En veldig vakker søndag. Tenk å få vandre og oppdage og raste ved Benna, drikkevannet til Melhus og Trondheim, sammen med våre vandrevenner Aasne og Aage. På denne dag fant vi mengder av 4 bærsorter. Molter, bringebær, jordbær og blåbær.
I starten følte jeg meg tung, merker det godt når jeg er sammen med andre, de er i bedre form enn meg, ennå de er over 70 år. Ikke alltid like lett å deale med, men det er skjønne og kloke mennesker. Aage liker å gå seg bort i ulænt terreng og vi fikk også litt av dette, før vi endte opp på en landevei og så til Lundamo stasjon. Glad for følget denne dagen.
Været: Litt grått og litt vått, men solen tittet fram utpå dagen
Turen har startet for alvor. Bernt tar farvel med meg på Øysand camping og jeg dundrer inn i skogen og det bratte terrenget der. Litt skummelt, litt vått i gresset. Føler meg litt alene, men det må jeg bare venne meg til. Kom meg opp i høyden og uten Locus Map hadde jeg følt meg helt ‘lost’. Heldigvis har jeg dekning hele veien.
Ut av skogen kom jeg til det åpne landskapet som jeg elsker og der stod skogens konge noen hundre meter i fra og jeg måtte gå til den, hvis jeg ville følge veien. Elgen stod urørlig og så på meg. Langt unna selvsagt. Vet ikke om den egentlig stod og ønsket meg velkommen eller ønsket meg dit pepperen gror, men det er jo tanker vi mennesker kan ha, elgen var vel bare nysgjerrig. Når jeg var nære nok, snudde den og løp sin vei, majestetisk, med senete bevegelser inn i skogen på andre siden, i retning hvor jeg skulle gå. Et fantastisk syn.
Hjertet pumpet litt, men sånn må det vel bare være. Føler meg i live og tenker der og da at det å gå alene er utfordrende på et annet vis og skjerper sansene til de grader. Møtte mange okser som snøftet til mitt nærvær, men heldigvis var det et strømgjerde mellom dem og meg.
Veien til Rom er påbegynt. Føles lettende å gå. I god vær gjennom byen sammen med min eldste sønn, John Arvid Johnsen. Rotet litt med merkingen på Byåsen og tullet litt begge to med retningen, men vi var fast bestemt på å ‘finish strong’.
Å se utover Øysand er en gave i seg selv. Utrolig vakkert. Setter mer og mer pris på naturens intelligens og igjen, dette intense grønne. John Arvid fløy og tok bilder overalt. Jeg holder mer fokus på å tåle turen. Kroppen er sliten, men liker å bevege seg, hvis den får styre i sitt tempo.
På slutten av turen ble vi overrasket av Bernt som hoppet fram fra gjemsel, han stod der med det norske flagg, pils og vann og fulgte oss inn de siste kilometerne. Forbi en MC – gård som het Pilgrims. Han hadde tidligere på dagen foreslått at vi kunne korte inn turen noen kilometer, men John Arvid holdt fast i at vi skulle gjøre som vi hadde bestemt oss for. Gå til stranden og det angrer jeg ikke på. Det ble noen uforglemmelige kilometere som jeg ofte tenker tilbake på. Jeg var så lykkelig. Fikk avslutte med et bad i sjøen og kjente igjen denne dype takknemligheten over familien min og for muligheten til å reise kjerringen.
Innsikt: det gjelder å avslutte sterkt, uansett hva du holder på med.
Etter noen dager med andre gjøremål enn å vandre, tok jeg fatt på den siste etappen inn til Nidaros. Pilegrimsleden går rett utenfor stuedøren så det var bare å sette GPS-tracket på og vandre den lille milen til byen. Privilegert som jeg er, fikk jeg i dag også nydelig vær og i Pilegrimsgården var Bernt Marius vakt og den som skrev ut Olavsbrevet til meg.
Ganske rart at det skulle føles så tungt i kroppen i dag. Ofte er det slik når hodet er fylt til randen. Greier bedre å kontrollere tankevirksomheten, men likevel, noen ganger tenker jeg for ofte i fortid. Veien til Nidaros er jo en milepel, men det er ikke så viktig dette med å komme frem, for da er det jo over. Men jeg har bestemt meg for lenge siden for veien videre, det er skummelt og spennende på en og samme tid, men vandre er definitivt min greie. det er noe åndelig vakkert over det hele. Glad for at jeg fikk denne fjæren i hodet.
Etter en dags pause tok min eldste sønn og jeg toget til Hommelvik og startet på nytt vandringen. Han han har sin egen agenda for slike turer i og med at han er fotograf, så vi kan gå lenge i stillhet. Han har en velsignet evne til å fange opp og se masse som ikke jeg ser. I knall vær gikk vi opp til _ og ble så fascinert av utsikten og nybebyggelsen at vi rotet litt med veien, men på en sånn dag kan veien gå hvor som helst, vi hentet oss inn og tok peiling på badestranden og tok oss en dukkert hver. Vi tok peiling på Saksvikskorsen hvor jeg kunne ordne meg et stempel. Der begynte det å høljregne og er faktisk de første dråpene etter Stiklestad. Det var varmt regn og det føltes deilig.
En lang tur, men endestasjonen var hjemmet vårt på Ranheim. Artig opplevelse å gå som pilegrim via hjemmet. Fikk servert fantastisk mat og vi koste oss i solen resten av kvelden.
Dagen etter dagen, 3 mil i går, selvsagt tyngre å gå. Vi tok toget til Hell og startet rolig. Vandret ut til Bildeholmen hvor Bernt glemte staven sin og måtte tilbake for å hente den, så her gikk det i «slow motion». Jeg oppdager at jeg synes at det er greit og egoet reagerer ikke med irritasjon eller oppgitthet. Fantastisk å føle seg friere sådan. Vi gikk gamleveien en stund og jeg har aldri i mitt liv spist og plukket så mye vill jordbær. Vi gikk gjennom et bolig felt og så langs fjorden, fra Muruvik på en grusvei anlagt på et gammelt togspor. Fantastisk vakkert, men jeg sleit psykisk etterhvert. Sorg og sinne om hverandre og noen ganger føltes det som å ha kniver i knærne. Det hjalp veldig å komme frem til Hommelvik og en pub der, hvor vi tok oss en øl før vi dro hjem med toget.
Det er noe som driver meg som jeg ikke vet hva er, og det er egentlig greit å ikke vite, men kjenne at det virker og føles rett. Det brenner inni meg, lysten til å være i form, lysten til å vandre, slippe de gamle tankene og gi plass til nye gode. Det er ikke små sommerfugler, men stor ørner inni meg som flakker rundt og vil lage en linje til på kartet, som vil gå steder jeg aldri ville valgt hvis ikke det var for den dårlige formen, som gleder seg over det åpne landskapene, som liker å se Trondheim fra et annet ståsted, som gleder seg over de korte møtene, som kjenner det åndelige, som inntar den meditative gangen, i det ukjente terrenget, men dog så nært geografisk til der jeg har tilbrakt 34 av 54 år.
Dagens etappe starter på Skatval og beveger seg ut til fjorden. Det er noe helt ufattelig vakkert over haugen der, når du ser Trondheim fra denne siden. Følge er Bernt Marius. Han kan jeg vandre med fordi jeg får være i fred eller jeg gir meg selv fred sammen med han.
I dag blir det over 3 mil og det er bra at jeg har hatt 3 hviledager etter Falstad. Som sagt, så gåes etappene litt hulter til bulter, men hver meter skal vandres så det blir korrekt sammenlagt. Vi kom inn i et industriområde på Stjørdal og unnet oss en kaffe og en kake på Holm bakeri og konditori. Jeg simpelthen elsker konditori og siden jeg forbrenner mye nyter jeg karamellkaken med andakt. For ikke å snakke om å få gå på do. Jeg kjenner meg lykkelig der jeg går, som kan flytte en fot foran den andre, i mitt eget tempo, i godt vær og med knær som ikke sier i fra før etter milen. Dette må være verdens sakteste og riktigste måte å ta igjen seg selv på.
Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man fortsetter slik å gå, så går det nok. (Søren Kierkegaard 1813-1855)
Vi passerer Værnes kirke og der er det MC bryllup. 100 vis av sykler utenfor. Vi venter utenfor i håp om å få stempel i passet, der møtte vi presten Karin Eidem Rønning som skrev sin signatur i passene våre. Godt nok. Vi vandret videre og innom __ for å få et stempel der. Virket som et poselig sted for å overnatte, men vi drar hjem når vi likevel er så nært. Så langt, et billig prosjekt eller ferie eller hva nå dette er. Vi «gønnet på» for å rekke toget fra Hell. Jeg tåler egentlig ikke noe press og stress, så i dag viste kroppen seg fra en bedre side. Jeg tålte å forsøke å rekke noe uten gå i lås.
Innsikt: forbedring og lykke skjer når du minst aner det.
Våknet til fint vær og en overdådig frokost. Tok farvel med eierne og gjorde det en pilegrim gjør.
Vandret på vakre Frosta. Vi gikk bortom kirken på Frosta, stengt, ennå på en søndag. Men det veide opp mot alt det vakre vi fikk se. Velholdt over det hele, og det irrgrønne grønne og for ikke å snakke om åkrene, så nydelig pløyd.
Tyngre å gå i dag. Heldigvis godt vær. Fant ut i dag at jeg passer virkelig ikke til å gå med masse folk, for mange hensyn å ta og det sosiale blir bare en for mye. Folks rariteter kommer så godt til syne Greide å oppføre meg sånn noe lunde. Fikk en artig båttur fra Vågen til Steinviksholm, rastet der. Vandret videre til Skatval hvor vi tok toget hjem.
Innsikt: respekten for naturen øker for hvert steg jeg tar.
Falstad, stedet hvor det var fangeleir under krigen. Museum og pilegrimsgård i moderne tid. Det henger en eim av kulde der, til tross for hyggelig betjening og jeg fikk mitt første stempel der fordi dette egentlig var min første ordentlige pilegrimstur, organisert av Pilegrimsfelleskapet St. Olav, ved Aage og Aasne Gram. To vakre mennesker som har lært oss å vandre, som sagt: Gå har jeg gjort siden jeg var et år, men vandring er definitivt noe annet. Du går på butikken, du spaserer en søndagstur, du vandrer fra et sted til et annet.
Å gå i skogen der så mange hadde blitt henrettet grep meg voldsomt. Akkurat som skogen husket, de samme trærne stod sannsynligvis der når dette skjedde. Ble stum, kjenner avmakt og sinne mot det kollektive egoet som blåser opp bagateller som fører til at folk slakter hverandre.
Vi vandret videre på asfalt et godt stykke, så det var godt å komme til fjorden og finne gruset sti. Ufattelig med hytter langs med sjøen. Mye å se på og det var bra for det var langt for meg som nybegynner å vandre, selv om jeg faktisk løp litt av turen.
Vi overnattet på Oldervik Herberge hvor vi fikk stempel i alle pass, 9 personer som vi var. Fiskesuppen var god, men jeg kunne spist hele kasserollen alene. Sovnet momentant kl 21:00. som vanlig.
Dette var dagen jeg følte at det virkelig startet. Våknet, pakket, tok toget til Levanger og startet GPS’n der. Jeg oppsøkte kirken der for å få stempel i mitt pilgrimspass og der var det en begravelse for en kvinne på 47 år. Fullsatt kirke. I stedet for å vente, takker jeg inderlig for dagen jeg får og står der stille en stund og reflekterer over livet. Det kom en prest bort til meg og jeg fikk signaturen hans i passet, Dag Husby, før jeg la ut på de to milene jeg skulle gå.
Jeg gikk over en bro og startet med å gå feil retning. Ikke helt tilstede der, men med bedre humør. Fikk gå på en nydelig høyde, forbi asylmottak og inn i skogens mysterier. Etterhvert som jeg går kommer jeg mere i kontakt med det gudommelige i alt. Godt å ha den tilstanden der, for ofte trenger tankene på. Blandingen av lettelse og sorgen over at jeg måtte gi meg som artist og tapet av min bror, som døde desember i fjor.
Bestemte meg for å raste ved Alstadhaug kirke. Der var det nok en begravelse for en jente på 35 år. Fullstappet kirke. Pratet med mannfolkene som kjørte begravelses bilen, de satt på en benk i kirkegården og røykte. En vanlig arbeidsdag for dem. Jeg gikk ikke inn, men satt meg i prestegårdshagen og spiste min mat. En kvinne som bodde der kom og velsignet maten og jeg fikk gå på do inne. Gikk inn i kirken når alle var gått ut og fant stempelet selv og stemplet meg inn der.
Et nytt åpent landskap tittet fram og jeg trives veldig godt å det åpne. Nydelige hus å kike på. Langt å gå og en del asfalt. Det er drepen for mine knær, men jeg kom frem til Falstad til slutt, etter å ha gått til feil sted, også der. Alt var stengt der, men etter 10 minutter kom Bernt kjørende og hadde en kjølebag med en kald Dahls øl i. Den beste ølen jeg har smakt denne sommeren!
Eg e' på vandring 