Forberedelser del 3

Jeg har før nevnt Mr. Xxx. Det er boost’en du kjenner når du holder fast lenge nok i noe nytt til at det er integrert som en god vane. Når du tenker på å slakke av fra nye gode rutiner, er det ikke ‘den ene gangen’ som betyr noe, den ene gangen kan gjøre godt, men når de gamle mønstrene puster deg i nakken og følelsen av intensitet kollapser det er fare på ferde.

Mr. Xxx må pumpes hardt i gang igjen og for hver gang det gjøres blir det tyngre. Mange av oss har drevet med å starte på nytt, sluttet, startet på nytt, gang på gang på gang.

Egoet forsøker å eie prosjektet med å enten trenere det i tankene eller ta æren for alt. Får nye kroppslige reaksjoner med vondt nye steder i kroppen. Bare tull. Bare nerver. Bare fordi jeg forsøker å gå en ny vei i stedet for de gamle oppgåtte stiene. Selv om jeg vet det er det slitsomt. Må snakke høyt for å greie å holde fast i det nye.

Nyter litt påske og deilig vær. Lurte på å sove i teltet i natt, men har tross alt bare noen uker igjen i sengen som er så god. Skal tidsnok få sove masse ute.

Til tross for litt slakk kjenner jeg Mr. Xxx puste liv i dagene mine. Gikk på trening i dag. Ikke fordi jeg hadde så veldig lyst, men fordi jeg vet at styrken kommer godt med når jeg er på vandring. En av traverne der spurte om formen var stigende, og jeg svarte som sant var at jeg ikke aner, kjenner ingen forskjell, men hadde sikkert merket det om jeg lot være å trene. Kjører 4×4 intervall som vanlig og 6 apparater. Uten å syte.

Bestemte meg for å sette opp telt i dag og gå igjennom tingene jeg har funnet frem for turen. Det var lurt. Har veid alt. Skal legge sammen og dele antall gram på hver ting etterhvert.

Innsikt: Det du gjør bra i dag har innvirkning på distansene langt der framme.

Reklamer

Forberedelser del 2

Pakking foregår her

Som nevnt tidligere så har jeg i forberedelsene lest to bøker av folk som har vandret til Roma før meg. Øyvind Østang sin bok var den første. Den er vel strengt tatt en oppsummering av facebook bilder og tekst skrevet der, men likevel så gav den et estimat av veien å vandre. Synnøve Skåksrud sin bok, inneholdt mere tekst som jeg kunne like og den ble avgjørende for at jeg skulle våge og vandre til Rom. Så har man inspirert et menneske, så har man gjort jobben. «Min tur nå», som hennes bok heter, AirMini-maskinen, med oppfølging fra Aleris og min kartgale mann, Bernt, gjør denne reisen mulig.

Men begge bøkene bar preg av at reisen deres gikk fort. Vi har regnet på dette med antall dager mange ganger. Ved nærmere ettersyn, så ser jeg at Øivind Østang startet fra Fredrikshavn, DK 12. mai. Han gikk en dagsmarsj til Thorshøj. Ble hentet av noen venner og ble kjørt til Hjallerup, fra der gikk han en dagsmarsj til Aalborg. Fra Fredrikshavn til Aalborg er det 7 mil.

Så gikk han fra Aalborg til Aars på en dag, med taxi det siste strekket. 5 mil på en dag. Han brukte totalt 8 dager fra Fredrikshavn til Silkeborg (21 mil), null hviledager.

Så tok han sykkel fra Silkeborg til Braunschweig (ca. 55 mil) pga. overbelastet høyrelegg. Han ankom Roma 1. oktober.

Dette lærer meg at kroppen må bestemme tempoet. Det nytter ikke å gå på en smell tidlig. Jeg vil gå hvert steg selv, så da er telt bra. Og ikke tenke på at jeg skal komme frem, men at turen er selve målet.

Det er f.eks 45 mil langs Hærvejen i DK. Ca 21 vandredager, men hviledager må prioriteres.

Synnøve Skåksrud gikk fra Oslo 18. juli og var hjemme igjen 18. desember. Hun startet nok litt seint, fordi hun fikk snø i alpene og mange steder hun skulle overnatte var stengt. Det lærer meg at telt er bra, men i Tyskland, som har ihvertfall 60 vandredager, har ikke steder for villcamping, så da må jeg finne campingplasser som er åpne og da må jeg gå på bestemt avstand. Det viser seg at Synnøve tok buss fra Schleswig (ligger like nedenfor grensen til DK) til Stade. Dvs. ca 14 mil, som utgjør en ukes gange. Håper jeg skal klare å dokumentere avstandene bra, med informasjon om steder etc. Blogging kan vel ansees som jobben min nå.

Ihvertfall så er bøkene deres stadig til gjennomlesing, fordi de nevner steder jeg skal innom. Men jeg skal absolutt ikke skynde meg. Folk spør så mye om når jeg tror jeg kommer fram. Kanskje i oktober en gang, iallefall før jul.

Når uførekortet har fått satt seg og skammen har forlatt meg (ennå litt ubehagelig på busser og tog) og aksepten av tingenes tilstand har landet, innser jeg at å gå på veggen er noe kroppen kan, når jeg kjører for hardt. Den simpelthen godtar ikke hardkjør, stress eller press mer. ‘Å gå på veggen’ er ikke bare en hindring, men en ny mulighet.

Jeg vet godt at resultater og svar ikke gir seg over natten, men med utholdenhet og fokus vil det neste halve året ikke utgjøre den samme situasjonen som jeg er i nå og takk og pris for det. Dette grenser til uverdig og jeg vil ikke la meg behandle sånn. Jeg har strukket strikken alt for langt, i mine forsøk på å få til noe fantastisk, for å bli sett av noen jeg ikke aner hvem er. Higet etter å bli bekreftet at jeg var bra nok, flink nok, fin nok, slank nok, kunne synge bra nok, noe ‘et eller annet nok’, så jeg ikke ble en mislykket feil og en kvise på samfunnets rumpe, som var oppveksttrusselen min. Egoets uslitelige kjør.

Så på en måte kan man vel si tusen takk vegg, du er ikke lenger en hindring jeg skal gå løs på med hammer, stegjern og øks, nå holder jeg på å lære meg å gå rundt og helt til ROMA:

Energien er løftet fra minus 2 til pluss 2, takket være CPAP-maskinen, men det er et stykke frem til pluss 10 og til at begeret med energi renner over, så denne turen er livsnødvendig.

De som leser bloggen vet til enhver tid hvor jeg er, noen vil kalle det en begrensning, for meg er det en frihet i det jeg gjør, fordi jeg tar et grep.

Jeg vet godt at ikke alle skal gå til Rom, men alle kan reise seg og gå noen skritt, uansett hvor utslitt vi er, så funker det å gå. De som sitter i rullestol kan kjøre seg en tur, lage seg et strekk, i all slags vær. Lage seg sitt eget Rom. Det er som sagt mange veier til Rom.

Jeg er kjempeglad for denne planen jeg har og selv om strekkene fra Lillehammer ligger klar, må jeg sikkert improvisere ut i fra dagsform. Jeg har alltid vært dyktig på å ha en plan og denne planen er for meg. Jeg savner ikke noe med musikklivet (unntatt å pugge tekster), jeg savner ikke strevet, higet, selvmedlidenheten, jaget, kampen om oppdragene. Som en tidligere musikerkollega sa da en annen kollega (kvinnelig) kastet inn håndkleet: «Én mindre!».

Jeg elsket å spille i band og være en del av en flokk. Jeg hatet artistlivet.

Tanker som: «tenk om det ikke går» pulveriserer jeg som knust stein til sand. Blir vemodig å dra fra byen her, men jeg tror disse dagene føles verre enn å være i gang.

Innsikt: holde fast i seg selv og ikke la egoet herje.

Forberedelser del 1

I går måtte jeg ta nakkegrep på redslene. Rett og slett stramme meg opp. Jeg gjorde det med å pynte meg. Gå ut og spise middag på vår nye fantastiske restaurant på Grilstad Marina, Flipper, med Bernt. Jeg har aldri likt bacalao, men det gjør jeg nå.

Ukene før avreise skal bli noe rare greier, for det er lett å få panikk, svarte til alt med tanker som vil dra ned prosjektet, meg selv eller andre, hva som helst i grunnen. Egoet skjønner ikke noe, nå som jeg har tatt grep og skal vandre meg til en bedre helse og så helt til Rom da og i et halvt år. Det reagerer med å bli kvalm, og jeg skjønner hvorfor folk lar seg stoppe av sånt, men å forstå at dette er en «normal» reaksjon for en hjerne som vil gjøre det samme, ikke bryte ut av mønstre, ikke gjøre noe nytt som kan virke skummelt og utfordrende.

Men sannheten er at jeg trenger å vandre for meg selv, i dobbel forstand. Jeg har ikke et eneste prosjekt som holder meg igjen i Trondheim. Guttene er blitt store og Bernt skal vandre etapper med meg. Jeg tar farvel med folk når jeg møter de og når redslene dominerer, så tror egoet at det skal dø, at jeg blir borte for alltid. På en måte er det jo noe i det, for jeg vandrer i fra en gammel identitet. Artisten (takket for meg for et år siden) og radiostemmen (takket for meg på torsdag). Det skal faktisk bli litt greit å få startet på nytt når det gjelder å møte folk, i og med at jeg har eksponert meg mye i byen så vet jeg ikke om jeg burde huske folk som synes de kjenner meg på byen. Nå går jeg som anonym vandrer, skal bli deilig.

For selv om man takker for seg, så henger ferdighetene, som er overeksponert, igjen i muskelminnet. Det er ikke noe galt med ferdighetene, men jeg er utslitt. Når jeg har vært i radio en halvtime føles det som å ha arbeidet i 8 timer. Å prate med folk tåler jeg i totalt en time, så er jeg brukt opp. Å vandre fungerer, da blir jeg bare sånn vanlig sliten og det er jo en fantastisk følelse å være. Så det ligger en mulighet her. Å bli ufør er ikke bare en begrensning, men jeg gir meg selv en ny mulighet. Tar grep og gjør noe.

I går var Bernt med til søvneksperten, Julia og hun sier noen lure ting som trigger til å skrive og får meg til å stole på meg selv. «Ikke vær redd, nyt reisen» f.eks. og at jeg har brukt opp så mye energi og nå er det på tide å fylle opp.

Innsikt: Å bestemme over redslene med å gjøre noe kjekt, virker!

Teltet i hus
Mitt nye hjem i lange tider fremover.
Har tatt det opp og ned noen ganger og det er enkelt og veier bare litt over et kilo.

31: Hafjell-Lillehammer

  • 5. april 2019
  • Tid brukt: 06:19
  • Distanse: 18.2 km
  • Totalt: 616.2 km

Siste dagen på denne etappen.
Kom på en grunn til, for å være pilegrim.
Alltid ønsket å tilhøre.
Fant punken da jeg var ung.
Fant bandmedlemmer og spilte i band.
Fant mann og ble med barn.
Så ble barna store.
Jeg måtte skape meg et liv etterpå.
Alt skjedde så raskt.
Hadde sykt barn.
Fikk kreft.
Ble frisk.
Ble utslitt.
Fant pilegrimsverdenen og ble en del av noe større enn meg selv.

Alltid likt å bli sliten, men da snakker vi om «god-sliten». Men å bli ufør, da er man «vond-sliten». Håper den vond-slitenheten gir seg.

Kom i delmål i kveld. Fornøyd. Det er vemodig at det er over, har egentlig ikke lyst til å returnere til Trondheim, men det skal bli fint å feire påske med familien. Økonomisk må jeg vente med å vandre videre til Rom til telt-sesongen kan begynne. Resten av reisen starter snart.

Innsikt: allting har en ende … allting har en start.

30: Tretten-Hafjell

  • 4. april 2019
  • Tid brukt: 07:06
  • Distanse: 21.6 km
  • Totalt: 598.0 km
  • Været: junivarmt, så litt kaldt.

Startet dagen med en samtale med Dag. Min mentor, støtte, psykiater etc (kjent han siden 1986). Ulike titler igjennom årene. Alle bør ha en Dag i livet sitt. En som ler med deg og som stiller kritiske spørsmål når det trengs, en som «rommer» deg, en som utfordrer deg, som heier på deg, som sier at det er ikke noe feil med deg, som synes at alle er et mysterium og som ønsker deg absolutt alt godt. Dag er sånn. Og han er oppriktig nysgjerrig på dette pilegrimsprosjektet og spør sånn cirka, hva det bringer frem?

Det er 1000 grunner til å vandre og alle som vandrer har ulike svar, fordi grunnen er alltid personlig. Før i tiden betalte rikfolk andre for å vandre for seg. De ble pålagt av kirken en pilegrimsvandring. Ingen har spurt meg om å vandre for seg, men jeg gjør det virkelig veldig gjerne for meg selv.

Viktige grunner er:

  • å være tilstede i det som er (og ikke i det som var eller eventuelt skal komme)
  • øve på å fange inn øyeblikkene
  • ta i mot alle wow’ene
  • gå i fra alle tankene
  • øve på å «romme» meg selv
  • akseptere
  • la livet få gå litt sakte
  • sette pris på naturen som bare gir og gir
  • la seg helbrede i bevegelse
  • være levende i dette livet
  • se det vakre
  • la livet få gå litt sakte
  • ha et mål, men likevel konsentrere seg om den taulengden som man har foran seg.

Det var grunner jeg kom på nå. Kan sikkert komme på flere etterhvert. Skal tross alt holde på et halvt år.

I dag føltes det som sommer. Gikk forbi en bruktbutikk på Tretten og så verdens kuleste lampe. Inntekten fra salget skal gå til kreftforeningen. Butikken vår bare åpen mandager og onsdager. Jeg stakk bort på Coop’en og fikk navn og nummer til sjefen. Hun bodde under lokalet og var mer enn villig til å hjelpe. Hun skal sende lampen hjem til min adresse. En artig sak.

Gikk på asfalt hele dagen og det gikk fint. Har virkelig gode sko. Synd de ikke sponset meg så skulle jeg nevnt de i hver eneste blogg jeg skrev.

Apropos å nevne: Müslibarene fra Coop’en gjør virkelig susen. Det er krutt når det butter i mot. Airmini’en er blitt min andre venn på turen. Sover lettere med susen fra apparatet (tenker på det som havsus). Luften er litt kald, så jeg tar noen pauser dann og vann. Sant og si hadde jeg ikke lagt ut på denne vandringen uten at jeg kunne fått med meg pustemaskinen. Energien jeg fikk fra CPAP’en gjorde at jeg kunne løfte tankene og ut på vandring.

I neste uke får jeg et batteri til Airmini en, som kan brukes to netter uten strøm. Det er bare helt fantastisk. Glad jeg oppdaget at å bevege seg er løsningen og ikke stivne i et mønster og at det finnes hjelpemidler som gjør det lettere å være menneske lengre opp i årene.

Jeg er bare så dypt takknemlig og så glad.

Innsikt: godt å ha noen som bryr seg på ekte

30-Tretten-Hafjell
30-Hele-Landet

29: Fåvang-Tretten

  • 3. april 2019
  • Tid brukt: 08:00
  • Distanse: 19.8 km
  • Totalt: 576.4 km
  • Vær: kaldt, fint, litt sol, vått i skogen.

Våknet 07:30. Klar og spent på en 2 mils tur til Tretten. Fikk tatt opp rutinene mine med yoga, frukt og havregrøt. Ting faller på plass. En uke på veien. Begynner å få rutiner. Det som er knallfin med å gå er at jeg kjenner ekte sult og det er en god følelse. Ellers har jeg spist mye på klokken eller følelser og hverken det ene eller det andre gir så mye. Nå kan maten nytes. Så gjelder det å spise akkurat nok, for gåingen gir appetitt, men tror jeg regulerer dette bra. I dag ble det heller flere små måltid.

Ble litt jaget i dag. Fikk en sånn følelse av at jeg måtte rekke og komme frem og den kom etter at NRK intervjuet meg på telefonen. Gammelt stress. Da jeg var 2 km unna Tretten Kro AS, roet jeg helt ned og da fikk jeg kontroll på kroppen igjen. Motellet minner meg om Twin Peaks. Koser meg på sånne 60 talls interiør greier. Alle møblene her er som nattbordskommodene jeg kjøpte på Fretex hjemme og malte. Alle trinn knirker. Alle rom er brune.

Har ennå ikke spist min Real Turmat. I dag er det torsk i kremert karrisaus. Det blir natta fort da.

Innsikt: huske på å ikke la seg jage