Nok en gråværsdag, men uten nedbør. Uansett, de flotte fjellene omkring oss fikk vi ikke se. Men vi så nå i alle fall hoppbakken. Vi startet fra Garmisch-Partenkirchen og gjorde unna 200 høydemeter på de 5 første kilometerne. Høyeste punkt i dag var på 1021 m.o.h.
Dagens opptur var nok etter Klais, hvor vi en liten bit fulgte den gamle romerveien. Det vil si, denne veien ble brukt lenge før romerne. Det gikk en gammel handlesrute her som allerede 500 f.Kr. ble brukt av kelterne når de handlet med etruskerne. Skikkelig historisk grunn med andre ord.
Forøvrig gikk den siste delen av dagen i fint alpelandskap med grønne enger og mange utløer. Framme i Mittenwald tok vi inn på suite i Alpenhotel Rieger, siden det var det eneste vi fant ledig. I skrivende stund er Betty nede i svømmebassenget/saunaen. Vi har det ikke ille, nei.
Innsikt: Godbitene på vandringen kommer overraskende og uventet.
«Den Tysk-Østerikske Hoppuka fra Garmish-Partenkirchen». 1. nyttårsdag helt siden det året jeg ble født. Og det tok mange år før jeg greidde å uttale det uten å slå krøll på tunga. Vi vandret inn mot byen med tungt lavt skydekke og et pissregn som var en norsk vestlandsfjord verdig. Zugspitze ante vi bare noen vage konturer av før regnet kom på slutten av dagen. Blir som når vi ferierte i Lofoten: Vi så alle fjellene…. de nederste 200 metrene av de.
Utsikt mot Zugspitze
Vi startet i fint overskyet oppholdsvær fra Oberammergau, vandret langs elven Ammer innover Ammertal, før vi tok inn til Ettal. Deretter bratt ned til Oberau. I Oberau ligger forøvrig Birkenstock-fabrikken. Fra Oberau fulgte vi nokså slavisk elven Loisach til Garmish-Partenkirchen.
I Garmish-Partenkirchen tok vi inn på Atlas Posthotel hvor Tore, som blir tredjemann på laget noen dager, allerede var innkvartert. En god middag, en god prat med Tore, og nå er det kvelden.
Varm fin solskinnsdag fra Bad Bayersoien til Oberammergau. Vi fulgte dalen Ammertal med elven Ammer i bunnen, men istedet for Via Romea som går i dalbunnen gikk vi fra Saulgrub til Wurmansau for å følge Maxmilliamsweg som går mer oppe i dalsiden til Unterammergau.
Før vi tok fatt på stien fant vi en åpen kro i Wurmansau hvor vi tok en forfriskende dunkel i finværet.
Det ble en nydelig dag med full Sound-of-Music-stemning i varm solskinn. Herlig med litt fjell på alle kanter igjen.
Tredje dagen sammen med Betty i denne omgang. Det er tydelig hun er mer inne i det enn meg. Ryggmusklene kranglet på slutten av dagen, men av erfaring vet jeg at det blir bedre i morgen. Gleder meg til turen videre gjennom Alpene og satser på å komme godt inn i Italia før jeg må vende nesen hjemover igjen.
Innsikt: Ryggen blir bedre igjen etter tredje dagen.
En spennende vandredag. Fikk vandre noen kilometer i skikkelig villskog ved en livlig elv. Strabasiøs sti, så det var skikkelig arbeidssomt, men på en god måte. Man glemmer seg selv, både fysiske og psykiske saker og da er man der man skal være, i naturen.
Fortiden er en plage og jeg vil ikke at den skal plage meg noe mer, derfor arbeider jeg med meg selv og synes at det er en slitsom, men bra prosess. Noen må fri seg fra dritt og lort som holder energien tilbake, som begrenser en selv, som gjør at livet ikke oppleves så vakkert som det er.
Veldig fornøyd i dag fordi jeg fant turgleden tilbake. Det har vært mye etappetenking forstod jeg i dag. Også ble jeg veldig trøtt da Bernt kom, som om noe ansvar slapp taket. Nå er jeg ‘on track’ igjen. Gleder meg til i morgen.
Byen vi var i; Schongau med sine 12000 innbyggere hadde BY-WIFI. Litt Vittig. Ikke så vakker by, har vel fått skikkelig juling under krigen. Byen ble flyttet på 1300-tallet fra et annet sted, så gamlebyen fikk vi ikke sett.
Nå er vi skikkelig på landet. Koselig sted med et godt vertskap. Svineknoke var det de hadde, så vi tok i mot.
One Day shorter of breath. One Day closer to death (Pink Floyd)
Perfekt vandre vær i dag. Hviledag sammen med Bernt i går i Peiting.
Tok taxi tilbake til dit trackingen stanset på lørdag. Glad jeg ikke har begynt å lefle med å hoppe over eller godta transport som en del av reisen.
Vi leverte nøkkelen på hotellet og fikk en regning, men vi har betalt og viste kvittering, hvorpå hun viste skjermen sin og der stod det ikke.
Alt ordner seg. Hun fant det etter en stund. Booking.COM har mye å passe på og Bernt som jobber med sånt, sier at sånt skjer nok ofte etc., og tar det helt med ro. Jeg blir redd for å bli lurt. Redd for å ikke bli trodd. Redd for at det skal bli et styr. Altså: redselsstyrt atferd. Ikke bra. Som Bernt sier: det er ingen som kan lure oss, hvis du blir trekt to ganger, så ordner selskapet opp. Vi har de i ryggen. Ingen hotell kan holde på med sånt. Og jeg vet det jo, men følelser er ikke rasjonelle. De er styr av noe gammelt innlært. Igjen… Gamle trossystemer. Gamle overbevisninger. Da jeg vokste opp fikk jeg høre mye av de voksne at de fleste andre var idioter og ikke til å stole på. Særlig leger gikk det ut over. Folk som tjente godt. Folk som trodde de var noe. Folk som kunne lure oss. Det er 50 år gamle overbevisninger jeg arbeider med. Jeg er redd for å bli lurt. At det skal være sant at noen vil ødelegge for oss.
Denne reisen skal gi meg ihvertfall 60 nye møter i resepsjonen på hoteller, så jeg skal få øvd meg godt på de redselsstyrte trossystemer. Pulverisert de, for jeg vet at menneskene på veien vil meg godt og jeg har ikke møtt noen som vil lure meg, det foregår på innsiden.
Tøff dag. Trodde jeg skulle vandre langs en elv og så ble det masse opp og ned, sånn Geitfjellet-opp-og-ned-aktig, med masse røtter å snuble i. Litt utrolig at jeg tror at dagen skal bli flat vei, når jeg er blitt så god på å lese kart, men sånn er det, når man lener seg for mye på sin mann. Da kan overraskelsene komme. 🙂
Bernt ventet på meg og selvsagt gråt jeg. Det gjør jeg bestandig. Gjorde det også som barn. Ble veldig kritisert for det, men klart, når du passererer 55 år, da er det på tide å gi faen.
I dag har jeg brølt for klima jeg også. Alt for varmt uansett hvor man er på jorden. Nest siste dagen i august og det er nesten ulevelig å vandre.
Gikk tom og helt i kjelleren 5 km før hotellet. Inn på en Rewe butikk, ringte hjem, gråt litt, kjøpte melon, nøtter og en cola. Ble god som ny. Merkelig nok. I tillegg var klokken rundt 19 og solen varmet ikke på samme måten.
Kveldsgåing i mørke var noe nytt. Møtte på en hindring og da er jeg glad for å ha vært punker. Stengt gangfelt over en bro. Jeg bare gikk rett igjennom. Glad folk hadde gått hjem fra jobb så jeg slapp mas. Litt risikofylt men jeg orket ikke å plusse på flere kilometere. .
Vandringen gir nok bevegelse, mening, Øker viljestyrken, utholdenheten og jeg har en retning. Koser meg. men er glad for at aleineheten blir til tosomhet i morgen. 4 måneder har jeg vært i ett med veien, siden Lillehammer rett og slett.
Innsikt: Når jeg går inn i det som er, forandrer det som er seg.
Perfekt vandre vær i starten. Litt kjøligere. Det hadde regnet om natten så det luktet faktisk frisk, selv om det var by. Vandringen gikk lett til tross for asfalt. Føltes som å gå Elgeseter gate i timevis uten at noe endret seg. Støy og styr. Prisen man betaler for å være en pilegrim og ville gå hele veien til Roma. Inngang og utgang av by er arbeidsom på en annen måte enn resten av vandringen.
Etter 5 km stoppet jeg på en REWE-butikk og kjøpte meg en cola. Spiste maten jeg hadde tatt med fra hotellet, et smørbrød og et egg. I dag var jeg litt i form til prating og klarer faktisk å holde en samtale på et visst nivå på tysk. Været, vandringen, sivilstatus. Faktisk en fordel å ikke kunne mere tysk for da blir det med dette, fritt for følerier og politikk etc.
En mann satt seg ved bordet mitt og ivret etter å høre. Han lo hjertelig av det jeg sa og spanderte te på meg. Jeg ringte Bernt og lurte på om det var safet. Sikkert redd for at teen skal inneholde LSD eller noe. Selvsagt gjorde den ikke det… Eller? 🙂 Haken var jo at han fortalte om at han ikke hadde fått asyl i Tyskland og gikk derfor uten arbeid. Han så ut som om han trente mye i stedet for. For å si det rett ut så kunne du trødd han inn i en pornofilm og sånne menn gjør meg bare nervøs, men jeg greide meg en stund. Så spurte han om noe med adresse og jeg trodde han mente adresse til asylsteder i Norge, så jeg hostet opp en kontakt i Norge og han fikk ta bilde av navn til personen. Etterpå skjønte jeg at han lurte på om jeg hadde et sted å bo, for han kikket så rart rundt seg da han spurte og snakket litt lavere.
Jeg har jo alltid en adresse. Jeg ringte Bernt som hjalp meg å finne kontakten og han sa det var ikke noe viktig likevel, men jeg insisterte og dro derifra og trodde jeg hadde bidratt med noe.
Rare greier å være aleine på tur.
Da de siste 5 km var igjen, tok jeg en bananpause og drakk cola, hvorpå en haltende mann kom til rasteplassen. Jeg greide å holde samtalen på samme viset. Han gav meg en klem, ikke en sånn kinn til kinn, men en sånn go’ing og så gikk vi litt av veien sammen. Han tipset meg om å skru over et jorde, som gjorde at jeg fikk gå på grus de siste kilometerne. Han sa at han var 80 år og hadde 2 barn. Da vi tok avskjed igjen, gav han meg et kyss midt på truten. Så det var mye for meg på en dag.
Satset på siste restauranten som ligger 2 kilometer fra her jeg bor og den var stengt på torsdager. Måtte jobbe med meg selv. På stedet her serveres det heller ikke frokost. Så jeg har gravd frem alt jeg har fra sekken og spiser nå nøtter og blogger.
Masse rare tester man får og jeg greier ganske godt å stå i de. Det er to kilometer til en butikk i morgen, så jeg får glede meg til det. Men mest av alt gleder jeg meg over at jeg har strøm, at jeg snart skal ta meg en dusj og at Bernt kommer på lørdag.
«Prova själv din jäkel!» var det en svensk skiløper som svarte en reporter en gang. Prøv 18,8 kilometer på asfalt som det ryker av, inn i en storby, som Augsburg.
Augsburg har 300 000 innbyggere sånn ca. På størrelse med Bergen, så innmarsjen varte en stund.
Augsburg ble grunnlagt under Keiser Augustus i år 15 e.Kr. Derav navnet. (Augusta Vindelicorum på latin).
Augsburg var hovedstad i den romerske provinsen Raetia og en av de største byene nord for Alpene under Romerriket, med 12000 innbyggere.
Augsburg var den gangen romersk helt til 450, da den ble eropret av allemanerne. En germansk stamme som har gitt opphavet til det franske navnet på Tyskland: Allemagne
SÅNN! (så det ikke bare blir selvutvikling på bloggen 🙂
Glemte nemlig å skrive det viktigste i går som var følelsen av at det er ikke noe feil med meg. DEN FØLELSEN ER GOD. Den er egentlig litt rar, for den gjør meg veldig nær det som er rundt meg, som om jeg er i familie med de jeg møter, som om jeg absolutt er der jeg skal være, som om alt er veldig riktig og okei. Beste beskrivelsen jeg klarer. John Arvid sendte meg teksten De Nære Ting og minnet meg på at jeg selv har spilt den inn og gitt den ut, sammen med pappas popband. Vi fikk til en artig versjon. Den kan høres og kjøpes på Spotify, på WIMP, på ITunes osv.
Saken er at når noe gammelt blir pulverisert, er det rom for det nye.
De gamle tankene som trer inn i stresset situasjoner er 45 til 50 år innlærte overbevisninger. Det tar noen år å avdekke de, men tankene er snikete og sier at jeg er for mye, for krevende, for sein, for høyrøstet, for grådig, for bortskjemt, for ditt for datt. Akkurat som mange jeg kjenner som synes at de er for tjukk, for tynn, for stygg, for liten, for stor, for svak, for sterk, for ditt og datt.
For mitt vedkommende høres det ca sånn ut: «Det må jo være noe alvorlig i veien», eller » Du ligner på din far», eller «du ser ikke ut», eller «du er bare en kvise på samfunnets rumpe».
I går fikk jeg kontakt med hjernen, som om den ble littegranne min venn, som om jeg kunne fortelle den at dette er gammelt svineri og angår ikke meg engang. Hvis noen har fortalt meg dette noen gang, så er det dem som har problemet og ikke jeg og jeg trodde faktisk på det og i noen sekunder ihvertfall føltes alt merkverdig nært og riktig og sånne stunder er det jeg vandrer for.
Hjernen vet ikke forskjell på tjukk eller tynn, ordet smart eller dum, den bare repeterer det som den er foret med. Og de forskjellige tankene gir oss forskjellige følelser.
Sånn. Så fikk jeg jaggu delt det også.
Det blir en hviledag i morgen. Krevende med denne varmen, i morgen skal det bli enda varmere, etter dette er det meldt overskyet. Det skal bli en sann fornøyelse. Jeg er heldig som får gå her midt i denne gaven som livet er.
Forsov meg, dvs. sov godt i klosteret og det var kanskje like greit. Hvile er undervurdert. God frokost. Startet vandringen seint og fant roen. Helt til at jeg skjønte at innsjekkingen på Landhaus Sonnenhof i Langweid var før klokken 18.
Og her er det dagens læring begynner: Jeg gønner på, i kjent gammel stil, og kjenner at brystkassen snurper seg. Pusten blir trang og jeg hyperventilerer. Går som en gal. Det er steike varmt. Kombinasjonen av at jeg vet at de ikke serverer mat der og før kl 18:00 er veldig uheldig for min opplevelse av å føle press. Kunne jo spist middag, men hadde aldri greid det med tidspresset på meg.
Det var dette stedet å velge mellom innenfor saklige kilometer i solskinn, så den er grei, men lærdommen er at jeg får enten gå lengre eller kortere neste gang. Mest sannsynligvis kortere og det er her sorgen kommer inn. Jeg må lære meg å leve med min begrensning, akseptere den, men samtidig utfordre den littegrann. Jeg kødder ikke. Dette er faen meg blodig alvor.
Jeg går ikke her fordi det er en drøm eller for å bli beundret eller at noen skal la seg imponere. Jeg går her fordi jeg trenger en bedre helse og å lære noe om meg selv og å leve med de utfordringene som det å være ufør og utmattet gir.
Veldig mange vil sikkert si at du klarer jo alt og blabla, det har de sagt hele livet mitt. Jeg har ikke fått lov til å være sliten. Jeg har ikke gitt meg selv lov til å være sliten.
Jeg går her fordi jeg trenger et innhold i livet mitt. Fordi jeg ble erklært ufør, fordi jeg ikke greier å stå i arbeid, men vandring går an. Merkelig nok fungerer det å sette en fot foran den andre, så lenge jeg ikke blir forstyrret av folk som skal bli underholdt eller ha noe av meg.
Jeg tar ansvar for å styrke selvrespekten og egenverdet mitt, så jeg kan leve et liv uten å føle skam fordi jeg har møtt en vegg jeg ikke orker å forsere.
Jeg vet at mange uføre ikke greier å sette ord på det som skjer. Jeg forsøker å finne noen ord som kan beskrive det. For folk som ikke har vært utmattet aner ikke hvordan den følelsen er. Det er ikke noe morsomt å bli lammet i kroppen og samtidig bli mistenkeliggjort for å ‘fake’. Jeg skjønner at folk gir opp, men jeg aksepterer det ikke!
I dag var dagen for å ikke ville prate. Og da ramlet det inn en kvinnelig sosionomaktig psykiater som ikke hadde tatt vare på seg selv de siste 10 årene, hun nesten gikk i kne for å få høre historien min. Heldigvis kom jeg på at jeg hadde en avtale om å ringe Bernt. Så stoppet en dame sykkelen sin og spurte: Wo gehst du hin?
Er det naturlig å henvende seg på den måten?
Et møte jeg orket var en eks-alkoholiker i en park. Han delte fra livet sitt og fikk meg til å flire mange ganger. Litt friere i seg selv.
Forskjellig energi folk har gitt.
Jeg kom fram, litt over 18. Bernt varslet på Booking.com for meg og i resepsjonen satt en smørblid kvinne og ønsket meg velkommen. Null mat, men et kjøleskap fyllt til randen av øl. Bare å forsyne seg, sette opp et kryss for hver og betale i morgen. Spørs hvor mange ganger jeg gidder å gå trappen, foreløpig har det blitt en. Ellers går jeg ingen steder før frokost i morgen. Men jeg er jo ikke tapt bak en vogn. Spiser opp det jeg har bært på. Å være på tur det kan jeg.
Eg e' på vandring 