Vi har ikke hatt mennesker på besøk i år av mange årsaker, men når vi først inviterer, står de som vandret med meg et stykke på veien til Roma, som soleklare gjester.

En ære! Tusen takk for følget dere vakre mennesker! Det er ingen selvfølge noe som helst. At dere så potensialet i meg og ville følge meg på min vei, så jeg kunne finne ut av veien og meg selv. Dere støttet meg med kommentarer, som mange gjorde og alle er gull verd, men helt spesielt, dere dro på dere vandreskoene og investerte i tid på min vandring i form av tilstedeværelse.

Vi gikk forbi hjemmet mitt på Ranheim to ganger, dvs gikk samme strekket to ganger, en gang med John Arvid og en gang med en pilgrimsgjeng, som Aage organiserte.

Undres ennå på hvorfor ikke noen på min egen alder, som jeg oppfattet som nærkontakter, ikke hev seg med, men det kan sikkert forklares med at de er i arbeid og bare har 5 ferieuker og vil bruke de annerledes, men hadde det vært meg som hadde en venninne som gikk til Roma, ville jeg sporetresk ha slengt meg på. Det er ikke ofte noen går et halv år+ gjennom Europa. Men en ting visste jeg, at det skulle ikke være jeg som skulle bære initiativet og invitasjonene, det er nettopp en del av det jeg vandret i fra, min egen rolle som investor i alt og alle, den som leder an, den som inviterer, den som tar i et tak, nettopp dette, måtte jeg vandre meg ut av. Min egen svamp på å la andre bli inkludert i alt, rundt meg.

Da er det særlig hyggelig når noen velger meg og støtter meg med sitt nærvær som har den største verdi.

Størst av alt ønsket jeg meg å få til denne reisen var mest mulig alene, fordi jeg ikke hadde kontakt nok med egen base, min egen støtte til meg selv, selvomsorgen og den finnes ikke noe annet sted enn på innsiden. For å få til et godt møte med innsiden er det ingen andre alternativ enn å vie oppmerksomheten til stillheten. Tåle egenværen. Men Bernt sin kunnskap om kart ble for fristende og han bidro hver eneste dag. Jeg valgte å være åpen for at andre ønsket seg meg, å bidra på min reise, men største ønske var en god helse, et godt liv, være en trygg og ansvarlig alderadekvat voksen resten av livet og for det måtte jeg gå langt. Og Tore sin ankomnst til Tyskland var som å finne en venn på veien. Hans energi bar oss gjennom slitsomme etapper over grensen mellom Tyskland og Østerrike.

Jeg trosset tusenvis av redsler på veien. Jeg gråt meg i søvn mange ganger, i visshet om at vandringen ville føre meg hjem. Veien hjem til seg selv er uransakelig og en del av min vei ble å vandre. Sette en fot foran den andre og ikke gi seg. Utholdenhet, viljestyrke ble opparbeidet mens jeg travet avgårde, med visshet om at alt blir bedre enn det var. Uføretrygdet, overvektig, vonde knær, sutring og gnaging, barn som forlot redet, mann som trives i sin jobb og selv ha opplevelsen av å ikke ha en betydning ble i overkant kvelende og selvdestruktiv. Naboene som dro til kontoret hver morgen og igjen satt jeg og ventet på et eller annet som aldri kom, det var bare å komme seg avgårde ……

Være åpen for hva livet kunne by på, selv om det innbefattet mye smerte og i møte med min egen sutring og lidelse ble vandringen en befrielse av dimensjoner jeg ikke ante skulle komme. Et hvert legekontor burde hatt en kvinne som har vandret til Roma som ansatt, hvor resepten var antall meter de skulle gått for å befri de fra sin egen lidelse.

Det finnes tusenvis av vandrere, vi er gamle nomader, det ligger i naturen, vi er født til å gå. Å vandre var jo måten å reise på over land. Folk ble også pålagt å vandre så og så langt, som avlat for syndene sine (noen kunne til og med betale andre for å gjøre botsvandringen for seg) eller som oppfordring for å få til en endring.

Amerikaneren Henry Thoreau skrev essayet «Walking» om å gå i 1883:

Of course it is of no use to direct our steps to the woods, if they do not carry us thither. I am alarmed when it happens that I have walked a mile into the woods bodily, without getting there in spirit. (Henry Thoreau: «Walking», 1883)

Mitt mål var ikke Roma, det var å være tilstede i vandringen.

De små vandringene i eget område er like så viktig som å gå til Roma. Lære seg å se det friske i den nye dagen. For hver eneste dag er det noe nytt å se.

There is in fact a sort of harmony discoverable between the capabilities of the landscape within a circle of ten miles’ radius, or the limits of an afternoon walk, and the threescore years and ten of human life. It will never become quite familiar to you. (Henry Thoreau: «Walking», 1883)

Jeg har ikke holdt noen foredrag, jeg har ikke ønsket meg å dele noe særlig av erfaringene, tankene og opplevelsene jeg har gjort på veien, i etterkant. Det har vært mye å fordøye og jeg har vært tvunget til å være åpen for det reisen ville fortelle meg i stedet for at jeg skulle «flashe» alt som skjedde som et slags show.

Sammen med disse 5 nevnte menneskene, som alle er godt voksne fikk jeg fullendt min vandring. Det gav energi at noen var villig til å følge meg.

I tillegg ble jeg backet opp av en ung mann. Særlig skal jeg fremsnakke min sønn igjen og igjen, John Arvid, som betegnes som en seig jævel vedrørende utholdendhet i antall mil. Han er en sann gave å være på tur med. Han går sammen, men alene. Han ser og tar bilder av ting jeg aldri ville sett foruten. Han krydrer tilværelsen med sitt nærvær.

Og min kjære søster Gry Annett, dukket opp i Bolsano. Hun eier et hus i Abruzzo i Italia, tok toget nordover og overrasket meg på hotellet. Et godt døgn på min vei. Hun snakket hele tiden mens hun gikk og jeg var takknemlig hele tiden for tiden vi fikk sammen, som voksne i våre liv.

Og så en takk til de som faktisk stilte på sjarmøretappen inn til Vatikanet, Vilde og Ruben, og til de andre sønnene mine som var der i ånden.

Ett år er gått og jeg fatter ikke i dag at det er mulig å gå så langt. Det er mange som har sagt det til meg og jeg er helt enig, det er sykt langt fra Stiklestad til Roma, nærmere bestemt 404 mil, men det gikk som en drøm, som om jeg ble båret dit, sett i etterkant: en vilje av stål, av en ukuelig kraft, og en oppgitt konflikt mellom det bildet av livet, av realiteten, som er i orden og det som til stadighet hentet meg inn, men som ikke gjør det mere, fortiden som var i uorden. Jeg har brukt alt for mye tid på å forsøke å reparere det som var, i stedet for å være.

På mange måter har jeg blitt tvunget til en slags pensjonisttilværelse, fordi jeg er erklært ufør, men jeg har funnet en form og akseptert min egen indre kraft slik at jeg kan skape disse ordene, som er av svært liten betydning i den ytre verden, men hvem bryr seg?

Jeg kan akseptere min uførhet, men ikke å trekke meg tilbake.

Fra punker til pilgrim, en spennende reise!

Neste prosjektet er på Shikoku i Japan. Sparer penger og leser meg opp i bøker og blogger. Det er 88 templer fordelt på ca 40 dager. Skal sørge for vaksine først og et par julaftener til før jeg kommer meg avgårde og avgjort en 20 kilo lettere kropp.

Innsikt: Å gå er en undervurdert gave som krever og gir i samme øyeblikk.