140: Innsbruck-Patsch

  • 10. september 2019
  • Distanse: 13.0 km
  • Totalt: 2804.5 km
  • Tid brukt: 6:09
  • Innkvartering: Parkhotel Matrei

På hviledagen tuslet vi rundt i Innsbruck. Ikke så imponert over byen egentlig. Blanding av Bergen og Oslo, litt masete, men jeg fikk kjøpt meg en ny sekk, så den gamle er forlatt, etter 20 års tjeneste. Den har vært fabelaktig, men innrømmer gjerne at den nye gjorde susen. Solen begynte å titte fram midt på hviledagen og vi fikk føle turistlivet på kroppen.

I dag hoppet Tore av. Det har vært en drøm å være på lag med mannen. Takker for fysisk følge og for gjennomført reise. Jeg kjenner ikke mange som hadde tålt siste 3 milsetappen. Han løftet 3 værmessig verstingdager, en bauta med godt blikk for gruppen. Han fulgte med oss et stykke i dag. Det ble stilt da han dro. Luften gikk litt ut av ballongen, liksom.

Bernt og jeg kavet oss videre og oppover 400 høydemeter og måtte gi oss etter 13 kilometer. Trøtte og vondt hist og her. Førstedagsproblematikken. Stoppet trackingen og tok buss dit vi bor og det blir buss tilbake i morgen. Hver meter skal gåes!

På bussen oppdaget vi hvor trang veien var og pilgrimsruten er lagt der trafikken går. Vi lager en ny og bedre rute for i morgen.

Himmelsengtiden er over, nå er det delt seng og praktisk ungdomsherbergestil.

Takknemlig igjen. Setter pris på at Bernt slår følge noen dager til, jeg er et flokkdyr, men trenger aleine tid, blir nok av det resten av turen. Begynner å se konturene av når jeg kan være i Roma.

Fornøyd med at vi er i stand til å si stopp. Generelt fornøyd med tilværelsen. Undres over hvor glad og sterk jeg føler meg totalt sett. Undres over at kroppen er så villig til å restituere seg. Undres over hvor langt jeg har kommet, nå er det bare Italia igjen, nesten.

Innsikt: Undring er en god tilstand.

Reklamer

137: Garmisch-Partenkirchen – Mittenwald

  • 6. september 2019
  • Distanse: 22.9 km
  • Totalt: 2739.8 km
  • Tid brukt: 8:06
  • Innkvartering: Alpenhotel Rieger

Nok en gråværsdag, men uten nedbør. Uansett, de flotte fjellene omkring oss fikk vi ikke se. Men vi så nå i alle fall hoppbakken. Vi startet fra Garmisch-Partenkirchen og gjorde unna 200 høydemeter på de 5 første kilometerne. Høyeste punkt i dag var på 1021 m.o.h.

Dagens opptur var nok etter Klais, hvor vi en liten bit fulgte den gamle romerveien. Det vil si, denne veien ble brukt lenge før romerne. Det gikk en gammel handlesrute her som allerede 500 f.Kr. ble brukt av kelterne når de handlet med etruskerne. Skikkelig historisk grunn med andre ord.

Forøvrig gikk den siste delen av dagen i fint alpelandskap med grønne enger og mange utløer. Framme i Mittenwald tok vi inn på suite i Alpenhotel Rieger, siden det var det eneste vi fant ledig. I skrivende stund er Betty nede i svømmebassenget/saunaen. Vi har det ikke ille, nei.

Innsikt: Godbitene på vandringen kommer overraskende og uventet.

136: Oberammergau – Garmisch-Partenkirchen

  • 5. september 2019
  • Distanse: 21.6 km
  • Totalt: 2716,9 km
  • Tid brukt: 7:21
  • Innkvartering: Atlas Posthotel
Klosteret i Ettal

«Den Tysk-Østerikske Hoppuka fra Garmish-Partenkirchen». 1. nyttårsdag helt siden det året jeg ble født. Og det tok mange år før jeg greidde å uttale det uten å slå krøll på tunga. Vi vandret inn mot byen med tungt lavt skydekke og et pissregn som var en norsk vestlandsfjord verdig. Zugspitze ante vi bare noen vage konturer av før regnet kom på slutten av dagen. Blir som når vi ferierte i Lofoten: Vi så alle fjellene…. de nederste 200 metrene av de.

Utsikt mot Zugspitze

Vi startet i fint overskyet oppholdsvær fra Oberammergau, vandret langs elven Ammer innover Ammertal, før vi tok inn til Ettal. Deretter bratt ned til Oberau. I Oberau ligger forøvrig Birkenstock-fabrikken. Fra Oberau fulgte vi nokså slavisk elven Loisach til Garmish-Partenkirchen.

I Garmish-Partenkirchen tok vi inn på Atlas Posthotel hvor Tore, som blir tredjemann på laget noen dager, allerede var innkvartert. En god middag, en god prat med Tore, og nå er det kvelden.

Innsikt: Du verden hvor vått alt kan bli.

9: Ranheim-Nidaros

  • 20. juli 2018
  • Tid: 3:12
  • Distanse: 11.4 km
  • Totalt: 190.9 km
  • Været: Nydelig

Etter noen dager med andre gjøremål enn å vandre, tok jeg fatt på den siste etappen inn til Nidaros. Pilegrimsleden går rett utenfor stuedøren så det var bare å sette GPS-tracket på og vandre den lille milen til byen. Privilegert som jeg er, fikk jeg i dag også nydelig vær og i Pilegrimsgården var Bernt Marius vakt og den som skrev ut Olavsbrevet til meg.

Ganske rart at det skulle føles så tungt i kroppen i dag. Ofte er det slik når hodet er fylt til randen. Greier bedre å kontrollere tankevirksomheten, men likevel, noen ganger tenker jeg for ofte i fortid. Veien til Nidaros er jo en milepel, men det er ikke så viktig dette med å komme frem, for da er det jo over. Men jeg har bestemt meg for lenge siden for veien videre, det er skummelt og spennende på en og samme tid, men vandre er definitivt min greie. det er noe åndelig vakkert over det hele. Glad for at jeg fikk denne fjæren i hodet.

Innsikt: takknemlighet er en god følelse

8: Hommelvik-Ranheim

  • 17. juli 2018
  • Tidsbruk: 09:11
  • Distanse: 28.6 km
  • Totalt: 179.5 km
  • Været: Helt fantastisk

Etter en dags pause tok min eldste sønn og jeg toget til Hommelvik og startet på nytt vandringen. Han han har sin egen agenda for slike turer i og med at han er fotograf, så vi kan gå lenge i stillhet. Han har en velsignet evne til å fange opp og se masse som ikke jeg ser. I knall vær gikk vi opp til _ og ble så fascinert av utsikten og nybebyggelsen at vi rotet litt med veien, men på en sånn dag kan veien gå hvor som helst, vi hentet oss inn og tok peiling på badestranden og tok oss en dukkert hver. Vi tok peiling på Saksvikskorsen hvor jeg kunne ordne meg et stempel. Der begynte det å høljregne og er faktisk de første dråpene etter Stiklestad. Det var varmt regn og det føltes deilig.

En lang tur, men endestasjonen var hjemmet vårt på Ranheim. Artig opplevelse å gå som pilegrim via hjemmet. Fikk servert fantastisk mat og vi koste oss i solen resten av kvelden.

Innsikt: noen kan lære deg å se mere

7: Hell-Hommelvik

  • 15. juli 2018
  • Tidsbruk: 06:47
  • Distanse: 17.7 km
  • Totalt: 150.9 km
  • Været: Fantastisk

Dagen etter dagen, 3 mil i går, selvsagt tyngre å gå. Vi tok toget til Hell og startet rolig. Vandret ut til Bildeholmen hvor Bernt glemte staven sin og måtte tilbake for å hente den, så her gikk det i «slow motion». Jeg oppdager at jeg synes at det er greit og egoet reagerer ikke med irritasjon eller oppgitthet. Fantastisk å føle seg friere sådan. Vi gikk gamleveien en stund og jeg har aldri i mitt liv spist og plukket så mye vill jordbær. Vi gikk gjennom et bolig felt og så langs fjorden, fra Muruvik på en grusvei anlagt på et gammelt togspor. Fantastisk vakkert, men jeg sleit psykisk etterhvert. Sorg og sinne om hverandre og noen ganger føltes det som å ha kniver i knærne. Det hjalp veldig å komme frem til Hommelvik og en pub der, hvor vi tok oss en øl før vi dro hjem med toget.

Innsikt: gammel vei kan oppdages på ny.

6: Skatval-Hell

  • 14. juil 2018
  • Tid: 08:53
  • Distanse: 30.1 km
  • Totalt: 133.2 km
  • Været: Overskyet og varmt

Det er noe som driver meg som jeg ikke vet hva er, og det er egentlig greit å ikke vite, men kjenne at det virker og føles rett. Det brenner inni meg, lysten til å være i form, lysten til å vandre, slippe de gamle tankene og gi plass til nye gode. Det er ikke små sommerfugler, men stor ørner inni meg som flakker rundt og vil lage en linje til på kartet, som vil gå steder jeg aldri ville valgt hvis ikke det var for den dårlige formen, som gleder seg over det åpne landskapene, som liker å se Trondheim fra et annet ståsted, som gleder seg over de korte møtene, som kjenner det åndelige, som inntar den meditative gangen, i det ukjente terrenget, men dog så nært geografisk til der jeg har tilbrakt 34 av 54 år.

Dagens etappe starter på Skatval og beveger seg ut til fjorden. Det er noe helt ufattelig vakkert over haugen der, når du ser Trondheim fra denne siden. Følge er Bernt Marius. Han kan jeg vandre med fordi jeg får være i fred eller jeg gir meg selv fred sammen med han.

I dag blir det over 3 mil og det er bra at jeg har hatt 3 hviledager etter Falstad. Som sagt, så gåes etappene litt hulter til bulter, men hver meter skal vandres så det blir korrekt sammenlagt. Vi kom inn i et industriområde på Stjørdal og unnet oss en kaffe og en kake på Holm bakeri og konditori. Jeg simpelthen elsker konditori og siden jeg forbrenner mye nyter jeg karamellkaken med andakt. For ikke å snakke om å få gå på do. Jeg kjenner meg lykkelig der jeg går, som kan flytte en fot foran den andre, i mitt eget tempo, i godt vær og med knær som ikke sier i fra før etter milen. Dette må være verdens sakteste og riktigste måte å ta igjen seg selv på.

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man fortsetter slik å gå, så går det nok. (Søren Kierkegaard 1813-1855)

Vi passerer Værnes kirke og der er det MC bryllup. 100 vis av sykler utenfor. Vi venter utenfor i håp om å få stempel i passet, der møtte vi presten Karin Eidem Rønning som skrev sin signatur i passene våre. Godt nok. Vi vandret videre og innom __ for å få et stempel der. Virket som et poselig sted for å overnatte, men vi drar hjem når vi likevel er så nært. Så langt, et billig prosjekt eller ferie eller hva nå dette er. Vi «gønnet på» for å rekke toget fra Hell. Jeg tåler egentlig ikke noe press og stress, så i dag viste kroppen seg fra en bedre side. Jeg tålte å forsøke å rekke noe uten gå i lås.

Innsikt: forbedring og lykke skjer når du minst aner det.