Betty gikk fra Vetralla, jeg tok toget fra Roma og gikk imot henne. Vi møttes rett nord for Capranica og gikk gjennom den gamle fantastiske byen til overnattingsstedet. Helt fantastisk å møte Betty igjen etter 2 måneder.
Betty hadde magesjau i morges, så hun gikk korteste vei langs hovedveien. Til tross for en vrang værmelding ble det egentlig en ok dag, med stort sett oppholdsvær og noen regnbyger.
Gamlebyen i Capranica ligger på en åsrygg hvor hovedgaten går langs toppen og ned til begge sider går det trange smug. Vel verdt et besøk.
En grei start gjennom en spennende by, men jeg har skylappene på, forutenom å gi bort mynter i kirker og til musikanter. Sol også i dag og det er jo en gave i seg selv.
Gikk søndagstur inntil det var 6 km igjen, da skjønte jeg at det kom til å bli mørkt før jeg kom frem, så jeg skiftet gir og gønnet på.
Kroppen funker når den må nå. Det er gledelig. Småløp og det ble bare stappmørkt den siste kilometeren.
Tåler ikke så mye om dagene. F. eks., så hadde de ikke matservering på hotellet og Bernt kommanderte meg ut for å spise. Spiste Real Turmat i forgårs. Ost/kjeks/vin i går, men brødskiver i kveld blir for tynt med tanke på morgendagen.
Verten sa at det bare lå noen hundre meter den veien og jeg gikk ut for å finne mat. Noen hundre meter ‘den veien’ blir alltid til litt mere og da jeg kom frem var det ikke åpent. 19:30 spiser italienere middag, tidligst. Så jeg sitter på en bar og drikker øl og Jäger. Det ble redningen, rett og slett. Noen hundre meter er griselangt etter 18 km, noen ganger.
Bernt skulle hatt medalje for sin innsats som motivator, særlig når jeg er sliten og sulten. Jeg er tynnslitt psykisk og fysisk, men føler meg så sterk så sterk innimellom. Merkelig kombo.
Fatter ikke hvordan dagen i morgen skal gå. Det skal regne som faen, men jeg går ihvertfall rett inn i armene på en mann, det er sannelig en god tanke. Å bli holdt rundt er det jeg savner aller aller mest, selv om jeg sikkert får klaustrofobi etter 10 sekunder.
Glad jeg har evnen til å sette meg på en bar, må være stusselig å ikke kunne komme nærme folkelivet her, som (det jeg ser) består av å drikke kaffe på Bar om morgenen og etter kl 11, hvitvin med Frizzante også spiller de kort og krangler masse.
En øl og jeg fikk plutselig god tid. Vel, tror jeg skal finne meg noe annen mat også.
Ut å vandre på hviledagen. Ikke meg i mot. Bare en kort etappe og solen slo til og det ble en vidunderlig greie ut av det. Sliten i kroppen riktignok. Dag nr 6 etter forrige hviledag, men gikk sakte, tok kaffepause og innom en butikk hvor jeg presterte å ta på glasset i kjøttdisken og hele greien eksploderte. Kjøtt for 1000vis av kroner har blitt kastet pga dette i dag. Ingen som sendte meg skumle blikk eller noe, de bare spurte om jeg var skadet.
Han i resepsjonen på hotellet mente at jeg hadde superpowerkrefter og la oss nå si at det er sant 🙂
Tror ikke jeg gidder å gå ut å spise i kveld heller. Har noen kjeks og ost og litt vin og masse italiensk talende tv. Begynner å skjønne litt.
Ruben, Vilde og Bernt er på vei til Roma med fly. Stor glede! Xxx
Som bergenser har jeg ikke sett maken til regn. Himmelens sluser var åpne. Jeg var våt til beinet på 3 minutter. Stiene/veiene var som elver. Skikkelig torden i tillegg. Litt spennende.
Hadde en plan om å greie hele strekket, men jeg hadde ikke en sjanse, måtte kaste inn håndkle etter litt over milen. Da var beina kalde og hendene frøs så de skalv. Bernt skal ta med seg stillongs og regnbukse til meg, for i hele neste uke er det lovet regn.
Dagens vandring står høyt på listen som versting, men den banker ikke Morskogen. Den var hard og veldig kald, pluss at jeg bodde aleine i en DNT hytte jeg ikke fikk låst døren på. Har rangert turen inn til Innsbruck som den nest verste, men nå bytter den turen plass med dagens. Inn til Innsbruck gikk vi 3 mil i regn og vind hele dagen, men vi var 3 personer og gudskjelov. Så øverst finner vi 1) Morskogen 2 ) Poggino 3) Innsbruck
Løsningen i dag var å legge om ruten og det rare var at 2 km innenfor fantes en bensinstasjon med bar og et spa. Vurderte lenge å dra på Spa, men det lukter så pyton av disse varmekildene og en dusj på hotellet ville gjøre nytten uansett. Dro på bar og der skulle jeg skifte til annen jakke, men den hadde lagt utenfor plastikkpose og var gjennomvåt.
Det var bare å kapitulere og kjøpe seg en Fernet. En kar i baren anbefalte kaffe og Fernet. Det har jeg ikke forsøkt før. Så nå har jeg funnet en ny favoritt medisin. Fernet og Espresso. Tok 2 for sikkerheten skyld, en i hver fot og fikk bestilt taxi som kjørte meg rett til hotellet i Viterbo.
På hotellet fikk jeg anbefalt en restaurant og en rundtur i byen, men jeg går ingen steder. Skoene er blaute, sandaler holder ikke lengre og ytterjakkene henger til tørk. Skulle jo egentlig ha hviledag i morgen, men jeg må dra tilbake og ta den siste milen inn mot denne byen.
Noen ganger kan en mil være langt. Og ihvertfall 10 mil. Herifra er det 115 km ca til Roma. Blir irritert når folk sier at det ikke er langt igjen. Det er over 10 mil igjen, når sist gikk den som sier det 10 mil? Skjønner jo at det ikke er langt i forhold til at jeg har gått 3806,1 km pluss dagens, men 10 mil er fremdeles et stykke igjen. Og blir været en utfordring skal det ihvertfall merkes.
Kunne gitt meg i går. Kjente at jeg var fornøyd med gårsdagens blogg og med vandringen. Skulle kanskje gjort som Forrest Gump, sagt: «jeg er ferdig». Men det står flere ting på spill. Har avtale i Roma og jeg er fullstendig i form til å gå de siste milene.
Leste i natt min første post på denne reisen, som jeg skrev da jeg gikk fra Stiklestad til Verdal, juli 2018. Uten at jeg hadde sjekket det før jeg skrev Gårdagens post, skrev jeg om ønsket mitt om bedre helse og egen kraft og at Roma var show-off. Det er og blir veien som har vært og er det viktigste.
Men jeg skal alltids klare litt show-off. Gleder meg sånn til å omfavne familien. Jeg er ikke laget for å være aleine, selv om jeg har hatt gått av å gå så langt for det meste aleine.
Kommer jeg meg til Roma er jeg den første norske kvinnen i moderne tid som har gått fra Stiklestad til Roma (selv om jeg mangler noen mil fra Hjerkinn til Otta – de tar jeg i 2020). Ihvertfall har jeg gått hele veien fra Lillehammer i ett strekk og startet 29. april i år og det skal sannelig bli godt å få avsluttet dette prosjektet, bare for å få slippe å bo på hotell.
Det var Synnøve Skåksrud sin bok som gjorde at jeg tok den siste avgjørelsen om å gjøre alvor av å vandre og vi har hatt høytlesning i dag og. Hun hadde hviledag i denne byen og syntes at det var stusselig å spise aleine, hun og.
Jeg innvilger meg den aller siste Real Turmaten: Kylling Karri.
Var innom Santa Maria della Neve og sang 3 vers av Silent Night, i morges. Vakre kirker, som alltid er åpne og alltid med stearinlys tent.
Innsikt: å kaste inn håndkle er nødvendig en gang i blant.
Det hender jeg glemmer å slå av klokken når jeg tar pause eller slå på klokken, når jeg har husket å slå den av, etter en pause. Tidsestimatene mine varierer. Jeg har ikke noe konkurranse-gen i meg. Når jeg drar på tur med flere starter jeg alltid hardt ut og er sist inn. Nå ligger det en gjeng nordmenn 1 døgn foran meg i løypen. De har gått Via Francigena (fra Cantebury i England såvidt jeg har skjønt), og er inne i sin 87. dag. Folk jeg vet om hadde blitt gira og ville tatt inn på de. For meg spiller det ingen rolle. De må gjerne ta Roma, all glory og all fokus, så skal jeg komme diltende inn etterpå.
Jeg har fått alt jeg trengte av denne vandringen. En egen indre uvurderlig kontakt, som det øverste på listen. Det har vært stille nok i meg og rundt meg til at jeg har opplevd en kvalitet i tilstedeværelsen som har gjort at jeg har mere fred i meg selv. Jeg gleder meg over det helt enkle og veldige vakre. Takker sikkert alle trærne jeg passerer for at de bare står der og er vakre. Fuglene for at de flyr i flokk. Og i dag var det særdeles vakkert. Sol, men mere kaldt, så sandalene holder ikke lengre og soveposen er et savn. Men nå er det ikke mange dagene vi snakker om, så er Roma i box.
Det er noe med dette innerste helligste rommet i en selv. Egoet er jo bare en liten del av oss. Egoet, den lille delen som snakker med seg selv, som dømmer og vurderer og mener stresser. Men misforstå meg rett, et ego har en bra side. Men å få tilgang til noe mere i seg selv er å bli mere hel.
Jeg gjentar at jeg aldri har drømt om å gå til Roma. Jeg følte at det var noe jeg måtte gjøre. Et kall. Derfor er det ikke vanskelig vanskelig å gjennomføre. Det går faktisk av seg selv. Det er en kraft i meg som vil. Denne kraften kaller jeg gjerne Gud, for Gud bor i alle, det har jeg alltid sagt (med unntak av noen opprørske år), men jeg forstår ateister på den måten at hvis de tror at Gud er noe utenfor dem selv, en slags Cosmic Bellboy som kan bringe noen ditt og andre datt, så er det helt feil. Men for å få tilgang til kraften som bor i en, må man være pittelitt granne åpen og da er det å gå langt en fin anledning og særlig aleine, som jeg stort sett har gjort.
Ihvertfall forstår jeg hvor liten egoet er og hvor stor kraften er og det gjør at jeg synes at livet er et større mysterium etter denne reisen.
I går stod vertinnen og ventet på meg. Ikke helt heldig for mitt indre gamle stress og det var et vel privat sted med en frokost som var topp 10 på værsting-laget. Men jeg fant et bakeri og fikk hvitt brød med skinke og ost med meg, samt bananer i en fruktbutikk. Kaffen tok jeg på en bar. Første gang jeg dro fra et sted uten varmt vann på termosen. Her jeg er nå, skrev de at det var en restaurant på stedet, men det var det ikke, men jeg liker egentlig ikke å klage for det tar så mye plass og energi. Jeg ser at de gjør sitt beste og det er november i Italia og. Vedder på at Nordre eller hotellene i Norge ikke er de mest innbydende for øyeblikket heller.
Jeg er i byen hvor Est! Est!! Est!!! di Montefiascone kommer fra. Det var første hvitvinen Bernt og jeg drakk sammen. I kveld drikker jeg glass nummer 2 aleine på en bar. Dvs aleine og aleine, jeg deler vinglass ene med en skokk blogglesere i Norge og Danmark. Så kjære lesere: SKÅL! Skål for livet, snart er vi i Roma!
Innsikt: å være åpen gir større tilgang til å se og innse.
Det pøsregn et fra morgenen av, så ble det solskinn fra ende til annen. Kraftig vind og kaldere. Savner ull-lue.
Fikk jobbet på i motbakke et par km i dag, så flatet det ut. Jeg tok en shortcut på slutten, for å unngå veldig ned og veldig opp. Det er nok som det er, for tiden. Kan ofte glemme at jeg har vandret et halvt år, men etter 3 dager kjenner jeg det. Kroppen får styre dette, så får hjernen bare følge på.
Har det fint når jeg vandrer. Blir glad av det. Er veldig overrasket over at dette prosjektet var fysisk mulig. Har ikke vært syk heller. Tror jeg har hatt litt å hente på å ta hyppige hviledager.
Nå går jeg og drømmer om ris og poteter. Et glass melk. Havregrøt. Laks. Rømme. Enkle greier. Ny bukse .Ny jakke. Andre sko.
Kom frem i 17-tiden. Fikk varmt vann på termos og har spist den nest siste Real Turmat-en. Storfegryte, (det var ris i den). Skal ingen steder. Ser på italiensk TV og stopper/syr på klær.
2020 må jo bli mitt formøkningsår? Hele familien min er på 4×4 for tiden og det var 4×4 jeg trente meg opp på like før vandringen.
Gåing er jo i for seg greit, men det øker ikke lunge- og hjertekapasiteten. I dag hadde jeg en motbakke på slutten og den var ingenting, så jeg har nok blitt litt bedre form, men for det meste er det viljestyrken, utholdenheten og psyken som har fått kjørt seg på denne halvårsturen.
Jeg har ihvertfall et godt grunnlag å bygge på, i og med at jeg har beveget meg såpass mye, må være noen millioner skritt på skritttelleren. For to år siden hadde jeg så vondt i knærne at jeg ikke kunne gå omtrent og så ble altså løsningen 6 timer hos en naprapat og et halvt år vandring til Roma, samt en søvnapnemaskinen og et glass rødvin i ny og ne, som gjør slik at jeg sover som en baby.
Jeg elsker årsskiftet fordi det tillater meg å sette opp ønsker for meg selv. Skulle jo gjort det hele året, og 2019 har ikke vært så rævgæli for min del, har gjennomført en del. Men dette alvoret som ligger i at vi får et nytt år, en ny mulighet, en ny måned, en ny dag. Det er jo helt vanvittig kult å kunne ta grep og så virker det, om enn noget seinere resultat enn våre rastløse sjeler vil det, men det er bare å holde fast. Alderen tilsier jo også noe, men mest av alt handler det om «å ta grep» og stå i det.
Ja, det kan regne i Italia. Som bergenser er dette godkjent. Det nyttet ikke med noe paraply i dag altså. Jeg hadde regnjakke, poncho og paraply for å kunne se på kart på mobilen, men etter 2 minutter hadde paraplyen brekt seg bakover flere ganger og jeg var gjennomblaut. Det var som å stå i en dusj og bli spylt. Heldigvis var det ikke noe lang etappe. Skulle egentlig gått lengre, men måtte kutte ut å gå opp i høyden fordi jeg fikk ikke sett på kartet på mobilen. Gikk rett frem for det meste. Det surklet i skoene, som jeg har brukt hårføneren for å tørke. Unektelig godt med en varm dusj på hotellet. Må «dessverre» kare meg ut og finne noe og spise. Kunne betalt noen for å spise med meg, så lei er jeg av å spise aleine. Og nå har jeg blogget ferdig i tillegg. Ja, ja. Bare denne og neste uke igjen, så er det over.
Kom til hotellet kl 20:30, dusjet og har helt varmt vann i Real Turmat en (torsk i kremet karrisaus). Her har de CNN og BBC, stor glede å høre engelsk.
Skjønner på det folk skriver at de ikke leser bloggen jevnt. Denne bloggen er mest ment for å ha et sted for meg å gå tilbake til for å minnes detaljer fra turen. Har lovet Bernt å stå an av og skrive hele veien til Rom.
Så for min egen del må jeg oppsummere de 3 siste overnattingen som alle var i Chiusi. Jeg ankom dit fredagskvelden (1.11) overnattet og gikk lørdag 2.11 til Fabro Scalo, måtte ta tog tilbake for å bo (det evige helgeproblemet med fulle hotell og i Fabro Scalo var det ingen hotell). Tok hviledag på søndag. Så da jeg våknet i morges mandag 4.11, tok jeg toget fremover til Fabro, der trackingen sluttet på lørdag og gikk til Allerona Scalo i dag, der finnes det heller ikke overnatting, så jeg dro med tog til Orvieto, som er fremover. Men for å komme til Orvieto, måtte jeg ta tog tilbake til Chiusi, som igrunnen passet bra for jeg hadde glemt termosen på hotellet, som lå 3 minutter fra jernbanen. Hun fylle den med varmt vann og jeg løp som en tulling tilbake for å rekke toget til Orvieto. Da jeg kom til stasjonen i Orvieto, tok jeg funicular (en slags Fløybane) opp til byen og derfra buss til hotellet.
I morgen må jeg derfor tilbake til Allerona Scalo og fortsette tracket, der jeg slapp i dag. Det viser seg at det bare går tog dit i 7-tiden om morgenen og kl 14, så jeg innvilger meg en taxi. Så det må brukes offentlig kommunikasjon for å få dette til å henge sammen, men jeg har forbannet meg på at jeg skal gå hvert et steg, så jeg jukser ikke. Jeg passer på at trackingen henger sammen. Derfor tar det nå sin tid denne reisen. Har planlagt 14 dager fremover.
Fordelen med å ha kommet meg hit i dag, er at jeg går til dette hotellet, med matpakkesekk og får 2 netter på samme sted.
Orvieto ligger på en haug, skal bli spennende å se i morgen, når jeg ser noe.
Slutten av turen i dag var grisevakker! Åpent landskap, høyt og lavt, kan se langt fremover. Byer som ligger der med sine borger, kirkespir og småhus. Kjempesvære vinmarker. Ufattelig flott.
En skikkelig etappedag i regnvær. Gikk i en slags transe og brydde meg ikke om å ta regntrekk på sekken eller ponchoen på. Hadde regnjakken på, men ble gjennomvåt, det var faktisk litt godt. Gikk rett på restaurant og skiftet til tørt her. Mobilen gikk bananas og alt er som det skal være.
Nå er det under 20 mil igjen, 187 km for å være nøyaktig. De skal fordeles klokt og jevnt utover. Som sagt, så tror jeg ikke at jeg har forandret meg så mye (gammel dame vond å vende), men jeg har blitt et halvt år eldre. Vært uten andre klær enn de jeg går og står i og de jeg bærer for hviledager, samt pysjen og diverse. Artig eksperiment å se hvor lite det går an å være fornøyd med. Utrolig at vandrebuksen har holdt, har sydd den flerfoldige ganger, og i dag er den store vaskedagen, hviledag i morgen.
Det hele er sårbart. Hvis mobilen ryker, rakner tidsplanen, hvis jeg mister passet blir det masse styr, men jeg har greid å være såpass tilstede at jeg alltid tar passet med meg på do. Så hvis noen vil stjele sekken, så er passet på meg. De spør etter passet på alle hotell.
Liker bedre og bedre å vandre aleine, men etter 5 dager er jeg sliten. Da blir jeg litt reddere, kan det virke som. Synes det er spennende å bli kjent med den jeg er etter alt jeg har sluppet og gått i fra på veien. Som sagt så har jeg lovet meg selv 3 ting og den tredje tingen er at jeg ikke skal dele de 2 andre tingene. Jeg har delt mere enn nok for dette og det neste livet.
Innsikt: allting har en ende, allting har en slutt.
Jeg er Betty, fylte 56 år den 20. oktober. Jeg har en bra mann, 3 bra sønner mellom 20 og 30 år. Jeg har også 2 bra stesønner og en bra bonussønn, det er den utvidede historien og den som er ennå mere vid er at vi har 2 barnebarn som er mellom 9 og 14 år, som vi bare har fått se 1 gang. Bernt har sett de 2 ganger, men det er for mye å gå inn i. Vår bonussønn har 2 barn som vi ser dann og vann og særlig høytider. Stor stas.
Jeg er uføretrygdet og på vei til Rom. Det har jeg vært det siste halve året. Kødder ikke. Har gått og gått for å forsøke å styrke min egen helse. Jeg tror sannelig også at det virker. Jeg er ikke utsatt for NAV sin dømming av folk som er utenlands. Skulle tatt seg ut om jeg ble fengslet for dette også, nok at jeg betaler alt selv, eller uføretrygden betaler turen, plusset på med min manns lønn og et banklån som hangler på siste verset (men det gjør jo turen også) men jeg har slått meg til ro med at jeg blogger og da gjør jeg vel litt nytte for meg, skjønt jeg har sjekket, lesertallet ligger i snitt på 30. Men har man inspirert én, så har man inspirert én og det teller.
Turen i dag var 4. strekket siden siste hviledag. Det går unektelig bra. Tror jeg er litt giret av at jeg er så nære Roma, men det sa litt pang i dag. Det er akkurat som padleteknikk, den er god i starten og så slurves det mer og mer når man blir sliten. Det blir en gådag til, så må det bli hviledag igjen. Jeg er ikke så begeistret for hviledagene. Savnet blir større da. Broderiet mitt er ferdig. Begrenset hvor artig det er med mobilen, men jeg skal ta meg sammen og hvile, lover!
Nevner alt dette uføregreiene fordi det er et tema i Norge. Jeg undres jo litt her jeg vandrer på hva som er problemet med at folk som har «fått en på trynet» tar ansvar for seg selv og er utenlands, hvis det er det som funker for å få et noenlunde kvalitativt bra liv? Jeg er så drit lei av blåsnipper som mistenkeliggjøring menneskers hensikter. Hva er vel værre enn å sitte i stuen i Norge og bli feit og trist, hvis noe annet inspirerer? Jeg bruker å gå tur hver morgen på Ranheim. (frøken beinhard). Ut kl 06:00 og sånn i 7 tiden, når jeg er på tur tilbake, ruller det ut dyre biler med kvinner på min egen alder. Klar for en ny arbeidsdag, med nye utfordringer og mye artige tilbakemeldinger og samtaler. Jeg, som ufør, drar annen hver dag på Impuls og trener, ellers blir det mye sitting og zappe TV, og vente på at en fornøyd mann vender hjem fra en jobb han elsker, som en god utslitt trofékone, har jeg middagen på bordet. Elsker å lage mat, men det holder ikke som innhold i livet. By the way, savner kjøttkaker, fiskepudding, poteter, supper og saus på biffen. Jaja, det skal vel bli nok av alt nevnte etterhvert.
Men siden jeg nevnte nabokvinnene som jeg er misunnelig på (de er sikkert litt misunnelige på meg også), så har jeg tenkt om dem at det er nok bedre å være rik og frisk enn uføretrygdet på vei til Roma, men min jobb på reisen er å akseptere livet slik det har fortonet seg og slik det fortoner seg i nuet. Og når ikke det ble som det skulle, men er som det er (det blir sjelden som tenkt ihvertfall). I dag tenkte jeg å kjøpe en dyr rødvin og spise Real Turmat på rommet (de skulle ha vannkoker der), men ingen butikk åpen og ingen vannkoker, så da måtte jeg ut igjen. Valgte stedet som hjalp meg å finne hotellet. Mye vennlighet her. Så får vi se om maten smaker 🙂
Eg e' på vandring 