• 1. oktober – 30. november 2018
• Tid brukt: 150:39
• Distanse: 501 km
• Været: Alt mulig

For å kunne ta grep må det foreligge muligheter til å gjøre det. Kortene jeg har dealet med de 13 siste årene har vært fatigue etter kreften, søvnapne og hepatitt C. I fjor gikk jeg på en smell og gav slipp på musikklivet. Jeg har ikke sunget en sang siden og jeg har ikke savnet det. Merkelig nok for det var hele livet, trodde jeg. Det ble en lettelse og en sorg om hverandre.

Jeg fikk en hestekur som tok knekken på Hepatitten, den kostet skattebetalerne millioner og jeg fikk en søvn-apne maskin, som jeg egentlig grein meg til, for jeg hadde bare 13 pustestans i timen, men disse stansene får hjernen til å våkne hver gang, heldigvis kan du si, så passer kroppen på, men dårlig nattesøvn gjorde meg helt totalt utslitt. C-PAP maskinen virket og det kom noen krefter tilbake. Da først kunne jeg ta et grep. Jeg bestemte meg for å gå 50 mil med 10 kilos sekk rundt omkring i Trondheim i oktober og november, versting månedene.

Når jeg vandrer kommer formen og gleden. Takknemlig for at det er mulig å kjenne form-økning igjen og jeg fikk tro på at jeg kan få fred og føle meg bra igjen. Jeg kjøpte meg to måneders busskort og dro med AtB-bussene til endestasjonene. Bernt hjalp meg å lage løyper på Open Street Map, så jeg følgte kartet 2 mil og tok bussen hjem fra stedet jeg endte opp på.

Det ble en uforglemmelig reise fordi jeg oppdaget byen jeg har bodd i 35 år av mine 55 år. Jeg trodde jeg hadde sett det meste, men det viser seg at man kan oppdage noe nytt hele tiden, avhengig av brillene man ser med.

Særlig likte jeg å vandre på Byneset-siden og på Øysand.

Den første turen 1. oktober var til Bosbergheia sammen med min sønn John Arvid. Vi brukte lang tid og gikk i mørke til Lian. På de siste turene gikk jeg fortere, men dagene ble kortere pga lyset. Aller siste turen, 30.11.,stilte mine venner opp og gikk med på sjarmøretappen. Vi koste oss med champagne og hadde fakler det siste stykke.

I løpet av disse milene, skjønte jeg at jeg skulle vandre mye fremover. Ikke alle behøver å gjøre det samme som meg, men å gå er et lav terskel tilbud som passer utmerket for utslitte. Man kan lytte til kroppen og bestemme sitt eget tempo. Derfor smart å gå aleine, som en regel, da er man mest i kontakt med behovene.

Artig at så mange følgte meg på facebook og at Adressa ble med noen timer på tur. Virker som om andre ble inspirert til å se seg om i nærmiljøet og fylle på steg på skritt telleren. Aldri en dag under 10 000 steg, men på en «hvile-hvile-dag» er det tillatt med 2-3000.

Innsikt: Å sette seg et mål som man helt sikkert kan klare med litt viljestyrke, er motiverende.