Treningsøkt på 50 mil

  • 1. oktober – 30. november 2018
  • Tid brukt: 150:39
  • Distanse: 501 km
  • Været: Alt mulig

For å kunne ta grep må det foreligge muligheter til å gjøre det. Kortene jeg har dealet med de 13 siste årene har vært fatigue etter kreften, søvnapne og hepatitt C. I fjor gikk jeg på en smell og gav slipp på musikklivet. Jeg har ikke sunget en sang siden og jeg har ikke savnet det. Merkelig nok for det var hele livet, trodde jeg. Det ble en lettelse og en sorg om hverandre.

Jeg fikk en hestekur som tok knekken på Hepatitten, den kostet skattebetalerne millioner og jeg fikk en søvn-apne maskin, som jeg egentlig grein meg til, for jeg hadde bare 13 pustestans i timen, men disse stansene får hjernen til å våkne hver gang, heldigvis kan du si, så passer kroppen på, men dårlig nattesøvn gjorde meg helt totalt utslitt. C-PAP maskinen virket og det kom noen krefter tilbake. Da først kunne jeg ta et grep. Jeg bestemte meg for å gå 50 mil med 10 kilos sekk rundt omkring i Trondheim i oktober og november, versting månedene.

Når jeg vandrer kommer formen og gleden. Takknemlig for at det er mulig å kjenne form-økning igjen og jeg fikk tro på at jeg kan få fred og føle meg bra igjen. Jeg kjøpte meg to måneders busskort og dro med AtB-bussene til endestasjonene. Bernt hjalp meg å lage løyper på Open Street Map, så jeg følgte kartet 2 mil og tok bussen hjem fra stedet jeg endte opp på.

Det ble en uforglemmelig reise fordi jeg oppdaget byen jeg har bodd i 35 år av mine 55 år. Jeg trodde jeg hadde sett det meste, men det viser seg at man kan oppdage noe nytt hele tiden, avhengig av brillene man ser med.

Særlig likte jeg å vandre på Byneset-siden og på Øysand.

Den første turen 1. oktober var til Bosbergheia sammen med min sønn John Arvid. Vi brukte lang tid og gikk i mørke til Lian. På de siste turene gikk jeg fortere, men dagene ble kortere pga lyset. Aller siste turen, 30.11.,stilte mine venner opp og gikk med på sjarmøretappen. Vi koste oss med champagne og hadde fakler det siste stykke.

I løpet av disse milene, skjønte jeg at jeg skulle vandre mye fremover. Ikke alle behøver å gjøre det samme som meg, men å gå er et lav terskel tilbud som passer utmerket for utslitte. Man kan lytte til kroppen og bestemme sitt eget tempo. Derfor smart å gå aleine, som en regel, da er man mest i kontakt med behovene.

Artig at så mange følgte meg på facebook og at Adressa ble med noen timer på tur. Virker som om andre ble inspirert til å se seg om i nærmiljøet og fylle på steg på skritt telleren. Aldri en dag under 10 000 steg, men på en «hvile-hvile-dag» er det tillatt med 2-3000.

Innsikt: Å sette seg et mål som man helt sikkert kan klare med litt viljestyrke, er motiverende.

Reklamer

21: Kongsvoll-Hjerkinn

  • 29. august 2018
  • Tid brukt: 07:17
  • Distanse: 17.3 km
  • Totalt: 450.8 km
  • Været: Oppholdsvær og vind

En god natts søvn og en god frokost gjør underverker. En underholdende vert og en kraftig sluttsum på oppholdet kan få hvem som helst til å gå på. Denne dagen var en kort etappe, men dog oppover og litt utfordrende at Bernt fikk hjerteflimmer og ble likbleik i ansiktet. Vi satt oss og roet oss og tok pusteøvelser som gjorde at det gikk over etter en times tid. Vi ble lettet og kjempeglad og formelig danset med små steg videre. Det store klassebildet av oss 3 skulle vi ta med selvutløser ved milesteinen som sier at det er 208 km til Nidaros. Et stilig sted. Ved enden av turen gikk vi inn på Hjerkinn fjellstue og avsluttet naturlig nok med en øl der. Lykkelige vandret vi til togstasjonen via Eysteinkirka som var stengt.

Innsikt: Kroppen minner oss på at den bare er til låns.

20: Ryphusan-Kongsvoll

  • 28. august 2018
  • Tid brukt; 08:05
  • Distanse: 22.3 km
  • Totalt 433.5 km
  • Været: oppholdsvær og vind

Heldigvis stod ikke våre tyske venner opp før kl 07:00 mot kl 05:00 normalt, som de fortalte. De vandret langt og tidlig. Vi vasket ut Ryphusan skikkelig etter at de var gått, ristet mattene etc. Så glad for liggeunderlaget jeg har tatt med, som jeg legger opp på lakene, som gud hvem hvor mange pilegrimer har lagt. Koselig sted. Godt minne. Og stemplene der er kule. Et med fjøset på og et hvor Saruman fra Lord Of The Rings er på.

Nå er vi fjellet. Viddene ligger der åpne og innbydende og det er bare å vandre på. Denne dagen føltes lang, men været var ok, så da skal man ikke klage. Nedoverstigningen til Kongsvoll var via Vårstigen, et sted jeg lenge har hatt lyst å vandre på. Ulænt og kronglete var jeg lite forberedt på, så de siste 2 km tok vi asfalten fatt for å rekke en øl før middag (ellers ville vi ikke rukket middagen en gang). 5 retters middag inntatt, luksusvandrer så langt, sovnet 09:15, selv om jeg lovet å holde meg våken lengre. Det var ikke mulig. Helt utkjørt.

Innsikt: å lytte til kroppen og ta den på alvor innbefatter å legge seg tidlig og.

19: Driva-Ryphusan

  • 27. august 2018
  • Tid brukt: 06:04
  • Distanse: 16.5 km
  • Totalt: 411.2 km
  • Været: Utfordrende vått.

Sekkene ble en middag og noen brødskiver lettere, men det var umerkelig. Helt klart merkbart tyngre sekk og i dag startet strekket med et jevnt sig i slak motbakke. Da er det bare å finne tempoet som passer seg selv og snakke minst mulig. Vi snudde oss mye og så utover Oppdal som ble lengre og lengre borte og igjen undres jeg over hvor nytt alt virket. Jeg har jo kjørt strekket plenty ganger, men aldri fått med meg konturene i landskapet på dette viset. I går gikk vi i skogholt, i dag kom vi oss over det, mens regnet bøttet ned. Selv om vi var utstyrt med regntøy, ponsjoer og fjellduker var vi våt inn til beinet. Vi fikk et fint stopp i kapellet på veien. Et vakkert sted, hvor jeg begynte å skjønne at jeg hadde virkelig tenkt å vandre. Jeg har egentlig aldri følt at dette var mitt valg, men noe som driver meg til det. Beste driven i livet det.

Noen kilometer fra Ryphusan, slo Bernt til en Jegersnaps og det hele gikk litt lettere. Ufattelig godt å se et fjøs, hvor vi skulle sove. 15 sengeplasser på rad og rekke. Uvant, for bortskjemte byveitja, som jeg er blitt. Det var et tysk ektepar der, som nøt godt av vinen vi bar med og de gikk å la seg kl 19:30, det var ikke noe annet å gjøre for oss heller, så vi la oss like etter. Jeg lovet John Arvid at vi skulle være lengre oppe kvelden etter.

Innsikt: Kle på seg regntøy før det blir for gale.

18: Oppdal-Driva

  • 26. august 2018
  • Tid bruk: 04:02
  • Distanse: 11.6 km
  • Totalt: 394.7
  • Været: sol, litt skyer, tydelig mer høst i luften

En slags tredje del av reisen er startet. Første del var Stiklestad – Nidaros. Andre delen var til Oppdal og nå tredje del, hvor det blir for lange dagsetapper å dra hjem for å sove. Selv om denne delen av reisen bare skal vare til Hjerkinn, så der den en slags prøve på om jeg vil være en pilegrim fremover. Sekken er tyngre fordi soveposen, toalettmappen og et skift er med, så jeg går saktere, men det gjør ikke noe.

På denne turen har jeg med Bernt Marius og John Arvid, som sagt så tåler de mitt tempo eller sammen med dem greier jeg å respektere meg selv såpass at jeg ikke presser meg, da kan jeg gå langt og lengre enn det. Denne søndagen tok vi toget til Oppdal og gikk bare litt over en mil til campingplassen som skulle gi oss hvile og nye krefter opp til Ryphusene.

Innsikt: en pilegrim bærer sitt hjem inni seg

17: Stølsvangsvegen-Oppdal

  • 24. august 2018
  • Tid brukt: 08:49
  • Distanse: 27.5 km
  • Totalt: 383.1 km
  • Været: Regn

Bussen gikk grytidlig. 06:20 fra Trondheim. Eneste måten å få gjennomført dette på. Det nærmer seg slutten for å greie å dra hjem etter endt tur. Skal jeg videre nå, må jeg begynne og overnatte. Foreløpig har prosjektet vært billig. Bussbilletten, togbilletten og mat.

Startet med oppoverbakke, der jeg hadde nærmest løpt ned med vonde knær. Rart hvor godt en kropp kan restituere seg for det går lengre og lengre tid på hver tur, før knærne begynner å snakke.

Traff noen pilegrimer på veien. De var like inni seg selv som jeg så det blir korte møter.

Det var regn og blæst og ganske kaldt. Fine Kongsveien førte meg fram til Oppdal, hvor regnet høljet ned. Takknemlig for ponchoen, det er et uvurderlig plagg. Jeg var så fornøyd med meg selv at jeg ville kjøpe meg en gave. Det ble et par ullsokker og litt fenalår. Merkelig kombo. Gikk på samme restaurant som to dager før, Oppdal Turisthotell og spiste og drakk det samme. Fikk stempel med meg derfra.

Innsikt: et delmål skal man feire.

16: Berkåk-Stølsvangsvegen

  • 22. august 2018
  • Tid brukt: 07:49
  • Distanse: 26.2 km
  • Totalt: 355.6 km
  • Været: Av-og-på-med-poncho-blandingsvær

Nye sko. Hoka One One Tor Ultra High WP. Lette som fjær og sinnssykt gode. Gunnet på. Bernt hadde lagt løypen ned i en dal. Jeg startet for hardt i min iver og jeg ringte og kjeftet, slik som koner gjør. «Er det mulig å legge løypen så langt utenfor allfarvei?». Vel, jeg slipper jo ikke billig unna hvor han kvitterer at jeg kan jo lage løypene selv og det er jo sant. Men jeg vet at han elsker å gjøre det og er stolt av at jeg får til prosjektet, at jeg gjennomfører og faktisk står opp, pakker sekken og drar og jeg elsker at han er ivrig og lager kart, så: «hold kjeft kjerring» er vel riktigst her, eller gå inn i dagens løype dagen før.

I oppoverbakkene møtte jeg en gruppe på 10 mann. De skulle gå til Trondheim. Vi regnet ut at de var ved Nidaros pilegrimsgård lørdagen når jeg skulle være på vakt, så jeg kunne skrive ut Olavsbrev til dem. Hyggelig gjeng, bergensere blant dem også. Rart med det, man blir litt vippet av egen meditativ gange, men herre gud man må da tåle folk. Kan ikke bli for sær heller. Jeg skjønte at dette var tidligere rusmisbrukere og ledere på tur. Jeg kjenner lusa på gangen. Det viste seg at jeg skulle få rett sådan.

Nå var jeg virkelig ut i allfarvei. Redd for å gå på do i naturen, tenker rare tanker om at det skal komme en bjørn og kaste seg over meg. At jeg er forsvarsløs med buksene ned på knærne og ikke kan løpe i fra. Så jeg skynder meg det jeg kan angående det nødvendige ærend.

På slutten av turen måtte jeg gå fort for å rekke en buss. Bruker endomondoen mer fordi jeg vet hvor lang tid jeg bruker per kilometer. Knærne liker ikke nedoverbakker, men rakk bussen som tok meg inn til Oppdal, hvor jeg spiste på beste breiflabben i mitt liv på Restaurant Perrongen.

Innsikt: alle veier fører til Rom