26: Vinstra-Hundorp

  • 31. mars 2019
  • Tid brukt: 05:15
  • Distanse: 14.6 km
  • Totalt: 525.3 km
  • Været: Fint vårvær

Dagen i dag er beviset på at ordinær gange blir til ekstra ordinær opplevelse når tempoet taes ned. Treningen på tilstedeværelse gir resultater i form av opplevelse av livskvalitet.

Jeg elsker rutinene mine hjemme, spaserer kl 06:00 en liten kilometer eller to (ennå jeg ikke har hund) – frukt – yoga – kaffe – ny yoga – grøt – trening, ferdig, men har følt meg unyttig ihvertfall det siste halve året (unyttig følelsen kom etter økt energi etter bruk av CPAP maskinen om natten). Ikke arbeidslivklar, men litt mere energi enn null. Veien til Rom ble til. Bernt kaller det for et Kall. Jeg kaller det for en øvelse. En øvelse i alt mulig. Og en trening til vi skal til Shikoku, som er en øy i Japan. Der har de 88 buddhistiske templer fordelt på 54 dager rundt Øyen. Den reisen skal vi være to på. Saken er at jeg kan ikke sitte hjemme som en annen trofékone eller være ufør uten å gjøre noe.

Jeg går til Rom.

Trenger ikke noe ny lidenskap til noe. Har hatt det alt for mye og brent meg opp alt for mange ganger. Har ikke noen ambisjoner om å bli noe, selge noe, men prøver å ta ansvar for at helsen min er i orden, at jeg ikke blir en byrde, at jeg ikke blir deppa, så jeg forsøker å oppleve minutt for minutt, så godt det lar seg gjøre, i stedet for det gamle jaget etter noe mere, noe annet, anerkjennelse etc.

Så denne turen til Rom blir et dypdykk i egen praksis og egen evne til å være tilstede. Denne ekstraordinære følelsen er her jeg vandrer og ikke på en scene eller på et annet sted i drømmeland, men i hvert eneste steg jeg tar og orker å ta inn over meg som det som gjelder. Jeg trenger ikke å være rockestjerne, en dyktig barnevernspedagog eller populær, jeg trenger bare å være litt aleine her jeg går.

I dag var det min tur å ankomme Dale-Gudbrands Gard, et pilegrimssenter på veien. Hotellet og pilegrimsgården ble åpnet kun for meg i dag og det føles veldig vakkert og voldsomt og ærbødig. Vertinnen der disket opp elgkarbonader. Det var godt å få servert middag etter tre dager med Real Turmat. Hun forsøkte å fortelle meg på telefon før ankomst at hun trengte å vite når jeg kom (hun hadde nok forsøkt å si at jeg var den eneste gjesten), hvorpå jeg forsøkte å ta vare på meg selv med litt klønete grensesetting (fordi musklene strammer seg i halsen hvis jeg opplever press) og så at jeg kom en gang mellom 16 og 18 og trengte ikke middag med det samme. Jeg kom før kl 16 og travet sulten rundt i pilegrimsgården. Ringte henne rett før kl 18. Da hadde hun vært der siden kl 16. Altså – det er ikke lett å være tydelig med nye behov som skal ta vare på en selv. Man prøver jo å være vennlig, så skal man ikke gå i fellen og bli for unnskyldende eller for sær eller for rar eller for mye eller for lite.

Nå er klokken snart 20. Jeg må enten gå mellom 25 km og 30 i morgen eller mellom 12 og 15. Valget falt på det siste. Jeg har ingenting å bevise, ingenting å prestere eller levere. Jeg har en jobb: Å ta vare på meg selv. Bernt laget en god melding til meg i dag. Det får bli dagens innsikt:

Innsikt: Det er bedre å undervurdere hvor langt du kan gå og ta feil, enn å overvurdere hvor langt du kan gå og ta feil.

Mølleren skal sponse meg en kasse Havregrøt med eller uten sukker til turen. Det blir uten. Kan spe på med syltetøy eller frukt.
Hvem av disse to har søndagsåpent, tro?
Vakkert Pilegrimsstempel på Dale-Gudbrands Gard
Reklamer

25: Kvam-Vinstra

  • 30. mars 2019
  • Tid brukt: 03:56
  • Distanse: 12.5 km
  • Totalt: 510.7 km
  • Været: vårlig, lite vind, sol

Våknet på Kvam. Kranglet litt med AirMinien i natt, men bedre søvn enn i fjor uansett. 15 minutt yoga. Gjort siden 1986. Skulket en håndfull ganger, kanskje to håndfuller, men det er som tannpussen, det bare gjøres. Ikke sånn vestlig briefe-yoga, men noen pusteøvelser og noe gammeldamegymnastikk og that’s it. Noen ganger litt mer. Solhilsen og sånn. Har holdt meg myk pga denne rutinen. Følte meg knallfin i kroppen i dag, overraskende nok, blir glad av sånt.

Gikk ganske raskt, etter 5 km belønnet jeg meg selv med en banan og feiret 50 mil unnagjort til Rom, med en slurk vann, før jeg fortsatte. Sprakk selvsagt, så jeg satt meg ned etter en mil, på en stubbe, ved et buss stopp. Et egg og 2 brødskiver, samt en kaffekopp hjalp. Koser meg sånn, når ting virker. Hadde mega-god tid, så slakket tempo og sklei inn på polet 14:45. JUST IN TIME.

Jeg bor på gjestgivergården ved kjøpesenteret som drives av trivelige utenlandske folk. Fikk et stort rom. Har vasket klær på gamlemåten. Luftet de i sola. Drukket en alkoholfri 1664 (kjøpte feil) og skal snart spise en Real Turmat (siste jeg har).

Har brukt meg opp og gir meg hen til å være trøtt. Skylder ikke noen å være sosial. Og ihvertfall ikke å spise middag med pommes frites. Jeg tror det blir mye havregrøt og finne på middag selv. Gleder meg sådan til teltliv og egen gassvarmer. Det er jo deilig med rom med dusj og do tett på., men det er enda bedre å skape sin egen plass. Kanskje er det noe inni meg som sier at det blir veldig bra fordi jeg skal på lavbudsjett etterhvert.

Har tillat meg å ikke gå så langt i dag, det skal ikke være noe pes. Kroppen skal tåle å gå veldig langt. Målet er å komme styrket ut av Rom prosjektet og ikke nok en gang bli brent opp. Synes det er kjekt at jeg tenker nytt om sånt. At jeg tåler og liker stegene jeg tar og det jeg ser og ikke krever at noe mere skal skje. At jeg kan behandle dette øyeblikket for øyeblikket og ikke som en overgang til noe annet.

Jeg har prøvd alt for hardt å passe inn og prøvd for mye å bli noe. Jeg ler av det nå, jeg lo virkelig ikke den gangen. Jeg gråt etter hver konsert, fortvilet over at jeg ikke greide å bli til noe. Av en eller annen idiotisk grunn, skulle jeg bevise at jeg ikke var en taper. Satt en merkelapp på meg selv. Nå har jeg fridd meg fra det og nyter hvert sekund. Jeg vil ikke være med på det reset. Det tar livet av meg. Nå skal vi jo riktig nok alle dø en gang, men vi skal leve hver dag før vi gjør det og jeg lever mere vandrende langs en landevei enn mitt opp i et rotteres og en kamp for å selge noe som ingen egentlig vil betale for.

Har følt meg som et fyrtårn som ingen vil komme for nære, men kanskje er jeg bare en liten robåt som må klare meg i farvannet alene. Eller, en vandrer som før har overeksponert seg og nå trenger å være stille. Viktigst er vel at jeg liker det nye. At jeg har mange som heier på meg, at det funker fra dag til dag, at jeg ser at livet i seg selv vil meg vel og jeg trenger faktisk ikke mere.

I dag tenkte jeg igjen på dette med tanker. Hjernen vil innom det hver dag. Tilstedeværelsetreningen gir ihvertfall resultater i form av trivsel. Så glad for å være i gang, så glad for å være elsket, så glad for at jeg har Bernt, (som er mitt: «Houston, we have a problem»), så glad for at jeg tok et grep, så glad for et glass rødvin, men kjenner at det blir nok tidlig kveld. Skal vandre til Dale-Gudbrands Gard i morgen. Et par mil og litt mere opp og ned enn dagene før i vente.

Innsikt: å jorde seg selv gir liv til dagene.

24. Otta-Kvam

  • 28. Mars 2019
  • Tid brukt: 08:12
  • Distanse: 23.7 km
  • Totalt: 498.2 km
  • Vær:et Vårlig, litt sol, overskyet for det meste

Startet i mitt eget tempo fra Thon hotell i Otta. Fikk forresten SPORTpris, 20% avslag pga pilegrim, på Hageseter fikk vi Turistforeningspris og nå som jeg er fremme ved Vertshuset Sinclair på Kvam får jeg en pilegrimspris, som jeg ennå ikke vet hva er, men alle vet at skal du gå til Rom, eller er du Pilegrim, så er budsjettet ‘Så DER’. Folka på Vertshuset Sinclair har nylig tatt over her og jeg ble møtt med nysgjerrighet og vennlighet.

Perfekt pilegrimssted om jeg må si det selv. Motellaktig, 200 meter fra Kvam kirke. Tok en øl og dro til rommet for å spise Real Turmat. Fikk låne en vannkoker. Menyen deres var grei nok den, men ikke for meg som trenger litt kontroll på hva jeg spiser. Kebab, pizza og burger. Jeg går ikke ned den gaten der. Så det blir Couscous med linser, altså vegetar, merkverdig valg egentlig, men jeg sitter nå her og venter på at det skal godtgjøre seg med varmtvannet.

I morgen skal jeg kun gå til Vinstra. Har bestemt meg for å rekke polet for en flaske vin. Det er ca. 13 km dit, så da må jeg starte seinest kl. 11, hvis jeg ser på gang-hastigheten i dag. Jeg skal bruke ettermiddagen til å vaske klær og se hva som skjer på Vinstra. Skal besøke Kvam kirke før jeg går, så jeg har bestilt frokost til kl 09:00.

Fornøyd med dagen. Asfalt hele veien. De 5 første og de 5 siste kilometerne er de km hvor jeg snakker mest med meg selv. Etter 20 km er det drygt, men det er bare å sette en fot foran den andre. Får mye ut av spesialtimene med tankene. Greier å observere de mere enn å være invadert. Kan velge litt mere enn før. Velge hva jeg vil tenke på og ikke bli tatt av tanker og følelser. Regner det som en klar seier.

Sekken er så tung som den er og den blir ikke lettere etterhvert, så jeg har forsøkt å kjenne etter kroppens tempo. Høyre kneet fikk seg en liten vri ved fallet på ski fra Hjerkinn til Hagaseter og muskelen i låret er en gammel venn som sier i fra. Rister på beinet mellom stegene. Tror at jeg har grepet på det. Det er en kunst å regulere seg, så man ikke går på en smell. Det er langt å gå til Roma, mil etter mil, så det er bare å lye kroppens signaler. Etter 55 år, skulle jeg endelig lære.

Innsikt: kroppen har sitt eget språk, holder på å lære og lytte.

Oppstartsbildet
Min egen Hard Rock Cafe
70-tallskult. AirMini på plass. Den suser og tørker ut munnen, men noe for noe.
Jeg rakk Beat for Beat

23: Hageseter til nesten Grimsdalshytta

  • 27. mars 2019
  • Tid brukt: 10 timer
  • Distanse: 19.7 km
  • Totalt: 474.5 km
  • Været: skiftende, en del vind

Det er ingen skam å snu. Det gjorde vi. 2,3 km fra målet. Vi hørte et smell. Jeg trodde det var en jeger som skaut, men sannsynligvis var det isen/snøen som flyttet på seg. Hellingen vi skulle gå ned var mere enn 30 grader og da kan det utløse skred. Guri, vertinnen på Hageseter advarte oss mot det stedet i går, men vi gikk rett i fellen. Vi skulle ha slept oss ned tidlige, men var ikke helt sikre på hvor og kom for langt til høyre.

Vi snudde og gikk hurtig tilbake til «appelsinstedet» vårt, der vi sist hadde dekning og rakk fram dit akkurat før det ble bekmørkt. Jeg var veldig redd en stund og måtte konsentrere meg veldig for at det ikke skulle ta overhånd. Da kom noen gamle urkrefter frem og de hjalp meg å gå, for det var det vi gjorde vi gikk på skiene, med feller, det var klink is eller bart, med noen små snøfokkskavler, stort sett over alt (i hellingen der vi snudde var det mere snø fordi det lå i le).

Framme ved «appelsinstedet» fikk vi kontakt med Røde kors-folka, som vi gav nøyaktig posisjon til hvor vi befant oss. Og jeg takker meg lykkelig for Bernt sin kunnskap på kart- og kompass-området, samt for fjellduken og vindsekken som han har insisterte på å bære i alle de år og ikke hatt brukt for, annet enn å sitte og drikke øl en halvvarm påskedag ute.

Jeg tok på meg mere klær, ble dullet med og pakket inn. Var gjennomkald, det blåste frisk bris en stund, men etterhvert ble både jeg og vinden roligere. Vi fikk beskjed om at Røde kors ville komme og hente oss, men det kunne ta litt tid, i og med at de måtte kjøre scooterne i bil fra Dombås til Hageseter først. Vi hadde jevnlig kontakt med dem og med Guri, som hadde lang fartstid i Røde kors selv. Vi var heldig med været. Inni vindsekken ble det lunt og kondens, og vi kunne more oss med å sende livesending på youtube og facebook og ringt gutta. Det kunne vært langt verre å vente i to timer om det hadde blåst hardt hele tiden. Bernt dro fram en medisinsk Jegermaister og stjernehimmelen var fantastisk. Summa summarum så var det jo litt av et eventyr (som Bernt liker å kalle det) og vi glemmer det vel seint. En spennende start på årets pilgrimsferd.

Det begynte å blåse opp igjen og stjernehimmelen trekt seg sammen og ble overskyet. Det var kaldt da Wiggo og Svein kom, to scootere med hengere inn i nasjonalparken. Da hadde vi vært ute i 12-13 timer og manglet bare turen på hengeren ned igjen til Hageseter, hvor vi ble tatt godt i mot med varm soppsuppe til forrett og laks med rødvin til hovedrett, seint på kveld. Jeg takker meg bare lykkelig for at det finnes folk som kan sånt og som yter av sin profesjonalitet for andre og skatt skal vi betale med glede. Denne pilegrimstur en skal bevise at brorparten av menneskene på jorden er ålreite folk, som vil en vel og starten på 2019-etappen fikk en lovende start sådan.

Følte oss litt dumme en liten stund, men Svein sa tvert til oss at det var riktig av oss å snu, at det hadde gått ras der i fjor. Så skrøt de av koordinatene de hadde fått, som gav de nøyaktig posisjon til hvor vi befant oss og så skrøt de av utstyr og klær vi bar på.

Bernt dro avgårde med tog til Trondheim. Jeg sitter på Hjerkinn stasjon og skriver. Skal ta tog til Otta hvor jeg starter opp i morgen. Da blir det et hull på kartet. Et hull på reisen fra Stiklestad til Rom, som må fylles i 2020. Kan ikke starte fra Hjerkinn til fots i vårløsningen, så det blir sånn. Otta til Roma, det er da noe det og. Begge har O og A i seg 🙂

GLEDER MEG TIL MIN VANDRING.

En vakker dag egentlig. Bernt i front og føre i bånn.
kom godt med muslibarene som COOP sponset til turen, særlig på denne dagen.
Jeg sitter og venter på Røde Kors på appelsinstedet.
Inne på Hjerkinn stasjon, mitt hjem er nå overalt.
Et grepa kvinnfolk som driver Hageseter, og hennes mors-ord, må bli dagens innsikt.

Innsikt: Det er no som det er.

22: Hjerkinn-Hageseter

  • 26. mars 2019
  • Tid brukt: 01:42
  • Distanse: 4.0 km
  • Totalt: 454.8 km
  • Været: skiftende

Da, er vi i gang igjen. Endelig, realitet. Det ble mye snakk om det og lite action dagene før avreise, men vind er vind og respekt for fjell det har vi. Reisen til Rom er i gang igjen. Tog til Hjerkinn og vi kranglet oss bortover fjellsiden, i ly for vinden, på skare, myk snø og nesten ikke snø, hele veien frem. Gleden over å kunne gjøre dette kom frem, heldigvis, for den indre kritikeren hakket på meg de første 2 kilometerne, masse igangstart stress, trynte ‘an skikkelig i snøen og da måtte jeg ha hjelp til å komme meg opp igjen. 15 kilo på ryggen i ulænt terreng er utfordrende å holde balansen i. Oppstart seint på dagen betyr at fatiguen gjør seg gjeldende. Kroppen er liksom oppbrukt så langt ut på dagen, men gleden over å overvinne alt nevnte blir desto større. En hjertelig velkomst på Hageseter, nydelig mat, husrom og hyggelig betjening som ønsket meg lykke til på reisen til Rom.

Klokken er 20:30 og jeg gleder meg til en god natts søvn, hvor AirMini-apparatet skal hjelpe meg med luften. Så takknemlig for at muligheten finnes. Jeg bærer med meg et apparat på til sammen 300 Gram, som gjør at jeg sover godt om natten.

Gleder meg til å krangle med egoet mitt i morgen!

Innsikt: Hagaseter ruler et lite hjørne av verden

Venter på et værvindu

Går og venter på et værvindu. Jeg er ikke så veldig god på å vente, ser på https://www.yr.no/stad/Noreg/Oppland/Dovre/Gr%C3%A5h%C3%B8e~181361/langtidsvarsel.html 16 ganger i timen. Det var stivkuling melding, så vi utsatte avreisen et døgn. Nå er det meldt sterk kuling onsdagsmorgen, dvs 18 m/s og da kan jeg ikke gå over Gråhøe med min form, men værmeldingen skifter hele tiden og går du inn på https://pent.no/61.9483,9.62422, så melder de bare kosevær, lite vind, 4,4 m/s over Gråhøe, på samme tidspunkt, så jeg vet da søren, sannelig ikke godt å forstå. Vi har bestemt oss for å dra i morgen uansett. Går fra Hjerkinn til Hagaseter og tar det derfra. Så får vi høre på erfarne fjellfolk der.

Pakket sekken og den er 16,6 kilo før mat og drikke, så jeg må vel gå en runde med meg selv og velge bort noe. Ble plutselig livredd og stresset og lurte på hvorfor jeg ikke kan oppføre meg som vanlige folk, kjøpe meg en hytte eller noe sånt, men jeg vet at det blir fint når jeg har kommet i gang og jeg vil garantert føle at jeg lever, veldig! Og så har jeg Bernt med meg de 3 første dagene. Har veid alt, ting for ting, inklusive plastposene. Pakker jo egentlig for to turer, siden jeg skal gå i en uke til fots, etter 3 dager på ski.

Innsikt: nervene kom og jeg husker setningen: «this is what you pay for».