Endelig på vandring. Dvs. skal hjelpe en sønn og flytte internt i Oslo først, så er jeg i gang, starter fra Lillehammer på mandag. Sitter på toget og nyter norsk natur. Gleder meg til å ta inn alt med alle sansene.

Siste døgnet var i overkant spennende. Et batteri til AirMini-maskinen var tollklarert i Oslo, men forsinket. Fikk beskjed om at det lå på Tiller i Trondheim i går kveld og vi diskuterte løsninger en masse på hvordan vi skulle få det nedover på Pilgrimsleden neste uke, hvis det ble forsinket.

Greide å observere egoet som kunne gjort dette til et problem, men det-som-skjer-det-skjer-holdningen greide å ha overtaket. Veldig fornøyd med det. Og i tillegg ankom batteriet, som gir meg mulighet til å sove i telt med CPAP-maskin i 2 netter før det må lades. Takk og pris for alle mulighetene som finnes. Tok avskjed på Impulse. Tok avskjed på Coopen (som sponser havregrøter og Muslibarene). Tok avskjed med eldste sønn. I går med yngste sønn og kjæreste og stesønn og ja, det har vært mange avskjeder i det siste.

Godt fornøyd med å være på vei. Et halvt år med sekk på ryggen. Har ikke noe klokt å si, bare en veldig indre ro og en vilje til å være åpen for det som skal skje.

Innsikt: å gi seg hen til det som faktisk skjer øker tilgang til livskilden.

• SEKKEN: 3000 gram
• Solide staver: 594 gram
• Liggeunderlag: 677 gram
• Sovepose: 619 gram
• Telt: 1525 gram
• Pustemaskin med batteri: 1000 gram
• Wackenpose: 27 gram
• Poncho: 324 gram
• Hodelykt: 89 gram
• Paraply: 240 gram
• Håndkle: 175 gram
• Primus med gass: 776 gram
• Solcellepanel: 266 gram
• Tastatur: 505 gram
• Vannflaske 1: 90 gram
• Vannflaske 2: 100 gram
• Drikkesystem (3 liter): 287 gram
• Termos: 349 gram
• Bukse: 314 gram
• Truse: 49 gram
• Bluse: 140 gram
• Caps: 92 gram
• BH: 78 gram
• T-skjorte: 136 gram
• Kompresjonsarm og hanske: 63 gram
• Ull pysj: 176 gram
• Ull lue: 40 gram
• Stil-longs: 162 gram
• Ullskjorte: 183 gram
• Tynn t-skjorte: 179 gram
• Sports-BH: 115 gram
• Pilgrimsbuff: 35 gram
• Hansker: 46 gram
• To sokker/to truser m/ pose: 203 gram
• Sytøy og badetøy i poser: 597 gram
• Pilgrimspass og almanakk i poser: 216 gram
• Brilleetui/lesebriller: 151 gram
• Sandaler: 421 gram
• Hygiene og kjøkkenutstyr: 2043 gram
• Lite batteri med to små ledninger: 90 gram
• Mat og drikke: Müslibarer 950 gram
• 7 havregrøt: 416 gram
• 3 Real Turmat: 362 gram
• 3 liter vann

Innsikt: nøye å velge det som er viktig for en selv, grammene blir fort mange

«Alt er en overgang», sa reven. Han ble flådd.

«Vi lever av overgangene», sa min psykolog, «folk er ikke så flink til å takle overganger». Overgangen fra ferie til hverdag, fra helg til mandag, fra intet til alt. Avgang snart. Alt bærer preg av det. Tingene veies og breies ut på stuen. Det skal bli godt å komme igang.

Når jeg først kom i uføre så er jeg glad jeg har evne til å ta et grep. En punke-kvalitet som har vært med så lenge jeg kan huske. Bare at jeg har ikke hatt fokus på min egen helse. Har hatt for høyt tempo og for høyt turtall. Har ikke giret om. Så første delen av reisen, som snart begynner, skal gå i skilpaddefart. Skal ikke bomme med å ta løpefart og gå på en smell.

Skal bli godt å følge en plan. Har lenge vært uten en plan. Lenge nok til at kroppen har fått ro. Lært meg å lytte til kroppen istedet for å kjøre den i bånn. Lært meg å restituere. Men jeg liker å være aktiv. Må bare huske å ta hensyn.

Prosjekt: Betty

Før har det vært mye aktivitet fordi det er det jeg elsker og kan, men også fordi higet etter å bli anerkjent og etterspurt har vært en drivkraft. Nemlig der har jeg bommet. Det er feil vei å gå. Men jeg visste det ikke før det sa stopp. Alt som er ego driv har feil og falsk energi. Har nok kjent det, men ikke reflektert over det i kampen. Heldigvis er jeg kommet dit at jeg opplever å ha en verdi og føler meg verdifull selv om det ikke er noen etterspørsel etter det jeg kan. Og nå skal jeg ut og vandre for å lande enda mere i meg selv. Jording. Bedre helse. Tilbake til intet eller alt.

Jeg skal ikke vandre for noe veldedighet. Kun for helsen. Øve på tilstedeværelse, så livskvalitet får plass.

Innsikt: i overgangen er det lurt å styre redsler (som bare er tanker) og iveren og ikke la egoet (show off’et) overta.

Vi driver vel og forbereder oss hele livet. Forbereder oss på det neste øyeblikket. At noe annet skal skje enn det som faktisk skjer. Men noen forberedelser kommer man ikke utenom, selv om vi oftere skulle tunet oss inn og levd i nuet. På nyttårsaften oppsummerte jeg denne forberedelsen.

Nå er det bare noen uker igjen og forberedelsene er mest på det praktiske, men selvsagt oppdager jeg tankene. Mange nye tanker fordi redselen av og til slår inn og da forsøker egoet å fortelle meg hvor idiotisk denne ideen er og hvor farlig det kan være blablabla. Så nå gjelder det å ikke fortelle livredde mennesker om dette for de forer meg med sine egne redsler og jeg plukker alt for lett opp andres følelser og gjør de til mine egne.

Bernt jobber med et dataprodukt som har eksistert lenge og har mange brukere. Produktet ble laget med noen svakheter, som de kaller legacy. Fordi produktet har mange brukere blir de sittende med uheldige valg som er gjort og ikke kan gjøres noe med fordi for mange er avhengig av det slik det er.

Så de må altså akseptere at produktet ikke er så bra som det kunne vært. Feilene ble skapt av folk som ikke visste bedre, men det hjelper ikke at noen vet bedre nå, fordi skal de skape noe mere i det systemet, må de forholde seg til feilen og skape et produkt videre basert på feilen.

Slik fungere det ofte med dysfunksjonelle familier. Det har engang oppstått skader, det er i fortiden, du kan ikke gjøre noe med det, du må leve med det. Dvs du må akseptere at det var. Men som menneske kan du gå videre. Du kan forstå at det ikke er du som er feilen. Så kunsten er altså å turnere problemet på en fornuftig måte. Akkurat slik de må gjøre i data verden. Og i begge verdenene kan ikke problemet fixes. Men som menneske kan du fri det fra problemet. Legge det bort. Få det ut av systemet ditt. Ut av cellene.

INTET PROBLEM ER SÅ STORT AT DU IKKE KAN GI SLIPP PÅ DET. Du er ikke avhengig av det, det er bare egoet som er det, for å holde historien levende. Du skal ikke tjene penger på det, som dataverdenen skal. Du skylder ikke noen noe. Du skal legge fra deg – og gå videre.

Eller som Søren Kierkegaard sa det: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»

Men det trenger øvelse. Jeg skal bruke et halvt år på det. Tilstedeværelse-trening kaller jeg det. For i nuet eksisterer ikke fortiden og fremtiden. Dette har vi hørt og lest og vi forsøker å fokusere på det som er, men det varer ikke lenge før tankene bringer deg tilbake til historier du forteller deg selv og som hjernen tror er sanne, fordi den har lært seg en historie og den er automatisert. Sånn sett er jo hjernen fantastisk, fordi det tilser at vi kan også lære den å tenke fantastiske historier.

Til poenget: feilene er skapt av folk som ikke vet bedre, og ofte holdes historiene i live av folk som tror de vet bedre. Men ikke det heller er sant. Det er egoene deres som tror det. Og denne arrogansen er ikke lett å få has på eller gjenkjenne hvis hele deg er infisert av det. Egoet vil også gjerne leve. Egoet fores av historiene og forklaringene og holder deg selv og andre nede.

Men det er mulig, med iherdig trening, viljestyrke og disiplin og gå i fra det. Å gi slipp på det. Gi slipp på overbevisningene, trodsystemet, ideene, hele pakken som hjernen har skapt og som begrenser livskvaliteten din.

Det finnes ikke noen mystisk kur. Det finnes bare en enkel oppgave, eller flere enkle : Å forstå det, å gi slipp på det, å kjenne mere etter, å være tilstede i det som er og ikke det som var.

Ja jeg vet det, det er enklere sagt enn gjort. Avhengig av hvor sterkt det er forankret i kroppen. Og for de fleste av oss, slipper vi taket på det litt etter litt, avhengig av hvor mye vi trener på det og våger og gi det opp.

Livet fortoner seg ihvertfall mer og mer fantastisk når det gamle slutter å virke.

Innsikt: Å vandre kan gi tilgang til nuet.

Jeg har før nevnt Mr. Xxx. Det er boost’en du kjenner når du holder fast lenge nok i noe nytt til at det er integrert som en god vane. Når du tenker på å slakke av fra nye gode rutiner, er det ikke ‘den ene gangen’ som betyr noe, den ene gangen kan gjøre godt, men når de gamle mønstrene puster deg i nakken og følelsen av intensitet kollapser det er fare på ferde.

Mr. Xxx må pumpes hardt i gang igjen og for hver gang det gjøres blir det tyngre. Mange av oss har drevet med å starte på nytt, sluttet, startet på nytt, gang på gang på gang.

Egoet forsøker å eie prosjektet med å enten trenere det i tankene eller ta æren for alt. Får nye kroppslige reaksjoner med vondt nye steder i kroppen. Bare tull. Bare nerver. Bare fordi jeg forsøker å gå en ny vei i stedet for de gamle oppgåtte stiene. Selv om jeg vet det er det slitsomt. Må snakke høyt for å greie å holde fast i det nye.

Nyter litt påske og deilig vær. Lurte på å sove i teltet i natt, men har tross alt bare noen uker igjen i sengen som er så god. Skal tidsnok få sove masse ute.

Til tross for litt slakk kjenner jeg Mr. Xxx puste liv i dagene mine. Gikk på trening i dag. Ikke fordi jeg hadde så veldig lyst, men fordi jeg vet at styrken kommer godt med når jeg er på vandring. En av traverne der spurte om formen var stigende, og jeg svarte som sant var at jeg ikke aner, kjenner ingen forskjell, men hadde sikkert merket det om jeg lot være å trene. Kjører 4×4 intervall som vanlig og 6 apparater. Uten å syte.

Bestemte meg for å sette opp telt i dag og gå igjennom tingene jeg har funnet frem for turen. Det var lurt. Har veid alt. Skal legge sammen og dele antall gram på hver ting etterhvert.

Innsikt: Det du gjør bra i dag har innvirkning på distansene langt der framme.

Som nevnt tidligere så har jeg i forberedelsene lest to bøker av folk som har vandret til Roma før meg. Øyvind Østang sin bok var den første. Den er vel strengt tatt en oppsummering av facebook bilder og tekst skrevet der, men likevel så gav den et estimat av veien å vandre. Synnøve Skåksrud sin bok, inneholdt mere tekst som jeg kunne like og den ble avgjørende for at jeg skulle våge og vandre til Rom. Så har man inspirert et menneske, så har man gjort jobben. «Min tur nå», som hennes bok heter, AirMini-maskinen, med oppfølging fra Aleris og min kartgale mann, Bernt, gjør denne reisen mulig.

Men begge bøkene bar preg av at reisen deres gikk fort. Vi har regnet på dette med antall dager mange ganger. Ved nærmere ettersyn, så ser jeg at Øivind Østang startet fra Fredrikshavn, DK 12. mai. Han gikk en dagsmarsj til Thorshøj. Ble hentet av noen venner og ble kjørt til Hjallerup, fra der gikk han en dagsmarsj til Aalborg. Fra Fredrikshavn til Aalborg er det 7 mil.

Så gikk han fra Aalborg til Aars på en dag, med taxi det siste strekket. 5 mil på en dag. Han brukte totalt 8 dager fra Fredrikshavn til Silkeborg (21 mil), null hviledager.

Så tok han sykkel fra Silkeborg til Braunschweig (ca. 55 mil) pga. overbelastet høyrelegg. Han ankom Roma 1. oktober.

Dette lærer meg at kroppen må bestemme tempoet. Det nytter ikke å gå på en smell tidlig. Jeg vil gå hvert steg selv, så da er telt bra. Og ikke tenke på at jeg skal komme frem, men at turen er selve målet.

Det er f.eks 45 mil langs Hærvejen i DK. Ca 21 vandredager, men hviledager må prioriteres.

Synnøve Skåksrud gikk fra Oslo 18. juli og var hjemme igjen 18. desember. Hun startet nok litt seint, fordi hun fikk snø i alpene og mange steder hun skulle overnatte var stengt. Det lærer meg at telt er bra, men i Tyskland, som har ihvertfall 60 vandredager, har ikke steder for villcamping, så da må jeg finne campingplasser som er åpne og da må jeg gå på bestemt avstand. Det viser seg at Synnøve tok buss fra Schleswig (ligger like nedenfor grensen til DK) til Stade. Dvs. ca 14 mil, som utgjør en ukes gange. Håper jeg skal klare å dokumentere avstandene bra, med informasjon om steder etc. Blogging kan vel ansees som jobben min nå.

Ihvertfall så er bøkene deres stadig til gjennomlesing, fordi de nevner steder jeg skal innom. Men jeg skal absolutt ikke skynde meg. Folk spør så mye om når jeg tror jeg kommer fram. Kanskje i oktober en gang, iallefall før jul.

Når uførekortet har fått satt seg og skammen har forlatt meg (ennå litt ubehagelig på busser og tog) og aksepten av tingenes tilstand har landet, innser jeg at å gå på veggen er noe kroppen kan, når jeg kjører for hardt. Den simpelthen godtar ikke hardkjør, stress eller press mer. ‘Å gå på veggen’ er ikke bare en hindring, men en ny mulighet.

Jeg vet godt at resultater og svar ikke gir seg over natten, men med utholdenhet og fokus vil det neste halve året ikke utgjøre den samme situasjonen som jeg er i nå og takk og pris for det. Dette grenser til uverdig og jeg vil ikke la meg behandle sånn. Jeg har strukket strikken alt for langt, i mine forsøk på å få til noe fantastisk, for å bli sett av noen jeg ikke aner hvem er. Higet etter å bli bekreftet at jeg var bra nok, flink nok, fin nok, slank nok, kunne synge bra nok, noe ‘et eller annet nok’, så jeg ikke ble en mislykket feil og en kvise på samfunnets rumpe, som var oppveksttrusselen min. Egoets uslitelige kjør.

Så på en måte kan man vel si tusen takk vegg, du er ikke lenger en hindring jeg skal gå løs på med hammer, stegjern og øks, nå holder jeg på å lære meg å gå rundt og helt til ROMA:

Energien er løftet fra minus 2 til pluss 2, takket være CPAP-maskinen, men det er et stykke frem til pluss 10 og til at begeret med energi renner over, så denne turen er livsnødvendig.

De som leser bloggen vet til enhver tid hvor jeg er, noen vil kalle det en begrensning, for meg er det en frihet i det jeg gjør, fordi jeg tar et grep.

Jeg vet godt at ikke alle skal gå til Rom, men alle kan reise seg og gå noen skritt, uansett hvor utslitt vi er, så funker det å gå. De som sitter i rullestol kan kjøre seg en tur, lage seg et strekk, i all slags vær. Lage seg sitt eget Rom. Det er som sagt mange veier til Rom.

Jeg er kjempeglad for denne planen jeg har og selv om strekkene fra Lillehammer ligger klar, må jeg sikkert improvisere ut i fra dagsform. Jeg har alltid vært dyktig på å ha en plan og denne planen er for meg. Jeg savner ikke noe med musikklivet (unntatt å pugge tekster), jeg savner ikke strevet, higet, selvmedlidenheten, jaget, kampen om oppdragene. Som en tidligere musikerkollega sa da en annen kollega (kvinnelig) kastet inn håndkleet: «Én mindre!».

Jeg elsket å spille i band og være en del av en flokk. Jeg hatet artistlivet.

Tanker som: «tenk om det ikke går» pulveriserer jeg som knust stein til sand. Blir vemodig å dra fra byen her, men jeg tror disse dagene føles verre enn å være i gang.

Innsikt: holde fast i seg selv og ikke la egoet herje.

I går måtte jeg ta nakkegrep på redslene. Rett og slett stramme meg opp. Jeg gjorde det med å pynte meg. Gå ut og spise middag på vår nye fantastiske restaurant på Grilstad Marina, Flipper, med Bernt. Jeg har aldri likt bacalao, men det gjør jeg nå.

Ukene før avreise skal bli noe rare greier, for det er lett å få panikk, svarte til alt med tanker som vil dra ned prosjektet, meg selv eller andre, hva som helst i grunnen. Egoet skjønner ikke noe, nå som jeg har tatt grep og skal vandre meg til en bedre helse og så helt til Rom da og i et halvt år. Det reagerer med å bli kvalm, og jeg skjønner hvorfor folk lar seg stoppe av sånt, men å forstå at dette er en «normal» reaksjon for en hjerne som vil gjøre det samme, ikke bryte ut av mønstre, ikke gjøre noe nytt som kan virke skummelt og utfordrende.

Men sannheten er at jeg trenger å vandre for meg selv, i dobbel forstand. Jeg har ikke et eneste prosjekt som holder meg igjen i Trondheim. Guttene er blitt store og Bernt skal vandre etapper med meg. Jeg tar farvel med folk når jeg møter de og når redslene dominerer, så tror egoet at det skal dø, at jeg blir borte for alltid. På en måte er det jo noe i det, for jeg vandrer i fra en gammel identitet. Artisten (takket for meg for et år siden) og radiostemmen (takket for meg på torsdag). Det skal faktisk bli litt greit å få startet på nytt når det gjelder å møte folk, i og med at jeg har eksponert meg mye i byen så vet jeg ikke om jeg burde huske folk som synes de kjenner meg på byen. Nå går jeg som anonym vandrer, skal bli deilig.

For selv om man takker for seg, så henger ferdighetene, som er overeksponert, igjen i muskelminnet. Det er ikke noe galt med ferdighetene, men jeg er utslitt. Når jeg har vært i radio en halvtime føles det som å ha arbeidet i 8 timer. Å prate med folk tåler jeg i totalt en time, så er jeg brukt opp. Å vandre fungerer, da blir jeg bare sånn vanlig sliten og det er jo en fantastisk følelse å være. Så det ligger en mulighet her. Å bli ufør er ikke bare en begrensning, men jeg gir meg selv en ny mulighet. Tar grep og gjør noe.

I går var Bernt med til søvneksperten, Julia og hun sier noen lure ting som trigger til å skrive og får meg til å stole på meg selv. «Ikke vær redd, nyt reisen» f.eks. og at jeg har brukt opp så mye energi og nå er det på tide å fylle opp.

Innsikt: Å bestemme over redslene med å gjøre noe kjekt, virker!

Hjemme igjen hos mitt fantastiske Mission Control Center: «Okay, Houston, we’ve had a problem here». Deilig å lande på Flipper Kafe.