• 4. juli 2019
• Distanse: 24.0 km
• Totalt: 1635.8 km
• Vær: kaldt, vind, delvis skyet

Så har jeg landet i Hansabyen Stade. Pilegrimmenes by. Her går det leder til både Santiago de Compostela (Jakobsweg/Camino de Santiago) og til Roma. Sistnevnte heter Via Romea Germanica og det er den jeg skal vandre.

Dro for å se på statuen alle tar bilder av seg selv ved. Johanniskloster og Abbed Albert som etablerte pilegrimsruten til Roma. Ikke et menneske å se. Heller ikke her var det noen fanfare (hehe), så det gjelder å forstå at når jeg ankommer Roma står det ikke noe hornorkester der heller. Ikke det at jeg trodde det altså, men det er veien jeg går som er hovedoppgaven og det å være tilfreds med egen innsats.

I går var jeg sinnsykt fornøyd med at jeg båret på disse Havregrøtene og Müslibarene, fra henholdsvis Coopen på Ranheim og Møllerens. Det var 15 km til første bakeri eller noe som helst av mat, forutenom en automat med noe gummisnop og noe cola. Han i resepsjonen kokte en termos med vann for meg, så jeg fikk startet med varm havregrøt og kaffe (med melk i). Etterhvert som jeg vandret på et dike som var bygget mellom sjø og land, måtte jeg dra fram kjeksene vi hadde til osten her forleden, samt en liten enpersonsost som jeg hadde tatt med fra et hotell. Bøttet innpå to müslibarer og posjonerte ut vannet som jeg hadde spart fra dagen før. Skulle tro at jeg har nok å tære på, men slapp blir man uansett uten mat og tilslutt hadde jeg bare en skvett rødvin, som Bernt mente jeg skulle drikke på campen (det var ikke kultur for sånt der) og noen cashewnøtter (som er hans favoritt) igjen. Dette inntok jeg på en lekeplass, med masse foreldre og barn rundt og hvor rart det enn så ut, så måtte jeg bak en busk å tisse.

Nøttene og vinen hadde utrolig gunstig virkning og plutselig så var jeg ved en kjøttbutikk, som skjærte tre skiver til meg (uten at vi vekslet et ord tysk eller engelsk). Akkurat som om de skjønte tegningen eller hadde vært ute for dette før. Aldri vært så takknemlig for tre brødskiver før.

Siste stykket til Stade gikk seint. Her asfalterer de turstier og alt, og ikke en liten «godkant» på siden. Perfekt land å sykle i, som Danmark. Møter mange hyggelige syklister, men ingen vandrere.

Jeg tillot meg å ikke blogge i går. Det er jo ikke noe betalt arbeid, så hvile kommer i første rekke. Burde egentlig alltid ha vært sånn, men det er lett å være etterpåklok. Learning by doing.

Nå sitter jeg og taster utenfor hotellet, det er hustrig, men jeg har klær. Har inntatt Topp Ten Cæsarsalat og skal hente buksen min, som en skredder fra Syria fikser, kl 16:00.

I kveld er det direktesendt konsert fra Trondheim. Jeg har to sønner som spiller i to forskjellige band i kveld. Tenk at en oldpunkmamma, skulle få oppleve at sønnene spiller i punkband. Det er magisk. Jeg er så spent at jeg nesten rakner. Håper nettet er godt nok her jeg er. Begge gutta har powertrio. Egne låter. Identitet. Kraft. Hadde jeg vært Petter Stordalen, eller damen hans hadde jeg tatt privatflyet og opplevd konserten i kveld, men sånn er ikke verden sammensatt og takk og pris for det jeg har og ikke for det jeg ikke har.

Dessuten har jeg tenkt litt på det der. Stordalen har mange privatfly og mange biler, gjør meg ingenting hva andre har, men han sier at han må ha det, fordi jobben hans er så viktig (hvis jeg forstår det rett). Så har jeg undret på: «Er hans jobb viktigere og hva formidler han og hva endrer han og hvem lytter og hva skjer i kraft av det han gjør, kontra det jeg gjør?» Et interessant regnestykke, om jeg må si det selv, så krever ihvertfall det jeg gjør mindre bil og fly atm og kanskje får det en og to lesere til å kjøre mindre bil og vandre mere. Hva som gjør en forskjell i verden er ikke nødvendigvis i konferanserom, der beslutninger taes, men i menneskets egen evne og lyst til endring. Petter Stordalen skulle tatt en uke på veien som jeg gjør, en av et halvt år, ville gjort en forskjell i hans liv. Det er jeg sikker på.

Innsikt: Det du gjør, gjør en forskjell!

• 3. juli 2019
• Distanse: 23.7 km (inkludert fergen over Elben)
• Totalt: 1611.8 km
• Været: Regn, oppholds, sol

Da har jeg satt meg. Upåklagelig utsikt. Venter på mat som serveres i en strandbar (finnes også i Tyskland). Får sette opp teltet etterpå, siden kjøkkenet stenger 20:30. Det ble en lang dag likevel. Hadde planlagt kort etappe, men broen jeg skulle over, stod rett til værs, så da måtte jeg gå rundt. Beina funket kjempegodt i dag. Tok det svært rolig og underlaget var mark, super utsikt og godt vær.

Da er mannen «sendt hjem» og jeg er begynt på en stor etappe. Det er min reise, så jeg «går ikke ned den gaten» å kjenne for mye på følelser. Greier å holde stø kurs inni meg. Har støtten i meg som jeg trenger for å gjennomføre og det er bra.

Men sant skal sies, Bernt gjorde slik at jeg hadde ferie i 14 dager. Jeg skyver han foran meg, så han ordner og prater med sin skoletysk, som raskt forbedret seg. Han får folk til å flire og alt ordner seg rundt han. Han løftet sekken min, holdt stø kurs på kartet, tracker distansen, skriver i bloggen. Lever seg inn i alt og takker meg for at han fikk bli med disse dagene. Det er mye å gi slipp på og nå skal jeg klare disse oppgavene selv. Jeg gav fra meg gassbrenner, fordi det mener jeg er en manneoppgave. Bernt har alltid laget kaffe til meg på tur og det ble en for mye for meg i tillegg til telt. Jeg kan heller spørre om noen kan koke vann til termos for meg eller så er jeg uten kaffe.

Bernt ordner livet på en hyggelig måte og jeg tror vi er et ganske trivelig par, skjønt vi har ikke blitt invitert på en privatfest med jevnaldrende på mange år, men vi kan ikke ta det personlig og det er som jeg har sagt det før:»vi er for streit for rockere og vi er for rocka for de streite. Begge kategoriene innehar mennesker med store ego er og det liker ikke jeg særlig godt. I rocka verden har folk på vår alder blitt harmløse rusmisbrukere eller for sid på alkoholen og de kan være ganske strenge på hvem som er godkjent og ikke. De rockerne «det er noe med» flyr jo på fjelltopper eller står på scener og har busye liv. I streite verden er det karriere som er greien og der faller jeg mellom to stoler. Begge verdenene har til felles at de ofte er egostyrt og det betyr at det ikke er så autentisk. Egoet presenterer seg som flink, sosialt dyktig og vurderer mye andre, og gjerne snakker om ting som ikke berører. Men jeg vil bli berørt, oppleve intensitet og ha kontakt. Så kanskje vi oppleves som ‘for mye’, men min psykolog og psykiater har i mange år sagt: «Det er ikke noe feil med deg, Betty» og jeg stoler på de. De er tross alt voksne folk, med lang erfaring. Skjønt jeg har blitt bedre på å snakke om været og om løst og fast jeg og.

Innsikt: Å gi slipp er en oppgave som krever tilstedeværelse og essens. Å tviholde på, er å sitte fast.

• 2. juli 2019
• Distanse: 23.0 km
• Totalt: 1588.1 km
• Været: Tålelig gangvær, en del vind, ikke for varmt

En ting jeg må berømme tyskerne for, er hvordan de har kustus på sine hunder. De har de ikke i bånd, men har stålkontroll på de. Eierne får de til å spasere ved siden av seg, når du passerer de, og berømme etterpå med noe godt å spise. Veldig passende for oss allergikere og småredde for alt av fremmed rase 🙂

Nordmenn har mye å lære. Folk med hund der jeg bor, lar de vimse rundt og komme bort til deg, så sier eieren: «han er bare snill, vill bare leke» etc. Jeg trenger det ikke. Ber ikke om det. Vil helst slippe og i Tyskland slipper jeg hver gang. De lystrere sine eiere. Ganske proffe greier.

I dag var det igjen litt tøft å vandre. Mye asfalt og vannblemmene skriker ved hver oppstart. Et nederlag å kjøpe støttebandasje for kneet i dag, men alt skal prøves. Fikk kjøpt gode knotter til stavene og det er da noe, myke og uhørlige mot underlaget.

Vi nådde frem, til Glückstadt, tre dagers rush for å få Bernt nærmere Hamburg og meg nærmere Stade. Som sagt, har denne distansen vært et uvisse for meg, fordi mine forgjengere gikk tom, måtte sykle og ta buss forbi alt dette. Vi har gått hver meter. Distansene på dagsetappene til informasjonen pilgrimsledene oppgir er for lange for oss, 30-40 km, de tar livet av reisen, de appellerer ikke til en opplevelse av å henge med i svingene, så vi gjorde dette strekket på vår måte og er møtt med vennlighet og hjelpsomhet «all over«.

Skikkelig slitne og fornøyd med oss selv, 219 km sammen. I morgen skal jeg vandre videre aleine. Litt av en kveld, siste i tosomheten på lenge. Satser på at «kallet» fremdeles er i meg, ihvertfall kan ingen slepe meg til Trondheim ennå.

Innsikt: Veien sammen er god, men vi vandrer hver for oss og sammen for bestandig.

• 1. juli 2019
• Distanse: 27.0 km
• Totalt: 1565.1 km
• Været: Vind, delvis skyet, flott varndrevær

En hard dag for mitt vedkommende, men alle dager er jo forskjellig vedrørende form. Dagsformen varierer i hverdagen også. I dag hadde jeg Fatigue-følelsen og den har jeg ikke hatt siden jeg forlot Trondheim. Den trøttheten biter, akkurat som strøm, men jeg er okei i humøret for det. Skjerper meg, men tåler lite folk da. Var klar over at distansen var over 20 km og da er det bare å bite tenna sammen. Litt anstrengelse må til for å komme seg til Roma. 2 vannblemmer kan rapporteres.

Ellers har 2 hviledager i Rendsburg gjort at soveposen min har vært på renseri og alle klærene er nyvasket. Turklærene skyller jeg hver kveld, fordi de tørker over natten. Powerbanken ble en saga blott fordi vi hadde oppgitt en adresse til et nedlagt postkontor, så den gikk vel i retur til Kruså camping. Egenpleie og pleie av kjærligheten og turist-feeling og ferie, alt på en reise.

Begynner å forberede meg på at Bernt skal dra på onsdag. Prøver å se på lyspunktene med det, så jeg ikke går i do når jeg er aleine. Blant annet blir det en forbedring på kartene, når han har en pc å lage de med. Det blir mindre ferie og flere hvite dager :-), lever enklere og mere havregrøt.

I dag har vi pratet om folk vi liker og folk som ikke liker oss. Sistnevnte er det mange av. 🙂 Som min kjære psykiater gjennom 3 tiår sa til meg at hans veileder sa til ham: «Jo mere du arbeider med deg selv, jo mindre liker folk deg». Det er om mulig en sannhet. Men alle kan ikke like alle, bare Gud får til det. Og da er vi inne på et vidt tema, som ikke skal taes i kveld.

Vi har landet på Cafe Schwarz Hotel. Hyggelig. Litt sånn Uffa look-a-like navn. Greier å trives overalt. Skal «gunne på» i morgen hvis beina tåler det. Få gjort unna det ‘svarte’ området på planen min. Vanskelig vei fra danskegrensen fordi etappene på leden er lange. Og uklart hvor man kan bo, men alt ordner seg. Ingen campingplasser i sikte og det er greit når marsjen er lang. Det andre «svarte» området mitt var fra Lillehammer til Oslo, hardeste på hele reisen så langt. Usikkerheten tar energi. Etter Stade tror jeg det skal bli lettere. 55 dager pluss hviledager gjennom Tyskland hvis jeg greier 20 km hver dag, men hviledager må til, så vi får se hvordan det går seg til. Som Bernt skrev i går: Å leve i ‘the not knowing’ og tåle det er viktig.

Innsikt: gi slipp på de som ikke liker deg.

• 30. juni 2019
• Distanse: 27.8 km
• Totalt: 1538.1 km
• Været: Varmt, over 30 grader, vind (heldigvis)

Bernt skriver: Vi startet dagen med å sende bagasjen vår med våre afghanske venner som drev hotellet i Rendsburg til Landhaus Hohenwestedt. Det gjelder å stole på folk, men siden det var en lang distanse valgte vi å gjøre det slik. Varm dag. Planen var å spise lunsj på et sted som hette Spannan og som ifølge webstedet skulle ha åpent fra 10-17 på søndager. Men da vi kom dit var det låst og lukket og et telefonnummer på døren. Prøvde å ringe men ble avvist med «Nein, nein». Mens jeg ringte gikk Betty på baksiden av huset og traff noen folk som sa det samme: «Nein, Nein, go away!» Betty, som den gamle punkeren hun er, og som ikke er grei å ha med å gjøre når hun blir avvist på en kjip måte, responderte med «Burn your place down!» 😊

Heldigvis var det en bensinstasjon og en burgersjappe noen kilometer lenger fremme, så vi fikk lunsj. Når vi kom til Hohenwestedt fant vi en åpen kro hvor vi inntok et par øl før vi ankom Landhaus Hohenwestedt som stilte med et rom som er nærmest en suite til oss. Her skal det bli godt å sove.

Innsikt: «The not knowing» er et godt sted å være. Det blir bra, eller så går det over.

• 

• 27. juni 2019
• Disanse: 16.7 km
• Totalt: 1510.3 km
• Vær: overskyet, kaldt og varmt

Da jeg våknet i teltet, etter en litt urolig natt, men okei, visste jeg at det lå hvile i vente. Nå er vi installert på et «Twin Peaks»-hotell i Rendsburg drevet av folk fra Syria, utrolig kjekt. Mens jeg har vandret har jeg sett at Syrere over hele Danmark redder landsbyene. De åpner butikker, pizzeriaer, frisører. Blir leger etc. Folk som bor på landet sier at stedene hadde dødd ut, uten dem. De er villige til å gjøre håndtverksarbeide og gjøre det som trengs for at et sted skal leve.

Så noe inni meg hater konservative folk som ler av mine naivistiske tanker om at verden er fri for alle. Vi må dele på godene. Det nytter ikke at noen har mye og andre blir avspist, med lite. Hvis alle på jorden skal ha en vaskemaskin, må noen i Norge gi fra seg en av to biler. Intelligente mennesker forstår ikke dette regnestykke. Utrolig nok.

«La tyskerne klare seg selv, vi har nok ren energi i Norge», er en annen vri på kort tankegang og det er liksom oppegående folk som sier sånt. Intelligens er ikke alltid forbundet med klokskap.

En kort tur gjennom kollonihager i dag. Spennende. Vakkert. Nydelige hager og små hus.

Det rare er at når et gode nærmer seg blir kroppen kjempetrøtt. Men nå er jeg installert. Må opp tidlig i morgen og forsøke å hente inn powerbanken, som vi har fått sendt til et postkontor som er nedlagt, men kanskje ordner det seg, hvis jeg får kontakt med noen på «fabrikken».

Innsikt: Norge og Danmark skulle åpnet opp grensene som store låvedører og sluppet inn mennesker fra Syria etc, vi trenger de… Alle sammen.

• 26. Juni 2019
• Distanse: 23.2 km
• Totalt: 1493.4 km
• Været: Varmt fra formiddagen av (28 grader), litt svalere utover dagen

Våknet etter en tropenatt i telt. Kastet oss ut i Schlei (en arm av Østersjøen) og pakket rolig tingene etter en havregrøtfrokost.

I dag måtte vi velge mellom leden og vår egen vei. Leden til Rendsburg er 38 km og det er for langt for meg. Riktig nok var det to hoteller vi kunne bodd på, men det er utenfor budsjettet, så vi valgte å gå til en campingplass på vår egen vei. Nå har vi bodd på hotell på Rødekro, telt i Kruså, telt i Jarplund, Pensjonat i Istedt, telt i Haithabu (rett utenfor Schleswig. Haithabu er tysk for Haddeby, som er moderne dansk for Hedeby, Nordens eldste by som lå her på 800-tallet) og telt nå i Ahlefeld.

I morgen går vi til Rendsburg og tar noen hviledager. Skal hente powerbanken på posten sendt fra Kruså camping. Sjekke ut turistkontor om videre vei. Vaske klær. Og la kroppen få hente seg inn. Sannelig ble det 7 gådager på rad igjen, men det er lettere enn forrige gang, skjønt jeg er gåen (på en god måte) nå. 3 vannblemmer, men litt sportstape holder de i sjakk. Føler at jeg lever. Virkelig fint å være på tur.

Innsikt: det er mange veier til Rom

• 25. Juni 2019
• Distanse: 17.8 km
• Totalt: 1470. 2 km
• Været: Varmt, helt opp i 32°C

Vært en kjempekoselig dag i spaservandretempo. Ikke altfor langt og med mange gode samtaler. Blant annet om et egoets forkledning. Egoet som kan virke så hjertevarmt. Noen er flinke til å være gode innenfor en lekegrind, men utenfor den er de «en annen». Eller et falskt ytre og en annen på det indre. Noen er grusomme på det indre og godt likt i den ytre verden. Mennesket har mulighet til å ha mange ansikter, hvis egoet får herje vilt i et spill som ikke er ærlig.

Det viktigste er å finne ut av hvilket spill du selv vil spille med i, og hvis du er som meg, må du finne det som er ærligst, fordi jeg er kjempedårlig på slike spill. Som Bernt sier: «den som er dømt til å være seg selv, får en smal og kronglete vei».

Fikk kjempefrokost på Pension Petersen og en klem da vi dro. Der har de holdt på å ta i mot pilegrimmer siden 1972. Lang fartstid. Har sikkert sett litt av hvert. Det var bare så deilig med nærhet til dusj og do og reint sengetøy gjør susen.

Vi tok en øl på et slott og spiste på restaurant i dag og ankom campingen i 32 grader pluss. Vi hoppet i sjøen og nå blogges det fort, for å nyte kvelden.

Innsikt:det gjelder å være generøs etter beste evne og ikke bare med enkelte utvalgte.

• 24. juni 2019
• Distanse: 23.5 km
• Totalt: 1452.4 km
• Været: Vakkert, varmt med vind

Sov godt i teltet. Uten tissepauser og greier. Det er sjeldnere etter fylte 50. Startet med en dusj. Været er fint så det er lett å telte. Pratet med noen hyggelige gutter, en fra Canada, Graham og Alex fra Frankrike. Begge hadde gått på skole i Oslo et år. De hadde syklet fra Hirtshals og til Jarplund på 5 dager. Jeg har vandret på 5 uker, se her ja, det var dette med sammenligninger igjen. Mulig overalt.

Humøret er upåklagelig, men begynner å bli klar for hviledag snart. Sleit litt de siste kilometerne I dag. Så denne gangen må vi forsøke å ta det i forkant. Skal få sovet godt i natt på Pension Petersen, skikkelig ut på landet, med dyne og det hele.

Vi fant et shelter 100 meter fra pensjonatet, men vi hadde jo bestilt her og glad er jeg for det.

Innsikt: klarhet kommer på dager du minst forventer det

• 23. Jui 2019
• Distanse: 21.4 km
• Totalt: 1428.9 km
• Været: Varmt, delvis skyet, sval bris når vi gikk langs sjøen

Noe av det mest demotiverende som finnes er å sammenligne seg med andre og diskvalifisere seg selv og egen innsats.

I dag når jeg våknet f. eks. så jeg at de 3 syklistene som kom etter oss på campingen kvelden før (og laget gourmet-middag) var i full gang kl 07:30 og et par som var fastboende på campingen sin i gang med sin frokost, mens jeg slepte meg på do.

Kommer meg sjelden avgårde før kl 10:00. Ting tar tid liksom.

Det som er interessant er at den indre kritikeren, eller egoet, kall det hva du vil, greier å si at måten du gjør det på ikke er godt nok. Det stjeler selvrespekten.

I 2012 traff jeg en dame som het Debbie Ford og hun sa til meg: «Betty, put that fucking gun out of your mouth».

Jeg vet at jeg ikke er aleine om å sammenligne meg. Folk driver og banker seg selv opp innvendig fordi at de ikke får til nok. Men alle skal ikke gå 30 000 steg hver dag, noen skal bare gå 3000 steg. Standarden må settes etter hvor man er og hva man har kapasitet til og så skal en være fornøyd med det. Altfor lett å se opp til andre eller kritisere andre for det de gjør, jeg snakker til meg selv også.

Hvis folk mister motet av å lese her, bør de la det være, hvis du kan plukke opp driven og entusiasmen i ordene, kan du gjøre de til dine egne og lage deg en retning ut i fra hvor du selv er.

I dag gikk vi over grensen, bokstavelig talt. 5 uker i DK. Der kunne jeg også ha sammenlignet meg og følt meg dårlig, siden hun Synnøve som har gått før meg brukte bare 3 uker. Vi er to forskjellige individer og har levd to forskjellige liv.

Den indre kritikeren er en tillært faen som trigges av at du ikke får det til, og får du noe til, tar den gjerne æren for det.

Etter grensen gikk vi gjennom en koselig landsby, langs en strand og inn i Flensburg, en koselig by. Der spiste vi middag.

Presterte å legge igjen powerbanken på Kruså camping. Sånt kan man kritisere seg selv for også. Helt unødvendig tidsbruk. De skal sende den poste restante til Rendsburg. Så da fikk vi ihvertfall planlagt strekket dit og er der om noen dager.

Er trøtt som en dupp. Skal bli godt å sove i fri luft.

Innsikt: vær oppmerksom på den indre kritikeren som kritiserer og bedømmer det du gjør som bra nok eller ikke.