125: Nördlingen-Harburg(Schwaben)

  • 23. august 2019
  • Distanse: 22.7 km
  • Totalt: 2489.1 km
  • Tid brukt: 8.19
  • Innkvartering: Schloßhotel Harburg

Enhver forfatter burde jo dratt ut på en pilegrimsreise. Jeg sitter aleine i et hotell i et slott og får den servicen jeg sikkert fortjener. Det var noen andre gjester her da jeg kom, men de har sikkert gått og lagt seg eller gått seg en tur, du vet, folk som kjører må jo bevege seg etter ankomst. Jeg er ferdig bevegd og ferdig badet. Har fått en dronningrom med badekar. Og prisen? 65 euro. Ikke verst. Det er min store drøm og våkne i et slott og til den prisen er det verd det.

Det har egentlig vært en grusom dag, men det er jo allerede glemt. Synet av slottet på slutten av turen tok nuven av all eventuell sutring som skulle forekomme innvendig. Men det var virkelig varmt og vindstille og det er en grusom kombinasjon. Hjelper å ringe hjem og få støtte, samt så har jeg en egen dusje flaske som jeg tømmer over hodet i blant.

Gikk forbi en skikkelig front til front kollisjon i dag. Så at folka ble tatt ut av bilene og lagt på bårer. Heavy kost. Glad jeg vandrer, for å si det sånn.

Har snart vært 2 måneder aleine, eller dvs 2 måneder uten at noen kjenner meg godt, uten en klem, uten å bable norsk, uten en hånd å holde i. Hjalp litt at den italienske familien på forrige hotell tok skikkelig avskjed med meg, med klem på hvert kinn. Jeg hadde kjøpt en gave til datteren deres på 5 år og jeg tror jeg fikk litt ekstra service av den grunn. Ihvertfall mye kjærlighet. De var en forsmak på Italia. De har en forkjærlighet til livet, slik jeg forstår det.

Men nå har jeg tastet lenge og flere gjester har ankommet slottet. Gudskjelov, på en måte. Må opp tidlig, det er meldt sykt varmt vær i morgen også.

Innsikt: slott er flott hvis man kan bevege seg som en dronning.

Reklamer

124: Wilburgstetten-Nördlingen

  • 22. august 2019
  • Distanse: 28.6 km
  • Totalt: 2466.4 km
  • Tid brukt: 9:45

Da har banklånet gått i orden og ingen behøver å lure på hvordan jeg skal få betalt for meg resten av vandringen.

Et «Veien til Roma» – lån.

Har gledet meg til å skrive dette. Så er det altså heller ikke pengene som kan slepe meg hjem. Hadde måttet snudd om ikke jeg hadde lånt, for kredittkort er helt ute av frågan for mitt vedkommende. Å betale noen få renter til banken er ok, men kredittkortene er jo opp i 25%, helt vanvittig. Du betaler jo 3 ganger for det du kjøper.

Nok pengeprat.

I dag steg selvrespekt et par hakk faktisk. Jeg tok bussen tilbake til Wilburgstetten hvor jeg avsluttet trackingen dagen før hviledagen og fortsatte min vandring i steikende solskinn. Det gikk så «fette» trått pga varmen, men det hjalp at det var mye vakkert å skue.

Etter 25 km begynte kroppen å trives. Kropp er noe underlige greier altså. Vandre magien kom tilbake og on it was. Hjelper jo litt at det ble kjøligere etterhvert som ettermiddagen lot seg vise. Hadde tenkt at jeg skulle være oppfinnsom i forhold til restaurant, men næ, jeg gidder ikke. Går ned og spiser pizza (4. På turen) på hotellet her.

Har tenkt mye i dag på hvor idiotiske det var av meg å forsøke å kjøre Solo med musikken. Jeg er jo ingen begavet musiker, kun en 3-akkords gammel punker. Tanken var jo morsom, men jeg synger ikke som Christina Aguilera heller, som Ronni Le Tekrø sa det. Jeg trengte å være en del av et fellesskap og bandet var min familie, til jeg fikk min egen, også etter dette, men noe skar seg på veien.

Ihvertfall så har jeg fellesskapet i familien, jeg er et flokkdyr, helt avhengig av at noen setter pris på meg. At noen er nær meg og er glad i meg. Denne vandretilstanden er helt unormal, men jeg har masse kontakt med de hjemme. Kanskje mere enn normalt.

Nördlingen er byen det ramlet en meteor ned i for 14, 5 mill år siden og byen er bygget opp midt inn i krateret. Ringmuren er bygget på en naturlig jordvoll som er igjen etter krateret. Veldig snedig. Romerne bygget et fort inni krateret rundt 85 år etter Kristus. Byen har 898 år e.Kr som stadfestet dag.

Trodde aldri jeg skulle komme fram i dag, men her er jeg altså. Tok meg tid til å parkere i solen og skyggen mange ganger etter ca milen. Lett å glemme at 2 minutter virkelig gir tilbake. Det går mot høst, det går mot jul. Vi kommer fram tidsnok.

Innsikt: Vi kommer fram tidsnok.

Den røde stiplede linjen er Via Romea, jeg gikk den svarte for å spare en halv mil…..
Den røde stiplede linjen viser hva jeg har igjen.

123: Feuchtwangen-Wilburgstetten

  • 20. august 2109
  • Distanse: 21.8 km
  • Totalt: 2437.8 km
  • Tid brukt: 7:32
  • Innkvartering: Arthotel ANA Flair

Å våkne kl. 06 i stedet for 07, gjør litt mere vondt, men er alltid verd det. Do, yoga, frokost, pakke, vandre. Gikk bestemt og fort og da går en mil fort unna, men så kom 6-dagerstrøttheten, da er det bare å lytte.

Skal trene meg opp enda mere på dette å våkne tidligere og starte tidligere, det gjør godt å gå når det er litt kjøligere og roligere.

Har egentlig ikke noe på hjertet. Kan kanskje melde fra at jeg tar en hviledag i morgen. Dvs. ingen blogg fra Bayern i morgen.

Innsikt: viljestyrke er ikke noe man er født med, det må trenes opp, som alt annet.

122: Schillingsfürst-Feuchtwangen

Toppers stedet jeg bodde på, Proffe folk med store hjerter. Da er det lettere å være gjest. I dag har jeg barrikadert meg inne. Selv om det ikke var verdens lengste tur, så har jeg gått nok i dag. Dessuten var det badekar her. Nå har vi brukt Booking.com så lenge at vi får tilbud på litt dyrere steder, til samme pris som Gasthusene. Jeg har ingen problemer med luksus, så det er sagt.

Trenger å sløve og hvis sengetid skal være 21, så må sløvingen være fra kl 18. Kjøpte med en salat og mat/vann for i morgen. Spiste en suppe stående i butikken, med en box cola, så meg er det ikke synd på.

Skal opp kl 06, frokost 07 og vandre kl 08.

Så en trailer stående i gangveien i dag. Sjåføren må nok ha sovnet. Et tre var meid ned, røttene og alt. Traileren hadde skader etter treet. Han har hatt skikkelig englevakt, for det var slakt og lett terreng. Tenker med gru på om jeg hadde gått der noen minutter før. Sjåføren virket fjern, men så at han var ok.

Og i dag lå det en mann på bunnen av bakken. Jeg var 600 meter fra hotellet, men det så ut som om han trengte hjelp. En familie på 3 løp og jeg løp etter. Lang bakke ned. Så spratt plutselig fyren opp. Damen hans satt i parken bak. En lek de holdt på med. Jeg fikk sagt på ordentlig Bettysk vis: din jævla idiot! Vi var mange som løp for å hjelpe han. Vi kløv opp igjen bakken, med visshet om at vi ville ha hjelp om det var alvor.

Mandag og været har ikke vært uutholdelig varmt. Gleder meg til høsten og kaldere dager. Gleder meg til Bernt kommer neste uke. Gleder meg til grensen. Gleder meg til å sove godt. Gleder meg over at jeg gleder meg. Gleder meg over disse ordene, skrevet av en eller annen og sendt til meg av Gunnar:

«Det gjelder ikke å komme først eller å være best eller vise seg som mest utholdende. Det som gjelder er å kjenne på langsomheten. Å føle på å være underveis. Ta seg tid til å betrakte sitt eget fotavtrykk på jorden overflate. Det gjelder å være menneske på de mest grunnleggende premisser.»

Innsikt: å kjenne på langsomheten og samtidig være underveis er som å finne en naturlig rytme med mening.

121: Rothenburg ob der Tauber – Schillingsfürst

  • 18. august 2019
  • Distanse: 17.4 km
  • Totalt: 2395.7 km
  • Tid brukt: 6:31
  • Innkvartering: Gasthof Adler

I dag møtte jeg den første pilegrimen på reisen her, Julian het han og gråt sikkert da han ble født han også. For hvem gråter vel ikke og synes at livet yter mye motstand i blant. Vi er ikke her for å skyve det unna. Vi er her for å våge å se på hva som skjer, våge å tåle det, våge og forstå det, skjønne at det er noe gammelt vi bærer på, pulverisere det og bli fri det. Ikke skyve det vekk og bli forstoppet av det.

Julian og jeg pratet mye om Egoet, som prøver å ta æren for det meste, som soler seg i glansen, som vil være Superior og de andre er idioter. Det funker ikke i lengden. De som tror det funker og lever sånn har bare overfladiske relasjoner basert på deres ego, som kjenner de som bygger nettverk basert på det spillet.

Nei, nå tok jeg av igjen.

Den første pilegrimen jeg har møtt i Tyskland: Julian

En strabasiøs tur, med en merkelig start. Bankkort problemer, ringe Norge, lang kø, ordnet seg, julebutikken vegg i vegg med hotellet, markedsplass full av folk som drakk hvitvin og øl før klokken 12. Jeg tuslet inn på noe som ligner Narvesen, kjøpte to flasker vann, et eple og noen nøtter. Skjønner ikke hvor jeg tar det fra, men noe annet hadde jeg ikke fått til. Milene skal gåes.

Mye opp og ned. Nesten torden og regnvær på slutten, så kom Julian bak meg og så ble det solskinn og det er rart hvordan et møte på 10 minutter blir stående som et møte for livet.

Han plukket bær fra trær og busker. Jeg spiste en frukt fra et tre i India som jeg ble veldig syk av. Julian sa: «Det samme skjer ikke igjen». Og det var dagens læring for meg. Hjernen min har bestemt seg for å ikke spise bær og frukt på veien, ennå det flommer over, for jeg vil ikke bli sendt hjem pga forgiftning, men det de brukte i India er sikkert forbudt i Tyskland etc.

Var så varmt i dag at jeg satt i et bussskur og ventet på å slutte å være kvalm. Heldigvis mye vann med. Kommer meg fort i pausene, betyr vel at dette går bra. Tror jeg sa 100 ganger i dag: fy faen så tungt. Pusten jobber mere. Betyr større variasjon i terrenget. Yes, veien går til Alpene.

Dusj, mat, sove.

Innsikt: livet gir deg de møtene du trenger

120: Aub – Rothenburg ob der Tauber

  • 17. august 2019
  • Distanse: 28.3 km
  • Totalt: 2378.3 km
  • Tid brukt: 10:11
  • Innkvartering: Hotel Eisenhut

Jeg har mange grunner til å takke mitt kontrollsenter i Trondheim, blant annet sender jeg teksten jeg skriver og bildene jeg tar til han, så komponerer han bloggen og lager kartene ut i fra trackingen på klokken min.

28,3 km er en voksen tur ennå, bruker over 10 timer på det. I dag avsluttet jeg turen i motbakke og regnvær. Dagene er forskjellige. I byen her er det matfestival, men jeg har bare stupt inn på hotellet for å få spist noe her og blogger i vei, for å få skrevet noen ord.

Jeg har ikke kapasitet til noe mere. Det hadde ikke blitt blogg uten Johnsen. Jeg tåler ennå ingenting. Hvis jeg tar meg av en booking, så er jeg utkjørt etterpå. Og jeg som kunne booke for et band på 10 mann før. Elsket de jobbene der. Nå er det ikke mulig. Mister all energien av det. Som å bli lammet. Jeg er 100 % erklært ufør og i dag har det vært litt sårt at det er sinnsykt sånt. Har vel håpet på at denne turen skulle snu litt på «den formen» også og ikke bare den fysiske. I dag har jeg tenkt at jeg må lære meg å leve med dette her og ikke forsvinne inn det dustete håpet. Finne en fin balanse mellom å yte og nyte. Det har jeg aldri greid før. Har alltid trodd på arbeid som metode for å holde skuten på rett kjøl. Skrev oppgave om det på barneverslinja: Arbeidslinja og så bygget jeg Stolt på grunnlag av en russisk bok, som heter: Veien Til Livet, hvor folk som bodde i kollektiv brukte arbeid for å komme på rett kjøl. Stolt var stedet hvor folk i ettervern skulle gjenreise seg tilbake til arbeidslivet. Stolt ble knust til pinneved. Det kommer to hurper fra Selbu, som jeg vet om, det er Bella Gunnes og Inger Granby. Sistnevnte skremte meg ihvertfall til vett, men jeg hadde noen år med underlegenhet før jeg greide å bryte ut av det. Alle som har vært ansatt hos henne kan bekrefte at hun ikke er rett navla, men allerede her har hun fått for mye oppmerksomhet. Poenget var at hun ødelagte det jeg bygget opp rundt Stolt.

Tilbake til nå: tenkte i dag at hvis jeg orker å skrive noen ord og det blir en blogg av det og en og annen har nytte av det, så har jeg også gjort et stykke arbeid i dag.

Det var en utrolig opplevelse å vandre inn i denne byen, som er omringet av en mur. Skikkelig Game Of Thrones-opplegg. Jeg har det litt for «travelt» til å få med meg alt her, men så glad for at jeg får oppleve litt. Det visuelle er sinnssykt vakkert ihvertfall!

Innsikt: aksept er nøkkelen til fred i sjelen

119: Ochsenfurt-Aub

  • 16. august 2019
  • Distanse 16.4 km
  • Totalt: 2350.0 km
  • Tid brukt: 5:21

Det er så mange måter å få sagt det man vil si på, gjennom så mange hendelser og forum, vanskelig å velge en start når hjertet flommer over, men nå har jeg da valgt bloggform på denne reisen og dagens første avsnitt er tilbakelagt.

Startet ikke for tidlig og ikke for seint, det betyr 10 ish. En gammel vakker mann appellerte til mitt hjelpeinnsikt ved frokosten. Jeg ordnet med kaffe og det som han etterhvert trengte. Han var engelsk og fortalte historier om når «we» som han sa, dro på på ferier i Tyskland for 38 år siden. Tilslutt spurte jeg om han dro aleine nå. Hvorpå han svarte: «Yes, My Mother died in 2008». Så, alt dette «we» var han og moren, hele livet, da tenker jeg, enn å sitte så fast i mora si at du drar på ferie med hun overalt, hele livet. Kan ikke være sunt. Han var sosial nok, så han kunne vel ha ordnet seg et kvinnfolk!? Men det kan virke som om noen ikke vil, ikke kan, er for redd, ikke trenger, a-seksuell, hva vet jeg? Men jeg forstår det ikke.

Greit at jeg drar aleine på denne vandringen, men å leve aleine er ikke noe for meg.

Etter at turen kom igang, stoppet en fyr meg og sa noe på tysk, så sa jeg:

«Is English OK? «
Han svarte:
«Sometimes«.
Så gikk han dønn i mot meg med øynene plantet i meg og fortsatte:

«Where are you going? «
«That direction»
, sa jeg og pekte.
«Yes, but where are you going? «
«To Aub.»
«I know a much better way for you, sit in the car.»

«Nope, I’ll go my way», svart jeg og klarte å smile, men likte det ikke. Du aner ikke hva punkeren i meg tenkte, det har jeg altså ikke tenkt å dele.

Og jeg gikk min vei.

Dagen handlet om bitterhet og fornærmelse. Smakte litt på de ordene. Kjente litt på om de angikk meg. Vi avdekker oss selv som sagt i hvert eneste møte vi gjør. Vet at jeg er «in deep shit» på turen her og det er akkurat det jeg har ønsket meg ut av det. Ikke slippe unna. I dag satt jeg opp på regnjakken min, midt ute i en åker og gråt. Det var så godt. Selv om solen steike, så slapp jeg nok et tak i det som vi klamrer oss til eller griper etter for å skape stabilitet, som ikke virker. Etter noen kilometer greide jeg å glemme meg selv og da er livet vakkert!

Kort tur, «barneskirenn», ville Nordthug sagt. Mistet 15:15 bussen tilbake med ett minutt. Fikk oppleve Aub, som forberedte seg på en festhelg og en bussjåfør, som likte norske metalband, blant annet: Dimmu Borgir og Drontheim.

I morgen er det dødstidlig opp. Buss til Aub og fortsette der jeg slapp og da er etappen dobbel.

Innsikt: når vi glemmer oss selv, er det slutt på tankene og lidelsen