Tok T-banen til Vestli og startet vandringen der jeg slapp den i går. Skulle ‘gønne’ på, men så gikk jeg i ring og fant ikke starten på løypen, det krevde litt energi kan du si. Gikk feil flere ganger i dag, men aldri langt fordi jeg er god på å se på kartet. Mye støy når man går inn i en by, men jeg har sett ufattelig mange vakre bosteder rundt Oslo. Hyggelig på Vestli, hyggelig på Fossum, Stovner, Furuset osv., men først på Østre Aker Kirkegård kunne jeg ta pause uten uten for mye lyd overalt. Der satt jeg på en benk og spiste havregrøt og tenkte på min bror som døde for under 2 år siden. Han likte ikke jobben sin. Han likte ikke de han jobbet med. Likevel dro han på et julebord, drakk altfor mye sprit og derifra kom han aldri hjem. Lærdommen i dag var at jeg aldri skal gjøre noe som helst i livet jeg ikke liker mer. Jeg vet hvordan det er å ikke greie å deale med underlegenhet, tilkortkommenhet, føle seg som en dust, bli sett ned på, ikke bli sett. Alle mennesker som utløser dette i meg skal jeg straks slippe fri fra mitt nærvær.
Min brors liv skal ikke ha vært forgjeves for mitt liv, så i dag lærte han meg noe.
Vel fremme på Schous Plass tok jeg en utepils på Memphis og fortalte kelneren om turen. Jeg tror rett og slett ikke at han trodde meg. Han om det. Han har nok hørt mange skrøner i sitt liv og tenkte kanskje at denne toppet alt. Han ble bare fjern og ristet på hodet. Jaja. Så gikk til en bestilt hudtime på Oslo Hudpleieklinikk. Rart å være andre steder enn på Cabina, som er mitt gamle sted, men nye utfordringer står i kø, så mennesker som vil meg vel,,må jeg ihvertfall tåle. Vel anvendte penger, utenfor budsjett. Om en måned når jeg er i Tyskland, skal jeg bestille meg fottime også.
Kjenner glede over å nådd et delmål, men kjenner også en enorm trøtthet. Det blir tidlig kveld.
Møtte en annen pilegrim i dag. Nico het han og var fra Tyskland på vei til Nidaros. Minnet meg om sangen Biko. Beundrer andre folk som går så langt, eller tenker at de er bra skrullete. Begge deler krever respekt. Som Kjartan i Dum Dum Boys har sagt på sin siste plate: Jeg har det i meg.
Sleit litt i dag, men så kom skogen. Da går jeg fort. Kroppslige vondter forsvinner i skogen.
Innsikt: fortvil ikke når målet er nært. Helt naturlig å bli sliten. HOLD FOKUS. Gå som en lærd!
Dagene er forskjellig og ofte er de bedre når jeg aksepterer tingene slik de er og ikke hvordan mitt gamle «racer-jeg» vil ha det.
Ikke lett å avdekke alltid, men jeg kommer ikke fortere ut av Norge om jeg skynder meg.
Kroppen reagerer momentant på press og går i beskyttelse når jeg forsøker å kjøre den for hardt.
Takk igjen kroppen min, fordi du tar vare på meg. Du gir meg signaler som jeg har ignorert år etter år og likevel funker du, nesten optimalt.
Spørs jo hva og hvem du sammenligner deg med, men meg, sammenlignet med i går, fikk jeg i dag en gratis fart. Kroppen gikk og jeg observerte. Da er livet optimalt.
De korte små møtene gjør seg. I dag med en golf spiller som har vært proff golfer i 20 år. Han fortalte at de lot pilgrimmer telte hos seg. Hyggelig gjort.
En annen var på togstasjonen (mistet toget med 2 minutt). Da sa jeg høyt: «life is a bitch». Hvorpå han svarte:»Du har rett».
Innsikt: når turtallet blir for høyt, gjelder det å gire om
Han her har jeg vokst opp med, avbildet på 100-lappene. Ironisk nok, døde han fattig etter en rettssak han tapte angående bostedet sitt. Men ha kjempet alltid for fattige folk, og han følte seg rik fordi han fant så mye glede i naturen, som ha sa det.
Våknet kl. 06:00 og var på plass på Eidsvoll kl 09:00. Kroppen verket og jeg slepte meg avgårde de første 9 kilometerne. Da kom jeg på at jeg ikke hadde stanset ennå. Lettere sekk gjør at jeg gikk lengre. Spiste havregrøt og drakk solbærtoddy, pratet med mitt ‘støtteapperat’ og da gikk det litt lettere.
Alt over 20 kilometer er er spennende å se hvordan jeg takler. Gikk tom for strøm på mobil, men fikk ladet på toget tilbake fra Nordby. Alt ordner seg. Stuptrøtt. På an igjen i morgen.
Innsikt: «Enten så går det bra eller så går det over.».
Pussig nok rimelig uthvilt da jeg våknet, «Kroppen har en deilig evne til å restituere seg», som Aasne Gram sier det. Og jeg våknet for 3. morgen i alt for store hus, aleine. Og denne gangen uten lås på ytterdør. Det er noen prøvelser jeg er igjennom. Alle stedene jeg kommer, forlater jeg renere enn da jeg kom. Sikkert husmoren i meg som savner å vaske bordplate og gulv, også liker jeg å finne stedene i bedre stand enn det jeg til nå har sett.
Lykkelig over at det ikke regnet i dag, gønnet jeg på for å rekke Vinmonopolet på Eidsvoll. Rett motivasjon så viser det seg at jeg kan gå fort 🙂 det viste seg å ikke være nødvendig for min sønn hadde kjøpt inn en flaske vin til jeg kom, men helgen er lang og hviledag i morgen er et faktum.
Damen på vinmonopolet skulle finne fram til bloggen og jeg ble så oppstemt og glad at jeg nesten løp til toget. Kjente det veldig godt da jeg satt meg ned og det rant inn masse folk. Trodde jeg skulle gå i svart, så vel fremme på Oslo S fikk jeg skaffet meg en ingefær-shot og en banan. Det gjør seg.
Godt å være sammen med noen som er glad i meg. Jeg elsker jo egentlig fredagene mine hjemme. Det har brukt å være tur om morgenen, yoga, frukt og kaffe, trening på Impulse, regnskap i 4 timer og så helg. I dag var det 5 min yoga, en god prat med Bernt, en kopp te, lefse med ost, avocado. Helt annerledes.
Når vandringen er i gang, er det som om alt er rett. Godt å gå tørrskodd i dag. Gikk forbi et Herberge som jeg faktisk kunne sovet i, nok et sted uten lås på døren, men nei, i dag hadde jeg avtale med Per Kristian og økonomisk er det best sånn. Været gjorde de siste dagene litt dyrere enn tenkt.
Innsikt: best å ha fokus på en taulengde om gangen.
Den nye gang- og sykkelveien langs Mjøsa er en del av sykkelruten»Mjøstråkk» (en 250km sykkelrute rundt Mjøsa) og går tildels på den gamle jernbanetraséen inklusive tunneller.
Kost: Kjøttekakemiddag med et glass vin 259 kroner på Bolleland Kro
DNT nøkkel 100 kroner
En kaffe og croissant 30 kroner
Tog 37 x 2 kroner
Ny saldo: -775
Det finnes 508 innbyggere på Tangen og to av de har gitt meg mer enn de aner dette siste døgnet. Yngve fortalte meg om Morskogen vokterbolig som utviklet seg til at Bernt kom på noe lurt i forhold til dagens veivalg. Derfor så sitter jeg i et varmt hus i Morskogen og er rimelig sengeklar.
Det startet med teltsoving. Våknet i natt og holdt på å fryse i hel (det ante meg), ringte den døgnåpne/helårsåpne resepsjonen og han stilte med nøkkel til hytte på flekken. Det var nok redningen for denne dagen her. Kom meg inn i varmet og ble tint opp, snakket med Bernt som planla at jeg skulle ta toget til Hamar og tilbake om morgenen. Jeg dro til Hamar og Hedemarken Turistforening og hentet nøkkel til DNT hytten.
Toget til Hamar gikk 09:30, så jeg skyndte meg om morgenen. Frem og tilbake til Tangen, så startet jeg på etappen som har vært den våteste dagen i mitt liv (selv for en bergenser). Hadde en sånn dag til Ryphusan i fjor høst, men den var ikke så lang. Var også på Dum Dum Boys-konsert i sånt vær, men ingenting banker denne dagen. Sidevind fra Mjøsa og det regnet i et sett uten stans. Hadde glemt hvordan det er. Der har Trondheim en fordel. Det slutter ihvertfall å regne i et 5 minutt. Alt var bløtt og jeg var iskald, så jeg har tinet opp i dusjen.
Er veldig fornøyd med meg selv i dag. Fikk fokusert bra og gjort oppgaven. Har ikke ramlet inn i følelser eller mismot og da er energien kanalisert.
Glad jeg slapp å gå 3 mil i dag, det hadde blitt for drøyt. Dette er en perfekt løsning fordi det er et par mil til Eidsvoll.
Har kjent på takknemlighet for at selv om det er motstand, så ordner det seg. Takknemlig for å kunne vandre her. Wenche sendte bilde av nyoperert fot. Det er ikke gitt at man har helse til å bevege seg fritt. Bernt gikk med blodtrykksmåler siste døgnet og legen ville ikke at han skulle reise til Danmark og vandre med meg (som er planen fra 19. mai), hvis han ikke fikk en St. Olavs-sjekk før sommeren. det ordnet seg, han fikk time seint i mai. Jeg er så takknemlig for det.
Og så fikk jeg en hilsen fra søvneksperten Julia i dag. Minner meg på at det er godt å ha med ekstra luft på reisen.
Kom en kar joggende, som hadde ansvar for DNT hytten. Han hjalp meg å låse opp for nøkkelen var treig.
Innsikt: Takknemlig for alle som kommer min vei og bidrar til at reisen fungerer.
Bare en liten stemningsrapport fra Tangenodden camping. Det ser idyllisk ut og det er det, men det skifter fort. Solen går snart ned og jeg er spent på natten, som lover null grader og regnvær.
I morgen må jeg velge mellom 3 mil langs Mjøsa eller opp i høyden. Her ligger det på 250 meter og mange stier kunne jeg ikke gå pga gjennomslagsføre. Dvs at på 500 meters høyde er det mere av det. Kanskje du ser litt av snøen på bildet med teltet 🙂
Har holdt på ustanselig siden jeg ankom campingen og det er nettopp det som gjør en forskjell fra hytte. Her kan jeg jorde meg og koke vann selv. Selvsagt, det er litt mere med det, som f. eks. lading av telefon, klokke, batteri etc., men tester ut det store batteriet for hva det er verd. Det skal holde lading av alt og 2 netter med AirMini.
Bruker for mye energi på det som ligger foran. Vet at på campingen i morgen må jeg bo i telt, for de har ingen hytter, så blir jeg riktig blaut så møter jeg en ny utfordring, men tenker at jeg skal være damen til å klare også dette.
Føler meg litt barsk og selvstendig her jeg sitter, men skulle dødd for at Bernt hadde fri og ble med. Han er tross alt den som har ført an alt camping livet gjennom 30 år, men det gjør seg å klare seg selv også. Gir en egen feeling.
Planen er å gønne på i morgen, for så dagen etter vandre til Eidsvoll. Der tar jeg toget inn til Oslo og bor på flatseng på hybelen til Per Kristian. Da kan jeg ta dagsturer der i fra. Pilegrimshusene er ikke åpne så tidlig på året og hotellene er for dyre, og du får ikke meg til å bo i gapahuk utenfor drabantbyene til Oslo. No Way.
Det var deilig å kjøpe og spise annen mat enn Realturmat og havregrøt i dag. Butikken lå 200 meter forbi campingen så jeg vinket til en vennlig mann og dattere hans, i et hus og spurte om sekken kunne stå der til jeg var tilbake. Yngve, som han het (trommerslager, by the way) tilbød seg å kjøre meg til butikken. Det skjer bare ikke 🙂 Jeg går alle stegene selv på denne reisen.
Da jeg var tilbake kjørte han varene og sekken ned til campingen. Det er noe annet. Jeg vandrer selv 🙂
Losji: 300 (2 netter på Pilegrimssenteret på Hamar, men fikk en natt gratis i gave av dem)
Losji Staur gård: 695
Kost: 276 (ære være Real TURMAT, muslibarer og sardiner)
Vaffel og kaffe: 45
Porto: 16 + 23
Knotter til vandrestaver: 79
Ny saldo: 137
I dag ble det bedre og bedre vær etter som dagen ble gammel. Hanske og stillongsvær riktignok, men ikke hetta på hele tiden. Noen ganger varmet til og med solen. Jeg øynet håp i «hengan snør», for det været jeg våknet til mandag morgen var ikke vandrevær så jeg ble over en natt til. Lurte på hva jeg holdt på med, når det ble så kaldt., men en skikkelig god natts søvn gjør underverker. Kroppen funker, psyken er på plass. Tar små gode beslutninger hele tiden. Nå bor jeg på et gods: Staur Gård i Stange. Ikke rart det koster. Det var i passelig avstand til Hamar for meg, og passelig avstand til Tangen i morgen.
Fryder meg over at formen blir bedre. Ja, sekken er tung, men vi er venner. Går så sakte som jeg vil, for jeg skal til Rom. Ikke det at jeg tenker så mye på Roma, forsøker å være på etappen, i stegene, da funker det.
Jeg skrev en bok som het KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men der snakket jeg om en kraft som jeg oppdaget da jeg var liten. Den har jeg håndtert både bra og dårlig opp igjennom. Denne kraften er det kanskje folk i de seineste år har sett når de sier at jeg har scenepersonlighet. Denne kraften er min venn på turen, men jeg vet (klok av skade) at hvis egoet overtar og forsøker å gjøre kraften til sin seier, eventuelt dytte meg ned i et nederlag, så har jeg tapt. Har gjort det hundrevis av ganger før. Jeg er litt redd denne kraften av og til, fordi jeg ikke helt våger å være i den. Men også den, blir jeg venner med innimellom og mer og mer.
Jeg har fått en gave, men våger ikke helt å anerkjenne det og ta det voksent.
Det er sikkert derfor jeg må ut og vandre. Derfor og.
Vafler og kaffe på Atlungstad Golf. De gav meg gratis påfyll på kaffen mot rosende omtale: Gode vafler og god kaffe. Herved gjort 🙂
Det er mange som hilser på meg. Mange som ikke gjør det. Nå har jeg vent meg til å hilse uansett.
En underlig episode fra i dag.:
Damen skal over veien i et fotgjengerfelt. Jeg står på motsatt side og skal over. Hun roper: «Er du pilegrim? «
Jeg svarer: «Ja». Hun: «Har du gått langt? « Jeg tenker fort og svarer for fort: «Stiklestad». Hun: «Du må snakke stille for barnet i vognen sover».
Jeg var ikke interessert i å snakke med henne en gang. Jeg skulle over det hersens fotgjengerfeltet og videre, så ble jeg kryssforhørt og irettesatt. Hun stilte sikkert fem spørsmål til, hvorpå jeg svarte kort «ja» og «»nei og så at «nå må jeg gå». Jeg kan vel kalle det en fremgang, at jeg ikke pliktoppfyllende står til rette for alt. Du skulle visst hva jeg tenkte.
Jeg husker Brynjar Loktu skrev på Facebook da jeg sluttet med musikk, at han var spent på hva jeg kom til å gjøre. Det er godt over et år siden og her sitter jeg og taster på et trådløst tastatur på Staur Gård, en herregård for meg selv for et døgn, før jeg vandrer videre til Tangen.
Innsikt: som pilegrim: hils på sure folk, de trenger det mest.
Når du blir erklært ufør aksepterer du at du har null restarbeidsevne. Det var en tung avgjørelse, men ble en slags befrielse etter at skammen hadde roet seg. Alle spørsmålene inni meg: «har ingen bruk for meg? » som egentlig bare er en synes synd på seg selv greie, for jeg vet så inderlig vel at det er jeg som ikke makter å stå i situasjoner.
Prøvde jo å jobbe som frivillig i pilegrimsgården i fjor sommer, men etter en time stivner jeg. Det er som å lammes, kroppen og hjernen står fast. Dessverre, for jeg hadde stor glede av å ta i mot pilegrimer og lytte til deres vandringer. Iallefall er jeg inspirert nok til å våge å vandre selv. For å sette en fot foran den andre kan man gjøre selv om man er sliten. Jeg stivner ikke på turene. Kroppen gynger avgårde og hver celle takker meg for at jeg holder fokus på meg og ikke alle andre.
Det er sårt at det er sånn, men jeg gjør det beste av det. Akkurat nå er det lørdagsmorgen og er det en ting jeg savner allerede så er det lørdagsmorgenene med Bernt. Kaffe og frukt på sengen. Det har vi hver dag da, men om lørdagene er det pop-quiz og så vasker vi litt hus. Men, savn er bra. Da vet man hva man har og setter pris på det. Vi har hverandre. Denne reisen kunne jeg ikke gjort hvis en av oss var syk f. eks. For å være ufør er ikke å være syk for min del, det er å være utslitt.
Godt å kjenne på savn. Godt å føle seg elsket.
Jeg har vært nede i restauranten og hentet meg frukt og kaffe. Utsikten er formidabel i dag og. Godt å ha kapasitet til å skrive litt, for det er jeg glad i. Våknet og tenkte på dette med arbeidsevne og kapasitet. Det er vanskelig å regulere seg selv i forhold til andre når guard’en er nede og huden er tynn. Føler at jeg er lett å angripe. Det er folk i verden som er flinke til det sosiale spillet. Gjennom årene har jeg lagt merke til hva som driver folk og når folk er sulten på makt og posisjonering, backer jeg ut. Jeg liker det ikke, i tillegg til å ikke like det, forstår jeg ikke spillereglene. Men jeg har skjønt at jeg må henge med, men trives best når jeg oppfatter spillet som ærlig.
Synes det er spennende å se på folk som er fullstendig tatt av jakten på mere. De er lett å observere fordi det finnes ikke et gen inni meg som synes at det er interessant i seg selv. De er så tjukkhudet at de ikke trenger ryggrad en gang. Jeg får ikke kontakt med sånne folk.
Da er det lettere med folk som er nedpå og som drives av en indre kraft, det er ofte kunstnere, psykologer eller datafolk (min erfaring). Folk som sliter med et eller annet er jeg ekspert på å plukke opp, dessverre. Yrkesskade eller ennå lengre tilbake i tid.
Hjelpeløse, redde, misfornøyde og fortvila folk er som svamper på meg og det har noe med gamle innlærte mønstre fra min side. De utløser «Alladin i lampen»-effekten og da er hjelperen i meg i gang. Gratiscoacher og løper ærend. En god egenskap å ha, men du kan trygt si at den er overeksponert. Ender opp med en følelse som ligner på misbrukt. Jeg er den som ikke blir invitert på festen, men på samtalen dagen etter. Pussige greier du.
Men med uførheten greier jeg ikke sutring. Ikke en gang fra meg selv. Vi har alle et ansvar for hvordan vi fremstår. Jeg greier heller ikke regelstyrte, moralister. Jeg får lyst til å slå eller gå eller bli bli forbanna og jeg har ingen problemer med å si: «det er sikkert bare meg». Det blir mange man ikke får til å omgåes til slutt, men så lenge man makter seg selv, så er mye av jobben gjort. Å være styrt av gamle mønstre og prioritere etter de, er dårlig gjort overfor mennesker som bryr seg om meg. Derfor går jeg til Rom, for å riste av meg gamle løsninger som ikke funker og innlære noen nye.
Å holde fast i et eget mål, som f. eks. Rom gjør at jeg har en retning. Gjør at jeg lettere kan fri meg fra alle fellene jeg har gått og går i. Å passe på andre blir støy. Å please andre blir unødvendig bruk av tid. Å ønske seg selv et kvalitativt godt liv krever forandringer av gamle mønstre. Å vandre er en måte å fri seg fra gamle vaner. Å fokusere på noe langt fremme gir meg en bedre psykisk og fysisk helse.
Ufrihet og frihet kan jeg skrive om en gang. Folk har så forskjellig oppfatning av det. Men ingenting for meg er mere ufritt enn å sitte fast i usunne gamle følelser. Jeg oppfatter at noen mennesker er så ufri at de sitter fast i usunne relasjoner fordi de kan være «nyttig», våger ikke å gi slipp på det som ikke er bra fordi noe i de tror det skal være slik.
Brumunddal hadde 10351 innbyggere. Hamar har 30598.
Kavet litt på starten i dag fordi det var første sommerdag i Brumunddalen. Alle var samlet på torget. Jeg fikk kjøpt hansker tilslutt og kommet meg avgårde. Så begynte det å regne. Jeg fikk på meg ponsjo og regntrekk på sekken og etter 200 meter skinte solen. Av og på det meste av dagen. Får ta det som en trening til blautere dager,
Etter 15 km var veien spennende og beroligende. Jernbanemuseum og klatrepark og kilometer på kilometer med steinstrand. Gleder meg til å se Hamar i morgen.
Hadde en fin samtale med yngste sønn i dag og fikk ta bilde av tattooen hans i samme slengen. Den sier alt!
Deilig å våkne med pute og dyne, toalett rett ved og lett å lage en kopp kaffe. Kom meg seint avgårde. Akkurat som om noe inni meg ville henge igjen i luksusen, men det er luksus her jeg har kommet nå også. Bernt spanderte hotell pluss to øl på meg. Wood, nystartet i mars. Bor i 11. Etasje.
Hotellet er verdens høyeste trehus og kapitalen bak er Arthur Buchardt, som har leilighet på toppen. Folk er visst sur for at han har det, fordi det ble sagt en gang at det skulle være felles terrasse der. Det er mye å være sur for i verden hvis man vil det. Egentlig er det mye som kvalifiserer sutring og misnøye, men det er helt bortkastet energibruk og er et hån overfor seg selv og andre. Det hender jeg faller i sutregropen.
Det fantes ikke vannkoker her, så det ble ikke Real tur mat, prøvde å ta det med fatning og tenkte at en avveksling kan gjøre susen. MC Donalds ligger rett over veien. Jeg løp for å synde, men ved siden av lå Deli de Luca. Antagelig bedre, så jeg spurte etter en burger og en cola, og lurte på om han trodde at 160 grams burger var nok. Han sa at han ble kjempemett på det og da tørde ikke jeg å bestille større og riktig nok, etter å ha rapet og fist, var jeg nesten like sulten. Men kjøttet var godt. Jeg blir aldri veggis på min hals. Det ble en kaffe med softis etterpå. Full fest med andre ord.
Skyndte meg tilbake til hotellet og her sitter jeg og skriver for harde livet og det etter min vante leggetid kl 21:00. Det er travelt å vandre.
Sitter og ser utover Mjøsa og tenker på Prøysens vise om søskenbarnet på Gjøvik. Jeg tror de 20 som leser bloggen her, ikke er søskenbarnet, men han eller hun som har et slikt søskenbarn som Prøysen beskrev.
Tro om jeg er den første som bor på dette rommet? Det er hotell fra 8. til og med 11. Etasje. Over er det solgt leiligheter, under 8. er det kontorer. Byens svømmebasseng som jeg hadde gledet meg til, men som ikke er ferdig, ligger i første.
Kaffe på Fru G. Kafé og interiør.
Begynner å kjenne meg selv på gangen. Etter 5km tar jeg en banan og en müslibar og var innom Ringsaker Kirke. De første 5 går som fot i hose. Jeg frøs sånn at jeg gikk innom Fru G Kafé og Interiør og tok på meg stillongs og drakk en kopp kaffe. Utrolig koselig sted med mye kunst.
Det snødde ute. Ikke plagsomt, bare kjølig, så pausene blir litt korte. Stoppet for lunsj, hiver innpå maten og vandrer avgårde. Hviler best gående. Etter 15 km tok jeg meg et egg og en müslibar. Funker med 5 km om gangen. Kom opp i 19 km i dag. Ble en fin tur i litt skog også.
Sliten. Gleder meg til en lang natts søvn.
Innsikt: forventninger er kilden til skuffelser, bedre å bare være åpen.
Eg e' på vandring 