Som du ser det …….

DSC_0579

Det er bare noen uker til jeg starter og jeg er langt forbi nivået av usikkerhet på om dette går, om jeg kommer frem etc. Til og med redselen for å sove i telt aleine er pulverisert. Nye nivå oppstår. Nye møter med nye ting å tenke på, popper frem og skaper trygghet eller ny usikkerhet.

Magefølelsen og impulsen om at jeg skal gå står sterkt og jeg aner ennå ikke hvor ideen kommer fra om å gå så langt, men det gjør ingenting. Det rekker at det å gå gjør meg glad. Det er en karusell som har begynt å sirkulere og den krever nye valg av meg hver dag.

Det nye av året 2019, er at jeg ikke forsøker å finne svar med å ta en dobbeltime hos psykolog som jeg i så mange år har gjort i starten av året (for å få frikort fort), eller psykiateren, for den sakens skyld eller går på trimmen for utslitte damer som jeg har hatt for vane å gjøre i flerfoldige år. Shit lei av å være den som bruker tid og penger på terapi, sitte og prate om å våge i stedet for å gjøre det, shit lei av å treffe utslitte damer og henge fast i det. Jeg bestemte meg for å bryte opp mine vaner i år, ikke gjøre alt som var automatisert og trygt, men komme meg ut av pasient- og utslitt rollen og inn i noe mye mer spennende tiltak, som krever guts av meg.

Jeg spør ikke engang venner om hva de synes om prosjektet mitt. Jeg spør ikke om lov fra noen. Ikke engang Bernt. Han bare skjønner at dette må jeg gjøre. Men noen ganger slår den lille styggen på ryggen til i form av at jeg kan få tanker om at jeg kan bli oppfattet som egoistisk, føle meg slem, narsissistisk, selvopptatt etc. Men jeg står ‘an av og driter faen i det! Jeg snakker ikke med psykolog om det lenger.

Jeg bryter ut av den trange boksen og går min vei. Ut av trøttheten, ut av utmattetheten, ut av å lure på om det er noe feil med meg, ut av gamle vaner, ut av «trøste og bære»-rollen eller terapautiseringen, ut av undringen, ut av spekuleringen. Som uføretrygdet passer jeg ikke inn i livsmønstrene rundt meg. Jeg orker ikke å føle meg malplassert lenger. Jeg går i turutstyr for det meste, prøver å trene meg opp til turen, ser kanskje litt pussig ut, men det tar slutt når jeg er på veien til Rom. Jeg lengter sikkert hjem, men da er jeg underveis. Jeg spør ikke om lov til å prioritere meg selv lenger. Bernt sier at det er på høy tid. Det er ikke sånn at jeg har gått rundt og spurt om lov før, men i automatisert oppførsel har jeg ikke prioritert meg selv, men tilpasset meg, holdt meg selv på plass av redsel for å bryte ut og være noe. Jeg har bare ansvar for meg selv og det ansvaret har jeg nå tenkt å ta og det rocker med mine gamle innlærte vaner og det er jævlig hardt og jævlig vondt men jeg gjør det!

Ingenting kommer av seg selv!

Så får folk bare tro og si hva de vil. Jeg skal ihvertfall ikke være redd hverken det eller min egen indre kritiker som sier det samme. Jeg kjenner jo at den indre kritikeren forsøker å finne noen feil ved opplegget, at jeg svikter, at jeg ikke lenger bryr meg om andre etc. Men det er faen ikke sant, det som er sant at å lykkes krever å skille mellom signal og støy. F.eks. Å komme seg under 90 kilo og trene meg opp til turen krever fokus og lite sosial omgang. Er sosial nok på trening.

Nye vaner må grave seg inn i hjernen og repeteres og repeteres. Utholdenheten får kjørt seg. Bare det å kun spise 3 ganger om dagen krever fokus. Legge seg kl. 21 krever fokus. Gå alle stegene jeg har avtalt med meg selv. Etc. Jeg er i sammenhengen gammel. Kroppen har lært seg feilvaner og skal avlære seg vanene. Dette er hjernegymnastikk på høyt nivå. Ikke gi etter, stole på at med tiden gir kroppen etter og ‘pay-off’ vil vise seg. Skal snart bevilge meg en planlagt gammel vane. Riste litt i rekkene. Må bare følge godt med slik at foring av gammel vane ikke skrur aktiviteten feil vei, men at det enkelt og greit bare er å fortsette med nye avtalen jeg har laget med meg selv. Vet bare ikke hva jeg skal unne meg ennå.

Men en ting er helt sikkert: jeg skal unne meg en stor bolle med gull når jeg når enden av regnbuen. Ihvertfall en ny skinnjakke og en dongeribukse når jeg når Rom.

Innsikt: jeg spør ikke om tillatelse til å leve ut lidenskapen min mer.

Lørdagsblogg

DSC_0570
Solcellepanel på sekken. Batterinivået på mobilen gikk ikke opp, men det gikk ikke ned heller.

Lørdagsturen skulle gå langs Ranheims ruten. Vanskelig å oppdrive stien, vi forsøkte, men det var ikke noe tydelige skilt på hvor den gikk, så vi vandret bare langs fjæra og jeg pratet noe voldsomt. Veldig vant til at Bernt tar ansvar for alt, men i dag skulle jeg få brenneren i gang, koke vann og steike vegetarianerpølser. Det føles som om, jeg må lære det fordi en dag kan han bli borte, og det er jo sant, men det er mest fordi jeg skal være selvstendig på min Roma tur. En vakker dag ble det!

DSC_0979
DSC_0981

Innsikt: å gå løser opp gamle vaners standhaftighet!

Dikte en dag – Del 4

Noen av mine treningspensjonistvenner, som jeg drikker te/kaffe med helst 3 dager i uken. Helt uvurderlig. De kommer til å heie på meg her i fra til Rom.

Jeg klarer å holde meg organisert og fokusert, egentlig ganske rart, siden det jeg gjør ikke har noen betydning for noen. Jeg setter av tilmålt tid til trening, regnskap, mail, fb, spising, lesing, skriving og gleder meg til brodering i kveld. Var på quiz i går,og har da brukt opp meg selv sosialt for denne helgen. Tror ikke folk skjønner hvor gåen jeg er, men det spiller jo fint liten rolle. Bernt mener at jeg aldri kommer til å se ut som en som trenger hjelp. Men man blir altså ikke uføretrygdet uten at det er grunn for det. Null restarbeidsevne. Tåler ikke stress. Ikke press. Ikke forventninger. Derfor jeg i stor grad må gå til Rom alene. Må følge kroppens eget tempo. Må følge med hele tiden om jeg drar det for langt.

Gleder meg til å blogge om turen. Særlig budsjettet som er på 500 kroner per dag. Når jeg bruker mindre en dag, kan jeg plusse på det restrerende beløpet på neste dag og kanskje logge meg inn på et hotell i ny og ne. Denne uken kjøpte jeg meg kjole. Jippi. Lenge siden nå. Den veier 207 gram og skal bli med på turen selvsagt. Man må pynte seg en gang i blant.

I kveld blir det Sushi med farris. Funker fint på en fredag.

Innsikt: Å blogge om hva man gjør i en prosess som denne, forplikter og skaper fokus.

Å dikte en dag – del 3

Nesten alt kan være bra, når det er i moderate mengder. Men når vet man om det ikke lenger er bra for en og når kontrollerer det livet vårt? Vel, det er jo bare å teste det ut. Nå har jeg spist 3 måltider om dagen i 4 uker og ikke drukket noe alkohol og jeg simpelthen elsker det. Da kan det vel være at jeg har en sjanse til å finne sunnheten tilbake og komme i god form?

Når det gjelder alkohol, så er det skikkelig godt å slippe. Jeg liker edruelighet og synes det er spennende, men jeg liker også vin veldig godt, men har et ønske om å drikke vin som smaker godt til mat eller for å feire dagen. En kald øl i solen er også sykt godt, men ikke for å bedøve dårlig humør eller som en vane. Vaner er tillært. Altså kan det avlæres. Men hvis man synes det er vanskelig, selv etter 4 uker, er det vel kanskje lurt å vurdere total stopp. Det er ikke meningen at noe skal kontrollere. Det er kult å være sjef i egen kropp.

Nå står Rom så sterkt at det overskygger heldigvis alle slags behov for bedøvelse. I går ble jeg litt nedstemt av tankene på at jeg ikke føler meg nyttig og så været. Hadde tenkt å ta lange skiturer, det går ikke. I dag skjerper jeg meg enda mere og dikter dagen min enda bedre. Tuner inn hvor lang tid jeg skal bruke på blogg, på lesing, gåing, mail og sist på en post på facebook. Etterpå er det radio i NRK og Quiz.

I dag fant vi en tysk blogg skrvet av et par som gikk til Rom. Setter stor pris på når andre kan vise vei: http://www.jakobsweg-kann-jeder.de/

Kjenner at jeg liker at jeg har fått troen på at jeg faktisk kan bli slank igjen, men fy faen det skal koste. Greit nok. Kanskje kan jeg komme meg så pass at jeg blir en ressurs igjen. Jeg tror faktisk at dette kommer av seg selv, så lenge jeg blir den jeg vil være.

Hvem vil jeg være?

Ihvertfall ikke en overvektig utslitt person.

Jeg vil være en oppegående flott 60 åring, som ruller kajakk og som kan gå på lange kule turer, som kan ligge i telt og ta nye utfordringer.

BEHOV: BEDRE HELSE

OMKOSTNING: TÅLE. VÅGE. HA MÅLET KLART NÅR DET BUTTER I MOT. SETTE GRENSER.

MÅL: Spise sunt, 3 ganger om dagen.
GÅ minimum 10 000 hver dag. 20 000 annenhver dag.
STYRKE-trening 3 ganger i uken.
ALKOFRITT hver dag i 3 uker til.

Nå Rom i Oktober.

Innsikt: Jeg vil være sjefen i mitt liv, ikke la de gamle tillærte vanene få styre meg.

Å dikte en dag – Del 2

Foreløpig plan gjennom Europa. Ruten følger Hærvejen, Ochsenweg, Via Romea Germanica og Via Francigena.

I dag var jeg skikkelig motivert for styrketrening, likevel kommer motstanden frem i inngangsdøren der. Brukte energien til å fokusere på intervall 4 X 4 til oppvarming og tok 8 øvelser på ulike apparater (6 øvelser er minimum). Ikke en av pensjonistvennene mine var der, så jeg drakk te alene etterpå og lurte på hva i himmelens navn jeg gjør i denne byen her. Bernt har jobben. Ungene er ute av redet.

Jeg er flink til å dikte dager og heldigvis er jeg ikke lenger opptatt av å bli anerkjent og applaudert. Savner likevel å føle meg nyttig.

I morgen er det NRK gerilja og Quiz på en dag og det er litt mye i grunnen, men siden det bare er trening på fredag, så går det an. Og sånn går nå dagene, men plutselig så er jeg i anmarsj til Rom og skal vandre på veien i et halvt år. Regnes kanskje som monotont, men for meg er det den nye rutinen som jeg tror skal få meg i bedre form.

Usynlige dårlige vaner skal jeg vandre i fra og motstand skal jeg pulverisere som pinneved. Hvorfor jeg tror jeg kan greie det? Fordi nå har jeg et definert mål og ankomst innenfor et halvt år. Hadde vært moro å komme frem til bursdagen min. 56 år er et tall som skal bli fint å leve over.

Rom er noe som rocker med sjelen min og styrken og lysten kommer fra et uant sted, jeg trenger ikke å vite mer. Jeg bare vet at jeg skal gå jævlig langt.

Innsikt: Ingen som slipper unna å måtte ta et tak for helsen.

Dikte en dag

Noen river plasteret av fort, noen gjør det sakte. Noen hopper ut i vannet og noen må gå sakte ut i. Noen liker fjellturen best når den står på, noen liker den best etterpå. For meg funker det best å hoppe i det. Ta ubehaget i en jafs, for jaggu gir det seg etter en stund og nye spennende stunder dukker opp i form av mestringsfølelse. Still in charge, som det heter. Vise seg selv hvem som er sjefen. Kan være lurt å sjekke inn dette noen ganger i løpet av et år. Det er ufattelig hva som kan bli til vaner.

Jeg sluttet på en måte plutselig som artist. Men helsen tålte det plutselig ikke lenger. Nesten som en posttraumatisk opplevelse. Sånn er det også i forhold til folk. Blir utslitt etter en time. Tror det er fordi jeg har lett for å coache og det er ikke folk sin feil. Det er egentlig ikke min feil heller, mer en yrkesskade. Og så har jeg frekventert hos psykolog og psykiater jevnlig i 35 år. Det har gitt meg innsikt. Har en liten gruppe med «Friskliverne» jeg treffer en gang i blant, det funker fantastisk. Jeg har alltid behøvd å være en del av en gruppe og disse damene sliter med noenlunde det samme og byr på seg selv, gjenkjenning, aksept og tilhørigheten er der. Sånt blir det utvikling av.

Dikter dager. Prøver å ha et innhold. Bygge meg opp til Romaturen. Uføretrygdet er ikke for amatører. Er ikke i form nok til å være i jobb, men savner noe av det. Vet ikke hva det er og synes av og til litt synd på meg selv, men jeg er rask til å stoppe det, for de følelsene er bare lureri.

3 uker til vi drar på Gran Canaria og det betyr 3 uker med å skape meningsfylte dager. Annen hver dag styrketrening, annen hver dag turer. I dag gikk jeg langs Lade stien. En sånn dag hvor det er veldig nøye å følge kroppens tempo. Ikke noe press eller stress. Da knyter pusten seg. Setter meg på en benk og spiser to egg og en proteinbar og forsøker å piffe meg sjøl opp. Lettere å akseptere dagene når jeg gjør det sånn. Sikkert mange som misunner meg friheten, men jeg tror folk skal heller holde fokus på seg selv og ikke gå over grenser, som jeg i alt for stor grad har gjort.

Det blir ikke 2 mil i dag, men jeg har greid å kjøpe meg en nesedobb og en dings som kan lage pastastrimler av grønnsaker. Sitter på en kafé og skriver nå, utrolig fornøyd med tastaturet som er koblet opp mot min telefon. Neste tur skal jeg ta med gassbrenner så jeg kan koke vann etc. Det er mildt ute. Snøen er borte. Dessverre. Klimaendringene er et faktum, men jeg skal ikke ergre meg, det endrer det ikke. Skal heller ikke leke at jeg kan gjøre noe mer enn min kildesorteringsinnsats og plukke litt plast på veien der jeg går og nyte at solen faktisk varmer.

Innsikt: Å skape sin egen dag gir mening.

Mitt indre kompass – min ytre klokke

Etter 4 uker på diett, undres jeg på «what took me so long». Men jeg vet alt om å utsette, gi opp pga sein «payoff», unnskylde etc. Kjenner jo at det gnur og svir og den gamle damen som er vond å vende småskriker inni her et sted og formelig forlanger atferd i form av påfyll. Det er vel strengt tatt hjernen, som på denne tiden av døgnet, synes at noe å tygge på er veldig fortjent eller vanen med å putte noe i munnen som stilner sulten (tar meg en kopp kaffe og skriver istedet).

Skal på ferie om 3 uker og da (ikke nå) skal jeg ta en beslutning på bakgrunn av 7 ukers suksess (selv om vektnålen ikke rører seg fra nå, er det likevel en suksess å ha holdt fast/gitt slipp) om jeg skal tillate meg et glass vin eller flere eller noe mer av noe annet. Har gått ned 8 kilo på 4 uker.

Herlig og litt vondt er det.

Å gi slipp på gammelt mønster er vondt, men en vakker dag skal vi gi slipp på alt, så det er vel bare å legge seg i trening. På Roma turen skal jeg gi slipp på mange ting. Får ikke båret med meg mer enn 15 kilo i sekken.

100% ansvarlighet gir styrke og godt humør.
Å ta grep gir resultater.
Det hele startet med en skritt teller på klokken.
Aldri under 10 000 steg 6 dager i uken.
Kan tillate en dag med 2-300 steg, men det blir sjelden så lite.
Det er blitt lett med 10 000, snittet per uke, ligger nå på 13 582.
Søvn snittet i uken er på 8 timer og 57 min.
Motiverende med god klokke på hånden, som registrerer yoga, svømming og skigåing også. Ingen stående ovasjoner for dette, men moro er det med et fyrverkeri som vises på klokken når jeg har har nådd målet.

Jeg er på en god vei.

Innsikt: Tall er motiverende!