170: Forlì – Fratta Terme

Tur 170 og i dag 3500 km, ene og alene fordi jeg oppdaget at jeg manglet 400 meter på å tippe over 3500 og da gikk jeg «litt feil», rundet kvartalet en ekstra gang og vips så var vi over den magiske grensen. 4000 km blir det ikke, ikke på denne reisen.

Installert på et stilig hotell. Grand Hotel Terme della Fratta. Det er ikke noe latmannsliv i det hele tatt. Skyndte meg å få av meg klær, dusjet, fikk på badekåpe og prøvde 2 basseng og en badstue, før jeg skyndte meg i dusjen for å rekke middagen.

I morgen har jeg fotmassasje på programmet, kroppsmassasje seinere på dagen og ansiktstime til slutt. Alt er bursdagsgave på forskudd fra Bernt og det er så kult og kjærkomment. Han sier de rette tingene, som f. eks. at det er langt igjen til Roma. 25 gådager. Viktig å ikke tro at Roma er rundt neste sving. Når du har gått 3500 km er det ikke bare å kimse av de siste 45 milene.

I dag var jeg også trøtt, men løypen var ikke så lang. Nå taster jeg mens jeg venter på middag. Ser ikke helt normalt ut antagelig, men hvem bryr seg?

Innsikt: hvem bryr seg?

Reklamer

169: Merlaschio – Forlì

  • 14. oktober 2019
  • Distanse: 22.2 km
  • Totalt: 3484.2 km
  • Tid brukt: 6:43
  • Innkvartering: Hotel Masini

En reise til Roma byr på så mangt. Tusen måter å starte en blogg på og 100 historier å fortelle. Likevel skal jeg slutte å være bloggskribent ved Vatikanet. Jeg har lovet meg selv 3 ting underveis, og den tredje tingen er at jeg ikke skal dele de to andre. Man må hele tiden spørre seg selv: «what’s in it for me? » Skriverutine og dokumentasjon av en personlig reise, is something for me, ellers har jeg behov for å la være å dele slik jeg har gjort. Folk vet jo hvor jeg er til enhver tid, som er litt av poenget med denne reisen, men denne reisen har en ende. Life is not forever og behovet for å være mere privat er blitt større.

Gleder meg til at jeg ikke skal skifte seng og det skal jeg ikke det neste halve året. Det er helt sikkert.

I dag startet jeg fra gården med friskt mot og gikk hardt på de første 8 km. Rastet ved en kirke. Spiste 2 brødskiver som de sendte med meg, siden det ikke var noen butikker å oppdrive.

Så ble jeg gjennomtrøtt. Da er det lite som virker. Men Bernt visste råd. Han fant en bar ut i ingenmannsland. Der fikk jeg gå på do og kjøpt meg et glass vin, hvorpå mat ble servert gratis. Underlig og vakkert prosjekt.

Gikk videre og der var det noe neolys igjen, ny bar, nytt glass med hvitvin og mat servert. Vinglass et koster 6 euro og maten følger med glasset. Tuslet videre. Bernt ringte, jeg satt meg ned i et bussskur og han kunne fortelle at han hadde funnet et hotell med svømmebasseng for i morgen. Bare 15 km å gå og kostet 80 euro. Selv om jeg «bare» har gått 4 dager, ble vi enige om at hviledag var tingen nå.

Nesten nifst når jeg blir så trøtt. Var innom apotek og fikk tak i Zyrtex, skal ta en i kveld og blir sikkert ennå trøttere. Myggen er hissige heromkring, så jeg får smøre meg inn fra i morgen.

Veien jeg gikk på inn til hotellet er historisk grunn. Grunnlagt 100 år før Kristus. Skulle gjerne ha fanget opp mere historie, men klokken er 20:30 og jeg gidder ikke gå for å spise middag en gang. Rasket med meg en salat og vin på Coopen. Lever lenge på dette og alt jeg har å tære på.

Innsikt: finne roen i sluttfasen

168: Cà di Lugo – Merlaschio

  • 13. oktober 2019
  • Distanse: 20.7 km
  • Totalt: 3462.1 km
  • Tid brukt: 7:00
  • Innkvartering: Locanda Merlaschio

Søndagsvandring, da går det seinere enn de andre dagene. Viktig å avslutte sterkt på denne vandringen, så hvordan jeg tar disse dagene er avgjørende for totalopplevelsen og hva vandringen lærer meg.

Forsøker å ta det som kommer, begynner å forstå hva det vil si å være i «det å ikke vite». Være åpen og akseptere og ha et forhold til det som skjer uten at tankene er involvert. Tankene med sine regler, om hvordan ting skal være, ikke være, tanker som pakker inn opplevelsene ut i fra forventninger etc. Mye enklere når de ikke får råde. Da oppleves det hele mere ekte.

Hviledagsduken

Er kommet frem til et hotell på en gård. Jeg er nok eneste gjesten og han lager mat til meg likevel. Nå er vi utenfor sesongen og jeg skal vel få meg noen sånne opplevelser fremover.

Apropos tanker, så skal jeg gjøre det jeg kan for å ikke være for mye i fremtiden og hva som skal skje etterpå. Da kaster jeg bort nået på det. Planlegge må man jo, men det er egentlig ferdig gjort og tok ikke mange minutt. Nå fikk jeg servert spekemat.

Innsikt: la nået få være og sette tankene på hold for en dag, det blir en bra søndag.

167: Argenta – Cà di Lugo

  • 12. oktober 2019
  • Distanse 22.5 km
  • Totalt: 3441.4 km
  • Tid brukt: 6:38
  • Innkvartering: Rosa dei Venti

Fokus! Gjør jobben! Fokus! Gjør Jobben! Fokus! – gjentok jeg de 5 siste kilometerne. Høyt og klart! Måtte gå på for å nå fram før mørket la seg. Sti, med noen høye siv, masse greiner å snuble i, flygehøns som plutselig flakset opp, masse snegler jeg ikke skulle tråkke på. Ingen må komme her å si at de siste milene til Roma ikke er en jobb som må gjøres. Dette er ingen drøm. Ingen kosetur heller. Det er en vandring gjennom et godt halvt år, en vandring som gjør en forskjell. En vandring som allerede har gitt uttelling i form av mere glede og mening.

Fikk en så utrolig trivelig start i Argenta. Kaffe Macciato, med skrevet LOVE i og utrolig trivelige folk. Tok 2 kaffe og et slags wienerbrød med vanilje i, og jeg var smørblid mange kilometer etterpå.

Kommet frem til et sted som er lett å være menneske på. Ut i ingenmannsland fantes altså dette. Men siden folk stort sett kjører bil, så er det kanskje ikke så rart. Stedet har 5 hus og dette hotellet. Skulle, igjen, gjerne gått VIA ROMEA slavisk, men der var det 45 km til første bosted og sånn dere kjenner meg, så kommer ikke det på frågan. Så jeg har tatt en short-cut. Se bilde fra mobilen.

Innsikt: Gjør Jobben! Fokus!

166: Montesanto – Argenta

  • 10. oktober 2019
  • Distanse: 19.5 km
  • Totalt: 3419.9 km
  • Tid brukt: 5:54

6 dagers vandring unnagjort og i dag gjorde det vondt. 5 dager er egentlig ideelt. Det vet vi jo, men 6 dager er innafor. Vandreklærne på vask og i morgen har jeg bestilt hårklipp. Fikk indisk mat i går. To busslaster med indere hadde med egen kokk og det var jo helt himmelen. Den middagen er med på 10-på-topp-listen. Skal prøve å like hviledagen. Den må til, så jeg ikke går på meg skader. Rundt to mil er min limit, fatter ikke at andre vandrere klarer 3 mil i dagevis.

Hadde ikke noe tema underveis i dag. Ikke annet enn at det gamle innlærte trossystemet forsøkte å finne feil med gårsdagens tema. Eller med meg, rettere sagt. Solgte ingenting, folk kom ikke på konsertene, hadde ikke noe management, jeg greier ikke å få lesere til bloggen en gang, ihvertfall ikke mange som kommenterer blablabla. Det visste jeg kom til å komme, men det blir støy i det fjerne og jeg er ikke invadert av det på samme måten som før. Jeg kjøper det ikke. Det er ikke mitt. Det er tillært dritt. Det er egoets skrik for å overleve og forsøke å bekrefte meg som en kvise på samfunnets rumpe. Den setningen har hatt faens makt, siden jeg var tenåring. Men nå repeterer jeg meg selv. Skrev et helt kapittel om Faens Makt i Klok Av Skade.

Familien er på Quiz på Rockheim i kveld. Ikke så mange uker til jeg ser de igjen. 595 km sånn ca.

Innsikt: la hviledagen få gjøre jobben sin.

165: Ferrara – Montesanto

  • 9. oktober 2019
  • Distanse: 20.5 km
  • Totalt: 3400.4 km
  • Tid brukt: 5:46

I går vinket jeg til Robert og Elisabeth via Messenger Videochat og må si at jeg gleder meg til å treffe kjentfolk igjen. På den annen side, så våkner jeg glad hver morgen og det er mange år siden jeg har gjort.

Jeg mener, rein glede, aner ikke for hva, men jeg trenger vel ikke å analysere det i stykker. Gikk fra hotellet og sørover. Gjennom Ferrara, nok en spennende by, som jeg ikke tar meg tid til. Oppdraget mitt krever fokus.

I dag kom jeg på De Syv Skuffelsene, som noen små topper kalles fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta. Har gått trekanten 2 ganger, sist gang for 21 år siden, gravid i 6 måned med Ruben. Poenget var at de blir kalt skuffelser fordi når du forserer en, så kommer det en ny. Du tror du er på toppen, så er det en ny skuffelse bak skuffelsen.

Har sammenlignet dette med meg selv i dag. Har hatt mange selvpålagte skuffelser bak meg. Den siste var boken Klok Av Skade. Riktignok så er jeg saktens fornøyd med å ha skrevet den. Boken ledet meg hit til Ferrara. Den gjorde en forskjell for meg. Og alt kreativt som er egofritt, er verd noe i seg selv. Samme med siste platen, som jeg laget med Frode Dyrli Angelsen, Fra April og Ut. Jeg har hørt på låtene de siste dagene og de er rett og slett gode. Fornøyelige, liker de. Låtene er laget fra «det rette stedet» essensen, altså egofritt.

Men egoet vil så gjerne ha noe å si og det egoet har sagt, alltid, er at det er ikke bra hvis det ikke blir likt av de andre, der ser du, osv. Hvis ikke det selger er det dritt, hvis ikke folk responderer har dummet deg ut osv.

Men gudskjelov, i dag har jeg skjønt, at kunst har ingenting med andre å gjøre, sånn helt egentlig. Det er et uttrykk fra et sted inni deg, en opplevelse, et avtrykk fra sjelen, et verk du selv har skapt og det står fritt. Uten et eneste «like». Uten at noen må si noe om det, fordømme det, like det. Det er noe som bare må ut. Det må formidles. Og sånn har jeg alltid brent og nå er følelsen kommet litt tilbake.

Tenk hvis Van Gogh skulle brydd seg om tilbakemeldinger. Hadde ikke blitt mye kunst av det, den gangen da.

Men uten sammenligning, for øvrig, så skrev jeg om skuffelser.

Det er nårt egoet kommer inn, det blir problematisk. Tanker, basert på noe gammelt, plukket opp, inn lært, vil ha råderett og forstyrrer det som skapes. Det stjeler ordene og får deg til å skamme deg over deg selv, når det «ikke funker».

To album funket ikke, Svart Natt og Brenn Hexen. Har undres mye over dette, også i dag, men på en litt annen måte. Litt friere egoets behov for å selge, vise, bli noe, imponere, bli anerkjent for å tjene inn igjen pengene som vi investerte, som er en ærlig sak, men fremdeles opererer vi i det kollektive egoets klør.

Jeg ble en bedrift som skulle betale musikere for å spille med meg. Vi har jo alltid delt sosialdemokratisk på overskuddet, i alle de år, men alle har hatt et eierforhold til musikken jeg/vi leverte. Nå var det slik, at jeg var soloartist. Noe så skrullete! Vel, tilgivelig nok, fordi det skjedde helt reelt et mannefall under Svart Natt-albumet, men jeg er et flokkdyr, ingen soloartist. Jeg har trengt mennesker rundt meg alltid. Jeg har aldri vært flink nok musiker til å kunne klare meg aleine, knapt nok som punker. Jo, noen låter jeg har laget står seg, med bare meg, f. eks: Lipstick Killer og Ting Er Ikke Slik De Ser Ut.

Tilbake til skuffelsen igjen (sånn skjer tankerekkene når jeg vandrer).

Når egoet ikke er der, ser jeg på saken på en ny og interessant måte. En ikke fordømmende eller bebreidende måte og det elsker jeg. Veldig spennende prosess.

Jeg skal ihvertfall stole på at livet viser vei, for uansett hva andre liker eller ikke liker (som alle er fri til, også jeg) så er det man har skapt selv et uttrykk som ingen kan ta fra deg.

Innsikt: la det som er skapt få stå i seg seg selv.

164: Polesella – Ferrara

  • 8. oktober 2019
  • Distanse: 25.3 km
  • Totalt: 3379.9 km
  • Tid brukt: 6:59

En smooth dag, men jeg må komme igang tidligere når strekket er over 20. I dag var det toget tilbake til gårsdagens stopp som ikke gikk før 11 og noe. Det har jo sine fordeler å få drøye litt om morgenen også. Og ta en kaffe (espresso) på cafe. Koster 1 euro og 10 cent og er 2 slurker, sånn gjør Italienerne det, raskt inn og ut.

Det var mye asfalt. Prøver å ikke hate det. Har gode sko ihvertfall. Kom til en benk etter 6 km, men der var det et vepsebol, så veien gikk videre, etter 9 km satt jeg meg bare ned i veikanten og koste meg med Real Turmat müsli pose. Masse proffe syklister trente i grupper i dag. En av gutta snudde sykkelen, syklet tilbake til meg og sa ett ord på italiensk. Jeg skjønte det ikke og spurte «English?» Han sa: «Beautiful», mens han snudde sykkelen tilbake og etter de andre. Det tok jeg virkelig til meg som et kompliment og tok et bilde av meg selv med det samme. Reiste meg og tok et bilde av Hard Rock Cafeen min og satt meg ned igjen. Lo og gråt om hverandre. Fikk samme følelsen som jeg fikk i Danmark, etter Aars, da en fremmed dame velsignet turen min. Jeg trodde hun var prest. Da også gråt jeg masse. Og jeg takker disse to fremmede for at de gidder å gi så mye. Man vet jo aldri når noe treffer hjerte, men i dag gikk det rett hjem.

Fant en liten bar på halvveien og fikk toast og masse omsorg. Før jeg gikk tok jeg en medisinsk Fernet. Den virket noen kilometre. Min søster Gry Annett kaller det for fyllikdrikk, men for meg er det kun til selvmedisinering når det er påkrevet. Akkurat som pinnekjøtt, det er godt, men du spiser det ikke hver dag.

Spiser det samme som jeg spiste i går. Noe suppegreier med nudler og god smak, mens jeg blogger. Fikk forresten beste sushi-måltidet ever i forrige by, som jeg allerede har glemt hva het. Rovigo?

Skal grøsstidlig opp og legge bak meg mere landskap og flere dårlige tanker, om de kommer, sjeldnere nå, stoler mere på det nye.

Innsikt: ta i mot