Etter avskjed på Himberg gikk den første milen radig. Hjelper å ha med en ungdom som hare. Vi traff også på Renault, som var belgier og hadde gått helt fra Oslo. Han gikk med oss de 5 siste km.
Det morsomme var at Eirin og Renault viste oss vei frem til kiken og vi avsluttet der i stedet for på havnen hvor leden ender (sikkert fordi der går båten til Danmark).
For min del var også denne vandringen et oppklart kapittel. Jeg føler meg sterkere og gladere enn før og ting er ikke så farlig. Jeg fikk tilgang til det åpne hjertet bak hjertet, der alt er i orden. Det er ikke min jobb å være stengt og grådig. Min jobb er å være voksen og ansvarlig.
Innsikt: denne vandringen har gitt meg tilgang til det åpne hjertet. Tusen takk til veien som kom meg i møte.
I dag ventet vi på et tantebarn som skulle bli med oss å vandre. Hun dukket opp og vi spiste frokost sammen.
Dagens løype skulle ikke være så lang og vi hadde lagt inn et besøk til huset hvor hennes oldemor og oldefar bodde, da jeg var liten pike. Sant å si så var min farmor en reddende engel i en ellers så misserabel barndom, så det gjorde godt å kunne fortelle om det til Eirin. Dessverre visste jeg ikke hvor de var gravlagt, så vi nøyde oss med å ha sett C. A. Larsensgate 9 før vi vandrer videre. Vi fant leden og det ble en fin dag. Vi gikk sakte fordi vi holdt på å prate oss ihjel og sånn måtte det nå bare være i og med mange og lange oppdateringer.
På Himberg ble vi hjertelig mottatt med vaiende norske flagg, jordbær og en aperitiff. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye med familie. Onkel Gunnar er et fyrverkeri og Karin er verdens tryggeste og fineste tante. Vi ble vartet opp som prins og prinsesser og den natten kjente jeg at noe i meg ble reparert. Det åpne hjertet var integrert i disse vakre menneskene: de var virkelig interessert i oss, de sa ja til vår eksistens og det er stort for mitt tantebarn og min skadete sjel. Jeg fikk med meg et broderi som min farmor startet på dagen før hun gikk bort og det er en stor ære. Det var hun som lærte meg å brodere.
Tiden gikk så alt for fort, og etter frokost måtte vi rushe på fordi 20 kilometer pluss lå og ventet på oss. Pluss at vi var invitert til middag i Larvik hos Eirin sin fosterfamilie.
Innsikt: Man kan repareres, det bare tar noen ganger litt lang tid.
Huset til postdama som lot oss oppbevare sekken i hagen.
Dagens distanse: 13.1 km
Totalt: 182.6 km
Verdens koseligste vandredag, ihvertfall ut på Veierland. En pitteliten øy med 100 fastboende, ingen biler (kun post og en taxi). En helt egen atmosfære og de hadde to kafeer og kjørte konserter ihvertfall 3 ganger i måneden. Vandringen var bare 4 km og i og med at ferge greiene var forandret på, måtte vi gå tilbake dit vi kom fra. Men vi hadde 3 timer før fergen kom, så vi slappet av med lunsj og et bad. Postdama på Veierland lot sekkene våre stå i hagen hennes og en fyr med trillebår fortalte oss at Jens Bjørneboe tok livet sitt ut på Veierland her og pekte på huset. En rar gåsehud opplevelse. Ellers var jo selvsagt kirken stengt, som de som regel er, men vi gikk på grus og det var bare koselig hele Veierland.
Etappen inn til Sandefjord ble svært hyggelig. Beina funket fjell i dag. Merkelige greier. Føltes litt som å komme hjem, siden Sandefjord representerer noe fint i mitt liv. Hvis noe var bra i min barndom, så var det min farmor. Bringebærene i hagen, Bugården hvor jeg holdt på å drukne, morgen stundene hvor jeg og søsteren min hoppet opp i sengen til Onkel Gunnar, etter at han hadde stått opp og farfaren vår kom og kilet oss under beina. Fint å ha sånne gode minner. Livet smilte i Sandefjord. Dessverre døde min farmor i 1981, men du kan si, hun lever videre i våre hjerter og dermed for evig.
Hotell Kong Carl hadde også pilegrimspris og vi skal ut og spise middag på Brygga 11, så får vi se om de innfrir.
Innsikt: Vandringsdagene er så forskjellig og rike på forskjellig vis. Når vi er åpen møter vi de fineste som finnes!
I dag hadde vi en knallstart. Først litt motbakke på Nøtterøy, og en stengt vei, som førte til at vi spurte om veivalg og mannen viste seg å ha laget en pilegrimsmur, med benk i hagen sin. Steinene var fundamenter fra slettede gravesteder fra kirken han var ansatt i. Vi er mange raringer som beriker verden. Videre var det en halvtime i en nydelig skog – Teieskogen. Som å vandre inn i Guds hage, man beveger seg stille for å ikke forstyrre og jeg holder nå på med å hilse på alle som jeg lærte på min langvandring: Bon Camino.
Så kom det dryge. Asfalt og knallvarmt. Man må virkelig kontrollere ens eget lavere selv og egoet. Selvdisiplin og utholdenhet, eneste som nytter. Greit å få trent opp dette en gang i blant, det er nemlig på sånne dager man rører rundt i den indre gryten. Man må bare fokusere. Beina brant og gjorde vondt. Dagsformen er forskjell gitt og jeg som hadde en sånn super dag i går. Noe større og høyere i meg selv, det som ikke kan kontrolleres var fornøyd med innsatsen i dag. Jeg gikk og tenkte veldig mye på bassenget jeg hadde svømt i morges i og ville gjerne tilbake. Belønningssenteret i hjernen vil premieres. Vi skulle ta buss tilbake til Tønsberg for å bo her en natt til, så det var innenfor å få seg et bad på taket.
Jeg ble så opptatt av det, at når Bernt sa at det var 1,6 km igjen og bussen gikk om 18 min, så gønnet vi på. Morsomt å klare sånne øvelser. Men det jeg angret veldig på etterpå, var at det var en strand like ved busstoppet og der kunne jeg ha badet og kjøle ned beina, men jeg ble så opptatt av dette takterassebassenget at jeg så ikke godet som lå rett foran nesen min, før jeg var på bussen. Idiotisk. Men det ble takterassebad og nå skal vi ut på en godt omtalt burger restaurant, Kverneriet, siden vi spiste Real Turmat i går.
Innsikt: Det eneste man trenger å ha noe Lunde kontroll på i livet er det lavere selvet og egoet. Det høyere selv lar seg ikke affisere.
I dag kom vandreformen. Lykkedag. Alt stemte. Heldigvis kom denne flyten noen dager før vi skal avslutte. Kunne gått i evigheter, men det er jo aldri helt sant. Innkvartert i Tønsberg til Pilegrimspris på hotellet her også, Svømmebasseng på taket, som jeg selvsagt har benyttet meg av.
Møtte noen dagspilegrimer på vår vei i dag. 4 stk, så da har vi møtt/sett 7 tilsammen.
Det var en nydelig løype i dag, nesten bare skog og mykt underlag. Vi kjente begge på et overskudd og da er vi udødelige i noen timer 😊
Vi drøye ut tiden opp på Slottsfjellet. Jeg lå på en benk og Bernt, som er over gjennomsnittet interessert i historie gikk rundt og fikk med seg alt. Så oppsummerer han til meg etterpå. Grei ordning. 😊
Innsikt: alle små seire gir frihetsfølelse og da trenger man ikke forklare seg eller korrigere andres oppfatning av en selv. Man bare stoler på at en selv er okei. Bedre å brenne ut enn å feige ut. Xxx
De sier at først etter 14 dager begynner man å kjenne effekten av å vandre. Det er noe i det. Man blir litt sånn opptatt av ‘onter’ i kroppen, gnagsår og støy i hodet. Jeg flyter litt på erfaring og kan fort hente frem vandremodusen, men varmen gjør at jeg blir distrahert. Men jeg har jo lært meg å spørre: Hva skal dette lære meg? Og jeg stoler på at jeg finner svaret. Å betale tusenvis av kroner for å vandre langt om lenge har virket før, og jeg vet at det virker bare jeg greier å være åpen for hva veien som kommer meg i møte vil meg.
Vi gikk og badet i morges mellom kl 06 og 07 for å kunne bade nakne. Hele Redningsselskapets kurssenter var fylt til randen av ungdommer som kom søndagen på sommerleir og andre kursdeltagere som var der for å lære om navigering og radiobruk på sjøen. Ufattelig interessant at RS eksisterer basert på tippemidler og lotteri. Norge har ingen annen offentlig redningstjeneste på sjøen, bortsett fra helikopterne. Av et budsjett på 700 mill i året, får de kun 100 mill av staten, så dette er folk som er ‘oppe og går’. Skikkelig imponert. Og vi fikk pilegrimspris på overnattingen.
Frokosten deres var åpne hele døgnet fordi folk som var ute på oppdrag kom sulten frem om natten. Det var et nøkternt utvalg, men rikelig og de sparte masse utgifter på å gjøre det slik.
Bernt og jeg dro på fotbehandling og massasje kl 10 og koste oss med en lunsj på RS Noatun før vi gikk til Åsgårdstrand. Kjempefin kyststi. Bare så sykt irriterende på alle «privatkai-folkene», men de har ikke greid å forsure hele kysten heldigvis. Vi stoppet og tok et bad ved Munchhuset. Vi ville gjerne avlegge det et besøk, men med vår flaks var det stengt på mandager, men stranden hans var åpen, med en trapp rett ut i.
Grand Hotell Åsgårdstrand hadde pilegrimsmerket på veggen og vi fikk pilegrimspris. Veldig hyggelig betjening. Vi skal unne oss en middag her, etter 2 Real Turmat-middager og en burgermiddag.
Innsikt: Enhver situasjon lærer oss noe om oss selv, hvis vi er villig til å spørre. Hvis man velger å offergjøre seg selv «hvorfor skjer dette med meg?» stivner livet.
Jeg skrev aldri på hviledagen før. Ikke på en eneste hviledag til Roma eller til Paris. Skriving er når jeg har noe å formidle og det er ikke alltid, men ofte, men det må være «den» vinden som er der, ellers blir det bare ord.
Gleder meg til å gå i morgen. Gleder meg til å meditere meg inn i sjelens skattkammer og være der i kilometer på kilometer. Jeg vet at hvile må til og jeg kan like det, men det er litt sånn at når du er underveis så er du underveis. Det er bryllup her vi bor og jeg ser på alle de forskjellige kjolene. Jeg elsker bryllup. Det er en gledens dag og god stemning. Har badet i sjøen et par ganger i dag og spist burger inne i Horten.
Tenker på veien til det åpne hjertet og denne ubetinget kjærligheten som man ønsker å være i. Det er bare Guds jobb å elske alle. Du kan ikke elske alle når de ikke er bra for deg. Folk med store ego, grådige, selvsentrerte og med lave verdier kan kanskje endre seg i løpet av et liv, men det er ikke din jobb å heie de frem til den forståelsen. Din jobb er å akseptere at de ikke har skjønt hvordan de virker på andre. Hvordan de skal få til å være ansvarlige ålreite mennesker. De er tatt av sine egne ego og det er ikke din jobb å befri de.
Vi vil gjerne se på oss selv som mennesker som er åpne og inkluderende, men et sted går grensen. Selvrespekt og egenverd er nødvendig oksygen for sjelen. Når folk er slue, feige og grådige og full av sitt eget ego er det ikke sunt med ubetinget kjærlighet til de.
Mange du har møtt på din vei har betingelser som man ikke kan akseptere. «Du må være sånn og sånn for å bli elsket. Du kan ihvertfall ikke være sånn». Men hvis du aksepterer dette vil du slutte å være deg selv og verden blir gråere og du blir syk og underdanig. Da er det bedre å være ekte og ikke bli akseptert
Innsikt Ubetinget kjærlighet og veien til det åpne hjertet begynner når du hedrer og beskytter din egen unique reise.
Det kan virke som om kroppen husker at vandring er noe den vil. I tusenvis av år har mennesker reist på denne måten, ved å gå. Tog har vært tilgjengelig i et par hundre år. Bil har vi bare kjørt i 100 år og det er bare 70 år siden folk begynte å få råd til å fly. Det er å gå som er naturlig for kroppen. Marco Polo gikk fra Italia til Kina på 1200 tallet for å kjøpe krydder, men havnet i jobb hos den kinesiske keiseren. Etter noen ti-år skulle han eskortere en kinesisk prinsesse som skulle gifte seg med en persisk konge og dro dermed tilbake via sjøvegen til Persia og gikk hjem igjen derifra,
Ihvertfall gåing er ikke noe nytt for kroppene våre. Mentalt driver Gåing med hjernevasking og det er så bra når hodet stilner. Sjelelig er vi på hver vår reise og min vandring bringer meg dit jeg skal bringes for å forbedre meg som menneske og tunes inn mot det åpne hjerte.
Dette er vår måte å rense oss selv på, klare opp energien, holde oss i vigør og vi blir så veldig glade av det.
I dag så vi enorme mengder med villjordbær og det smaker best. Vi fikk gått langs et jernbanespor til og det passet utmerket fordi det er 6. dagen og sekkene veier 15 x 2, så den 7. Dagen har vi tenkt å holde hellig.
Vi må få vasket litt tøy og sett Horten mens tøyet tørker.
Innsikt: Et hvert liv har sin egen unique sti å gå. Målestokken for om livet er vel levd er om man har vært villig til å gå den.
Eg e' på vandring 