Dag 2: La Storta – Formello

Den 4. oktober 20215. oktober 2021 av Betty Stjernenpå 01: Stiklestad-NidarosLegg igjen en kommentar

4. oktober 2021
Distanse: 19.9 km (Totalt 45.4 km)
Tid brukt: 6:10
Innkvartering: La Scaletta

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Substansen i oss er hvem og hva vi er, uavhengig av inntekt eller innpakning. En container er en container og det ser ut til at folk visker ut essensen der. Bundet opp av noe som er innlært, i en falsk verden, hvor ting og tang er viktigere enn å være solid selv. Fra egoets ståsted ligger tilfredshet i hva man greier å kare til seg, men hvis man ikke er solid selv blir ikke tingene annet en erstatter eller en kamuflasje over et tomt liv. På sett og vis kan man si at inni et tomt liv skjer det en hel del følerier som engstelse for å ikke greie å få til mer, misunnelse, moral, kritikk, meninger og stagnasjon. Skal man ut av containerens klamme og komfortable grep må man ha integritet og være modig. For et eller annet sted inni oss selv vet vi når vi er feige, når vi lyver for oss selv, når selvrespekt ikke er som den burde være. Vi vet når vi er grådige og at det ikke er slik vi vil være. Vi vet når meningene våre om oss selv og andre er så regide at kjærligheten forlengst har forlatt hjertet, styrt av egoets formaninger om hvordan ting burde være i stedet for å akseptere slik livet fortoner seg og i virkeligheten er.

Redsler gjør oss små og gniten. Redd for å miste goder, slippe taket på eiendeler, redd for andre mennesker, andres egoer, men til sist skal vi gi slipp på alt som er. Folk sitter i hver sin container og er redde for å gi slipp på godene. Så leker folk spillene med hverandre. Ego mot ego, uten egentlig kontakt med hverken seg selv eller andre. Bare veldig utenpå og veldig fjern.

Å bruke opp et helt liv på å stenge ute det vanskelige eller smerten gjør folk syke. Hvis vi aldri avvikler egoets grep og aldri slipper til øyeblikkets bevissthet blir vi aldri modige og vinner aldri vår egen selvrespekt og vår egenverdi.

Å være ærlig med seg selv og andre er den største gaven. Jeg slutter aldri å undres over hvor lite populært det er.

Så disse kvalitetene som ligger i ha arbeidet med seg selv gir tilgang til det virkelige livet, til skjønnheten, til det vakre og ukompliserte øyeblikket.

Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.

Vi er namoader. Vi har gått i tusenvis av år. Bilen har bare kjørt i 100. Når du vandrer går du inn i livet. Det som slipper taket er det ego drevne mønsteret og du får tilgang til åpenheten.

Hva er vitsen med å stenge ute det virkelige livet, stikke av fra seg selv, late som om man er noe mer enn det man er, ikke våge å være ekte hvis det fører til mer isolasjon og smerte? Hvor ofte er man uekte fordi man er redd for å ikke bli likt? Denne barnslige usikkerheten gjør at vi bare fortsetter å begrense våre egne liv.

Hvis vi ikke vil bli likt, våger vi ikke å ta sjansen på å være ekte. Men vi finner aldri fred med oss selv hvis vi er feige i våre egne liv. Vi velger heller å kysse andres knær eller være underdanig for å ha en posisjon i dette spillet som det kollektive egoet driver med. Men vi vet det innerst inne, vi kan ikke lure sjelen.

Vi kan kysse andres knær et helt liv, men vi mister all selvrespekt, all egenverdi, all kjærligheten, all tilgang til livet.

De siste kilometerne av vandringen er alltid en intens greie som krever tilstedeværelse. Noe så enkelt som å ikke snuble fordi man er uoppmerksom. Øvelsen er å praktisere intens oppmerksomhet på øyeblikket. Det hjelper mot den fysiske smerten også. Det gjelder å ikke å fortapte seg i sutring, tanker eller blokkeringer som egoet fremkaller. Har du fått smaken på essensen, alt bakenfor det tillærte, kan du ikke slutte å ha skjønt hvordan det henger sammen. Man har jo fremdeles valget og kan velge å la egoet dirigere, men man føler seg ikke bra med det. Dette gjenspeiler seg i alt man gjør, det er kvaliteten i oppmerksomheten som bestemmer om det du opplever blir verdifullt. Da jeg oppdaget dette, var det ikke så farlig lenger om egoet følte seg mislykket som artist eller karrièren min som barnevernspedagog ble kneblet av en psykopat. Det ble underordnet, fordi opplevelsene når jeg makter å være tilstede ble det viktige.

Gud forby å sitte fast i et bittert ego eller være et offer for det som har skjedd under mindre forståelse og mere kaving i fortiden.

Disse ideene i hodet er det jeg har mistet på veien, og det er egentlig alt som har skjedd.

Å være, mere fryktløs er en god ide, det er med å løse opp det dysfunksjonelle og kritikeren er mer og mer satt til side. Det er en sann fornøyelse. En ekte fornøyelse. Den fornøyelsen kan ikke kjøpes for noe, men er resultatet av hardt arbeid med å holde fokus og være åpen for hva livet egentlig er.

Med denne indre jobbingen som for min del, best gjøres vandrende blir jeg veldig klar over det lille barnet som egoet elsker å synes synd på, men det er så meningsløst å spinne på den samme historien, mens den tilmålte tiden jeg har fra ung til gammel svinner hen ved dens side. Det er jo fryktelig rart at man er redd for å miste historiene, redd for å være aleine, redd for å leve, redd for å dø, mens det vi egentlig mister hele tiden og ikke er redd for å miste, er selve tilstedeværelsen i selveste livet.

Når jeg beveger meg tilstede, må hjernen tenke ut i fra det nye perspektivet og det er mye rikere opplevelse, men slitsomt fordi jeg er så vant til å falle tilbake til containeren og dyrke det gamle.

Godene av å ha jobbet med tilstedeværelse er at jeg bruker ikke lang tid på det praktiske, det er få oppgaver som får gnage på meg. Det er lite som bekymrer meg og med denne vunnet friheten våger jeg å være i min aleinehet også når jeg vandrer. Men jeg går med kniv i lommen, hvis jeg må forsvare meg, såpass skremt har jeg blitt av alt jeg har lest og sett på tv. Dessuten har jeg en tillitsbrist, men på vandring får den også bein å gå på, for det har aldri skjedd noe gale.

Så i stedet for å beskytte og stramme strikken rundt de negative tankene forsøker jeg å gå av meg det tillærte med tilstedeværelse. Absolutt ikke gjort i en vending.

For hvis du alltid kontrollerer opplevelsene du skal oppleve, hvordan skal du da komme bakenfor det dominerende egoet? Hvordan kan du da være åpen for det som egentlig skjer?

Ihvertfall flyter livet bedre når livet får lov til å virke.

Å slippe taket på bindingene og historiene er det vanskeligste av alt, for noe inni oss er redde for å forsvinne, men utholdenhet og nyskjerrighet er to gode egenskaper og aldri la seg forlede av egoets forsmedigelse av det man gjør.

Så en ting er den fysiske smerten, men den psykiske smerten er også et symptom som ikke skal skuffes bort. Det er en god guide hvis man tar den alvorlig og den bringer deg tettere på din egen sannhet.

Vi må altså bevege oss utenfor containeren og akseptere smerten som signaliserer og gir deg muligheten til å bringe deg tilbake til det egentlige, for du som meg, er egentlig født helt i orden, vi har bare latt oss forlede noen år.

Innsikt: Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har rundt oss, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.

*Rødt: Ruten fra 2019. Svart: Dagens rute.*

Når livet gir mening

Den 14. november 202016. november 2020 av Betty Stjernenpå Alle veier fører til Rom

Vi har ikke hatt mennesker på besøk i år av mange årsaker, men når vi først inviterer, står de som vandret med meg et stykke på veien til Roma, som soleklare gjester.

50602587312_d7fe2086b5_o — *Fra venstre: Bernt Marius Johnsen, Grete Ekeberg Henriksen, Tore Henriksen, Aasne Gram, Aage Gram og undertegnede.*

En ære! Tusen takk for følget dere vakre mennesker! Det er ingen selvfølge noe som helst. At dere så potensialet i meg og ville følge meg på min vei, så jeg kunne finne ut av veien og meg selv. Dere støttet meg med kommentarer, som mange gjorde og alle er gull verd, men helt spesielt, dere dro på dere vandreskoene og investerte i tid på min vandring i form av tilstedeværelse.

Vi gikk forbi hjemmet mitt på Ranheim to ganger, dvs gikk samme strekket to ganger, en gang med John Arvid og en gang med en pilgrimsgjeng, som Aage organiserte.

Undres ennå på hvorfor ikke noen på min egen alder, som jeg oppfattet som nærkontakter, ikke hev seg med, men det kan sikkert forklares med at de er i arbeid og bare har 5 ferieuker og vil bruke de annerledes, men hadde det vært meg som hadde en venninne som gikk til Roma, ville jeg sporetresk ha slengt meg på. Det er ikke ofte noen går et halv år+ gjennom Europa. Men en ting visste jeg, at det skulle ikke være jeg som skulle bære initiativet og invitasjonene, det er nettopp en del av det jeg vandret i fra, min egen rolle som investor i alt og alle, den som leder an, den som inviterer, den som tar i et tak, nettopp dette, måtte jeg vandre meg ut av. Min egen svamp på å la andre bli inkludert i alt, rundt meg.

Da er det særlig hyggelig når noen velger meg og støtter meg med sitt nærvær som har den største verdi.

Størst av alt ønsket jeg meg å få til denne reisen var mest mulig alene, fordi jeg ikke hadde kontakt nok med egen base, min egen støtte til meg selv, selvomsorgen og den finnes ikke noe annet sted enn på innsiden. For å få til et godt møte med innsiden er det ingen andre alternativ enn å vie oppmerksomheten til stillheten. Tåle egenværen. Men Bernt sin kunnskap om kart ble for fristende og han bidro hver eneste dag. Jeg valgte å være åpen for at andre ønsket seg meg, å bidra på min reise, men største ønske var en god helse, et godt liv, være en trygg og ansvarlig alderadekvat voksen resten av livet og for det måtte jeg gå langt. Og Tore sin ankomnst til Tyskland var som å finne en venn på veien. Hans energi bar oss gjennom slitsomme etapper over grensen mellom Tyskland og Østerrike.

Jeg trosset tusenvis av redsler på veien. Jeg gråt meg i søvn mange ganger, i visshet om at vandringen ville føre meg hjem. Veien hjem til seg selv er uransakelig og en del av min vei ble å vandre. Sette en fot foran den andre og ikke gi seg. Utholdenhet, viljestyrke ble opparbeidet mens jeg travet avgårde, med visshet om at alt blir bedre enn det var. Uføretrygdet, overvektig, vonde knær, sutring og gnaging, barn som forlot redet, mann som trives i sin jobb og selv ha opplevelsen av å ikke ha en betydning ble i overkant kvelende og selvdestruktiv. Naboene som dro til kontoret hver morgen og igjen satt jeg og ventet på et eller annet som aldri kom, det var bare å komme seg avgårde ……

Være åpen for hva livet kunne by på, selv om det innbefattet mye smerte og i møte med min egen sutring og lidelse ble vandringen en befrielse av dimensjoner jeg ikke ante skulle komme. Et hvert legekontor burde hatt en kvinne som har vandret til Roma som ansatt, hvor resepten var antall meter de skulle gått for å befri de fra sin egen lidelse.

Det finnes tusenvis av vandrere, vi er gamle nomader, det ligger i naturen, vi er født til å gå. Å vandre var jo måten å reise på over land. Folk ble også pålagt å vandre så og så langt, som avlat for syndene sine (noen kunne til og med betale andre for å gjøre botsvandringen for seg) eller som oppfordring for å få til en endring.

Amerikaneren Henry Thoreau skrev essayet «Walking» om å gå i 1883:

Of course it is of no use to direct our steps to the woods, if they do not carry us thither. I am alarmed when it happens that I have walked a mile into the woods bodily, without getting there in spirit. (Henry Thoreau: «Walking», 1883)

Mitt mål var ikke Roma, det var å være tilstede i vandringen.

De små vandringene i eget område er like så viktig som å gå til Roma. Lære seg å se det friske i den nye dagen. For hver eneste dag er det noe nytt å se.

There is in fact a sort of harmony discoverable between the capabilities of the landscape within a circle of ten miles’ radius, or the limits of an afternoon walk, and the threescore years and ten of human life. It will never become quite familiar to you. (Henry Thoreau: «Walking», 1883)

Jeg har ikke holdt noen foredrag, jeg har ikke ønsket meg å dele noe særlig av erfaringene, tankene og opplevelsene jeg har gjort på veien, i etterkant. Det har vært mye å fordøye og jeg har vært tvunget til å være åpen for det reisen ville fortelle meg i stedet for at jeg skulle «flashe» alt som skjedde som et slags show.

Sammen med disse 5 nevnte menneskene, som alle er godt voksne fikk jeg fullendt min vandring. Det gav energi at noen var villig til å følge meg.

I tillegg ble jeg backet opp av en ung mann. Særlig skal jeg fremsnakke min sønn igjen og igjen, John Arvid, som betegnes som en seig jævel vedrørende utholdendhet i antall mil. Han er en sann gave å være på tur med. Han går sammen, men alene. Han ser og tar bilder av ting jeg aldri ville sett foruten. Han krydrer tilværelsen med sitt nærvær.

Og min kjære søster Gry Annett, dukket opp i Bolsano. Hun eier et hus i Abruzzo i Italia, tok toget nordover og overrasket meg på hotellet. Et godt døgn på min vei. Hun snakket hele tiden mens hun gikk og jeg var takknemlig hele tiden for tiden vi fikk sammen, som voksne i våre liv.

Og så en takk til de som faktisk stilte på sjarmøretappen inn til Vatikanet, Vilde og Ruben, og til de andre sønnene mine som var der i ånden.

Ett år er gått og jeg fatter ikke i dag at det er mulig å gå så langt. Det er mange som har sagt det til meg og jeg er helt enig, det er sykt langt fra Stiklestad til Roma, nærmere bestemt 404 mil, men det gikk som en drøm, som om jeg ble båret dit, sett i etterkant: en vilje av stål, av en ukuelig kraft, og en oppgitt konflikt mellom det bildet av livet, av realiteten, som er i orden og det som til stadighet hentet meg inn, men som ikke gjør det mere, fortiden som var i uorden. Jeg har brukt alt for mye tid på å forsøke å reparere det som var, i stedet for å være.

På mange måter har jeg blitt tvunget til en slags pensjonisttilværelse, fordi jeg er erklært ufør, men jeg har funnet en form og akseptert min egen indre kraft slik at jeg kan skape disse ordene, som er av svært liten betydning i den ytre verden, men hvem bryr seg?

Jeg kan akseptere min uførhet, men ikke å trekke meg tilbake.

Fra punker til pilgrim, en spennende reise!

Neste prosjektet er på Shikoku i Japan. Sparer penger og leser meg opp i bøker og blogger. Det er 88 templer fordelt på ca 40 dager. Skal sørge for vaksine først og et par julaftener til før jeg kommer meg avgårde og avgjort en 20 kilo lettere kropp.

Innsikt: Å gå er en undervurdert gave som krever og gir i samme øyeblikk.

Stiklestad-Roma: Oppsummering

Den 15. august 202015. august 2020 av Bernt Marius Johnsenpå Alle veier fører til Rom2 kommentarer

Nå har Betty fullført vandringen fra Stiklestad til Roma. Hun har gått hver eneste meter, over 4000 km. Har det vært nødvendig å bruke buss/tog/taxi har hun alltid reist tilbake og startet vandringen der hun slapp. Så vidt meg bekjent er hun den eneste som har gjort dette i moderne tid.

Strekket Stiklestad-Lillehammer ble gått bitvis i 2018, 2019 og 2020. Strekket Lillehammer-Roma ble gått som én vandring i perioden 29. april – 16. november 2019.

Ruten fulgte i grove trekk St-Olavsleden fra Stiklestad til Trondheim, Gudbrandsdalsleden fra Trondheim til Oslo, Hærvejen i Danmark fra Fredrikshavn til grensen mot Tyskland. Via Jutlandica fra grensen til Stade og Via Romea Germanica fra Stade til Roma. Rutene ble ikke fulgt slavisk og det ble ofte gjort egne tilpasninger, bl.a. av hensyn til overnattingssted og dagsform.

Noen fakta fra turen:

4033,7 kilometer tilbakelagt
204 vandredager
1410 timer og 32 minutter med vandring
3 par sko ble slitt ut (Et par Hoka One One Tor Ultra og to par Hoka One One Sky Kaha)
2 mobiltelefoner (den første sviktet i Nord-Tyskland og måtte erstattes)
14 par gummiknotter til vandrestavene ble slitt ut

Noen erfaringer:

6 vandredager og 1 hviledag fungerer best som rytme. Vår erfaring er at 7 eller flere vandredager blir for mye og 5 eller færre blir for lite. Var dette noe som våre forfedre også erfarte tro? De var jo nomader.
Sør for Danmark nytter det stort sett ikke å bruke telt. Det er for langt mellom campingplassene – de er tilpasset bilismens århundre – og camping i utmark er rett og slett forbudt. I Danmark går det greit p.g.a. nettverket med leirplasser som forvaltes av Naturstyrelsen.
Danmark har også en serie herberger langs Hærvejen fra Viborg og sørover. De varierer i kvalitet, spesielt etter at støtten til drift av disse ble tatt bort for et par år siden. Men, det er rimelig overnatting: DKK 100 pr. natt i 2019.
Vi benyttet oss ikke av nettverket med stort sett private pilgrimsovernattinger langs Via Romea av to årsaker:
1. Distansen mellom de lå på mye på 30-45 km, noe som ikke passet inn i vår vandrerytme.
2. Det å bo privat er (i alle fall for oss) sosialt slitsomt (F.eks. å fortelle om vandringen og planene og hvorfor vandring til fremmede hver eneste dag)
Booking.com fungerer godt til booking av overnattinger langs leden. Men en må finne seg i variasjoner i pris, alt fra EUR 30 til EUR 200 pr natt (men «you get what you pay for», så enkelte netter på et luksushotell gjør veldig godt for en vandrer).
Tyskland, Østerrike og Italia har et godt utbygd buss- og jernbanenett, så det å ha et pensjonat/hotell som base for et par dager for så å reise til og fra start/ende-punktene fungerte fint mange steder.
En daglig rutine med klesvask er nødvendig når man skal gå i månedsvis. I Tyskland, Østerrike og Italia selger de hendige tuber med håndvaskemiddel til klær og hotellrommene (i alle fall i Tyskland og Østerrike) har ofte en sånn radiator på badet som er egnet til klestørking. Dermed kan man vaske litt klær på kvelden og ha de tørre til neste morgen. Ellers så var det å henge klærne (det er jo snakk om et par plagg som regel) på sekken og tørke mens man går.
Planlegging av daglige etapper med Openrouteservice (velg «outdoors» som kartlag, så blir vandreruter synlige) som så lastes ned og legges inn i Locus Map på telefonen for navigering fungerte bra. En kan også lage daglige etapper med Locus Map, noe som ble gjort en gang i blant.
På forhånd las vi bøkene til Synnøve Skåksrud og Øyvind Østang, og utav å lese de avledet vi at:
- Ta hensyn til kroppen og ikke overanstreng den, gå heller om nødvendig kortere dagsetapper enn de som er stilpulert inn i beskrivelsen av ledene.
- Ikke avtal å møte venner som skal vandre med fra et bestemt sted på en bestemt dato. Det blir det bare stress av. Når f.eks. Bernt eller Tore skulle vandre sammen med Betty måtte de pent reise dit Betty befant seg, hun skulle ikke tilpasse vandringen til slike avtaler.
- Sørg for å ha litt mat i reserve tilfelle det skjærer seg med middag dit du kommer (f.eks. kjøkkenet er stengt for kvelden, eller det viser seg at overnattingsstedet ikke har servering likevel). Å legge seg sulten etter en dags vandring er ikke bra. Real Turmat veier lite og er næringsrikt og varmt vann får man alltids tak i.

Vandringen fra Stiklestad til Roma er fullført! (204: Sel – Otta)

Den 11. august 202014. august 2020 av Betty Stjernenpå 04: Hjerkinn-Otta

11. august 2020
Distanse: 16.8 km
Tid brukt: 5:10
Total distanse: 4033.7 km
Innkvartering: Rondane Høyfjellshotell

4033,7 km er svaret på hvor langt det er å gå fra Stiklestad til Roma, ihvertfall med mine steg og på min måte.

Nå er det gjort. Det er tilbakelagt.

Innspurten setter meg på takketaletanker:

Bernt har jeg takket nord og ned, og jeg gjør det gjerne en gang til. På denne vandringen har han bidratt med sine kartkunnskaper, booking, planlegging, sin overstrømmende kjærlighet og ønske for at jeg skulle lykkes. Takk du vakre solide mann.

Ruben, min yngste sønn, og hans samboer, Vilde, sparte til fly og bosted av sine studielån, midt i eksamenstiden kom de og tok meg i mot i Roma. Fra Valle Aurelia til Vatikanet viste Ruben oss vei, Ruben som er oppkalt etter Ole Paus sin sang: Ruben bærer lyset, bokstavelig talt bar oss frem til Petersplassen. Kunne jeg ønske meg noe mere? Spennende å se min yngste sønn så drevet av begeistring for historien i Collosseum og Forum Romanum. Mange gode stunder fikk vi. Jeg glemmer det aldri. Tusen takk.

Jeg vet at Per Kristian og John Arvid ville kommet hvis det ikke var for at eksamen og et skoleprosjekt kolliderte med datoen. Tusen takk for støtten underveis.
Elsker dere alle.

Så er det Tore, min treningskamerat, som kostet på seg å fly til München og følgte oss inn i Østerrike. 3 tøffe vandredager. Helt uvurderlig. Glemmer det aldri, en ære!

Så kom Nikolai på å fyre opp søsteren min og hun dukket uventet opp i Bolsano og følgte meg på en dags vandring. Et godt møte. Takk til dere begge.

John Arvid gikk noen dagsetapper, fra Hommelvik til Grilstad og fra Nidaros til Øysand, videre vandret du med meg fra Oppdal til Hjerkinn i tillegg. Mange utrolige og slitsomme øyeblikk og turen opp til Ryphusan, hvor jeg følte meg som et slakt, løste du fint opp med ditt nærvær En fjellets mann. En gave, en ære, tusen takk!

Åsne og Åge vandret med meg fra Kvål til Lundamo og var arrangører av en del av strekket jeg deltok på fra Falstad til Trondheim. Takk til dere!

Takk igjen, til min vandrevenn Tore, som stilte med kone Grete og vandret med meg og Bernt fra Hjerkinn til Dovre. Vi bodde på den aller beste av alle plasser, Hageseter. Vi spiste moskus og supper laget fra en annen verden og vi hygget oss en hel masse. Litt godt vær fikk vi, pluss litt vind og blest, i motsetning til inngangen til Østerrike, den mest værmessig utfordringen av alle. Takk for følget!

Det aller beste var at alle medvandrerne var sjøldrevne i alt fra iniativ til gjennomføring. En gave!

Dagen i dag ble en av de beste. Åpent landskap i strålende sol, egentlig litt for varmt, men hvem kan velge?

Vi startet fra Sigrid Undset sitt skrivested Laurgård, der hun produserte Kristin Lavlandsdatters historie og til min store glede møtte jeg en åpen kirke, en sjeldenhet.

Der fikk jeg siste stemplet i pilegrimspasset og sunget Amazing Grace og takket for meg. En god start på siste etappe.

God energi i starten. «Gunnet» på 5 km og satt i vannkanten og inntok en snaps og en bar. Etter 10 km ønsket vi oss en benk og hadde jeg vært millionær, skulle jeg kvittert ut denne vandrinen med en donasjon til steder å sitte for vandrere, foreløpig får det bli med tanken og ønsket.

Siste kilometerne lugget i formen. Ønske om at det skulle ta slutt og ønsket om at det skal vare, men det var ikke vanskelig å godta at det endte godt, med en video-show-off og med verdens beste støtte ved min side.

Vi ble fraktet med taxi til Rondane Høyfjellshotell, til en 5 rettersmiddag som akkurat i skrivende øyeblikk er fortært. Vanvittig bra finale.

Etter dette skal vi selvfølgelig hjem i selvpålagt karantene. Vi har bodd på 3 ulike hotell, brukt kollektiv transport og taxi, det skulle bare mangle.

Jeg har gått lengre enn langt, på mange forskjellige vis, men nå har jeg endelig kommet lenger enn til porten av min barndom, der de forlot meg uten forklaring. Jeg har vokst. Jeg har levd. Jeg har stått i meg selv og gått videre hver gang det buttet skikkelig i mot og mest av alt har jeg funnet en utrolig stor glede inni meg selv. Jeg har ikke blitt mer religiøs enn jeg var. Jeg tror ikke på Gud som en «cosmic bellboy». Jeg vet at en kraft finnes og noen kaller det Gud og da vet jeg at Gud bor i oss alle. Kraften og det guddommelige har bært meg hele veien. Tilstedeværelsen har gitt meg mer tilgang til det guddommelige inni meg selv.

Verden skal ikke betale for uretten jeg har følt har blitt påført meg. Verden skylder meg ikke noe. Det er bare jeg som skylder meg selv mere selvrespekt og en veldig stor takk til alt i verden som er i orden. Med denne forståelsen slutter vandringen på Otta. Norges Roma, for mitt vedkommende.

Jeg møtte en ung lege på et Herberge i Danmark, som kjørte en minimalistisk sykkelprosjekt ut av sin egen hverdag, han sa: «håper du finner det du søker og kanskje endrer det du søker seg».

Det har det gjort. Jeg er gladere uten å vite hvorfor.

Innsikt: Veien er en god læremester!

P8111365 — Nord-Sel kirke og Kristin Lavransdatter

203: Dovreskogen – Sel

Den 9. august 202013. august 2020 av Betty Stjernenpå 04: Hjerkinn-Otta

9. august 2020
Distanse: 12.5 km
Tid brukt: 5:27
Total distanse: 4016.9 km
Innkvartering: Thon Hotel Otta

Nest siste etappe.

Startet fra Vollheim camping i strålende sol. Rolig gange for å tre inn i den meditative gyngingen og det funker fint i dag også. Tittet tilbake til 9. august i fjor, hvor det var etappe 113 til Munnerstadt. Da gikk jeg 16 kilometer, som er lengre en alle etappene vi har vandret på dette strekket mellom Hageseter og Otta.

Gikk og ventet på den store utfordringen i dag, den som gjorde at jeg ikke kunne få til dette strekket i fjor, pga snø. Heldigvis var det sant at det ville vært ufremkommelig der i mars i fjor. Jeg koste meg med at det var rett valg vi gjorde for det var noen kilometer som var skikkelig utfordrende. Langs et jerbanespor, opp mange bratte trapper, gjennom busk og kratt, med bringebær som bugnet rundt oss. Gaver!

Jeg jobbet så hardt at jeg var kvalm etterpå og dermed kan jeg vel begynne å skrive om vektutfordringene.

På reisen til Roma, la jeg på meg 5 kilo. Jeg vet at mange tenkte at jeg kom til å bli tynn som en strek av å vandre så langt, men det skjedde altså ikke. Det finnes jo 1000 forklaringer, men den hyggeligste er jo at alt smaker jo så godt. Hjalp ikke at i Italia var frokosten Croissanter og lunsjene var hvitt brød med ost og skinke, påfølgende med en kaffe med Sambucca i osv osv.

Etter Roma, gikk jeg opp 8 kilo til. Spiste det samme, beveget meg mindre.

Det er ikke noe å være overrasket over. Kosthold er nøkkelen. Jeg hadde en tanke om at jeg muligens kunne tape noen kilo på veien, men jeg vet jo bedre.

Det interessante er at jeg har vært i India 4 ganger, på en helsefarm, de siste 5 årene. Har gått ned 7 til 10 kilo hver gang, men har like raskt gått opp de samme. Jeg har oppriktig trodd at jeg har gjort jobben i 10 år. Startet med et kurs på Betania for overvektige, påfølgende kurs for utslitte folk og etter det, deltatt i en gruppe for å forsøke å finne kjernen til problemet. Det fant jeg altså ikke. Jeg har manipulert hjernen min til å tro at jeg gjør jobben, men jeg har ikke egentlig skjønt hva som var galt.

Kan føles urettferdig, men det er bare sutring og det interessante er at nå tror jeg at jeg har forståelsen.

Med andre ord: Nå tror jeg at jeg har sett lyset. For å kunne gå ned i vekt trengs 5 ting:

Holdning
Ønske
Gjøre jobben
Forstå hva som er galt
Gi slipp på gamle strategier og overlevingsmønstre.

Det er de to siste punktene jeg har manglet. Jeg har ikke skjønt hva som var galt og det har vandringen hjulpet meg å få tak i. Jeg har ikke sluppet taket i de gamle strategiene og overlevningsmønstrene og det har også vandringen lært meg å gjøre.

Jeg kan velge å dele noe her: Jeg har eksponert meg hardt via media og musikken og det koster ofte mere enn det smaker. Det gir et sug, som jeg oversetter til sult og dermed har jeg bedøvd suget med å spise for mye.

Jeg har organisert, invitert og vært en svamp på andre sine livsutfordringer og fjernet meg fra mine egne.

Alt dette bunner i en slags størknet toleranse. Jeg har latt meg bruke, for kanskje å være viktig. Jeg har mye innsikt i saker og ting og når folk sier at de vil forandre noe i livet sitt, har jeg villig latt meg forføre med min gamle kunnskap som sosialarbeider. Selv om jeg inni meg har tenkt: «Nå bør takstameteret gå», har jeg grenseløst forført meg selv ut i uføret.

Det hadde vært morsomt om det endret noe for andre, men det jeg har funnet ut, er at folk stort sett bare vil prate om det og ikke gjøre jobben. Og jeg forstår at det er vanskelig å gjøre en jobb, hvis man ikke forstår hva som egentlig er galt.

Det er ikke andres sin feil, det er jeg som har vært svampen, så det siste året har jeg ikke invitert noen til noe som helst, og heldigvis for denne prosessen gang, kom koronareglene og jeg kunne bruke det for alt det var verdt til sosial distansering og en videre prosess for å møte på disse vrangforestilligene og mine egne unnvikelser for å få til det jeg vil for en bedre helse.

Jeg kommer ikke til å vandre mer hvis jeg ikke får til å gå ned i vekt, men med min nye innsikt og positive endringsstrategi for meg selv, kan det hende jeg lykkes.

Jeg har jo ikke fullstendig vært isolert, for 2 ganger har jeg/vi blitt invitert til middag. Jeg har ikke bitt på agn (f.eks. «vi må da få til å treffes en dag») som ofte har resultert i at jeg har tatt ansvar. Men jeg har sagt ja der jeg ble buden. Da har jeg opplevd at folk virkelig har sagt en konkret dag og et klokkeslett og det er lett å forholde seg til, og det var selvfølgelig etter at landet åpnet litt opp. Jeg har absolutt ikke gått på konserter, det er mitt samfunnsansvar å holde avstand, men jeg har sett mange digitale konserter og vippset mine bidrag. En gang greide jeg ikke å la det være, da var det demonstrasjon for Black Lives Matter på Trondheim Torg og jeg måtte bare være med, men jeg brukte munnbind og holdt distanse.

Den indre arbeidsomme prosessen med å se på historiene (som man forteller seg selv) og forstå mitt eget ansvar for å la være å bruke de som et skjold mot dagene som kommer har fungert bra. Jeg har forstått at jeg har oppført meg på følgende måte:

De som har avvist meg har jeg forsøkt å ta i mot, inni meg. Det dustete håpet, de idiotiske forventningene som har fungert som fôr til å opprettholde følelsen av svik og utenforskap har jeg håndtert på en mer moden og aldersadekvat måte.

Det finnes enkle grep, som er grusomt vondt å foreta, som f.eks å slutte å gratulere folk med dagen som før på femte året ikke gratulerer meg tilbake. Grunnen til at det er vanskelig er jo at hjernen har lyst til å gjøre det den alltid har gjort, men følelsen det gir har en bismak. Jeg kjenner grusomt mange som står i hjelperoller til folk, som selv er overvektige og triste, tynne og frustrerte, men som ikke har denne innsikten og som sosialarbeideren i meg har så lyst til å si hva de må gjøre, men jeg har jo ikke orket disse enkle grepene selv. Fordi det gjør vondt å velge bort, vondt å stritte i mot gammel væremåte.

Jeg kunne gitt tusen eksempler på sånt, men her sitter jeg på et hotell etter nest siste vandring, en reise som har kostet i kroner og øre og i masse bearbeiding av gammelt rask.

Saken min er at jeg 3 måneder etter vandringen endte opp i fedme grad 3, har gjort en livsstilsendring og kommet med ned i fedme grad 2. Jeg drasser på gammel beskyttelse.

Kan nevne et eksempel til: Jeg kjente meg rasende pga noen naboer som ville ha kjettinglås på et lekestativ der vi bor for å hindre at «fremmede» brukte det. De ble selve symbolet et ekskluderende samfunn som jeg vet bunner i deres angst, og den gamle punkeren i meg reagerer på sånt. Men det jeg gjorde var å spise 3 knekkebrød med mye pålegg, men jeg kjente ikke at jeg hadde spist. Det var ikke sulten jeg var, det var sint, men jeg har lært meg å takle følelser med mat og det underlige var at jeg ikke husket at jeg hadde spist. Dette har skjedd mange ganger. Møte følelser med overspising og ikke huske det en gang, for jeg har forklart meg selv i 10 år at jeg har gjort jobben, men jeg har ikke skjønt hva som var galt.

Enkelt men dog så vanskelig.

Vi er noen levende mysterier. Vi er sammensatt, men det gjelder å oppdage sine egne selvbedrag. Noen må gå til Roma for å forstå dette.

Kunne ønske jeg var mer egoistisk, eller med andre ord: bedre til å ta hensyn til meg selv og få til å begrense og bremse «hjelperen» i meg. Det lille barnet i meg har blitt hjulpet fram av vandringen. Jeg greier det oftere og på en bedre måte, å huske på at i dette øyeblikket, hvis jeg er tilstede, med den jobben jeg har gjort, har jeg det bra. Veldig bra. Jeg trenger ikke å velge 50 års gamle løsninger, selv om de dunker meg ofte i hodet, fordi jeg kan de så godt, så har tilstedeværelses-øvelsene gjort meg mere observerende på de gamle mønstre. Jeg øver meg på å ta vare på meg selv.

Mange sier: «Det er ikke så farlig med overvekten din, du er jo så sprek» og brukt det som en sovepute. Jeg har villig lyttet til andres plager, trøstet og bært, men har følt at noe har vært ribbet fra meg etterpå, det har vært mitt eget verd, min egen selvrespekt. Som om den lille jenten i meg skulle få noe hun aldri fikk, men som jeg kan gi hennes som voksen.

Det er besnærende å forstå at det handler ikke om å forstå andre som idioter, men hvordan jeg selv ikke skal ta opp i meg andre sine utfordringer.

Vandringen i dag tok ikke så lang tid, men likevel har denne ettermiddagen blitt ferdig.

Innsikt: ja visst gjør det vondt å vokse

202: Dovre – Dovreskogen

Den 8. august 202013. august 2020 av Betty Stjernenpå 04: Hjerkinn-Otta1 kommentar

8. august 2020
Distanse: 11.6 km
Tid brukt: 4:29
Total distanse: 4004.4 km
Innkvartering: Thon Hotel Otta

Det ble buss tilbake til vandringens slipppunkt. Bussen gikk ikke før kl 13:00, så det ble en slakk morgen med butikkkjøp av proviant, og så møtte vi på første omtalte vandreparet fra gårsdagen i parken.

Var trøtt og tung i kroppen de første 5 km, hodet forbanner kroppsvekten og jeg utsetter temaet en dag til, men må bare si at det er på grensen av hva man kan klare i fedmegrad 2, men jeg har trent opp viljestyrken, så det går ennå og nå er det ikke lenge før denne reisen er over.

Vi fant den fine pilegrimsstien og plukket villjordbær absolutt hele veien. Fordi det bare var oss to ble samtalene slik vi bruker å ha de og med en lite sting av vemodig andektighet og gjennomgang av hva reisen har gjort med oss.

Ihvertfall har reisen bidratt til et dypere møte med ny visdom og en større brennende kjærlighet og oppmerksomhet for gaven: selve livet. Reisen har bidratt til å være oppmerksom på og ikke bli fengslet av de negative tankene og den forvirrede spinningen som hjernen ofte kan utføre. Reisen har bidratt til en mer nyttig bruk av de nødvendige avgjørelsene som hele tiden måtte gjøres i alle opplevelsene dag for dag.

Denne minutt til minutt opplevelsen har påkrevd en tilstedeværelse, som igjen har bidratt til et åpnere og ærlig hjerte i møte med de menneskene som jeg har møtt på min vei. Dette ser jeg på som den eneste nyttige måten å oppleve livet på, i stedet for å bare eksistere opp i tankene og regissere det som skal gjøres eller å bli sagt, uten å lenger «slepe» med meg alt det gamle. Friskheten har endelig fått være dominant. Ikke noen kalkulert atferd, men mere spontant og ekte, hvor ydmykhet og takknemlighet har blitt en større del av mitt hjerte og min atderd.

JEG EIER MEG SELV MER.

Å hver dag ta ansvar for selv, for å legge dagene tilrette for det ukjente har vært en dynamisk og vanskelig prosess, som jeg har ønsket velkommen. Reisen har gjort meg modigere til å møte livet uten å arrangere det i det vide og det brede. «Se hva som skjer» har vært en større greie.

En kort etappe i dag, men lang nok på en god måte. Topper det med en middag på Steak House. Nyter kvelden før nest siste etappe i morgen.

Innsikt: steg for steg, tilstede!

IMG_20200808_170211 — Lunsj ved 4000 km siden starten på vandringen

201: Hundyrju (Hjellseter) – Dovre

Den 7. august 202013. august 2020 av Betty Stjernenpå 04: Hjerkinn-Otta5 kommentarer

7. august 2020
Distanse: 15.2 km
Tid brukt: 7:09
Total distanse: 3992.8 km
Innkvartering: Thon Hotel Otta

Ganske så rett opp i starten, men som Guri på Hagaseter sin morfar sa det: «start i samme tempo, som turen avsluttes i». Et godt råd.

For hvert steg opp i høyden ble det litt kjøligere og selv om solen skinte, måtte vindjakken på. Kjenner jo at jeg drasse på ekstra vekt på kroppen og har mine sedvanlige styremøter rundt temaet, som jeg igjen utsetter en dag til i bloggen.

Et utrolig landskap, så åpent og nakent. Så langt øye rekker, ser man fjell med mose på. Fine stier å vandre på. Litt mye rødvin i går, men formen var ok.

I dag tok jeg meg sammen og delte med noen vandrere, som kom oss i møte, om den lange vandringen jeg har tilbakelagt. Synes alltid at det er et styr å forklare dette med etterslep-strekket som gjøres nå, men jeg hadde en god dag for å dele litt mere. Vi møtte på et par på det høyeste punktet, Allmannrøysa (1206 meter) som hadde vandret en del og lurte på hvordan Italia var å vandre i. Jeg delte litt og det er helt greit. Vi møtte en gjeng damer (og en mann) på felles tur, i regi av firmaet: Lev Nå. Vi delte litt og de delte litt og jeg vet bare med sikkerhet at en slik tur skal jeg aldri på.

Det mest interessante møtet var et par som var på dagstur. En mann og en dame, som stilte gode spørsmål vedrørende Stiklestad – Roma prosjektet. Han lurte på hva en slik tur kostet og siden jeg har spart på alle kvitteringene og ført regnskap, så var ikke det vanskelig å svare på. Dama, som har leitet bloggen opp og kommentert på Facebook, Ragne Sannes Eskerud lurte på hva jeg skulle gjøre da jeg kom til mål. Det vet jeg ennå ikke, men jeg foreslo en champagneflaske og en spa. Hun kvitterte med: «Hva med en hengekøyeovernatting». Det blir det ihvertfall ikke for har sovet mye ute i sommer, men jeg lover, jeg blir nok euforisk og glad.

For hele prosjektet har bare vært en sann glede og berikelse. Ikke alle kan gå til Roma, men alle kan lage sitt eget Roma, ta kontroll over de daglige gjøremål og lage seg «lommer» med luft, som er både utviklende, utfordrende, livgivende og ikke minst, som gir fred. Sjelefred. Det er vel det alle vandrere prøver på. Meditativ gange, for oss som ikke så lett kan sitte i ro, men som trenger stillheten for å høre hva sjelen vil, så vi kan lære oss å stole på at livet har en plan for oss. Vi som trenger å minnes på at livet er en vidunderlig dans og gave, som vi kan danse som vi selv vil og føle oss fri, Vill og Glad i.

Livet skal ikke bare være et slit og har livet blitt for slitsomt, så finnes det veier til Rom, som kan gåes og nåes og som er innafor.

Vårt følge tok bussen til Dombås og blir plukket opp av en sønn der. Vi, Bernt og jeg fortsetter ferden. Ikke mange dager igjen, hver meter har noe å fortelle meg og jeg lytter alt jeg kan, fordi hverken denne vandringen eller livet varer evig og jeg blir så inderlig minnet på mitt eget ansvar og min egen lyst til å være voksen og ansvarlig for det jeg får i gave: Hver en ny dag, gir ny innsikt, som jeg etterhvert greier å penetrere gjennom alt det gamle som ikke trenger mere plass i dette livet.

Vi ble fraktet til Otta av en av sønnene til eierne på Hageseter. I dag ble det real turmat og tidlig i seng.

Innsikt: hvert steg er viktig

200: Furuhaugli – Hundyrju

Den 6. august 202013. august 2020 av Betty Stjernenpå 04: Hjerkinn-Otta2 kommentarer

6. august 2020
Distanse: 15.3 km
Tid brukt: 6:34
Total distanse: 3977.6 km
Innkvartering: Hageseter Turisthytte

Startet på Furuhaugli, der vi stoppet i går. Hver meter av denne vakre reisen, som også livet er, betyr alt. Hver ny dag, hver ny avgjørelse forandrer reisen.

I dag kan jeg med glede fortelle at turen var lett. 8 timers pansersøvn gjør susen. Været var på vår side også og terrenget var slik at jeg slapp og forholde meg til mine 30 kilo for mye på kroppen. Kun et sted, gjorde det seg gjeldende, det var i helt ulendt terreng og da kjenner man seg selv på gangen.

En slik tur gir en god innføring i hvordan det står til fysiologisk og det er en nødvendighet å få seg en realitetssjekk. Hva vil man bruke livet sitt på? Hvor vil man ha gått og hvor vil man gå? Det man er kvinne over kan man bestemme, resten må man tåle at universet viser vei. Og alt som skjer på reisen vet man jo ikke. F.eks fikk vi godt gå-vær, vindstille, overskyet, og på slutten av vandringen tittet solen frem.

Det var spesielt høytidlig å gå kongeveien. Bernt, som kan historien spurte vennlig om han kunne få holde et foredrag og jeg takker han evig for hans gode hode og hans kunnskap.

Flyten i dag gjorde at jeg ikke ser mørkt på de fire neste dagene som skal sette et punktum for denne vakre reisen, som jeg aldri ville vært foruten. Stiklestad – Roma, det er da noe. Kunne jo nøyd meg med den etappen jeg gikk fra Lillehammer til Roma og sagt at det var godt nok, men det er fullt mulig å gjennomføre det hele. Kanskje en eller annen, en eller annen gang, går hele vandringen fra Stiklestad i ett til Roma. Da banker de denne reisen, men foreløpig står denne turen, gjennomført av meg, solid aleine, som enestående, utfordrende og med glede.

Kan anbefales alle som trenger et år av det daglige hjulet. Troen på hverdagen er tilbake fordi jeg fikk fred nok til å «gå meg til» en bedre utgave av meg selv.

Middag snart. Hagesenter leverer. Selve indrefileten på Dovre. Det åpne landskapet byr på det hele.

Innsikt: hver dag byr på nye eventyr som skal håndteres.

199: Hageseter – Furuhaugli

Den 5. august 202013. august 2020 av Betty Stjernenpå 04: Hjerkinn-Otta8 kommentarer

5. august 2020
Distanse: 13.7 km
Tid brukt: 6:28
Total distanse: 3962.3
Innkvartering: Hageseter Turisthytte

Da var vi pang i gang igjen med siste etappe fra Hageseter til Otta, for å Endeliggjøre Romaturen fra Stiklestad til Roma. Først gikk jeg fra Stiklestad til Hjerkinn i 2018. Like før påske i 2019 startet jeg fra Hjerkinn på ski, i lag med Bernt. Kort etappe til Hageseter, siktet mot Grimsdalshytta, men pga mye videverdigheter, ble vi hentet ut av Røde Kors i fjellet (kan leses om her) og måtte se bort i fra etappen, helt til i dag.

Resten av turen er vandret, fordi jeg startet fra Otta og gikk til Lillehammer før påske, etter påske, startet jeg fra Lillehammer 30. April og gav meg ikke før jeg ankom Roma 16. November. Den lengste etappen av de alle.

Nå snakker vi en ukes tur i Dovre fjellene, i godt lag og med base på Hageseter. Her er servicen upåklagelig og i dag gikk vi fra Hageseter til Furuhaugli og ble hentet i bil der, tilbake til basen.

Det regnet og vinden tok oss hardt i kastene. Fullt regntøy, ullhansker og lue. Tusen tanker for gjennom hodet og det gjelder som før, å overvinne de alle. Pusten gikk som på en gammel hvalross og beina føltes etterhvert som om de var to blylodd. Jeg ble kjempeskuffet over formen, men jeg vet jo at den kan variere fra dag til dag, men det er for mitt vedkommende et større tema, som jeg skal utbrodere etterhvert som dagene går, i bloggen.

Har lengtet etter skrivestemmen min. Den er veldig av og på i livet mitt, men jeg skal fullføre denne turen i skrivende form.

I fjor, på denne dagen, gikk jeg 25, 7 km, til Meiningen i Tyskland, dagene før og dagene etter var fyllt til randen av 2-milsetapper og jeg fatter og begriper ikke at det gikk an. Men på et mystisk vis ble jeg bært fram.

Det går sikkert an å underkjenne denne turen utad, men inni meg er den verd gull. Det er noe jeg har gjort for meg selv for å kjenne meg selv bedre, for selvrespekt, for egenverdet, for å strekke meg, for å våge å være og leve i dette livet.

Jeg vet ikke om noen andre kvinner, i moderne tid som har satt dette fotavtrykket på denne distansen. Jeg vet om en som har gått fra Oslo til Roma, det var blant annet hennes bok som inspirerte meg til å gjennomføre.

Jeg har gått hver centimeter og akter å gå hver centimeter, helt frem. Dvs siste etappen til Otta.

Jeg har ikke ennå kommet helt fram, det venter på seg i noen dager til.

Men jeg vet at det har gitt meg muligheter til mere soliditet og støtte i meg selv og det var poenget.

Livet mitt blir før og etter, ingen tvil derom.

Snart er det middag. Jeg har hentet meg inn. Satser på god restitusjon i form av søvn. Er omringet av Bernt, Tore (gåmaskinen som gjestet turen 3 dager i Tyskland) og hans kone Grete. Trenger ikke aleine tid på denne distansen. Trenger at folk har lyst til å være med meg og at de bærer seg selv og det gjør de, til gangs. Jeg er i godt selskap.

Været er på bedringens vei, akkurat som jeg 🙂

Innsikt: form er ferskvare.

IMG_20200805_152210 — Lappete hansker og plastrede briller

198: Roma Monte Mario – Vatikanet/Petersplassen

Den 16. november 201917. november 2019 av Bernt Marius Johnsenpå 16: Innspurten12 kommentarer

IMG_20191116_132740 — *Peterskirken i bakgrunnen (Sett fra Monte Ciocci)*

16. november 2019
Distanse: 10.4 km
Tid brukt: 3:10
Total distanse: 3948.6
Innkvartering: Hotel Emmaus

Siste dagsmarsj inn til Vatikanet i Roma og Petersplassen foran Peterskirken. Fin sykkel-og gangvei fram til Monte Ciocci, tror vi så ut som pilegrimer siden mange smilte og hilste vennlig på oss. Ved Valle Aurelia møtte vi Vilde og Ruben som gikk de siste par kilometrene sammen med oss. Fra Valle Aurelia gikk vi gjennom travle gater, og rundet til slutt inn på Piazza Pio XII og inn på Petersplassen (Forum Sancti Petri).

Det har vært et privilegium å få følge Betty på denne turen. Både som medvandrer på flere av strekkene og som kontroll-, planleggings- og booking-senter basert i Trondheim..Og jeg har fått brukt kartinteressen min som jeg har hatt siden jeg var guttunge. Men det er Betty som har gjort jobben. «På gølvet» som vi sa i gamle dager. Jeg har alltid vært imponert over Betty, og jeg har ikke blitt mindre imponert etter denne bragden. Takk for følget.