Det er bare noen uker til jeg starter og jeg er langt forbi nivået av usikkerhet på om dette går, om jeg kommer frem etc. Til og med redselen for å sove i telt aleine er pulverisert. Nye nivå oppstår. Nye møter med nye ting å tenke på, popper frem og skaper trygghet eller ny usikkerhet.

Magefølelsen og impulsen om at jeg skal gå står sterkt og jeg aner ennå ikke hvor ideen kommer fra om å gå så langt, men det gjør ingenting. Det rekker at det å gå gjør meg glad. Det er en karusell som har begynt å sirkulere og den krever nye valg av meg hver dag.

Det nye av året 2019, er at jeg ikke forsøker å finne svar med å ta en dobbeltime hos psykolog som jeg i så mange år har gjort i starten av året (for å få frikort fort), eller psykiateren, for den sakens skyld eller går på trimmen for utslitte damer som jeg har hatt for vane å gjøre i flerfoldige år. Shit lei av å være den som bruker tid og penger på terapi, sitte og prate om å våge i stedet for å gjøre det, shit lei av å treffe utslitte damer og henge fast i det. Jeg bestemte meg for å bryte opp mine vaner i år, ikke gjøre alt som var automatisert og trygt, men komme meg ut av pasient- og utslitt rollen og inn i noe mye mer spennende tiltak, som krever guts av meg.

Jeg spør ikke engang venner om hva de synes om prosjektet mitt. Jeg spør ikke om lov fra noen. Ikke engang Bernt. Han bare skjønner at dette må jeg gjøre. Men noen ganger slår den lille styggen på ryggen til i form av at jeg kan få tanker om at jeg kan bli oppfattet som egoistisk, føle meg slem, narsissistisk, selvopptatt etc. Men jeg står ‘an av og driter faen i det! Jeg snakker ikke med psykolog om det lenger.

Jeg bryter ut av den trange boksen og går min vei. Ut av trøttheten, ut av utmattetheten, ut av å lure på om det er noe feil med meg, ut av gamle vaner, ut av «trøste og bære»-rollen eller terapautiseringen, ut av undringen, ut av spekuleringen. Som uføretrygdet passer jeg ikke inn i livsmønstrene rundt meg. Jeg orker ikke å føle meg malplassert lenger. Jeg går i turutstyr for det meste, prøver å trene meg opp til turen, ser kanskje litt pussig ut, men det tar slutt når jeg er på veien til Rom. Jeg lengter sikkert hjem, men da er jeg underveis. Jeg spør ikke om lov til å prioritere meg selv lenger. Bernt sier at det er på høy tid. Det er ikke sånn at jeg har gått rundt og spurt om lov før, men i automatisert oppførsel har jeg ikke prioritert meg selv, men tilpasset meg, holdt meg selv på plass av redsel for å bryte ut og være noe. Jeg har bare ansvar for meg selv og det ansvaret har jeg nå tenkt å ta og det rocker med mine gamle innlærte vaner og det er jævlig hardt og jævlig vondt men jeg gjør det!

Ingenting kommer av seg selv!

Så får folk bare tro og si hva de vil. Jeg skal ihvertfall ikke være redd hverken det eller min egen indre kritiker som sier det samme. Jeg kjenner jo at den indre kritikeren forsøker å finne noen feil ved opplegget, at jeg svikter, at jeg ikke lenger bryr meg om andre etc. Men det er faen ikke sant, det som er sant at å lykkes krever å skille mellom signal og støy. F.eks. Å komme seg under 90 kilo og trene meg opp til turen krever fokus og lite sosial omgang. Er sosial nok på trening.

Nye vaner må grave seg inn i hjernen og repeteres og repeteres. Utholdenheten får kjørt seg. Bare det å kun spise 3 ganger om dagen krever fokus. Legge seg kl. 21 krever fokus. Gå alle stegene jeg har avtalt med meg selv. Etc. Jeg er i sammenhengen gammel. Kroppen har lært seg feilvaner og skal avlære seg vanene. Dette er hjernegymnastikk på høyt nivå. Ikke gi etter, stole på at med tiden gir kroppen etter og ‘pay-off’ vil vise seg. Skal snart bevilge meg en planlagt gammel vane. Riste litt i rekkene. Må bare følge godt med slik at foring av gammel vane ikke skrur aktiviteten feil vei, men at det enkelt og greit bare er å fortsette med nye avtalen jeg har laget med meg selv. Vet bare ikke hva jeg skal unne meg ennå.

Men en ting er helt sikkert: jeg skal unne meg en stor bolle med gull når jeg når enden av regnbuen. Ihvertfall en ny skinnjakke og en dongeribukse når jeg når Rom.

Innsikt: jeg spør ikke om tillatelse til å leve ut lidenskapen min mer.

Lørdagsturen skulle gå langs Ranheims ruten. Vanskelig å oppdrive stien, vi forsøkte, men det var ikke noe tydelige skilt på hvor den gikk, så vi vandret bare langs fjæra og jeg pratet noe voldsomt. Veldig vant til at Bernt tar ansvar for alt, men i dag skulle jeg få brenneren i gang, koke vann og steike vegetarianerpølser. Det føles som om, jeg må lære det fordi en dag kan han bli borte, og det er jo sant, men det er mest fordi jeg skal være selvstendig på min Roma tur. En vakker dag ble det!

Innsikt: å gå løser opp gamle vaners standhaftighet!

Jeg klarer å holde meg organisert og fokusert, egentlig ganske rart, siden det jeg gjør ikke har noen betydning for noen. Jeg setter av tilmålt tid til trening, regnskap, mail, fb, spising, lesing, skriving og gleder meg til brodering i kveld. Var på quiz i går,og har da brukt opp meg selv sosialt for denne helgen. Tror ikke folk skjønner hvor gåen jeg er, men det spiller jo fint liten rolle. Bernt mener at jeg aldri kommer til å se ut som en som trenger hjelp. Men man blir altså ikke uføretrygdet uten at det er grunn for det. Null restarbeidsevne. Tåler ikke stress. Ikke press. Ikke forventninger. Derfor jeg i stor grad må gå til Rom alene. Må følge kroppens eget tempo. Må følge med hele tiden om jeg drar det for langt.

Gleder meg til å blogge om turen. Særlig budsjettet som er på 500 kroner per dag. Når jeg bruker mindre en dag, kan jeg plusse på det restrerende beløpet på neste dag og kanskje logge meg inn på et hotell i ny og ne. Denne uken kjøpte jeg meg kjole. Jippi. Lenge siden nå. Den veier 207 gram og skal bli med på turen selvsagt. Man må pynte seg en gang i blant.

I kveld blir det Sushi med farris. Funker fint på en fredag.

Innsikt: Å blogge om hva man gjør i en prosess som denne, forplikter og skaper fokus.

Nesten alt kan være bra, når det er i moderate mengder. Men når vet man om det ikke lenger er bra for en og når kontrollerer det livet vårt? Vel, det er jo bare å teste det ut. Nå har jeg spist 3 måltider om dagen i 4 uker og ikke drukket noe alkohol og jeg simpelthen elsker det. Da kan det vel være at jeg har en sjanse til å finne sunnheten tilbake og komme i god form?

Når det gjelder alkohol, så er det skikkelig godt å slippe. Jeg liker edruelighet og synes det er spennende, men jeg liker også vin veldig godt, men har et ønske om å drikke vin som smaker godt til mat eller for å feire dagen. En kald øl i solen er også sykt godt, men ikke for å bedøve dårlig humør eller som en vane. Vaner er tillært. Altså kan det avlæres. Men hvis man synes det er vanskelig, selv etter 4 uker, er det vel kanskje lurt å vurdere total stopp. Det er ikke meningen at noe skal kontrollere. Det er kult å være sjef i egen kropp.

Nå står Rom så sterkt at det overskygger heldigvis alle slags behov for bedøvelse. I går ble jeg litt nedstemt av tankene på at jeg ikke føler meg nyttig og så været. Hadde tenkt å ta lange skiturer, det går ikke. I dag skjerper jeg meg enda mere og dikter dagen min enda bedre. Tuner inn hvor lang tid jeg skal bruke på blogg, på lesing, gåing, mail og sist på en post på facebook. Etterpå er det radio i NRK og Quiz.

I dag fant vi en tysk blogg skrvet av et par som gikk til Rom. Setter stor pris på når andre kan vise vei: http://www.jakobsweg-kann-jeder.de/

Kjenner at jeg liker at jeg har fått troen på at jeg faktisk kan bli slank igjen, men fy faen det skal koste. Greit nok. Kanskje kan jeg komme meg så pass at jeg blir en ressurs igjen. Jeg tror faktisk at dette kommer av seg selv, så lenge jeg blir den jeg vil være.

Hvem vil jeg være?

Ihvertfall ikke en overvektig utslitt person.

Jeg vil være en oppegående flott 60 åring, som ruller kajakk og som kan gå på lange kule turer, som kan ligge i telt og ta nye utfordringer.

BEHOV: BEDRE HELSE

OMKOSTNING: TÅLE. VÅGE. HA MÅLET KLART NÅR DET BUTTER I MOT. SETTE GRENSER.

MÅL: Spise sunt, 3 ganger om dagen.
GÅ minimum 10 000 hver dag. 20 000 annenhver dag.
STYRKE-trening 3 ganger i uken.
ALKOFRITT hver dag i 3 uker til.

Nå Rom i Oktober.

Innsikt: Jeg vil være sjefen i mitt liv, ikke la de gamle tillærte vanene få styre meg.

I dag var jeg skikkelig motivert for styrketrening, likevel kommer motstanden frem i inngangsdøren der. Brukte energien til å fokusere på intervall 4 X 4 til oppvarming og tok 8 øvelser på ulike apparater (6 øvelser er minimum). Ikke en av pensjonistvennene mine var der, så jeg drakk te alene etterpå og lurte på hva i himmelens navn jeg gjør i denne byen her. Bernt har jobben. Ungene er ute av redet.

Jeg er flink til å dikte dager og heldigvis er jeg ikke lenger opptatt av å bli anerkjent og applaudert. Savner likevel å føle meg nyttig.

I morgen er det NRK gerilja og Quiz på en dag og det er litt mye i grunnen, men siden det bare er trening på fredag, så går det an. Og sånn går nå dagene, men plutselig så er jeg i anmarsj til Rom og skal vandre på veien i et halvt år. Regnes kanskje som monotont, men for meg er det den nye rutinen som jeg tror skal få meg i bedre form.

Usynlige dårlige vaner skal jeg vandre i fra og motstand skal jeg pulverisere som pinneved. Hvorfor jeg tror jeg kan greie det? Fordi nå har jeg et definert mål og ankomst innenfor et halvt år. Hadde vært moro å komme frem til bursdagen min. 56 år er et tall som skal bli fint å leve over.

Rom er noe som rocker med sjelen min og styrken og lysten kommer fra et uant sted, jeg trenger ikke å vite mer. Jeg bare vet at jeg skal gå jævlig langt.

Innsikt: Ingen som slipper unna å måtte ta et tak for helsen.

Noen river plasteret av fort, noen gjør det sakte. Noen hopper ut i vannet og noen må gå sakte ut i. Noen liker fjellturen best når den står på, noen liker den best etterpå. For meg funker det best å hoppe i det. Ta ubehaget i en jafs, for jaggu gir det seg etter en stund og nye spennende stunder dukker opp i form av mestringsfølelse. Still in charge, som det heter. Vise seg selv hvem som er sjefen. Kan være lurt å sjekke inn dette noen ganger i løpet av et år. Det er ufattelig hva som kan bli til vaner.

Jeg sluttet på en måte plutselig som artist. Men helsen tålte det plutselig ikke lenger. Nesten som en posttraumatisk opplevelse. Sånn er det også i forhold til folk. Blir utslitt etter en time. Tror det er fordi jeg har lett for å coache og det er ikke folk sin feil. Det er egentlig ikke min feil heller, mer en yrkesskade. Og så har jeg frekventert hos psykolog og psykiater jevnlig i 35 år. Det har gitt meg innsikt. Har en liten gruppe med «Friskliverne» jeg treffer en gang i blant, det funker fantastisk. Jeg har alltid behøvd å være en del av en gruppe og disse damene sliter med noenlunde det samme og byr på seg selv, gjenkjenning, aksept og tilhørigheten er der. Sånt blir det utvikling av.

Dikter dager. Prøver å ha et innhold. Bygge meg opp til Romaturen. Uføretrygdet er ikke for amatører. Er ikke i form nok til å være i jobb, men savner noe av det. Vet ikke hva det er og synes av og til litt synd på meg selv, men jeg er rask til å stoppe det, for de følelsene er bare lureri.

3 uker til vi drar på Gran Canaria og det betyr 3 uker med å skape meningsfylte dager. Annen hver dag styrketrening, annen hver dag turer. I dag gikk jeg langs Lade stien. En sånn dag hvor det er veldig nøye å følge kroppens tempo. Ikke noe press eller stress. Da knyter pusten seg. Setter meg på en benk og spiser to egg og en proteinbar og forsøker å piffe meg sjøl opp. Lettere å akseptere dagene når jeg gjør det sånn. Sikkert mange som misunner meg friheten, men jeg tror folk skal heller holde fokus på seg selv og ikke gå over grenser, som jeg i alt for stor grad har gjort.

Det blir ikke 2 mil i dag, men jeg har greid å kjøpe meg en nesedobb og en dings som kan lage pastastrimler av grønnsaker. Sitter på en kafé og skriver nå, utrolig fornøyd med tastaturet som er koblet opp mot min telefon. Neste tur skal jeg ta med gassbrenner så jeg kan koke vann etc. Det er mildt ute. Snøen er borte. Dessverre. Klimaendringene er et faktum, men jeg skal ikke ergre meg, det endrer det ikke. Skal heller ikke leke at jeg kan gjøre noe mer enn min kildesorteringsinnsats og plukke litt plast på veien der jeg går og nyte at solen faktisk varmer.

Innsikt: Å skape sin egen dag gir mening.

Etter 4 uker på diett, undres jeg på «what took me so long». Men jeg vet alt om å utsette, gi opp pga sein «payoff», unnskylde etc. Kjenner jo at det gnur og svir og den gamle damen som er vond å vende småskriker inni her et sted og formelig forlanger atferd i form av påfyll. Det er vel strengt tatt hjernen, som på denne tiden av døgnet, synes at noe å tygge på er veldig fortjent eller vanen med å putte noe i munnen som stilner sulten (tar meg en kopp kaffe og skriver istedet).

Skal på ferie om 3 uker og da (ikke nå) skal jeg ta en beslutning på bakgrunn av 7 ukers suksess (selv om vektnålen ikke rører seg fra nå, er det likevel en suksess å ha holdt fast/gitt slipp) om jeg skal tillate meg et glass vin eller flere eller noe mer av noe annet. Har gått ned 8 kilo på 4 uker.

Herlig og litt vondt er det.

Å gi slipp på gammelt mønster er vondt, men en vakker dag skal vi gi slipp på alt, så det er vel bare å legge seg i trening. På Roma turen skal jeg gi slipp på mange ting. Får ikke båret med meg mer enn 15 kilo i sekken.

100% ansvarlighet gir styrke og godt humør.
Å ta grep gir resultater.
Det hele startet med en skritt teller på klokken.
Aldri under 10 000 steg 6 dager i uken.
Kan tillate en dag med 2-300 steg, men det blir sjelden så lite.
Det er blitt lett med 10 000, snittet per uke, ligger nå på 13 582.
Søvn snittet i uken er på 8 timer og 57 min.
Motiverende med god klokke på hånden, som registrerer yoga, svømming og skigåing også. Ingen stående ovasjoner for dette, men moro er det med et fyrverkeri som vises på klokken når jeg har har nådd målet.

Jeg er på en god vei.

Innsikt: Tall er motiverende!

Når et valg er tatt, skjerper det omstendighetene. Lettere å se hva som leder en i rett retning for å få til å gjennomføre beslutningen. Jeg skal gå til Roma. Noen ganger blir jeg mørkredd av å tenke på det. Sove så mange forskjellige steder. Vandre uten å vite. Uten å få pyntet meg. Samtidig kan jeg ikke få startet fort nok. Sitter på tog nordover nå etter møte i Pilegrimssenteret i Oslo. Skal ha 3 uker med fokus på styrketrening. Snøen har reist igjen, så ski er lite å satse på nå. Skal ihvertfall gå 2 mil en gang i uken for å holde milene varme. Hva jeg spiser, hvem jeg er med, alt blir nøye fremover. Signalet er Rom, det som får fokuset bort fra Rom regnes som støy.

Jeg har aldri gått inn for å bli overvektig, men resultatet har blitt slik pga en lang rekke teite valg. Små valg. Nesten usynlige valg. Og jeg orker rett og slett ikke et lite veivalg til som bringer meg i feil retning. Jeg vet innerst inne, at det er mulig med endring, men det krever møysommelig med disiplin og innsats. Jeg orker ikke å være gratiscoach for andre når jeg betaler med overvekt selv. Og jeg gjentar: «Det er ingen sin feil», det er et mønster som hjernen min har blitt vant med. Pleasing- og underholdnings-stjernen, mine to mellomnavn. Jeg har gått søvnig gjennom noen år. Syntes synd på meg selv. Uten evne til å ta tak i det egentlige. Helt til jeg skrev boken: KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men som gjorde det en bok skal, gav meg det «AHA» jeg trengte.

Det er så superenkelt å sette fokus på hva andre gjør feil, men det handler aldri om andre. Hva andre gjør er ikke interessant. Ikke litt en gang. Om andre forbruker deg, tar deg for gitt, sliter deg ut etc., så er det du som lar de gjøre det. Det er feil fokus å peke finger mot dem. Men gjør du det, så er det tre fingre som peker mot deg selv.

Innsikt: Vi er dønn ansvarlig for egen atferd. BESTANDIG.

På denne reisen i livet lurer vi på hvem vi virkelig er, bak roller, bak titler, bak fasader, bak spillet vi spiller. Vi prøver å finne oss selv et sted, der ute blant andre som også spiller et spill som er tillært. Det er ikke noe galt i dette spillet. Det er bare ikke tilstrekkelig. Og når man først er fanget i spillet og ikke greier å skifte strategi eller spilleregler er det best å finne det spillet som er ærligst. Mange mennesker velger andre mennesker utifra trygghet og visshet om at de er like, at de er noe, ut i fra sine egne ego, som velger ut i fra innlærte strategier. De som benekter det gjør det mest. Mange synes det er vanskelig å være noe annet enn den tittelen man har ervervet seg. Noen har mange titler. Prest, forsker, lege, rusmisbruker, klovn, artist og mange synes det er vanskelig å legge bort den ene rollen fremfor den andre og bare være. Kanskje kan de ikke bare være lengre. Det er dette som skremmer meg, at jeg skal gå igjennom livet uten å ha kontakt med det menneske jeg egentlig er. Høres om mulig veldig selvsentrert ut, men egentlig er det motsatt. Igjennom min vandring skal jeg oppleve noen møter med meg selv som jeg aldri ellers ville møtt. Selv om tittelen blir en vandrer, så er det den sårbare situasjonen med å gå med hjemmet i sekken, ta inn vind og vær og vandre den siste milen som gjør den store forskjellen fra de andre rollene og ferdighetene jeg innehar. Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften. Viljestyrke har jeg nok av. Så sånt sett kan jeg takke min utslitthet, fatigue, kreften, overvekt, hele pakken, som førte meg frem til denne beslutningen om å vandre til Rom. Uten dette hadde alt sett annerledes ut, antagelig.

Selv om reisen starter 4. mai har den startet for lenge siden. Å vandre startet jeg med i fjor og den største fascinasjonen og erkjennelsen var hvor liten jeg er i naturen. Å vandre blant 500 år gamle trær og være et menneske som ikke engang skal bli 100, fortalte meg at dette racet vinner vi aldri. Naturen vinner alltid. Å vandre i Falstadskogen blant trær som har vært vitner til henrettelser pga smålige og umodne i mennesker, som tror de kan herske og være herrer over andre, gjorde umåtelig inntrykk.

Kanskje må jeg vandre fordi jeg må bøte på noe. Kanskje har noen pålagt meg det, uten at jeg har fått det med meg. Før i tiden fikk de pålagt vandring fra kirken. Rikfolk betalte andre for å gå for seg. Å vandre har uansett noe for seg. Det gir mening å gå langt. Ikke for å tenke, men for å lære seg å slippe tanken. Sjekke inn. Trene på å være tilstede.

Etterhvert som årene går, så har ihvertfall tilstanden å føle seg guddommelig blitt mer og mer interessant. Det hender at jeg har det sånn at jeg føler meg i et med alt og hvis hvert menneske har et guddommelig potensiale så er det vel min egen jobb å bringe det fram eller gjøre meg selv tilgjengelig for opplevelsen.

Man blir lei av å bedøve og surre vekk livet med for mye mat, drikke, nyheter eller for mye arbeid. Det er er ikke så interessant i lengden. Hvis man skal oppleve livets mysterium påkreves det edruelighet og fravær av eget ego. Egoet vil gjerne ha mer av alt det nevnte og gjerne omgåes folk som trigger frem de behovene. Noen mennesker trigger frem eget ego lettere enn andre og det er et evig mas å være fanget av det spillet. Greit å kunne velge det en gang i blant, men hele tiden, begrenser en veldig.

Sitter i Oslo og skriver. På kaffebrenneriet kl 09:00 søndagsmorgen. Vært å besøkt min sønn som sover nå og hatt et møte med Roger Jensen på Pilegrimskontoret. Han har skrevet boken Pilegrim. En bok proppet til randen med fakta og historie, samt har han plukket opp folks diskusjoner om å vandre den ene eller den andre leden. Går du til Rom går du mye alene og går du til Santiago går du blant mange. Jeg vil være i fred. Ikke for å tenke, men for å sjekke inn og være tilstede. Ta inn livet i rolig tempo.

Som såkalt artist har jeg brukt meg opp. Som pedagog har jeg vært hjelper nok. Nå må jeg hjelpe mitt eget sjelelige liv og bruke min egen støtte til å komme fram til et hellig sted som kan sette meg mer i kontakt med det guddommelige. Livet skal bestå av rutiner, men nå skal jeg riste av meg noen gamle mønstre som har blitt så automatisert at det må brekkstang til for å gå ut av de.

Etter den siste tungveggen jeg gikk på, har mitt sosiale liv bestått mye av trim med pensjonister på Impulse, trim med utslitte kvinnfolk på Coperio, psykolog og psykiater på Skype og rødvin med en nabo. Til og med pensjonistene har det travlere enn meg. Jeg har brodert og lest og gått utallige turer. Årene før jeg knakk sammen var jeg mye gratiscoach og en bakstreversk artist, som ikke kunne forstå at folk ikke hadde bruk for innsikten jeg har eller låtene jeg presenterte. Så mye for mitt eget ego, må le av det nå, men jeg gjorde ikke det, den gangen. Egoet ville så gjerne få bekreftet seg selv og ikke være «en feil» eller en mislykket artist og denne motivasjonen: «jeg skal vise de»-greien, funket ikke. Godt jeg kom ut av mine egne klør, egne tanker, egen selvgodhet eller egen mangel på aksept av den jeg skal finne ut av hvem jeg er – på veien 🙂

Innsikt: Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften.

Så er det altså bestemt. 4. Mai er avspark, men alle steg frem til da leder opp mot reisen. Nå vet jeg hvorfor jeg greier å holde fast, fordi jeg skal til Rom. «Hvorforet» er på plass. Jeg har alltid visst hvordan man kan komme seg i bedre form, ned i vekt etc., tusener av kommersielle manipulering har lært meg ett og annet triks, men har manglet hvorforet for å kunne klare å holde fast før payoff’en skulle vise seg fram. Har gitt opp, fordi det i min alder er så alt for lett å finne unnskyldninger for å kunne unne seg noe godt, «lever bare en gang», «det må da kunne gå an», innlærte sosiale skills som alltid innebærer mat og alkohol. Vanskelig å holde seg sterk og holde hodet klart når jeg ikke har hatt et hvorfor. Nå har jeg Rom. 

Jeg vil overvinne meg selv og jeg vil leve, ellers er ikke livet noe værd. Jeg vil ha opplevelsen av å ha gjort det jeg kunne for å ha en god helse. Slutte å Stange hodet i veggen, ikke fordi det gjør vondt, men fordi det er en Dum ting å gjøre. 

Jeg har nådd spygrensen av meg selv. Selv alle positive ferdigheter er blitt irriterende, fordi de er automatiserte og jeg blir i stor grad styrt av dem. Det går an å overgjøre alt, selv positive tiltak. Etter at jeg siste gang gikk ned for telling, for ca et år siden, måtte jeg se på hvordan hverdagen og rutinene mine arter seg. Mine sosiale ferdigheter har vært mye «å trøste og bære» folk og jeg er god på å være nær folk som trenger en utstrakt arm, men denne gratiscoach-greien har gått ut over meg selv. Ihvertfall har jeg ikke greid å følge opp meg selv i noe særlig grad. Bestandig har jeg sagt i mitt sosialpedagogisk arbeid som barnevernspedagog, at arbeidet er ikke særlig mye verd hvis jeg ikke kan etterleve og følge opp meg selv. Alt for mange hjelpere har ikke stell på seg selv, meg inkludert. Jeg skal absolutt ikke trakassere meg selv for å være en god hjelper, men ideen er at man må bestemme selv. Automatisering er problemet. Jeg gjør det på autopilot. Det er ingen sin feil, ikke min  engang, men jeg kan gjøre noe med det, nå som jeg er klar over feilen. Nå er jeg i metning. Oppbrukt. Utbrent. Lei av å stå til tjeneste. 

Innsikt: Jeg vil overvinne meg selv og jeg vil leve, ellers er ikke livet noe verdt.