Går og venter på et værvindu. Jeg er ikke så veldig god på å vente, ser på https://www.yr.no/stad/Noreg/Oppland/Dovre/Gr%C3%A5h%C3%B8e~181361/langtidsvarsel.html 16 ganger i timen. Det var stivkuling melding, så vi utsatte avreisen et døgn. Nå er det meldt sterk kuling onsdagsmorgen, dvs 18 m/s og da kan jeg ikke gå over Gråhøe med min form, men værmeldingen skifter hele tiden og går du inn på https://pent.no/61.9483,9.62422, så melder de bare kosevær, lite vind, 4,4 m/s over Gråhøe, på samme tidspunkt, så jeg vet da søren, sannelig ikke godt å forstå. Vi har bestemt oss for å dra i morgen uansett. Går fra Hjerkinn til Hagaseter og tar det derfra. Så får vi høre på erfarne fjellfolk der.

Pakket sekken og den er 16,6 kilo før mat og drikke, så jeg må vel gå en runde med meg selv og velge bort noe. Ble plutselig livredd og stresset og lurte på hvorfor jeg ikke kan oppføre meg som vanlige folk, kjøpe meg en hytte eller noe sånt, men jeg vet at det blir fint når jeg har kommet i gang og jeg vil garantert føle at jeg lever, veldig! Og så har jeg Bernt med meg de 3 første dagene. Har veid alt, ting for ting, inklusive plastposene. Pakker jo egentlig for to turer, siden jeg skal gå i en uke til fots, etter 3 dager på ski.

Innsikt: nervene kom og jeg husker setningen: «this is what you pay for».

Det er veldig hyggelig å bli heiet på og gutta på nærbutikken Coopen stiller villig opp og sponser meg to müslibarer om dagen hele veien til Rom. Hentet ut for 11 dager til «forturen».

Innsikt: you never walk alone

Tusler/spaserer/går og venter på et værvindu for å ta en «fortur» fra Hjerkinn til Lillehammer (9 til 11 dager), før jeg setter støtet inn fra Lillehammer til Roma 4. mai. For mye vind til å starte denne helgen. Kjekt med en «fortur» for å få justert utstyret. Det blir ski i 3 dager sammen med Bernt og resten av turen til fots aleine. Jeg er ikke sterk nok til å gå på ski aleine hele strekket ned til Lillehammer, så det får bli på denne måten. Så feirer jeg påske hjemme i Trondheim etterpå.

Vet allerede nå at fra Dovre til Otta (4 mil) så er det et strekk som jeg må ta taxi eller buss noen kilometer pga at det finnes ikke vei å gå på. Har til og med ringt til en dame som bor på Sel og lurt på om jeg kan gå langs E6’n eller om det er mulig å komme seg over fjellet der på vinterstid, men hun mener at det er for ulænt, så jeg får bare bøye meg i støvet. Det finnes steder det ikke går an å gå, men jeg skal ta igjen det strekket en gang, om sommeren, til fots i fjellet. Men ikke i år, kan ikke vente til det blir så bart at det er mulig denne gangen.

Jeg er definitivt klar for dette. Som ufør ser jeg det slik at jeg har 2 valg:

• 1) Være hjemme, som jeg elsker, i mine rutiner, treffe pensjonistvenner på Impulse og dra på avspenning sammen med andre utslitte damer, gå til psykolog og vente på at mannen min skal komme hjem fra jobb, som en trofé-kone, kan jeg sitte der og brodere. Men jeg er ikke skapt for det. Jeg elsker å brodere, jeg liker hverdagen min, men jeg føler meg ubrukelig og det er en vond følelse. Jeg vil være nyttig og nå kan jeg være nyttig for meg selv. Det nærmeste jeg kan få til å skape selv er denne turen, for å gå , det funker, selv hvor sliten jeg er, er det bedre å gå enn å sitte stille.
• 2) Folk på min alder er i jobb. Jeg er det ikke. Jeg kunne jo dratt til Gran Canaria og sitte på en pub sammen med jevnaldrende uføre, men jeg orker ikke å bli alkoholiker, jeg orker ikke å være sykesøster for noen andre. Så for at livet mitt ikke bare skal bestå av pensjonister, som er vel og bra og hyggelig nok, så vandrer jeg til Rom. Tar et grep for å styrke meg selv, så får veien vise det den vil vise.

Jeg tolerer ikke stress, press, å bli behandlet dårlig, at folk lar meg vente på de, falskhet, underbetaling, overarbeid, min egen overvekt og utslitthet. Sistnevnte har jeg endelig akseptert og nå skal jeg vandre for å finne min egen bruksanvisning. Livet må leves ellers er det ikke noe verd.

Mr. Xxx som jeg kaller kraften min, flyten, spiriten, den følelsen du vet hva er, men egentlig ikke har noe navn på skal få flytte inn i kroppen min og ikke bare avlegge meg en visitt i ny og ne, men være der lenge nok til at jeg kjenner meg selv igjen, så jeg ikke gir meg før veien er halvgått. Tiden for flyktige forsøk er over. Jeg trenger å bli litt mere tjukkhudet og egoistisk.

Innsikt: Å vente på et værvindu kan også leves!

Å finne kroppens tempo og respektere det er en utfordring. Jeg finnes ikke lat, dessverre, da skulle jeg bare ha vært det en stund. Jeg har brent meg skikkelig ut og det er ingen som ser det. Han jeg lever med vet det. Den lange veien tilbake til normal går via Rom. Jeg må gå i naturen der jeg får og får. Føles som jeg har gitt og gitt i mange år, har fått litt applaus i retur, noen knapper, noen glansbilder og en blomsteroppsats av NRK hvert halv år.

Uføretrygden hjalp meg i å slutte å streve etter å få betalt for strevingen. Føler ofte at jeg har dummet meg ut, fordi det ikke ble noe av noe, men det gjør ikke noe, så lenge jeg får helsen tilbake. Søvnapnemaskinen hjalp meg til å få restituert om natten og få energien over null. Julia, søvneksperten som overrakte meg Reise-CPAP en i dag, sa masse lurt, blant annet at jeg måtte lære meg å bli mere egoistisk, finne bruksanvisningen på Betty på veien og gi først når det renner over, ikke før.

Utmattelse har ihvertfall lært meg:

• å bremse ned
• at karrière ikke er alt
• at ekte suksess er dette øyeblikket
• egenomsorg
• å tenke vennlige re tanker om meg selv
• at rutiner funker for meg
• at å gå kan jeg gjøre uansett hvor utmattet jeg er
• å legge meg kl 21
• å kutte ut negative tanker fra fortidsrelasjoner
• sett meg ned
• selvrespekt
• egenverd
• hvor lenge et møte kan vare

Sistnevnte har jeg jobbet mye med. Jeg har utviklet 3 varianter. Jeg har disse 3:20-minuttersmøtene, hvor man snakker om været og om turer og sånn, det funker veldig bra. Så har jeg de menneskene jeg klarer å møte i 1 1/2 time, det er på trening om dagen eller venner på cafe. Går jeg over 1 og en halv time begynner det å stikke i kroppen og jeg kjenner en slags lammelse, som om hjernen stivner. Hvis jeg velger alkohol i disse treffene kan det vare i 3 timer, for alkoholen bedøver utmattet følelsen, men da er jeg ferdig i et par dager etterpå. Ytterst få mennesker kan jeg være sammen med et døgn. Enda færre i 3 døgn. Og bare de nærmeste en uke. Det viktigste er å ikke forveksle f.eks. en 3:20-minuttersperson med en 1,5 timers-person, da er jeg helt ‘strømpe’ etterpå. Det er tøffe valg jeg har måttet gjøre for å ikke gå til grunne, men jeg vil ikke tillate at noens oppførsel drar meg ned eller virker negativt på meg.

De som er helt i orden, kan kanskje dette og har automatisert en egoisme, som jeg ikke har noe ute på, jeg bare mangler trening i det selv.

Men jeg har ihvertfall sluttet å hakke på meg selv og sluttet å la den indre kritikeren bestemme, det er da noe. Og nå skal jeg snart ut å gå, menge meg med trærne, med stillheten, med veien som er målet. La veien komme meg i møte. Ikke dirigere så mye, men være åpen for hva livet vil meg, for livet er egentlig det morsomste jeg vet. Det har jeg jeg sagt før og det har jeg etter dikteren André Bjerke.

Innsikt: selv gode møter med folk er slitsomme så jeg må våge å passe på meg selv og da er jeg ikke slem mot andre.

Når du først har tatt et valg på å vandre til ROMA, blir en ferietur til Gran Canaria også en treningsleir, hvite dager, offwhite dager, svømmeturer og andre turer med sekketrening og et noe lunde bra kosthold. Rigiditet blir aldri min greie, men å slakke litt av og hente seg inn igjen er et kunststykke, det vet jeg alt om, så nå gjelder det igjen å holde fokus.

Humøret og motet er på plass. I år har jeg våget å slippe taket på gamle vaner. I noen år har jeg innen mars måned hatt frikort 1 og 2, fordi jeg jevnlig har gått i terapi og pratet om å våge. Nå våger jeg selv. Nå har jeg nok støtte i meg til å våge å vandre fra Norge til Roma alene. Jeg trenger å gå i mitt tempo og i stillhet. Jeg har behov for å lytte til kroppen og høre når den snakker til meg. Når den er trøtt og sulten og jeg skal arbeide med tilstedeværelsen. Jeg har trodd at det å være tilstede var å ta ansvar for relasjoner og gjøremål til jeg har blitt helt utslitt, nå forstår jeg bedre. Men jeg kan ikke bedre ennå. Jeg har ikke noen trening i å la det være. Det gjør så jævlig vondt å forandre innøvd oppførsel. Har man lært seg å være «Ånden i Lampen» skal det noe til å slutte med det. Men kroppen har gitt beskjed, det er bare å lye. Jeg skal vandre til jeg har ristet av meg gamle ineffektive mønstre og kan «romme» meg selv bedre.

Før sa jeg alltid: «man lever bare en gang», men det er ikke sant. Vi lever hver dag. Vi dør bare en gang.

Noe har skjedd, det gnistrer mere når jeg våger å leve. Jeg vil være noe annet enn en utslitt og uføretrygdet 55 åring. Det var jaggu godt å våkne. Mye av æren skal en bok jeg har skrevet ha, jeg kalte den: KLOK AV SKADE. Den er ikke utgitt, men jeg har lært å stoppe tanker med de skrevne ordene og det er uttelling nok. Jeg har greid å inspirere meg selv til å finne egenverdet, roen og jeg er ikke så redd lenger.

På Gran Canaria hadde jeg konsert i Veneguera kirka. Det var kun fordi Marit hadde spurt flere ganger og fordi min yngste sønn ville være med å spille. Marit har vært min logoped en gang så jeg gav henne dette i gave. Det gikk fint det, men jeg er soleklart ferdig med musikken, men som Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys sa til meg i desember: «Spørsmålet er Betty, om musikken er ferdig med deg? «

En tid for alt, nå skal jeg ut og vandre.

Venter på et værvindu så starter jeg opp med et forprosjekt fra Hjerkinn til Lillehammer. Litt ski og mye gåing i ca 11 dager. Glad for at dette prosjektet kom til meg for jeg har følt meg litt unyttig i det siste.

Livet er blitt det morsomste jeg vet.

Innsikt: Vi sier at vi lever bare en gang, men vi lever hver dag, vi dør bare en gang.