Kan ikke alt få være som det er, til en forandring?

Kronikk i Adresseavisen 9. mai 2015

Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre.

Om forandring: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater» er en berømt setning fra Albert Einstein. Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til, skriver kronikkforfatteren. (Foto: STR, AP)

Om forandring: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater» er en berømt setning fra Albert Einstein. Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til, skriver kronikkforfatteren, Betty Stjernen. Foto: STR, AP

Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre. Det er et uendelig sug av behov og mangel på aksept av slik vi faktisk har det. Vi krever forandring av oss selv. Forandringen gjør oss lykkelig i ti sekunder, så forsvinner rusen. Selvsagt vil vi være den beste utgaven av oss selv, være ansvarlige for et godt og langt liv i vekst. Men hjernen vil at det umulige er mulig og aksept av livet slik det fortoner seg, er nærmest som å innrømme at man ikke har skjønt det eller har gitt opp. Gitt opp hva da, om jeg tør spørre?

Urealistiske målsettinger er lettere å «deale» med enn å slå seg til ro. Drevet av en indre uro, et kaotisk selvbilde eller et arrogant ønske om noe større, stige i gradene, bevise, levere. Du er ikke noe hvis du ikke drives av et ønske om å bli noe stort, kamuflert inn i en tittel, helst en doktorgrad, som nesten tar livet av familien, samma hvilket tema, bare det virker, bare du blir ferdig, så de ser deg, så det gir «likes». At du kjøper Sorgenfri er det ingen som ser, selv om du vet at det kan endre mer om alle gjør det. Så går vi på det ene nederlaget etter det andre. Det kalles for å være ambisiøs, og å ville noe. Noe annet er ikke akseptert.

Vi har ikke trening i å være i realiteten. Vi er i fortid og i fremtid hele tiden. Vår største folkesport er å komme vekk fra det øyeblikket vi er i og over til det neste. Mål er greien. Reklameapparatet får oss til å tro at alle skal være make, se ut som sylfider. I realiteten er det bare 1 av 10000 som er det. Vi er ikke fornøyde med oss selv. Vi tror vi blir glade bare vi kommer oss ut av denne uken og inn i helgen. Bare det går over det som er, bare det blir sommer så blir det bedre…

Hva med å passe inn i den store variasjonen av mennesker, få fred med oss selv og la det ytre få være, stole på at livet vil oss vel og føle oss fine og fornøyde uten å forvente mer? La flyten få være drivkraften og se hva som skjer. Tør vi egentlig det?

Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring, men det er selve anatomien i ønsket om forandring som er av interesse. Hvorfor vil vi forandre? Når vi har bestemt oss for å forandre, hvorfor bryter det sammen? Hvordan gjennopptar vi prosessen uten å klandre oss selv og andre?

Jeg sier for eksempel ikke at Grete Roede ikke virker, men det pløyer ikke grunnen nok til at vi forstår oss selv slik at forandringen blir varig. Jeg sier ikke at penger ikke er kult, vi har alle kjent et større beløp i hendene, uten at det ble den nye normalen. Jeg sier at hvis vi skal forandre så må det være suksess i det. Det må være et poeng der.

Jeg sier at forandring for forandringens skyld ikke gir mening. Forandring kan ikke bare være atter et sug etter mer som kan «please» egoet. Den usexy aksepten av det som er, er faktisk den største forandringen som kan skje, for i det ligger hemmeligheten til å få oppleve selve prosessen. Er det du som blir rik, så kan du bidra til at alle kvinner i den 3. verden får seg utdannelse. Det er forandring med mening. Og jeg ble den som heiet på deg. Det gir også mening.

Vi har identifisert oss med en falsk væremåte for å være en av flokken. Våger vi å slutte med å forandre og begynne å akseptere? Hjelperen som er lei av å hjelpe, må tåle tomheten. Den tjukke må se seg selv på en annen måte, den mislykkete må tåle å seire, den bedratte må ta livet tilbake, den utstøtte må stå i sentrum, den hatete må tåle å elske, den som de ikke liker, må selv like, den som aldri får jobben, må akseptere og ta gartnerjobben istedet. Og så videre. Da må aksepten av deg selv være hovedjobben, vi må komme tilbake til oss selv. Hjernen er avhengig av at det finnes et annet sted, og vi har alltid trodd at hjernen vet bedre. Men det er ikke sant. Så kan ikke alt bare være det samme, til en forandring? Når vi prater voldsomt med noen, så hører vi ikke fuglesangen eller regndråpene, men med det samme vi er stille, så er den tilbake.

Noen har sagt at når noen dør, så er det redselen for å ikke ha levd som er den største skrekken. For hva er nå egentlig det å leve? Kan det være så enkelt som at alt får være som det er? Aksepten av at slik ble det?

Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til. Mange kjenner den berømte setningen til Einstein: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater».

Å være fornøyd er heller ikke enkelt. Egentlig er det umulig å få det til uten å akseptere dette. Mens essensen, det stille indre orkesteret, bare observerer. Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring. Jeg bare forklarer hvorfor vi kjenner et stort tomrom i oss, når vi ikke har akseptert at forandring ikke er veien til saligheten, men snarere en sti ut i intet.

Reklamer

Drømmen står i veien

 

Vanskelig: Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen, spør kronikkforfatteren. (Foto: Kjell A.Olsen, Adresseavisen)

Vanskelig: Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen, spør kronikkforfatteren Betty Stjernen. Foto: Kjell A.Olsen, Adresseavisen

Kronikk i Adresseavisen fredag 27. mars 2015

Vi har alle hørt at vi skal holde fast. Drømmen kan bli virkelig bare vi fokuserer.

I drømmen har jeg stått på Wembley, bare jeg og gitaren.

På alle mulige kontorer henger billige skilt med slagord som sier: «Lev det, drøm det, gjør det». De har sagt det på tv, vi har lest det i VG. En rik person står frem: «Stick to the plan. Hvis jeg kan, kan dere». Vi kjører på, drevet av uro. Selv om vi har erfaring med å gi slipp, tvang eller frivillig, på gamle relasjoner, ideer, karriere, fester, så er det noe hellig med den indre drømmen: Vi har ikke kommet til jorden forgjeves. Vi har lært oss at «å gi slipp på» kan være hardt men nødvendig, at tiden leger alle sår, når en dør lukkes åpnes det en ny. Likevel så er det noe i oss som gjør at vi ikke greier å gi faen.

Vi lærer oss å tro at det er noe vi må få til. Drømmen krever oss, skyhøye mål og tankene dreier seg om det som skal komme, noe større enn oss selv. Dagens seire blir til småsmuler. Lei av jobben, prøver med et møte. Humøret er krigersk. Drømmen er en mare, en gulrot på ryggen, vi løper i sirkel og hverdagen blir grå og hektisk. Vi blir aldri fornøyd, fordi vi venter på noe. Noe større. Noe tøffere. Noe spenstigere. Noe ekstraordinært. Kollegaen fikk det til, selv om prisen ble høy. Noen skal bevise noe for noen: «Se far, jeg står på Kilimanjaro for sjette gang». Når vi har greid det, er vi fornøyd i ti sekunder, for å leve ut drømmer er blitt en vane. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler.

Når vi står fast så finnes det kurs, hvor vi får beskjed om at vi kan hente frem resultater på alle områder i livet og da vil vi enkelt få tilgang til mindre bekymringer og bedre hukommelse, men det koster og vi betaler. Så blir vi retreat-junkies, for vi må hente oss inn, utslitt etter å ha lett og ikke funnet svaret. Noen drømmer går på repeat i hjernen og har ikke feste i vikeligheten. Simpelthen ikke gjennomførbart, verken planmessig eller økonomisk. Likevel patter vi på drømmene som gamle innskrumpete druer. Utholdenhet er tingen. Stayer-evne teller. Fokus er greien. Å gi opp er udiskutabelt, da er man feig som ikke sto ‘an av og tenk på hva de andre vil si: «Hva var det vi sa?», sier de. Og så fikk de rett og så kom skammen.

Jeg sier ikke at drøm ikke er fint. Det er derfor jeg har min drøm ennå, for den er god å hvile på og rømme til. Skaper en fluktrus, en forutrettethet, en energi bygd opp av en fandenivoldskhet, fordi jeg en gang ble fortalt: «Du er bare en kvise på samfunnets rumpe». Så jeg skulle vise at det gikk an å leve av musikken. Men min drøm vil ikke bli mer enn en snøball vil bli snømann i helvete. Min avhengighet av å ha kontroll og tenke ut hvordan ting skal være, har skapt mye smerte og tristhet. Så det er alltid en bivirkning med rus. I drømmen har jeg stått på Wembley, bare meg og gitaren. Drømmen er flukten,som rødvin kan være, eller for mye mat eller masse god tv.

Jeg tror det er lettere å få til store ting uten drømmen. Dens direktiv står i veien for det som kan komme, i veien for å sette pris på de som setter pris på meg i hverdagen, står i veien for å glede meg over den lille konserten. I drømmen min så sies det at en dag ringer Åge og vil ha meg med på scenen og en dag så blir jeg invitert på julekonserten til Ole Dalen, men det har ikke skjedd og skjer det nå etter at jeg har skrevet dette, så gjelder det ikke som ekte.

Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen?

Det er suget, vår egen avhengighet til drømmen som driver. Den indre pisken, det sårete egoet som har behov for å ha rett, som dirigerer hvordan livet og døden skal være, som vil kontrollere. Vi har definert oss selv som krigere, identifisert oss selv med kampen. Vi er redde for det åpne, det usannsynlige vakre, det svære, stille, tomme universet som viser en annen vei. Det vi ikke kan kontrollere. Samtidig ligger det en viss form for selvmedlidhenhet i en uoppnådd drøm og det er mere tiltrekkende enn å erkjenne det som skjer. Enn å akseptere.

På gode dager sier jeg: «Det spiller ingen rolle, jeg er frisk og livet er spennende». Men noe inni meg er blitt avhengig av å tenke: «Hold ut, så blir det». Det dustete håpet som knuser energien og stjeler humøret, et fengsel hvor jeg ikke slipper fri fra drømmen.

Jeg liker den delen av meg selv som stoler på livet, hvor øyeblikkets kraft gjør meg sterk på en ydmyk måte. Da er jeg åpen og møter vennlige folk som er fri sine egne egos drømmer, herlige mennesker uten all slags agenda og spisse albuer, men med en fred og ro i seg selv som jeg bare beundrer. Så min gamle og utdaterte måte å tenke på har fått seg en på tygga. De gangene jeg greier å gi slipp på drømmen får jeg puste rolig og fritt, da er jeg her og får tilgang til nå og da skaper jeg hva vil. Egoet slutter å være fornærmet. Jeg er så lei av at det er drømmen som har livets rett og ikke virkeligheten. Overgivelsen skjer litt hver dag, ellers blir det for voldsomt. Å ta livsløgnen fra et menneske er ikke nødvendigvis det beste.

Vi nordmenn liker å lage lister. Hva med en nytelsesliste? Start med et badekarbad, syng en sang for egne ører, en kopp kaffe, en god bok, så finner du veien sakte, ut av drømmen og hjem til deg selv, den eneste du helt sikkert skal leve med, hele veien, da kan du glede deg over dagen og ikke bare kave for i morgen, da kan faktisk magiske ting skje, det må jo være drømmen.

Styggen På Ryggen

Kronikk i Adresseavisen fredag 13. februar 2015

«Som om ikke det er byrde nok å bære Oppå ryggen er en spydig liten jævel Forteller meg jeg er langt ifra den fyren jeg sku være.»

Styggen på ryggen: OnklP (t.h., egentlig Pål Tøien) og De Fjerne Slektningene, f.v. Knut-Oscar Nymo, Åsmund Lande og Peter Larsson, har gitt ut låta «Styggen på ryggen», som beskriver OnklP sine egne angstproblemer. Den har fått varm mottakelse fra både publikum og anmeldere.

(Foto: Gitte Johannessen, NTB Tema)

OnklP fikk ingen spellemann for denne teksten, og det synes sikkert styggen på ryggen at han burde ha fått, at det ikke er bra nok, for det er styggen på ryggen sin oppgave å synes. Styggen på ryggen har taket på folk og det er styggen på ryggen sin suksess, og styggen på ryggen kan ta æren for alt. Styggen på ryggen sin oppgave er å overleve og fortelle deg at du aldri blir bra nok. Styggen på ryggen som låt har talt

Hva er, og hvor kommer styggen på ryggen i fra? Når boret den seg fast, verre enn en flått, og hvorfor blir den sittende når jeg har bedt ham om å gå? Hvorfor er det så vanskelig å avsløre at det er styggen på ryggen som prater, når man blir oppsatt på at ingenting er bra nok?

Teksten er en beskrivelse av hvordan styggen er tanker som produseres, den indre kritikeren som durer og går, umerkelig. Tanker med skyhøye krav til oss selv og andre, som sliter folk i stykker, som gjør folk syke, stressede, utilfredse, ulykkelige, bakstreverske og misfornøyde. Hvis andre får til noe, så har de fått det lett. Vi trekker andre ned for å slippe å se på vår egen utilstrekkelighetsfølelse, som er skapt av falske forventninger.

Styggen på ryggen er der på dager hvor mutte stemninger henger over alt. Til og med når himmelen er blå, så kommer styggen i jetfly som du henger deg på, som sier: «Dette er for bra til å være sant». Kanskje finnes det dager du føler deg fin, så sitter kråken i treet og roper til deg: Hvem faen tror du at du er, uten meg? Det er styggen på ryggen det.

Vi er ikke tankene våre, de er produkter av hvordan vi har vokst opp. Styggens kritiske tanker kan vi kontrollere, hvis vi anstrenger oss. Styggen på ryggen er blitt «foret» av foreldre, lærere og andre voksenpersoner i livene våre. Vår egen skam fra våre egne mødre og fedre, med sine innelukka, ulne begrunnelser for hva som var sømmelig og hva som ikke var det, får styggen til å svulme og bli høy på seg selv. Styggen er smittsom. Styggen puler rundt, og formerer seg som tiøreshorer på kaninpiller. Styggen går i arv. Når barn utvikler en identitet, så er det i et samfunn fylt til randen av markedsføring av at «du burde være en annen enn den du er», bedre, mere, slankere, flinkere, sterkere, rikere. Styggen på ryggen kommer i mange forkledninger. Styggen er en sleip faen som klistrer og smyger seg inn i oss. Styggen er en gnien husvert. Den krever og pumper deg, fordi du veit at den veit at du veit at den har overtaket. Tjen mer, få deg en lederjobb, gjør karriere, drikk øl med de riktige, kav deg opp!

En ting har livet lært meg at styggen på ryggen blir forsterket når jeg har gitt disse folka, jamrere, klagere, de redde; autoritet. For guds skyld; ikke gi dem autoritet! Da blir de autoritære, og styggen på ryggen biter seg fast.

Det er tre år siden en venn av meg begikk selvdrap. Hun hadde i overkant mye av styggen på ryggen. Morsom, hard, tøff, høflig, sosialt dyktig, flink til å se andre. Noen ganger ble styggen så sterk at hun ikke klarte å holde det unna med trening eller rødvin. Da ba hun om hjelp. Hun gråt i dagevis. En uendelig elv som aldri ble tom. Da fikk hun bort styggen på ryggen og ble fin, som hun selvfølgelig var, uten styggen på ryggen.

Uten styggen på ryggen er vi essens, da er vi fornøyde og glade. Der det er harmoni, ingen å konkurrere med, du får være flink til det hjertet ditt begjærer, og du blir satt pris på bare fordi du er. Lite å klamre seg til, lite å være misfornøyd med. Problemet er at for mange kan dette virke kjedelig, for styggen på ryggen har lært oss å slåss.

Styggen på ryggen vil ha ting som det var. Det er derfor det er så vanskelig å lykkes med nyttårsforsetter. Og når man ikke vet dette, så føler man seg mislykket fordi man ikke får det til, men egentlig er det bare styggen på ryggen som aldri får nok. Styggen på ryggen vil ikke bli dirigert og stritter imot enhver forandring. Styggen på ryggen tåler ikke å bli parkert.

Min styggen på ryggensier at jeg er for gammel for en slik tekst, at jeg burde skamme meg som sitter sånn fast, at jeg kommer ingen vei når jeg er opptatt av «sånt», men jeg prøver å la være å høre på styggen på ryggen, for derifra kommer det så mye drit som vil begrense meg, som aldri gjør noe godt.

Jeg har lært meg noen teknikker for å avsløre og stilne styggen på ryggen og det er bedre enn alt, bedre enn å spille i Royal Albert Hall, bedre enn å lykkes med en karriere som artist. Styggen på ryggen vil jo selvsagt si at det sier jeg bare fordi jeg aldri ble noen artist med suksess, bare tapere sier sånt. Styggen på ryggen er et stakkars lite barn som trenger å bli sett og trenger ikke å få rett.

Styggen på ryggen elsker dette spillet. Har behov for heder og ære. Men det er bare tanker, det finnes ikke. Det er bare innbilning. Jeg er heldig som har oppdaget hvordan jeg kan være våken for styggen på ryggen og leve vanlig normalt. Kanskje er det ikke så farlig med meg, for jeg har skjønt at det funker sånn.

Styggen tar bort friheten til å leve og oppleve livet som bare fint. Det å bare være.

Kan jeg få råde deg til å se på denne indre kritikeren og kalle den for et redd lite barn? Kanskje kan du favne om det og si: - Stakkars lille barn! Jeg er her!

Til: En som gruer seg til jul Fra: En som har gruet seg til jul

Kronikk i Adresseavisen fredag 12. desember 2014SkullXmastree

Det er skikkelig vondt å grue seg til jul. Det starter som en uro, en sinnssyk snikende følelse av redsel som springer ut fra tanker om at det som er, ikke er bra nok.

 

Det skulle vært noe annet i stedet, noe som aldri ble. Så blir hele organismen dradd baklengs inn i et slags smertehelvete bestående av tanker man ikke får til å gjøre noe med, aleine. Når de fleste julene som barn var utrygge, flate og tilfeldige, har du lite å stille opp med som voksen hvis denne utryggheten fremdeles er ubearbeidet. Dyneløft og teppebanking hos profesjonelle er det eneste som virkelig virker på dette.

Som sagt, så drar man med seg skuffelsen og utryggheten inn i det som skjer, kroppen tror at det er et nødvendig onde, noe som hører julen og dens mysterium til. Adventstiden blir et uendelig langt dypdykk i fortiden, fremdeles håpende på at det gamle skal endre seg, i blandet et frustrerende møte med dagens kjøpekrav, så er ventetiden blitt en suppe av krefter som koker i magen.

Når juledagene tar slutt så er man lykkelig for at det er et år til neste gang. Det er jeg ikke aleine om å tenke, forstår jeg. Jeg har virkelig hatt problemer med å skjønne vitsen med julen fordi de aller fleste jeg vet om, har et eller annet de plages med vedrørende julen. Feiringen har blitt et sirkus styrt av ytre ting som for eksempel kjøpe dyre gaver til folk de ikke liker eller ser ellers i året, spise middager med folk de ikke går overens med, for mye alkohol ved sammenkomster, som har gjort folk sinte, redde og triste. Rikdommens fattigdom har blitt eksponert igjennom det vi har innbilt hverandre at det handler om, litt mere av alt så blir det jul. Men det funker ikke i lengden. Vi blir ikke glade av det.

I min deltagelse i Levd Liv-konseptet, hvor vi har formidlet at ting er nødvendigvis ikke slik det ser ut, har jeg skjønt at vi er mange som ikke vil ha det sånn. Vi vil heller finne fred i oss selv. Livet er nødvendigvis ikke så enkelt, for noen og enhver, verken for de med penger eller de uten penger. Å kjenne livets hardhet er ikke forbehold noen, det er slik for alle en gang iblant. Noe brakte oss sammen i kirken, en slags støtte til hverandre og en påminnelse om at det finnes noe vakkert der, noe det egentlig handler om, som vi har all grunn til å feire: kjærligheten.

Det krever litt øvelse å slutte å grue seg til jul, blant annet å se det som skjer, og ikke det som tankene produserer og innbiller seg at skjer. Det fineste er når realiteten er akseptert, når man kjenner at livet er slik det fortoner seg akkurat i dette øyeblikket. Da er det fredelig og interessant å leve. Det handler om å gi slipp på det som var og ikke la det som var, være det som er. Det er faktisk som å miste en god gammel dårlig venn, som så inderlig har ønsket seg å ha retten til å sitte fast og bli syntes synd på. Det var kanskje synd på meg en gang, men det er det så visst ikke i dag. Jeg har skapt en ny verden rundt meg. Det har ikke alltid vært så bevisst for meg som det jeg uttrykker her, men det har alltid vært i en prosess til det bedre. Det er merkverdig rart, men jeg tror at noe inni meg har klamret seg til denne gruingen, velkjent terreng er lettere å vandre. Å gi slipp er vanskelig og skummelt, for man vet ikke hvordan det er uten.

Jeg vet ikke helt hva som slapp taket, men i år er det annerledes. Jeg tar julen før julen tar meg, kanskje. Jeg møter julen med en tilstedeværelse og en åpenhet som jeg aldri kan huske at jeg før har gjort og det er vakkert i seg selv i grunnen.

Nå går vi inn noen uker som gir oss ulike følelser. Hvis de hellige, magiske og de store øyeblikkene uteblir er det lett for at gammelt rask blir aktivert. Det er lettere å føle seg aleine og man tror at det man føler er uvanlig. Det er det altså ikke. At det plutselig blir stille kan vekke til live mange slags reaksjoner. Det er ikke farlig, det gjør bare jævlig vondt. Det blir i hvert fall fortere okei om du godtar deg selv sånn og våger å stole på at livet vil deg vel. Det gjelder å bite livet i låret, som Rosemarie Köhn engang sa.

I år skal jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å være til stede i julen 2014 og ikke dra frem julene slik de var engang, for lenge siden. Dukker minnene opp, skal jeg tåle det også. Jeg skal pynte meg, kose meg, synge på torget for Frelsesarmeen og i Vår Frue kirke på julaften. For der er det mange som har erkjent det samme og da dukker det umåtelige vakre, det guddommelige og fredelige lettere opp.

Jeg skal sette pris på det jeg får og ikke ha dette feilfokuset på det jeg ikke fikk, ikke gi næring til det barnslige håpet om at en gang vil de forstå. Det er stengt «der»! Nå går jeg heller der det er åpent. Der det faktisk er noe å hente. Jeg kan by på disse ordene, så de kan lyse opp for en som gruer seg til jul. Vi er redde for det som kan komme, fordi vi har erfart noe som ikke var så kjekt, men vi trenger ikke å være redde mere, det skjer ikke om igjen, i hvert fall ikke så lenge vi får bestemme og den friheten har vi. Måtte du få en fredelig jul i deg selv.

Jeg er dypt takknemlig til alle som har bidratt på min vei frem til en god jul og jeg ønsker dere det samme!