Bernt skriver: Vi startet dagen med å sende bagasjen vår med våre afghanske venner som drev hotellet i Rendsburg til Landhaus Hohenwestedt. Det gjelder å stole på folk, men siden det var en lang distanse valgte vi å gjøre det slik. Varm dag. Planen var å spise lunsj på et sted som hette Spannan og som ifølge webstedet skulle ha åpent fra 10-17 på søndager. Men da vi kom dit var det låst og lukket og et telefonnummer på døren. Prøvde å ringe men ble avvist med «Nein, nein». Mens jeg ringte gikk Betty på baksiden av huset og traff noen folk som sa det samme: «Nein, Nein, go away!» Betty, som den gamle punkeren hun er, og som ikke er grei å ha med å gjøre når hun blir avvist på en kjip måte, responderte med «Burn your place down!» 😊
Heldigvis var det en bensinstasjon og en burgersjappe noen kilometer lenger fremme, så vi fikk lunsj. Når vi kom til Hohenwestedt fant vi en åpen kro hvor vi inntok et par øl før vi ankom Landhaus Hohenwestedt som stilte med et rom som er nærmest en suite til oss. Her skal det bli godt å sove.
Innsikt: «The not knowing» er et godt sted å være. Det blir bra, eller så går det over.
Da jeg våknet i teltet, etter en litt urolig natt, men okei, visste jeg at det lå hvile i vente. Nå er vi installert på et «Twin Peaks»-hotell i Rendsburg drevet av folk fra Syria, utrolig kjekt. Mens jeg har vandret har jeg sett at Syrere over hele Danmark redder landsbyene. De åpner butikker, pizzeriaer, frisører. Blir leger etc. Folk som bor på landet sier at stedene hadde dødd ut, uten dem. De er villige til å gjøre håndtverksarbeide og gjøre det som trengs for at et sted skal leve.
Så noe inni meg hater konservative folk som ler av mine naivistiske tanker om at verden er fri for alle. Vi må dele på godene. Det nytter ikke at noen har mye og andre blir avspist, med lite. Hvis alle på jorden skal ha en vaskemaskin, må noen i Norge gi fra seg en av to biler. Intelligente mennesker forstår ikke dette regnestykke. Utrolig nok.
«La tyskerne klare seg selv, vi har nok ren energi i Norge», er en annen vri på kort tankegang og det er liksom oppegående folk som sier sånt. Intelligens er ikke alltid forbundet med klokskap.
En kort tur gjennom kollonihager i dag. Spennende. Vakkert. Nydelige hager og små hus.
Det rare er at når et gode nærmer seg blir kroppen kjempetrøtt. Men nå er jeg installert. Må opp tidlig i morgen og forsøke å hente inn powerbanken, som vi har fått sendt til et postkontor som er nedlagt, men kanskje ordner det seg, hvis jeg får kontakt med noen på «fabrikken».
Innsikt: Norge og Danmark skulle åpnet opp grensene som store låvedører og sluppet inn mennesker fra Syria etc, vi trenger de… Alle sammen.
Været: Varmt fra formiddagen av (28 grader), litt svalere utover dagen
Våknet etter en tropenatt i telt. Kastet oss ut i Schlei (en arm av Østersjøen) og pakket rolig tingene etter en havregrøtfrokost.
I dag måtte vi velge mellom leden og vår egen vei. Leden til Rendsburg er 38 km og det er for langt for meg. Riktig nok var det to hoteller vi kunne bodd på, men det er utenfor budsjettet, så vi valgte å gå til en campingplass på vår egen vei. Nå har vi bodd på hotell på Rødekro, telt i Kruså, telt i Jarplund, Pensjonat i Istedt, telt i Haithabu (rett utenfor Schleswig. Haithabu er tysk for Haddeby, som er moderne dansk for Hedeby, Nordens eldste by som lå her på 800-tallet) og telt nå i Ahlefeld.
I morgen går vi til Rendsburg og tar noen hviledager. Skal hente powerbanken på posten sendt fra Kruså camping. Sjekke ut turistkontor om videre vei. Vaske klær. Og la kroppen få hente seg inn. Sannelig ble det 7 gådager på rad igjen, men det er lettere enn forrige gang, skjønt jeg er gåen (på en god måte) nå. 3 vannblemmer, men litt sportstape holder de i sjakk. Føler at jeg lever. Virkelig fint å være på tur.
Vært en kjempekoselig dag i spaservandretempo. Ikke altfor langt og med mange gode samtaler. Blant annet om et egoets forkledning. Egoet som kan virke så hjertevarmt. Noen er flinke til å være gode innenfor en lekegrind, men utenfor den er de «en annen». Eller et falskt ytre og en annen på det indre. Noen er grusomme på det indre og godt likt i den ytre verden. Mennesket har mulighet til å ha mange ansikter, hvis egoet får herje vilt i et spill som ikke er ærlig.
Det viktigste er å finne ut av hvilket spill du selv vil spille med i, og hvis du er som meg, må du finne det som er ærligst, fordi jeg er kjempedårlig på slike spill. Som Bernt sier: «den som er dømt til å være seg selv, får en smal og kronglete vei».
Pension Petersen
Fikk kjempefrokost på Pension Petersen og en klem da vi dro. Der har de holdt på å ta i mot pilegrimmer siden 1972. Lang fartstid. Har sikkert sett litt av hvert. Det var bare så deilig med nærhet til dusj og do og reint sengetøy gjør susen.
Vi tok en øl på et slott og spiste på restaurant i dag og ankom campingen i 32 grader pluss. Vi hoppet i sjøen og nå blogges det fort, for å nyte kvelden.
Innsikt:det gjelder å være generøs etter beste evne og ikke bare med enkelte utvalgte.
Sov godt i teltet. Uten tissepauser og greier. Det er sjeldnere etter fylte 50. Startet med en dusj. Været er fint så det er lett å telte. Pratet med noen hyggelige gutter, en fra Canada, Graham og Alex fra Frankrike. Begge hadde gått på skole i Oslo et år. De hadde syklet fra Hirtshals og til Jarplund på 5 dager. Jeg har vandret på 5 uker, se her ja, det var dette med sammenligninger igjen. Mulig overalt.
Humøret er upåklagelig, men begynner å bli klar for hviledag snart. Sleit litt de siste kilometerne I dag. Så denne gangen må vi forsøke å ta det i forkant. Skal få sovet godt i natt på Pension Petersen, skikkelig ut på landet, med dyne og det hele.
Vi fant et shelter 100 meter fra pensjonatet, men vi hadde jo bestilt her og glad er jeg for det.
Innsikt: klarhet kommer på dager du minst forventer det
Været: Varmt, delvis skyet, sval bris når vi gikk langs sjøen
Noe av det mest demotiverende som finnes er å sammenligne seg med andre og diskvalifisere seg selv og egen innsats.
I dag når jeg våknet f. eks. så jeg at de 3 syklistene som kom etter oss på campingen kvelden før (og laget gourmet-middag) var i full gang kl 07:30 og et par som var fastboende på campingen sin i gang med sin frokost, mens jeg slepte meg på do.
Kommer meg sjelden avgårde før kl 10:00. Ting tar tid liksom.
Det som er interessant er at den indre kritikeren, eller egoet, kall det hva du vil, greier å si at måten du gjør det på ikke er godt nok. Det stjeler selvrespekten.
I 2012 traff jeg en dame som het Debbie Ford og hun sa til meg: «Betty, put that fucking gun out of your mouth».
Jeg vet at jeg ikke er aleine om å sammenligne meg. Folk driver og banker seg selv opp innvendig fordi at de ikke får til nok. Men alle skal ikke gå 30 000 steg hver dag, noen skal bare gå 3000 steg. Standarden må settes etter hvor man er og hva man har kapasitet til og så skal en være fornøyd med det. Altfor lett å se opp til andre eller kritisere andre for det de gjør, jeg snakker til meg selv også.
Hvis folk mister motet av å lese her, bør de la det være, hvis du kan plukke opp driven og entusiasmen i ordene, kan du gjøre de til dine egne og lage deg en retning ut i fra hvor du selv er.
Grensen mellom Danmark og Tyskland
I dag gikk vi over grensen, bokstavelig talt. 5 uker i DK. Der kunne jeg også ha sammenlignet meg og følt meg dårlig, siden hun Synnøve som har gått før meg brukte bare 3 uker. Vi er to forskjellige individer og har levd to forskjellige liv.
Den indre kritikeren er en tillært faen som trigges av at du ikke får det til, og får du noe til, tar den gjerne æren for det.
Etter grensen gikk vi gjennom en koselig landsby, langs en strand og inn i Flensburg, en koselig by. Der spiste vi middag.
Presterte å legge igjen powerbanken på Kruså camping. Sånt kan man kritisere seg selv for også. Helt unødvendig tidsbruk. De skal sende den poste restante til Rendsburg. Så da fikk vi ihvertfall planlagt strekket dit og er der om noen dager.
Er trøtt som en dupp. Skal bli godt å sove i fri luft.
Innsikt: vær oppmerksom på den indre kritikeren som kritiserer og bedømmer det du gjør som bra nok eller ikke.
Det ble en kjempetrivelig frokost på Lindely. To unge som var nysgjerrige på vårt opplegg og fikk hakeslepp på distansen, men dog ikke så spørrende, bare litt stille, inni seg selv opplevelse, kanskje de går til Roma når de blir gamle. Så var det de fire «jentene», som var opplagte og fnisete. Greit det.
Vertinnen satt veldig stor pris på Bernt og meg og gav oss komplimenter om vår energi og det er bra herlig å bli satt pris på og likt. Legger merke til det. Oppstemt gikk vi i sakte kino til vår plass på Kruså. En nydelig dag i solen, nesten uten vind, så varmt, har det vært. Bernt har sin andre dag og jeg har nye sko og tyngre sekk, så distansen er perfekt for oss aldrende.
Nå er teltet på plass. Stor glede.
Tenkte at jeg kunne nevne at etter Roma, så blir det ingen bok, på mitt initiativ ihvertfall, og jeg har ingen forventning om at en COSMIC BELLBOY, f.eks. Gud skal komme og ordne noe, ikke noen andre heller. Så godt å fri meg fra slike forventninger. Som gammel punker har jeg produsert mye på egen hånd, men denne turen står seg selv og trenger ikke oppmerksomhet. De som har glede av vandringen min/vår henger på, de andre (som jeg har pleaset før, uten å forstå) kan bare drite i det, eller lese så lenge jeg betaler for mitt domene.
Jeg trenger ikke å «booste» mitt ego ved å sette en fot foran den andre, jeg trenger ikke å selge foredrag fordi jeg har gått noen hundre mil, jeg trenger ikke at andre skal beundre meg eller spørre meg eller leve gjennom mine beslutninger. Andre får gjøre sin egen greie. Jeg er Betty og jeg går til Roma nå. Nærmere bestemt sitter jeg på Kruså camping og taster. Mest fordi Bernt synes at bloggen er genial og det er hyggelig å se tilbake på. Men jeg merker jo at jeg må akseptere at jeg er den jeg er og en del av meg er offentlig, men hvor offentlig skal man være?
Jeg har eksponert meg syk, det er saken. Jeg er helt slått ut og utmatta av å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å g gi, og å gi, og å gi, og å gi (det ble en slags rytme på tastaturet som jeg har med). Synes det er hyggelig med alle som heier på meg her og nå, men etterpå er vi ferdig.
Har ikke prøvd Skavlan eller Lindmo da, men ellers er alt av offentlige henvendelser en strek i regningen.
NOK sutring nå.
Når det er sagt jeg trenger ikke å «booste» mitt ego mere og det er en befrielse, jeg har solgt ræva for en karriere (artig hvis noen tar Spacecakes-referansen) og jeg har solgt sjela mi og historien og fortalt om det dysfunksjonelle langt tilbake i tid, men poenget er at livet mitt er perfekt her og nå og det trenger ikke flere «likes». Det er fantastisk!
Når du har «gått ned for telling» som jeg har gjort trenger jeg bare min egen støtte, mitt eget verd, selvrespekt og egenomsorg. Hyggelig med støtte, men som sagt, ikke en avhengighet lengre. Det er vakkert!
Å ha fokus på gamle dager er som å ha en limpose til det som var og ikke det som er. Det gjør ikke noe godt.
Blir tatt av sorgen av tapet av min bror, mens jeg vandrer av og til, det kommer kastende på meg. Det er en følelse som tar meg før tanken, men det er ok. Det gjør ikke noe. Det er en ekte følelse av et skikkelig tap, men tapet skal ikke få dominere slik at mitt ego skal bli synes synd på. Når jeg blir «tatt» av det, prøver jeg å tenke på John Cleese, sin sketsj: «This parot is dead. He’s passed on! This parrot is no more! He has ceased to be! He’s expired and gone to meet his maker!».
Du skulle sett det jeg ser nå, et oppslått telt (endeligen), en vill og vakker natur foran meg og en god natts søvn i vente. Fabelaktig at Bernt er på butikken og handler vin og vann og er rundt meg at the moment og hva mere kan jeg ønske meg? Akkurat som Peter Gabriel beskriver i et album: I AM Growing UP.
Tror denne reisen skal være lenge og jeg tror at jeg finner fram.
Innsikt: Nærvær er et vidundermiddel for at tankene ikke skal boltre seg formye i fortiden
Avsluttet med en 5-retters middag med vinpakke i går på Røde-Kro, det var vår bryllupsdag, så vi slo på stortrommen og det var skikkelig bra. Vi lo en hel masse og hadde det skikkelig trivelig.
I dag har jeg gått med nye sko og tyngre sekk og det har gått bra. Har følt at jeg har hatt en ferie dag, fordi Bernt løfter sekken opp for meg, følger med på kartet, tracker vandreruten etc. En gave i seg selv.
På Lindely fikk vi Lasagne da vi kom. 4 tyske venninner satt og spiste. Det ble 1000 spørsmål til oss. Skulle tro de var journalister hele gjengen. De hadde spredt seg utover hele fellesrommet, så vi snakket med eieren og fikk oss et eget rom. Luksus. nå er jeg klar for dusjen.
Innsikt: Godt å være to, som også kan vandre stille sammen.
Våknet av at tannlegen og legen (som de var) beveget seg så stille de kunne. De var i gang kl 06:30. Trodde at jeg var i støtet, men disse gutta de er i form. Tannlegen var 79 år gammel. Holder seg i form. Hyggelige folk. Legen sa til meg da han dro: «Håper du finner det du søker, og kanskje endrer det du søker seg underveis». Han hadde syklet fra Fredrikshavn og hit på 3 dager. Jeg har brukt snart 5 uker på å gå. Greie filosofiske ord, som jeg sluker.
I går da vi pratet litt, kom vi inn på at deres koner ikke var med. Begge to lo godt og sa at konene ville ikke være med på dette, de ville ha mere luksus. Det var da jeg ramlet litt av samtalen, fordi jeg var jo der med de. Jeg elsker jo luksus jeg og. Men hvis man får luksus hver dag, hva er da luksus nok til slutt? Hvis du sover med dyne og putetrekk hver dag, hva kan toppe det? Hvis du alltid kan vaske dine klær i maskin, hvis du alltid får servert det du liker best, hva blir luksus da? Jeg tror at vi må lære oss å leve litt primitivt av og til for å kunne sette pris på det vi har. Vi som har alt, har det ikke så sinnsykt bra for det. Kanskje er det slik at jo lettere alt er, jo mere sliter folk med å finne fred med seg selv? Folk som har luksus hele tiden, har de det gøy? Kjenner de forskjellen? Blir det ikke en vane «å ha alt? «, kan det ikke ganske enkelt bli litt flatt?
Milen jeg gikk i dag var lang. Ser et mønster her. Når jeg vet at jeg skal lande, blir siste etappen lang og rar.
Inntok kroen (som i Rødekro naturlig nok heter Røde-Kro. Faktum er at byen har fått navn etter kroen som ble etablert i 1649) og fikk vasket opp klær og handlet mat.
Bernt er kommet og jeg har pakket ut masse saker. Muslibarer, Real TURMAT, Havregrøten, hudpleie, og nye vandresko. Gleder meg til å gå 2000 nye kilometer med de nye skoene.
Jeg må jo bare ete mine egne ord for jeg er nå innstilt på et herberge. Det var eneste alternativet på veien. Gikk forbi en kro, men det var fullt der, og jeg hadde planlagt varm mat der, men kjøkkenet åpnet ikke før kl 18, men de hadde øl, så det ble to øl til lunsj. Veldig dansk i grunnen, måtte jo kaste i meg to brødskiver umiddelbart etterpå, men det var riktig koselig på det stedet og jeg besluttet å ta herberge med godt humør.
Det er to syklister her også. Altså to menn som kan passe på meg. En på ca 40 og en på 70 og de ligger lenger ned i lokalet, ved utgangen, og jeg ligger innerst og skal støye med min CPAP maskin. Jeg sa det til de. Han eldste sa at han hørte ikke noe likevel og han andre (kan kanskje være lege) ble nysgjerrig på at jeg bar den med meg) og det er uansett bedre for begge at de hører suset fra miniairen enn min eventuelle snorking og hiving etter luft ved pustestans.
Campingen i går var ikke all verden og klokken min viser at jeg sov 2 timer og 53 minutter i natt. Den er rimelig synkron med sannheten, men det kule er at jeg ikke er utslitt eller har følt meg nede i dag eller noe som helst. Miniairmaskinen har gitt meg tilgang til en ny arena i livet. Et slags overskudd er å skue. Jeg er bare fornøyd og glad og det er ikke den verste følelsen jeg vet av.
Ting tar tid, også denne skrivingen, heldigvis skriver jeg fort. Skal legge meg tidlig og gå kun en mil og treffe verdens kuleste mann 🙂
Innsikt: alle dager som er make er gudsjammerlig forskjellig hvis du følger med.
Eg e' på vandring 