruke det. Vi andre, må utvikle andre egenskaper for å bli sett. Jeg sier ikke at det er feil, men jeg sier at det er sånn 🙂

Det finnes noen i alle menneskers liv, som aldri sa unnskyld. Det finnes noen som bare strever med seg selv for å nå frem til neste øyeblikk og når de har kommet til neste øyeblikk så er de i gang med å planlegge det neste øyeblikket, så er de aldri der de skal være, for de «sitter på nåler» og er allerede gått videre og de er angstdrevne i forhold til å komme videre, de tror det er noe større og bedre der fremme. Og jeg får til å spørre forsiktig, om du skal hoppe av?

3. verset er fanfarefarvel’et . Noen mennesker går det simpelthen ikke an å forklare ting til eller oppnå kontakt med. Likevel har jeg stått på som bare det for å forsøke å få det til. Stått på til jeg ble både gal, syk, utslitt og trist, til jeg endelig forstod at det går ikke an å endre andre. Personer med mye forsvar er det langt inn til, tar ikke inn det du sier og de skjønner ikke at de er selv ansvarlig for å være fornøyd. Skulle ønsket at det var annerledes, at det ikke var nødvendig med brudd, men det er og var det. Det er mye verre å stå på stedet hvil og la fingeren bli brent igjen og igjen og igjen.

Mens jeg holdt på å leke meg med ord, syntes jeg at låten manglet et melodibrudd og kom med sangforslag til refrenget, som gjør at den får en up beat. Ordspillet, tallspillet frydet meg og jeg fikk sagt alt jeg ville si i et refreng, oppsummert med disse 24 timene vi har, og ingen av oss har mere. Tiden kommer ikke tilbake, den forblir der den var og om vi vil eller ikke, forstår det eller ikke, blir vi drevet fremover tidsmessig, men ikke nødvendigvis i utvikling som menneske.

For det fineste jeg vet er at vi bare er folk, når vi er nedpå, når jeg har kontakt og jeg har aldri blitt klok på «sånne folk» jeg synger om i To Tunger. Har virkelig forsøkt, men de avdekker seg selv og spillet sitt og da fikser ikke jeg det mer. Før trodde jeg at det var noe galt med meg fordi jeg ikke fikk til å være med på dette spillet, men det er fullstendig galt. Det er avdekt. Når egenverdet er intakt, så finnes det ikke noe man «bør» få til.

Vi har et liv å gå på og hvis noen kan inspirere deg til å våkne opp eller se deg selv og din egen væremåte, som bidrar til at du får bedre livskvalitet, så er det gull verd. Kanskje kan denne låten gjøre det for noen? For meg har To Tunger bidratt med å styrke meg og gitt meg forståelse og tilgivelse for å ta et farvel med det gamle. Gir meg sjelefred og undring. Det er en fin kombinasjon. Det funket ikke å prøve å være med i et spill, det gjorde meg ikke trygg og glad. Ut i fra denne kunnskapen skal jeg derfor bruke den dyrebare tiden min på å holde min egen tunge rett i munnen.

Det er ganske absurd å skrive en lang tekst om en tekst som er ferdigskrevet, men jeg liker det litt. Og særlig liker jeg at det var Frode som plukket opp teksten fordi han har en feeling i instrumentet som gjengir, understøtter og snakker selv. Jeg er uendelig takknemlig.

6 minutter og den står seg hele veien ut.

To Tunger er et farvel.