Stand By Me

  • Vær: Overskyet, litt sol innimellom. Regn i skrivende stund. Det er meldt 7 grader kaldere i morgen og minus på natten (Bra jeg legger opp økonomisk overskudd så jeg kan bo i hytte hvis jeg må det.)
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 340
    • Budsjett: 500
    • Utgifter:
      • 160 kr losji
      • 15 kr dusj og vask
      • 236 kr kost
      • 45 kr 1 dobbel kaffe latte
    • Saldo: 384

Min tante sa og skrev noen ganger til meg, da jeg var ung: «Hvis du skal gå tusen mil, må du ta det første steget». Jeg trodde selvsagt at hun hadde funnet på det selv. Etterhvert forstår jeg at dette ordtaket finnes i alle slags varianter og mange land tar kred for det. Jeg liker å tenke at den som har tatt det til seg eier det littegrann og særlig hvis man tar steget.

Jeg har tatt det første steget. Jeg har faktisk tatt ganske mange. Akkurat som mange andre har, men min vei er min vei og andre er andres. Jeg er ikke den første som tar steget og vandrer til Rom, men jeg er den første som starter etappen på Lillehammer og går i et strekk fram. Ihvertfall er det planen. Jeg tror jeg kommer fram i oktober. Tro kan man gjøre i kirken, det er bedre å vite, men jeg vet ikke og jeg liker ikke ordet håp, så derfor tror jeg at det er sant.

Hovedoppgaven er å være tilstede i det jeg gjør og lytte til kroppen. I natt sov jeg nesten 12 timer i teltet. Batteriet til AirMini-maskinen holdt og det var så ufattelig godt å ligge ute og ikke være redd og alt funket.

Jeg frøs veldig en stund i natt, ennå jeg sovnet med ulllue, ullpysj og ullgenser. Så jeg kledde på meg ullsokker, bukse og lå dypt nede i min nye fabelaktige sovepose og sov lenge dvs til klokken 09:00.

Nye rutiner, mange nye elementer å forholde meg til. Prøvde å tune inn med yoga og oppdaget at ryggen hadde stivnet til. Har sånn tynn «Lars Monsen»-madrass (mitt eget valg).

Tåler ikke stress. Følte at jeg måtte skyndte meg og da låser det seg.

Kulte han helt ned. Det er nemlig min tur og eg kommer fram en gang. Kikket inn på Facebook og så masse likes, kjente det jeg kaller for ‘falsk energi’., at jeg kunne da ta meg sammen, men nei, jeg vant over mitt eget ego, jeg skal aldri mer ta meg sammen, jeg skal aldri mer gi etter for å bli sett eller likt. Jeg skal aldri mer rævkjøre kroppen i bånn, da dør jeg ung.

Nå vil jo noen påstå at jeg allerede er gammel, men det er mulig med en bedre utgave av meg selv enn slik jeg har det nå. Det må da være mulig. Ihvertfall skal jeg gjøre det jeg kan. Og det er å lytte til eksperten, nemlig kroppen selv.

Jeg er Betty Stjernen, født 20.10.63. Døpt: Anne Beate Johannessen, men har alltid hett Betty, min foreldre visste bare ikke om det den gangen. Ettersom jeg hørte mye på Patti Smith da jeg var 14 år og jobbet i plateboden i Marken i Bergen, ble jeg kalt Batti, Betty, Battie, Anne Betty, Betty Boom, Betty Bohm, Betty Johnsen, alt etter som. Stjernen-navnet er fra min manns oldemors oppvekstgård på Malm.

Nå skal jeg vandre til Rom.

Egentlig så kan jeg takke Lance Armstrong, som fikk kreft i 1996, men kom tilbake og vant Tour De France i 1999, han sa noe sånt som: «når nedturen er et faktum, bruk den som en mulighet og ikke en hindring.»

Det er det jeg gjør nå. Jeg gikk på en tykk vegg, en dobbel smell, for godt over et år siden og plages med fatigue etter kreftbehandling. Tåler ingenting. Ihvertfall ikke folk. En time går, etter det kan alkohol bidra til at jeg tåler mer, men det er jo bare tull. Men jeg liker å lure meg selv i blant fordi jeg trenger det, jeg trenger folk, men vil helst være aleine på denne turen, skal ikke snakke den bort. Skal gå meg frisk, har jeg bestemt meg for.

Jeg har puslet rundt teltet i dag og gått en liten tur på 6 km med ca 10 kilo på ryggen for å vekke opp kroppen og forberede den på morgendagen. Det virker lovende i skrivende stund.

Vil bare ha sagt det, at dette er ikke noe show off greie, dette er en seriøs reise for å få bedre form. Dette er ikke en tur som skal fortest mulig fram, dette er en innvendig og utvendig reise i form av vandring.

Tar med et Kolbein Falkeid-dikt som jeg fant på Facebook-veggen til Runa Gjerde, takk:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet hardt innunder
arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslisten!

Det er natt til første mai godtfolk. Eneste bråket jeg skal lage i natt kommer fra AirMini-CPAP-maskinen, så kan hende jeg får energi til å bråke mer, som før. Jeg heier ihvertfall på alle som våger.

Innsikt: i dag steg selvrespekten littegrann

32: Lillehammer Stasjon – Lillehammer Camping

  • 29. april 2019
  • Tid brukt: 01:30
  • Distanse: 3.4 km
  • Totalt: 619.6 km
  • Regnskap:
    • Budsjett: 500 kr.
    • Utgifter: Kost & losji: 160 kr
    • Saldo: 340 kr

I skrivende stund har jeg satt opp bare innerteltet for jeg venter på et blinkskudd, med solen inn begge dørene. Har aldri hatt problemer med å fordrive tiden. Tror det likevel blir tidlig kveld. Eneste lyden er fra elv og litt E6 i det fjerne.

Kjente nøye etter på hvert steg jeg tok i dag. Dro med tog fra Oslo til Lillehammer, Bernt spanderte middag og vi tok farvel. Leden går forbi Lillehammer kirke og jammen santen var den åpen (de skulle ha dugnad der i dag). Så jeg fikk stempel og signatur. Gikk noen knappe kilometer. Det er en kunst å ikke starte for hardt. Skal holde lenge. Kroppen må få vende seg til 15 kilo pluss plutselig. Riktignok er jeg sterk som en okse, men likevel. Brøttum camping som er neste åpner ikke før 1. Mai, så mulig jeg må villcampe, men strengt tatt så er dette nesten det samme. Ikke mange å finne på en campingplass 29. April. En liten familie på 4 i det fjerne. Føler meg som en helt og må bare gratulere meg selv. Så får vi se hvor godt jeg får til å sove i telt alene.

Innsikt: denne reisen skal vare og vare.

Farvel Trondheim

Farvel til Coop-gjengen som sponser meg
Farvel til Impulse-gjengen som heier på meg

Endelig på vandring. Dvs. skal hjelpe en sønn og flytte internt i Oslo først, så er jeg i gang, starter fra Lillehammer på mandag. Sitter på toget og nyter norsk natur. Gleder meg til å ta inn alt med alle sansene.

Siste døgnet var i overkant spennende. Et batteri til AirMini-maskinen var tollklarert i Oslo, men forsinket. Fikk beskjed om at det lå på Tiller i Trondheim i går kveld og vi diskuterte løsninger en masse på hvordan vi skulle få det nedover på Pilgrimsleden neste uke, hvis det ble forsinket.

Greide å observere egoet som kunne gjort dette til et problem, men det-som-skjer-det-skjer-holdningen greide å ha overtaket. Veldig fornøyd med det. Og i tillegg ankom batteriet, som gir meg mulighet til å sove i telt med CPAP-maskin i 2 netter før det må lades. Takk og pris for alle mulighetene som finnes. Tok avskjed på Impulse. Tok avskjed på Coopen (som sponser havregrøter og Muslibarene). Tok avskjed med eldste sønn. I går med yngste sønn og kjæreste og stesønn og ja, det har vært mange avskjeder i det siste.

Godt fornøyd med å være på vei. Et halvt år med sekk på ryggen. Har ikke noe klokt å si, bare en veldig indre ro og en vilje til å være åpen for det som skal skje.

Innsikt: å gi seg hen til det som faktisk skjer øker tilgang til livskilden.

Forberedelser del 6

  • SEKKEN: 3000 gram
  • Solide staver: 594 gram
  • Liggeunderlag: 677 gram
  • Sovepose: 619 gram
  • Telt: 1525 gram
  • Pustemaskin med batteri: 1000 gram
  • Wackenpose: 27 gram
  • Poncho: 324 gram
  • Hodelykt: 89 gram
  • Paraply: 240 gram
  • Håndkle: 175 gram
  • Primus med gass: 776 gram
  • Solcellepanel: 266 gram
  • Tastatur: 505 gram
  • Vannflaske 1: 90 gram
  • Vannflaske 2: 100 gram
  • Drikkesystem (3 liter): 287 gram
  • Termos: 349 gram
  • Bukse: 314 gram
  • Truse: 49 gram
  • Bluse: 140 gram
  • Caps: 92 gram
  • BH: 78 gram
  • T-skjorte: 136 gram
  • Kompresjonsarm og hanske: 63 gram
  • Ull pysj: 176 gram
  • Ull lue: 40 gram
  • Stil-longs: 162 gram
  • Ullskjorte: 183 gram
  • Tynn t-skjorte: 179 gram
  • Sports-BH: 115 gram
  • Pilgrimsbuff: 35 gram
  • Hansker: 46 gram
  • To sokker/to truser m/ pose: 203 gram
  • Sytøy og badetøy i poser: 597 gram
  • Pilgrimspass og almanakk i poser: 216 gram
  • Brilleetui/lesebriller: 151 gram
  • Sandaler: 421 gram
  • Hygiene og kjøkkenutstyr: 2043 gram
  • Lite batteri med to små ledninger: 90 gram
  • Mat og drikke: Müslibarer 950 gram
  • 7 havregrøt: 416 gram
  • 3 Real Turmat: 362 gram
  • 3 liter vann

Innsikt: nøye å velge det som er viktig for en selv, grammene blir fort mange

Forberedelser del 5

«Alt er en overgang», sa reven. Han ble flådd.

«Vi lever av overgangene», sa min psykolog, «folk er ikke så flink til å takle overganger». Overgangen fra ferie til hverdag, fra helg til mandag, fra intet til alt. Avgang snart. Alt bærer preg av det. Tingene veies og breies ut på stuen. Det skal bli godt å komme igang.

Når jeg først kom i uføre så er jeg glad jeg har evne til å ta et grep. En punke-kvalitet som har vært med så lenge jeg kan huske. Bare at jeg har ikke hatt fokus på min egen helse. Har hatt for høyt tempo og for høyt turtall. Har ikke giret om. Så første delen av reisen, som snart begynner, skal gå i skilpaddefart. Skal ikke bomme med å ta løpefart og gå på en smell.

Skal bli godt å følge en plan. Har lenge vært uten en plan. Lenge nok til at kroppen har fått ro. Lært meg å lytte til kroppen istedet for å kjøre den i bånn. Lært meg å restituere. Men jeg liker å være aktiv. Må bare huske å ta hensyn.

Prosjekt: Betty

Før har det vært mye aktivitet fordi det er det jeg elsker og kan, men også fordi higet etter å bli anerkjent og etterspurt har vært en drivkraft. Nemlig der har jeg bommet. Det er feil vei å gå. Men jeg visste det ikke før det sa stopp. Alt som er ego driv har feil og falsk energi. Har nok kjent det, men ikke reflektert over det i kampen. Heldigvis er jeg kommet dit at jeg opplever å ha en verdi og føler meg verdifull selv om det ikke er noen etterspørsel etter det jeg kan. Og nå skal jeg ut og vandre for å lande enda mere i meg selv. Jording. Bedre helse. Tilbake til intet eller alt.

Jeg skal ikke vandre for noe veldedighet. Kun for helsen. Øve på tilstedeværelse, så livskvalitet får plass.

Innsikt: i overgangen er det lurt å styre redsler (som bare er tanker) og iveren og ikke la egoet (show off’et) overta.

Forberedelser del 4

Vi driver vel og forbereder oss hele livet. Forbereder oss på det neste øyeblikket. At noe annet skal skje enn det som faktisk skjer. Men noen forberedelser kommer man ikke utenom, selv om vi oftere skulle tunet oss inn og levd i nuet. På nyttårsaften oppsummerte jeg denne forberedelsen.

Nå er det bare noen uker igjen og forberedelsene er mest på det praktiske, men selvsagt oppdager jeg tankene. Mange nye tanker fordi redselen av og til slår inn og da forsøker egoet å fortelle meg hvor idiotisk denne ideen er og hvor farlig det kan være blablabla. Så nå gjelder det å ikke fortelle livredde mennesker om dette for de forer meg med sine egne redsler og jeg plukker alt for lett opp andres følelser og gjør de til mine egne.

Bernt jobber med et dataprodukt som har eksistert lenge og har mange brukere. Produktet ble laget med noen svakheter, som de kaller legacy. Fordi produktet har mange brukere blir de sittende med uheldige valg som er gjort og ikke kan gjøres noe med fordi for mange er avhengig av det slik det er.

Så de må altså akseptere at produktet ikke er så bra som det kunne vært. Feilene ble skapt av folk som ikke visste bedre, men det hjelper ikke at noen vet bedre nå, fordi skal de skape noe mere i det systemet, må de forholde seg til feilen og skape et produkt videre basert på feilen.

Slik fungere det ofte med dysfunksjonelle familier. Det har engang oppstått skader, det er i fortiden, du kan ikke gjøre noe med det, du må leve med det. Dvs du må akseptere at det var. Men som menneske kan du gå videre. Du kan forstå at det ikke er du som er feilen. Så kunsten er altså å turnere problemet på en fornuftig måte. Akkurat slik de må gjøre i data verden. Og i begge verdenene kan ikke problemet fixes. Men som menneske kan du fri det fra problemet. Legge det bort. Få det ut av systemet ditt. Ut av cellene.

INTET PROBLEM ER SÅ STORT AT DU IKKE KAN GI SLIPP PÅ DET. Du er ikke avhengig av det, det er bare egoet som er det, for å holde historien levende. Du skal ikke tjene penger på det, som dataverdenen skal. Du skylder ikke noen noe. Du skal legge fra deg – og gå videre.

Eller som Søren Kierkegaard sa det: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»

Men det trenger øvelse. Jeg skal bruke et halvt år på det. Tilstedeværelse-trening kaller jeg det. For i nuet eksisterer ikke fortiden og fremtiden. Dette har vi hørt og lest og vi forsøker å fokusere på det som er, men det varer ikke lenge før tankene bringer deg tilbake til historier du forteller deg selv og som hjernen tror er sanne, fordi den har lært seg en historie og den er automatisert. Sånn sett er jo hjernen fantastisk, fordi det tilser at vi kan også lære den å tenke fantastiske historier.

Til poenget: feilene er skapt av folk som ikke vet bedre, og ofte holdes historiene i live av folk som tror de vet bedre. Men ikke det heller er sant. Det er egoene deres som tror det. Og denne arrogansen er ikke lett å få has på eller gjenkjenne hvis hele deg er infisert av det. Egoet vil også gjerne leve. Egoet fores av historiene og forklaringene og holder deg selv og andre nede.

Men det er mulig, med iherdig trening, viljestyrke og disiplin og gå i fra det. Å gi slipp på det. Gi slipp på overbevisningene, trodsystemet, ideene, hele pakken som hjernen har skapt og som begrenser livskvaliteten din.

Det finnes ikke noen mystisk kur. Det finnes bare en enkel oppgave, eller flere enkle : Å forstå det, å gi slipp på det, å kjenne mere etter, å være tilstede i det som er og ikke det som var.

Ja jeg vet det, det er enklere sagt enn gjort. Avhengig av hvor sterkt det er forankret i kroppen. Og for de fleste av oss, slipper vi taket på det litt etter litt, avhengig av hvor mye vi trener på det og våger og gi det opp.

Livet fortoner seg ihvertfall mer og mer fantastisk når det gamle slutter å virke.

Innsikt: Å vandre kan gi tilgang til nuet.

Forberedelser del 3

Jeg har før nevnt Mr. Xxx. Det er boost’en du kjenner når du holder fast lenge nok i noe nytt til at det er integrert som en god vane. Når du tenker på å slakke av fra nye gode rutiner, er det ikke ‘den ene gangen’ som betyr noe, den ene gangen kan gjøre godt, men når de gamle mønstrene puster deg i nakken og følelsen av intensitet kollapser det er fare på ferde.

Mr. Xxx må pumpes hardt i gang igjen og for hver gang det gjøres blir det tyngre. Mange av oss har drevet med å starte på nytt, sluttet, startet på nytt, gang på gang på gang.

Egoet forsøker å eie prosjektet med å enten trenere det i tankene eller ta æren for alt. Får nye kroppslige reaksjoner med vondt nye steder i kroppen. Bare tull. Bare nerver. Bare fordi jeg forsøker å gå en ny vei i stedet for de gamle oppgåtte stiene. Selv om jeg vet det er det slitsomt. Må snakke høyt for å greie å holde fast i det nye.

Nyter litt påske og deilig vær. Lurte på å sove i teltet i natt, men har tross alt bare noen uker igjen i sengen som er så god. Skal tidsnok få sove masse ute.

Til tross for litt slakk kjenner jeg Mr. Xxx puste liv i dagene mine. Gikk på trening i dag. Ikke fordi jeg hadde så veldig lyst, men fordi jeg vet at styrken kommer godt med når jeg er på vandring. En av traverne der spurte om formen var stigende, og jeg svarte som sant var at jeg ikke aner, kjenner ingen forskjell, men hadde sikkert merket det om jeg lot være å trene. Kjører 4×4 intervall som vanlig og 6 apparater. Uten å syte.

Bestemte meg for å sette opp telt i dag og gå igjennom tingene jeg har funnet frem for turen. Det var lurt. Har veid alt. Skal legge sammen og dele antall gram på hver ting etterhvert.

Innsikt: Det du gjør bra i dag har innvirkning på distansene langt der framme.