I mitt eget tempo 2

Å finne kroppens tempo og respektere det er en utfordring. Jeg finnes ikke lat, dessverre, da skulle jeg bare ha vært det en stund. Jeg har brent meg skikkelig ut og det er ingen som ser det. Han jeg lever med vet det. Den lange veien tilbake til normal går via Rom. Jeg må gå i naturen der jeg får og får. Føles som jeg har gitt og gitt i mange år, har fått litt applaus i retur, noen knapper, noen glansbilder og en blomsteroppsats av NRK hvert halv år.

Uføretrygden hjalp meg i å slutte å streve etter å få betalt for strevingen. Føler ofte at jeg har dummet meg ut, fordi det ikke ble noe av noe, men det gjør ikke noe, så lenge jeg får helsen tilbake. Søvnapnemaskinen hjalp meg til å få restituert om natten og få energien over null. Julia, søvneksperten som overrakte meg Reise-CPAP en i dag, sa masse lurt, blant annet at jeg måtte lære meg å bli mere egoistisk, finne bruksanvisningen på Betty på veien og gi først når det renner over, ikke før.

Utmattelse har ihvertfall lært meg:

  • å bremse ned
  • at karrière ikke er alt
  • at ekte suksess er dette øyeblikket
  • egenomsorg
  • å tenke vennlige re tanker om meg selv
  • at rutiner funker for meg
  • at å gå kan jeg gjøre uansett hvor utmattet jeg er
  • å legge meg kl 21
  • å kutte ut negative tanker fra fortidsrelasjoner
  • sett meg ned
  • selvrespekt
  • egenverd
  • hvor lenge et møte kan vare

Sistnevnte har jeg jobbet mye med. Jeg har utviklet 3 varianter. Jeg har disse 3:20-minuttersmøtene, hvor man snakker om været og om turer og sånn, det funker veldig bra. Så har jeg de menneskene jeg klarer å møte i 1 1/2 time, det er på trening om dagen eller venner på cafe. Går jeg over 1 og en halv time begynner det å stikke i kroppen og jeg kjenner en slags lammelse, som om hjernen stivner. Hvis jeg velger alkohol i disse treffene kan det vare i 3 timer, for alkoholen bedøver utmattet følelsen, men da er jeg ferdig i et par dager etterpå. Ytterst få mennesker kan jeg være med et døgn og det viktigste er å ikke forveksle f.eks. en 3:20-minuttersmøteperson med 1 og 1/2 timers møte, da er jeg helt ‘strømpe’ etterpå.

Det er tøffe valg, særlig overfor familie, men jeg vil ikke tillate at noens oppførsel drar meg ned eller virker negativt på meg.

jeg har måttet gjøre for å passe på meg selv, men hvis jeg skal leve og ikke bare overleve, så må det være sånn.

De som er helt i orden kan kanskje dette og har automatisert en egoisme, som jeg ikke har noe ute på, jeg bare mangler trening i det selv.

Men jeg har ihvertfall sluttet å hakke på meg selv og sluttet å la den indre kritikeren bestemme, det er da noe. Og nå skal jeg snart ut å gå, menge meg med trærne, med stillheten, med veien som er målet. La veien komme meg i møte. Ikke dirigere så mye, men være åpen for hva livet vil meg, for livet er egentlig det morsomste jeg vet. Det har jeg jeg sagt før og det har jeg etter dikteren André Bjerke.

Innsikt: selv gode møter med folk er slitsomme så jeg må våge å passe på meg selv og da er jeg ikke slem mot andre.

Reklamer

I mitt eget tempo.

Når du først har tatt et valg på å vandre til ROMA, blir en ferietur til Gran Canaria også en treningsleir, hvite dager, offwhite dager, svømmeturer og andre turer med sekketrening og et noe lunde bra kosthold. Rigiditet blir aldri min greie, men å slakke litt av og hente seg inn igjen er et kunststykke, det vet jeg alt om, så nå gjelder det igjen å holde fokus.

Humøret og motet er på plass. I år har jeg våget å slippe taket på gamle vaner. I noen år har jeg innen mars måned hatt frikort 1 og 2, fordi jeg jevnlig har gått i terapi og pratet om å våge. Nå våger jeg selv. Nå har jeg nok støtte i meg til å våge å vandre fra Norge til Roma alene. Jeg trenger å gå i mitt tempo og i stillhet. Jeg har behov for å lytte til kroppen og høre når den snakker til meg. Når den er trøtt og sulten og jeg skal arbeide med tilstedeværelsen. Jeg har trodd at det å være tilstede var å ta ansvar for relasjoner og gjøremål til jeg har blitt helt utslitt, nå forstår jeg bedre. Men jeg kan ikke bedre ennå. Jeg har ikke noen trening i å la det være. Det gjør så jævlig vondt å forandre innøvd oppførsel. Har man lært seg å være «Ånden i Lampen» skal det noe til å slutte med det. Men kroppen har gitt beskjed, det er bare å lye. Jeg skal vandre til jeg har ristet av meg gamle ineffektive mønstre og kan «romme» meg selv bedre.

Før sa jeg alltid: «man lever bare en gang», men det er ikke sant. Vi lever hver dag. Vi dør bare en gang.

Jeg har det i meg
Disse føttene skal gå langt i år

Noe har skjedd, det gnistrer mere når jeg våger å leve. Jeg vil være noe annet enn en utslitt og uføretrygdet 55 åring. Det var jaggu godt å våkne. Mye av æren skal en bok jeg har skrevet ha, jeg kalte den: KLOK AV SKADE. Den er ikke utgitt, men jeg har lært å stoppe tanker med de skrevne ordene og det er uttelling nok. Jeg har greid å inspirere meg selv til å finne egenverdet, roen og jeg er ikke så redd lenger.

På Gran Canaria hadde jeg konsert i Veneguera kirka. Det var kun fordi Marit hadde spurt flere ganger og fordi min yngste sønn ville være med å spille. Marit har vært min logoped en gang så jeg gav henne dette i gave. Det gikk fint det, men jeg er soleklart ferdig med musikken, men som Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys sa til meg i desember: «Spørsmålet er Betty, om musikken er ferdig med deg? «

En tid for alt, nå skal jeg ut og vandre.

Venter på et værvindu så starter jeg opp med et forprosjekt fra Hjerkinn til Lillehammer. Litt ski og mye gåing i ca 11 dager. Glad for at dette prosjektet kom til meg for jeg har følt meg litt unyttig i det siste.

Livet er blitt det morsomste jeg vet.

Innsikt: Vi lever hver dag, vi dør bare en gang.

Reise-CPAP

Fredag med rødbetsuppe i stedet for rødvin.

I dag var jeg hos søvnapné-ekspertisen i Trondheim og vi var skjønt enig om at jeg har stor utbytte av CPAP -apparatet. Jeg leverer henne en brikke og hun laster ned data om hvordan jeg sover. Unike saker.

Så i dag dro jeg på meg en kjempeutgift. 11 000 kroner for en reise-CPAP. Veier 300 gram. Vi har jo en oppspart buffer som skal gå til vaskemaskin eller reise i begravelser og sånt, men vi får håpe at vaskemaskinen holder og at ingen dør med det første. I dag besluttet jeg derfor raskt at denne bufferen får også romme CPAPen, det er ikke noe å diskutere faktisk. Jeg begynner å bli dyr i drift, men jeg er verd det.

CPAP-opplegget har virkelig endret livet mitt fra under null energi til noen hakk over. Jeg er så takknemlig og strålende fornøyd med økt søvnkvalitet. Det er CPAP’en som gjør at jeg kan tenke tanken på å gjennomføre prosjektet «Å gå til Rom». Føler at kroppen får restituert seg og jeg har fått energi til å holde fast i sunne valg og holde ut lenge nok til at payoff er mulig. Jeg har fått krefter nok til å jobbe ut det ‘dårlige vanedyret’ og fått på plass noen gode vaner. Det er ikke lenger så slitsomt å ‘holde ut’ eller ‘stå i’ oppgaven eller valget jeg har gjort, fordi jeg har litt mer energi til å stå i mot fristelser. Stå i mot hjernen som kan begynne å forklare og rettferdiggjøre gamle mønstre fordi den vil tilbake til der jeg var, fordi hjernen liker mønstre, hjernen liker ting slik de var, men siden det bare er 38 cm mellom hjerte og hjernen og kroppen imellom har det bedre, er det lettere å velge det som på lang sikt er bra for meg. Det er lett å skjønne hvorfor folk faller tilbake til gamle vaner. Vårt behov for umiddelbar bedøvelse og tilfredsstillelse får hjernen vår til å slutte å tenke smart.

Det er kanskje vanskelig å forstå, men det at jeg har valgt at jeg skal gå til Rom, hjelper meg også til å løfte blikket og livsprosjektet som består av et enkelt mål: Økt livskvalitet. Selv om jeg sikkert får god helse av å gå, må jeg ha et noen lunde utgangspunkt for å kunne gjennomføre, så jeg etterstreber å holde fokus og ikke miste meg selv igjen.

CPAP-maskinen er som å ta et direktefly til målet, i stedet for et melkerutefly, som må lette og lande hele tiden. Jeg slipper å bli utslitt bare av å eksistere.

Det er fredag. Etter møte med søvneksperten var det meningen å trene, men jeg hadde ikke flere krefter igjen. Det er alvoret.

Jeg skal ut å spasere som et avbrekk mellom dag og ettermiddag.

God helg!

Innsikt: Det er viktig å huske verdien av å være uthvilt.

Med respekt

I går fikk vi to Pilgrimspass i posten fra Tyskland.
Turmøte med treningsvenner. Ser ut til at jeg får følge over Alpene, et strekk jeg ikke vil gå aleine.

Det er mange veier til Rom og det er mange som har gått dit før meg. Likevel, så er det spesielt å vandre en så lang vei, så jeg tenker å blogge hele veien. Jeg går med respekt for veien, for naturen, for andre pilgrimmer, for livet og skal forsøke å vandre i harmoni med meg selv.

Har god kontroll på dagens start og dagens slutt. I helgen unnet jeg meg et glass rød vin på Egon (fisken var ikke spesielt god, men det var vinen) og jeg tillot meg å sove noen timer ekstra i helgen.

Når jeg bryter opp nye rutiner er det viktig å ikke ramle i gamle mønstre: «tar du den, så tar du den og da kan du like godt også ta den». Avbrekk kan utløse gamle tanker og gamle ferdigheter. Du vet, mye vil ha mer og fanden vil ha fler. I min alder gis det ikke ved dørene, så det er bare å holde seg i sporet og holde pumpen i gang, som sirkulerer nye avtalen jeg har med meg selv. Nyttig å blogge om det, forplikter litt ekstra.

Om noen dager er det ferie og jeg har bestemt meg for å slippe opp litt og gleder meg til det. Rigiditet og oversunnhet har jeg forsøkt før og da går jeg bare på en smell. Smarte valg er lurt, men for mye sunt, for fort, da skjærer det seg – bestandig, så jeg velger å planlegge utskjeiingen. Skal tross alt leve med dette videre, men vektreduksjonsperioden skal ikke strekkes ut over mer enn et år, så jeg får holde pumpen i gang. Selvrespekt er første bud.

Innsikt: Respekt

For ikke lenge siden, ville jeg gitt meg for lenge siden.

Denne gangen ser jeg ut til å mene det. Livet varer ikke evig og denne India turen i Januar gav meg en skikkelig oppvekker. Den, kombinert med mine planer om å gå til Roma gir en fin flyt i hverdagens oppgaver. Nye valg og ny oppførsel basert på mine mål. Selv om payoff’en ikke har gjort de store underverker enda, er jeg fremdeles «på». For ikke lenge siden ville jeg ha gitt meg for lenge siden, fordi jeg ville gitt meg over til forventningene og kravene om umiddelbar endring og kortsiktig sutring om at «vi lever bare en gang». Mr. Xxx har ankommet. Mr.Xxx kan ikke beskrives, det er bare en følelse av å eie seg selv og du vet definitivt når Mr. Xxx har inntatt salongen. På livets slagmark finnes det altså en karusell, som er mulig å få igang med å bare være utholdende og disiplinert og etterhvert får du dra hjelp i form av styrke og standhaftighet.

Valgene har blitt integrert i hverdagen, så klokken ringer 05:15 i hverdagen. Jeg ringer Oslo og vekker opp en sønn. Inntar Yogamatten, tar en kort økt. Inntar turklær, spaserer en kort tur. Nå har jeg repetert disse sunne vanene lenge nok til at de går av seg selv og det er så greit å ikke bruke energi på det, ikke engang på vind og vær som gjør seg gjeldende utenfor.

Rytmen, rutinene er på plass og fredagen er innarbeidet gjennom mange år, med trening og regnskap og og når jeg er ferdig å skrive, gå en tur. Eneste jeg hopper over denne fredagen, er vin og popcorn. Nå vil jeg være konsistent lenge nok til at det sier PANG!

Og i dag sa det litt PANG på butikken. Jonas på Coopen kom og fortalte meg at den lokale Coop butikken vil sponse meg med noen coop-varer på veien til Rom. Det er først og fremst Muslibarer jeg tenkte på da jeg spurte. De er fine mellommåltid sammen med en banan, for på tur må jeg øke til 5 måltid om dagen, i stedet for 3 (3 hoved og 2 mellom). Er det ikke fantastisk? Med et budsjett på 500 kroner, har jeg nå luket vekk mange frokoster, fordi Møllernes sponser en del Havregrøter og nå Coop Extra bidrar med Müslibarer. Gleder meg mer og mer.

Innsikt: Mr. Xxx har gjort sitt inntog.

Som du ser det …….

DSC_0579

Det er bare noen uker til jeg starter og jeg er langt forbi nivået av usikkerhet på om dette går, om jeg kommer frem etc. Til og med redselen for å sove i telt aleine er pulverisert. Nye nivå oppstår. Nye møter med nye ting å tenke på, popper frem og skaper trygghet eller ny usikkerhet.

Magefølelsen og impulsen om at jeg skal gå står sterkt og jeg aner ennå ikke hvor ideen kommer fra om å gå så langt, men det gjør ingenting. Det rekker at det å gå gjør meg glad. Det er en karusell som har begynt å sirkulere og den krever nye valg av meg hver dag.

Det nye av året 2019, er at jeg ikke forsøker å finne svar med å ta en dobbeltime hos psykolog som jeg i så mange år har gjort i starten av året (for å få frikort fort), eller psykiateren, for den sakens skyld eller går på trimmen for utslitte damer som jeg har hatt for vane å gjøre i flerfoldige år. Shit lei av å være den som bruker tid og penger på terapi, sitte og prate om å våge i stedet for å gjøre det, shit lei av å treffe utslitte damer og henge fast i det. Jeg bestemte meg for å bryte opp mine vaner i år, ikke gjøre alt som var automatisert og trygt, men komme meg ut av pasient- og utslitt rollen og inn i noe mye mer spennende tiltak, som krever guts av meg.

Jeg spør ikke engang venner om hva de synes om prosjektet mitt. Jeg spør ikke om lov fra noen. Ikke engang Bernt. Han bare skjønner at dette må jeg gjøre. Men noen ganger slår den lille styggen på ryggen til i form av at jeg kan få tanker om at jeg kan bli oppfattet som egoistisk, føle meg slem, narsissistisk, selvopptatt etc. Men jeg står ‘an av og driter faen i det! Jeg snakker ikke med psykolog om det lenger.

Jeg bryter ut av den trange boksen og går min vei. Ut av trøttheten, ut av utmattetheten, ut av å lure på om det er noe feil med meg, ut av gamle vaner, ut av «trøste og bære»-rollen eller terapautiseringen, ut av undringen, ut av spekuleringen. Som uføretrygdet passer jeg ikke inn i livsmønstrene rundt meg. Jeg orker ikke å føle meg malplassert lenger. Jeg går i turutstyr for det meste, prøver å trene meg opp til turen, ser kanskje litt pussig ut, men det tar slutt når jeg er på veien til Rom. Jeg lengter sikkert hjem, men da er jeg underveis. Jeg spør ikke om lov til å prioritere meg selv lenger. Bernt sier at det er på høy tid. Det er ikke sånn at jeg har gått rundt og spurt om lov før, men i automatisert oppførsel har jeg ikke prioritert meg selv, men tilpasset meg, holdt meg selv på plass av redsel for å bryte ut og være noe. Jeg har bare ansvar for meg selv og det ansvaret har jeg nå tenkt å ta og det rocker med mine gamle innlærte vaner og det er jævlig hardt og jævlig vondt men jeg gjør det!

Ingenting kommer av seg selv!

Så får folk bare tro og si hva de vil. Jeg skal ihvertfall ikke være redd hverken det eller min egen indre kritiker som sier det samme. Jeg kjenner jo at den indre kritikeren forsøker å finne noen feil ved opplegget, at jeg svikter, at jeg ikke lenger bryr meg om andre etc. Men det er faen ikke sant, det som er sant at å lykkes krever å skille mellom signal og støy. F.eks. Å komme seg under 90 kilo og trene meg opp til turen krever fokus og lite sosial omgang. Er sosial nok på trening.

Nye vaner må grave seg inn i hjernen og repeteres og repeteres. Utholdenheten får kjørt seg. Bare det å kun spise 3 ganger om dagen krever fokus. Legge seg kl. 21 krever fokus. Gå alle stegene jeg har avtalt med meg selv. Etc. Jeg er i sammenhengen gammel. Kroppen har lært seg feilvaner og skal avlære seg vanene. Dette er hjernegymnastikk på høyt nivå. Ikke gi etter, stole på at med tiden gir kroppen etter og ‘pay-off’ vil vise seg. Skal snart bevilge meg en planlagt gammel vane. Riste litt i rekkene. Må bare følge godt med slik at foring av gammel vane ikke skrur aktiviteten feil vei, men at det enkelt og greit bare er å fortsette med nye avtalen jeg har laget med meg selv. Vet bare ikke hva jeg skal unne meg ennå.

Men en ting er helt sikkert: jeg skal unne meg en stor bolle med gull når jeg når enden av regnbuen. Ihvertfall en ny skinnjakke og en dongeribukse når jeg når Rom.

Innsikt: jeg spør ikke om tillatelse til å leve ut lidenskapen min mer.

Lørdagsblogg

DSC_0570
Solcellepanel på sekken. Batterinivået på mobilen gikk ikke opp, men det gikk ikke ned heller.

Lørdagsturen skulle gå langs Ranheims ruten. Vanskelig å oppdrive stien, vi forsøkte, men det var ikke noe tydelige skilt på hvor den gikk, så vi vandret bare langs fjæra og jeg pratet noe voldsomt. Veldig vant til at Bernt tar ansvar for alt, men i dag skulle jeg få brenneren i gang, koke vann og steike vegetarianerpølser. Det føles som om, jeg må lære det fordi en dag kan han bli borte, og det er jo sant, men det er mest fordi jeg skal være selvstendig på min Roma tur. En vakker dag ble det!

DSC_0979
DSC_0981

Innsikt: å gå løser opp gamle vaners standhaftighet!