146: Brixen/Bressanone – Waidbruck/Ponte Gardena

I dag gikk jeg ganske fort. Startet ganske seint, dvs 11:30 og skulle gå litt over 20 km med tung sekk, samt rekke hotellet før kl 20:00, som jeg måtte ta tog til og det blir tog tilbake i morgen for å starte fra trackingstoppet og alt det der.

Lovde meg selv at hvis jeg greide å bruke ca 15 min per km skulle jeg få lov til å skrive om bitre og misfornøyde mødre. Ikke det at det er et favoritttema, men fordi jeg opplever at folk som er i relasjon til misfornøyde mødre, mangler en stemme og at disse mødrene alltid blir beskyttet. Alltid spent på hvordan jeg greier å holde tungen rett i munnen og ikke senke meg ned på samme nivået som misfornøyde mødre er på. So here I go:

Da jeg fikk min første sønn, fikk jeg et brev fra min manns ekskone, et sykt langt brev, som jeg ennå har i forvaring, for å minne meg på at det er ikke noe feil med meg. En av de grusomme tingene hun skrev var at hun håpet at min sønn døde. Jeg tok brevet med meg til min psykolog og sammen forfattet vi et saklig svar tilbake.

Graden av misnøye og bitterhet kan jo selvsagt variere og finnes i alle samfunnslag, men etter min målestokk er misnøye og bitterhet største omsorgssvikt av de alle. Rett og slett et overgrep. Begrunnelsen er at det skader sjelen og som voksne operere ofte den som er utsatt for det, som underdanig og overhjelpsom overfor mor og andre.

Mine stesønner har ikke nevnt oss til moren, og vi snakker om 3 tiår, simpelthen fordi hun kan bli stiv og stille. (Mor må ikke bli lei seg), og sånn kan altså den som er bitter styre skuten.

En mild grad av misnøye er de som sier: «Etter alt jeg har gjort for deg». Da skal du passe på. Å løpe ærend for en som aldri blir fornøyd er som å bite seg selv i halen. Du vil aldri greie å bryte inn og stoppe den karusellen. Du vil aldri få høre at du er bra nok. Det må du ordne med selv. Å være i en relasjon til et konstant misfornøyd menneske skader deg. Det setter seg i cellene. Det er som en lammende giftsprøyte, som passifiserer livet i kroppen og forsmediger deg selv i tankene.

Misnøye er styrende som et taust trykk kan være. Det kan være viktig at du ikke nevner far. At temaene er akademiske og ikke personlige.

Det er fånyttes å forsøke å få de bitre til å forstå. Det som er viktig er at du frir deg selv fra flere giftsprøyter, selv om det krever at du endrer atferd.

Jeg har i forvaring 2 brev til. Et fra min mor, hvor jeg får beskjed om at jeg kan be om nåde og unnskyldning og det er ikke sikkert at det rekker for å «slippe inn i varmen» igjen. Ordlyden er ikke slik, men her jeg sitter i Italia er det slik jeg husker det. Jeg kan ikke huske at det var noe særlig varmt. Jeg kan ikke huske at det var noe kjekt. Lyden av glass mot glassbord kan jeg ennå ikke tåle og saft har jeg ikke drukket på 45 år, det sier vel sitt. Det viktigste der var å prøve å unngå tema, ikke gjøre seg tilgjengelig for lenge før da kom hele tråden om hvor idiot faren vår var etc. Tilbake til brevet: Jeg har krøpet og tryglet nok, bedt nok om unnskyldning. For flere liv faktisk. Det er ikke jeg som skal be om unnskyld. Jeg innordner meg aldri det spillet.

Bernt og jeg er besteforeldre, men vi får ikke treffe barnebarna. I følge en del, så er det Bernt som er bestefar, men hva er jeg som har levd med Bernt i 30 år da?

Det kan hende jeg er skyld i at vi ikke får se de, fordi i 2010, da var barna 4 og den andre noen måneder, hvorpå jeg sa til barnemor som er fra Brasil «at vi slår ikke barn i Norge når voksne synes at de gjør noe dumt. Hverken i ansiktet eller på rumpen». Mulig det var det som utløste raseriet, men vi har altså fått streng beskjed om at hun vil finne noen som kan drepe oss, hvis vi nærmer oss ungene.

For ikke lenge siden ringte eksen til Bernt og ba han melde brasilianeren til barnevernet. Vi så selvsagt nei, for vi kjenner de jo ikke. Dermed er vi de som ikke bryr oss igjen, liksom.

Og alt dette jeg skriver er liksom helt greit at de får si og gjøre og styre, mens vi er de som er uinteressert og uengasjerte?

Min eldste stesønn får knapt treffe sine egne unger. På langt nær oss. Ingen ukjent sak rundt omkring dette. Men jeg hater den styringen bitre mødre har på omgivelsene.

Hvorfor godtar vi det? Hvorfor føler vi avmakt? Hvorfor holder folk kjeft?

Jeg har aldri greid å ti stille om urett.

Det 3. brevet jeg har i forvaring er fra min far. Han ber meg om å ikke bry meg. Ha gjør det egentlig på en vennlig måte. Litt begrenset, men ok. Lettere å akseptere.

Vi fikk litt kontakt da min bror døde, men det stoppet for meg, da han mente at jeg skulle «hatt en på det andre kinnet», da jeg spurte om han husket at jeg som 16-åring lå på sykehuset en uke etter å ha fått juling av Tore.

Det som er det vanvittige er at bitre og misfornøyde mødre lager seg forklaringer der de andre er idioter. Det er andre sin feil at de er kommet der de er kommet. Fordi livene deres skulle vært noe annet og noen må være ansvarlig for at det ikke er sånn. Så lar de seg selv forfalle og det er greit nok, så lenge det ikke går utover andre. Men det gjør det som regel.

Må dessverre slutte å skrive. Må spise. Må sove. Skal vandre 25 km i morgen.

Innsikt: Bitre og misfornøyde mødre er som en lammende giftsprøyte.

Reklamer

145: Sachsenklemme – Brixen/Bressanone

  • 16. september 2019
  • Distanse: 19.0 km
  • Totalt: 2902.0 km
  • Tid brukt: 6:30
  • Innkvartering: Hotel Grauer Bär

Fra i dag har jeg altså 1000 kilometer å vandre til Roma. Når dagsetappene er under 20 km, begynner jeg å rusle og sette meg ned oftere. Har sin misjon det også. Det er gudsjammerlig varmt ennå. Kanskje litt skarpere luft om morgenene.

Gikk og la meg etter middagen i går. Sover ca 10 timer om dagene. Det hjelper på restitusjon. Fikk verdens fineste frokost i dag og de sendte med meg matpakke. I dag bor jeg på et brunt hotell. Pub med hotell opppå. Veldig hyggelig vert, som forklarte alt og så at jeg fikk prosenter på mat der borte og kirken lå der borte og det var ikke måte på. Jeg fikk varmt vann på termosen. Det blir Real TURMAT og et glass rødvin.

Ja, og verdens beste oliven har jeg funnet nå.

Klærne ligger i bløt mens jeg taster. Dagene er så fulle av visuelle inntrykk at jeg skal absolutt ingen stedet. Trenger denne nedtrapping før jeg sovner. Tror det er viktig at jeg holder fokus for å nå Roma.

Når jeg har sovet godt er jeg flinkere til å velge hva jeg vil tenke på. Sterkere til å ta styring. Må innrømme at på flate lange strekk leser jeg nyheter på telefonen, hører på YouTube videoer som jeg liker. Elsker tema som handler om å ta ansvar. Yogaen jeg bedriver om morgenen, selv om den noen ganger bare er 3 minutt, er en måte å være tilstede på, jo gamlere vi blir jo stivere blir vi, og den som ikke strekker seg, lever ikke. Jeg, som synes at fortiden er en plage, og jeg vet at jeg ikke er aleine om det, må finne de veiene til Rom som er mulige og sine egne, så man slipper å være forknytt og ikke tilstede.

Har lært meg å slutte å forsøke å overbevise de som ikke forstå til å forstå, det var en sånn befrielse.

Alle sangene mine, alt jeg har skrevet handler om Veien til Rom, om å finne sitt eget rike. Ikke de andres, men sitt eget. De handler om retten til å få være, ikke bli dyttet inn i et plagsomt system hvor maktkamp er det eneste saliggjørende. Jeg har aldri fått til å innordne meg noe system. Men jeg har manglet soliditeten som kreves for å stå an av når det butter i mot. Men jeg påberoper meg retten til å ikke krype, ikke la meg misslede. Det har vært mitt helvete og min himmel.

Nå skal jeg blande varmvannet jeg fikk på termosen med en pose Real Turmat, zappe noe tv og møte en ny vandredag, åpen og nysgjerrig på hva den vil bringe.

Innsikt: aleinehet er nødvendig.

144: Sterzing/Vipiteno-Sachsenklemme

  • 15. september 2019
  • Distanse: 17.9 km
  • Totalt: 2883.0 km
  • Tid brukt: 6:19
  • Innkvartering: Hotel Sachsenklemme

I dag har jeg bare tuslet. Søndagstur med andre ord. Har savnet familien min. Sånne dager har jeg hatt før og flere vil komme. I morgen har jeg 1000 km igjen på denne vandringen, så noen ganger føles det som det bare er en innmarsj igjen.

Kom på tre ting til på turen som er lett å gi slipp på: smør, cola og øl. Nå sitter jeg på et hotell som lager sitt eget øl. Har foreløpig bestilt vann med kullsyre og et glass hvitvin.

Dagens inntak har vært:

  • Et «luft-rundstykke» med skinke, litt ost og agurk.
  • Kaffe med melk.
  • 1 egg
  • Ett glass juice.
  • Ett glass melk.

Etter 5 km:

  • 1 nektarin
  • 1 müslibar fra Coopen

Etter 10 km:

  • 1 Havregrøt fra coopen m/blåbær
  • Litt syltetøy i.
  • 1 egg
  • Te med melk i.

Etter 13 km

  • Et lite rundstykke med skinke og litt ost
  • 1 egg
  • Pittelitt vaffelsøtt.

Tror det blir pizza, for det ryktes at den er god.

Bernt kom på at bildet med skilt, som ble lagt ut i går, der det stod H. Ibsen Straße, var fra Henrik Ibsen sin tid. Han feriere ofte her. Han likte visst SPA-et og fjellene. Så du kan si at jeg går i hans fotspor.

Gleder meg til å få nye sko. Må regne med mye asfalt. Sånn er det når turen skal henge sammen, da må man ta det man får av underlag. Hoka-skoene er gode, men godt brukte nå, brenner litt under beina. Sikkert fordi jeg har begynt å tenke på de nye som kommer neste uke.

På dette hotellet er det en kul stab og jeg ble kryssforhørt på en artig måte. Forrige hotell var en fabrikk, hvor man bare var en av mange.

Gutta som serverer spurte hva reisen kostet. Ca 10 000 euro gjettet de, men etterpå tenkte jeg at det koster nok det dobbelte, med all plunder og heft.

De spurte om jeg hadde «cheated». Tatt buss eller noe. Det har jeg altså ikke. Jeg har track av hver meter. Begynner du å kødde med transport er løpet kjørt, ihvertfall for min del. Blir som en alkoholiker som bare skal drikke litt, går ikke.

Det er en spennende reise. Begynner å regne på hvor lang tid jeg bruker til Rom. 100 mil delt på 2 mil om dagen er ihvertfall 50 dager. Så må jeg plusse på hviledager, så oktober er saga blott. Det gjør ikke noe, for det er dette som er livet mitt nå. Ingenting som skjer i andre enden. Må lage meg en Plakat etterhvert. Det vil si et prosjekt med nedtrapping på gåingen og et annet innhold enn å vandre. Har vært så glad i 4 måneder og akter å se på hva som kan gjøre meg glad videre. Ny retning. Det var dette jeg var gid på når jeg jobbet med ungdommer og nå skal jeg overføre all lærdom til mitt eget liv. Greit å være flink med andre, men hva med eget liv?

Jeg øver meg på å ikke banke meg selv opp. Jeg øver meg på å ikke forsere, men å gi meg selv det jeg gjør som en gave. Jeg øver meg på å være tilstede, for når jeg tuslet og kroppen føltes trøtt og bakpå, er det «bare» å tune inn og være her jeg er og ikke alle mulige andre steder i tankene. Det hjelper. Nærvær er nøkkelen til et rikere nå. Jeg tar fortsatt bilder når jeg er online.

Innsikt: Kjærlighet har et felles språkløst språk. Du bare kjenner når det er ekte.

143: Brenner – Sterzing/Vipiteno

  • 14. september 2019
  • Distanse: 20.7 km
  • Totalt: 2865.1 km
  • Tid brukt: 6:40
  • Innkvartering: Hotel Mondschein

I dag er det 4 og 1/2 måned siden jeg startet og vandre sammenhengende fra Lillehammer til nå min første etappe i Italia. Før påske tok vi Hjerkinn – Lillehammer, mangler et par dagsetapper fra Hjerkinn, siden vi ble hentet ut av fjellet av Røde Kors, dette ordner jeg opp i neste sommer, så det kan hete: Stiklestad – Roma. Stiklestad – Hjerkinn gjorde jeg unna i 2018.

Jeg har slitt ut to par Hoka sko og var i går klar for å kjøpe meg mitt tredje par på Salewa sitt fabrikkutsalg. Altså et annet merke. De ansatte der anbefalte meg ikke å skifte merke. De ville helst ikke selge meg sko, siden jeg hadde gått så langt med Hoka. Det kunne ødelegge turen for meg. De snakket ikke om gnagsår og blemmenivå, men problemer med muskler og akilles etc. Kroppen har vendt seg til de skoene og det kunne bli fatalt med et bytte.

Vi sprang rundt i alle butikkene og fant bare Hoka løpesko, så nå skal Bernt kjøpe sko til meg på Axel Bruun på mandag og sende de med DHL.

Det får beina mine være verd. Heldigvis at vi fikk dette banklånet til turen, for hotellene er dyre i dette området og skoene koster jo sitt.

Bernt dro til München i dag. Prøver å holde fokus og se på fordelene med at han drar hjem. Det koster å være to på tur. Vi får bedre kart på bloggen når han har pc. Han tjener penger. Ellers greier jeg ikke å se flere fordeler med hans hjemreise, men jeg klarer meg bra aleine og. Dette har jeg gjort før og nå er jeg tross alt i landet hvor Roma ligger.

Nå må jeg tracke, følge med på kartet hele tiden, være den som henvender meg og igjen spise aleine.

Roma har aldri vært min drøm. Det er en oppgave jeg har valgt. Absolutt ikke enkleste vei for å finne ut av seg selv, men det gir mening. Har manglet mening lenge. Så takknemlig for dette prosjektet som styrker egenverdet, Selvrespekten og formen.

Det er ikke meningen at man skal føle seg ubrukelig selv om man er erklært ufør, men man må jo ta et ansvar selv og komme igang med noe som har en retning. Roma er en retning.

Folk er virkelig imponert, men det har aldri vært i mine tanker at dette skulle utløse respekt. Jeg har strevd i årevis med musikken og følt at jeg har dummet meg ut skikkelig der, men kanskje man må dumme seg ut før man kan oppleve å lykkes. Nå lykkes jeg hver dag og dette prosjektet er bare avhengig av min og Bernt innsats.

Ramlet over en vekt på forrige hotell. Har ikke veid meg på 4 måneder og det har vært en sann fryd å slippe det slaveriet, men jeg haar jo en vekt og skulle da teste ut hva den ville vise. Jeg er nok ennå en kvinne mellom 90 og 100 kilo. Nærmere 100 enn 90, så jeg får stramme inn ferietilstanden vi har hatt. Det letteste er å kutte sjokolade, snaps, ost, kjeks, mye pålegg. Det må hverdager til. Å avslutte ferier og fester er viktig. Det er mange jeg kjenner som ikke har skjønt den greien. Det gir ikke så mye å putte i seg godsaker hver dag, men noe pietist blir jeg aldri. Folk som er slanke er nødvendigvis ikke i form, de er kanskje ikke happier med seg selv, de er ikke blidere, sterkere, bedre elskere, flottere å se på osv. Alt ‘crappet’ som hjernen tror at hvis det bare hadde vært noen kilo mindre så blir alt så mye bedre. Kjøpte meg en lederhosen i Bayern. Må snart gi full aksept for at jeg er kraftig i figuren. Gir større livsglede.

Apropos å være glad så ser jeg at jeg stod i stor fare for å bli bitter. Det er jo noe som andre er og ikke jeg. Vanskelig å se seg selv som bitter. Har sikkert 100 000 forklaringer for retten til å være fornærmet, men det hjelper meg ikke. Det er destruktivt og idiotisk. Hadde det nå bare hjulpet, men livet krever at vi selv tar ansvar når vi føler oss krenket. Det gjør jeg nå og det funker.

Turen i dag har gått veldig fint. Lenge langs en sykkelsti fra Brenner, men det var en ‘godkant’ der, så det gikk monotont for seg. Fikk tilgang til litt skog og de gamle redslene slår inn, er det for mye, finner jeg fram, kan jeg bli overrasket av en galning osv. Eneste jeg traff av menneske var en kvinne mellom 80 og 90, som spurte:

Ganz allein?

Ja.

Woh gehst du?

Roma.

Guten Reise.

Danke Schön.

De snakker tysk her nord i Italia (62% av befolkningen).

Syd-Tyrol var en del av Keiserriket Østerrike-Ungarn fram til 1918 da Italia overtok som en av seierherrene etter første verdenskrig. På 20-tallet førte Mussolini en nasjonaliseringspolitikk som tok sikte på å gjøre området italiensk i språk og kultur. Etter andre verdenskrig var det en del uroligheter (til og med en væpnet separatistbevegelse) og det endte med delvis selvstyre. I dag har vi EUs Europaregion Tyrol som er på begge sider av grensen (Nord- og Syd-Tyrol)

Sitter i en matsal og taster. De fleste spiser 5 retter. Jeg er glad jeg slipper. Tok noe svinefilet og det ble et glass rødvin til maten. Det er jo lørdag haha.

Angående språk så kom jeg på, først nå, at jeg bare har hatt tysk ett år på skolen. Derimot har jeg hatt spansk i 3 år, så vi får se om det hjelper meg i å forstå Italienerne, men en ting er sikkert, jeg forstår Kjærlighet.

Innsikt: livvet må leves ellers er det ikke noe verd.

142: Matrei am Brenner – Brennero

  • 12. september 2019
  • Distanse: 24.0 km
  • Totalt: 2844.4 km
  • Tid brukt: 7:31

I dag skulle vi ta «bøygen», Brenner-passet med sine 1370 m.o.h som er det høyeste punktet på Betty sin vandring til Roma. Det ble en del kliving opp og ned bratte bakker (se høydeprofil nederst i dagens blogg) i vakkert Alpelandskap i varmt fint vær.

Dette er den siste dagsetappen for meg i denne omgang. I morgen tar vi toget til Bolzano for en hviledag der. Betty sine sko er utslitte og vi satser på å finne nye i Salewa sitt fabrikkutsalg i Bolzano. Etter hviledagen reiser jeg nordover til Trondheim og Betty fortsetter der vi slapp taket i dag, på grensen mellom Østerrike og Italia i Brenner-passet.

Innsikt: Vi tar oss en hviledag fordi vi kan.

Dagens høydeprofil

141: Patsch-Matrei am Brenner

  • 11. september 2019
  • Distanse: 15.9 km
  • Totalt: 2820.4 km
  • Tid brukt: 5:54

Buss tilbake til Patsch hvor vi avbrøt vandringen i går. Som Betty sier: Hver meter skal gåes. Basert på det vi observerte fra bussen i går, valgte vi å gå en trasé fra Mühltal som gikk litt høyere oppe i stedet for riksvegen som Via Romea GPX-sporet vi hadde lastet ned viste. Nå viste det seg at den løypen vi valgt var merket med Via Romea-klistrelapper, så Via Romea-gjengen har en jobb å gjøre for å oppdatere dataene sine. Og som alltid, gjelder det å bruke hodet og ikke stole blindt på all informasjon du finner på nett.

Det var en varm fin dag i fjellene og utsikten var upåklagelig. Vi startet på ca. 1000 m.o.h (Patsch reklamerer med at landsbyen er 1000 m.o.h og har 1000 innbyggere) og var oppe 1218 m.o.h på det høyeste (gitt at Garmin-klokken viser riktig. Jeg kalibrert den i morges så det burde stemme). Avsluttet dagen med en iskald halvliter i hotellbaren. Bedre kan det ikke bli.

Innsikt: Livet er kort, og det finnes mange steder. Men dette området er så vakkert at det ikke er utelukket at jeg kommer tilbake for å gå i fjellene her.

140: Innsbruck-Patsch

  • 10. september 2019
  • Distanse: 13.0 km
  • Totalt: 2804.5 km
  • Tid brukt: 6:09
  • Innkvartering: Parkhotel Matrei

På hviledagen tuslet vi rundt i Innsbruck. Ikke så imponert over byen egentlig. Blanding av Bergen og Oslo, litt masete, men jeg fikk kjøpt meg en ny sekk, så den gamle er forlatt, etter 20 års tjeneste. Den har vært fabelaktig, men innrømmer gjerne at den nye gjorde susen. Solen begynte å titte fram midt på hviledagen og vi fikk føle turistlivet på kroppen.

I dag hoppet Tore av. Det har vært en drøm å være på lag med mannen. Takker for fysisk følge og for gjennomført reise. Jeg kjenner ikke mange som hadde tålt siste 3 milsetappen. Han løftet 3 værmessig verstingdager, en bauta med godt blikk for gruppen. Han fulgte med oss et stykke i dag. Det ble stilt da han dro. Luften gikk litt ut av ballongen, liksom.

Bernt og jeg kavet oss videre og oppover 400 høydemeter og måtte gi oss etter 13 kilometer. Trøtte og vondt hist og her. Førstedagsproblematikken. Stoppet trackingen og tok buss dit vi bor og det blir buss tilbake i morgen. Hver meter skal gåes!

På bussen oppdaget vi hvor trang veien var og pilgrimsruten er lagt der trafikken går. Vi lager en ny og bedre rute for i morgen.

Himmelsengtiden er over, nå er det delt seng og praktisk ungdomsherbergestil.

Takknemlig igjen. Setter pris på at Bernt slår følge noen dager til, jeg er et flokkdyr, men trenger aleine tid, blir nok av det resten av turen. Begynner å se konturene av når jeg kan være i Roma.

Fornøyd med at vi er i stand til å si stopp. Generelt fornøyd med tilværelsen. Undres over hvor glad og sterk jeg føler meg totalt sett. Undres over at kroppen er så villig til å restituere seg. Undres over hvor langt jeg har kommet, nå er det bare Italia igjen, nesten.

Innsikt: Undring er en god tilstand.