- 4. oktober 2021
- Distanse: 19.9 km (Totalt 45.4 km)
- Tid brukt: 6:10
- Innkvartering: La Scaletta
Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.
Substansen i oss er hvem og hva vi er, uavhengig av inntekt eller innpakning. En container er en container og det ser ut til at folk visker ut essensen der. Bundet opp av noe som er innlært, i en falsk verden, hvor ting og tang er viktigere enn å være solid selv. Fra egoets ståsted ligger tilfredshet i hva man greier å kare til seg, men hvis man ikke er solid selv blir ikke tingene annet en erstatter eller en kamuflasje over et tomt liv. På sett og vis kan man si at inni et tomt liv skjer det en hel del følerier som engstelse for å ikke greie å få til mer, misunnelse, moral, kritikk, meninger og stagnasjon. Skal man ut av containerens klamme og komfortable grep må man ha integritet og være modig. For et eller annet sted inni oss selv vet vi når vi er feige, når vi lyver for oss selv, når selvrespekt ikke er som den burde være. Vi vet når vi er grådige og at det ikke er slik vi vil være. Vi vet når meningene våre om oss selv og andre er så regide at kjærligheten forlengst har forlatt hjertet, styrt av egoets formaninger om hvordan ting burde være i stedet for å akseptere slik livet fortoner seg og i virkeligheten er.
Redsler gjør oss små og gniten. Redd for å miste goder, slippe taket på eiendeler, redd for andre mennesker, andres egoer, men til sist skal vi gi slipp på alt som er. Folk sitter i hver sin container og er redde for å gi slipp på godene. Så leker folk spillene med hverandre. Ego mot ego, uten egentlig kontakt med hverken seg selv eller andre. Bare veldig utenpå og veldig fjern.
Å bruke opp et helt liv på å stenge ute det vanskelige eller smerten gjør folk syke. Hvis vi aldri avvikler egoets grep og aldri slipper til øyeblikkets bevissthet blir vi aldri modige og vinner aldri vår egen selvrespekt og vår egenverdi.
Å være ærlig med seg selv og andre er den største gaven. Jeg slutter aldri å undres over hvor lite populært det er.
Så disse kvalitetene som ligger i ha arbeidet med seg selv gir tilgang til det virkelige livet, til skjønnheten, til det vakre og ukompliserte øyeblikket.
Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.
Vi er namoader. Vi har gått i tusenvis av år. Bilen har bare kjørt i 100. Når du vandrer går du inn i livet. Det som slipper taket er det ego drevne mønsteret og du får tilgang til åpenheten.
Hva er vitsen med å stenge ute det virkelige livet, stikke av fra seg selv, late som om man er noe mer enn det man er, ikke våge å være ekte hvis det fører til mer isolasjon og smerte? Hvor ofte er man uekte fordi man er redd for å ikke bli likt? Denne barnslige usikkerheten gjør at vi bare fortsetter å begrense våre egne liv.
Hvis vi ikke vil bli likt, våger vi ikke å ta sjansen på å være ekte. Men vi finner aldri fred med oss selv hvis vi er feige i våre egne liv. Vi velger heller å kysse andres knær eller være underdanig for å ha en posisjon i dette spillet som det kollektive egoet driver med. Men vi vet det innerst inne, vi kan ikke lure sjelen.
Vi kan kysse andres knær et helt liv, men vi mister all selvrespekt, all egenverdi, all kjærligheten, all tilgang til livet.
De siste kilometerne av vandringen er alltid en intens greie som krever tilstedeværelse. Noe så enkelt som å ikke snuble fordi man er uoppmerksom. Øvelsen er å praktisere intens oppmerksomhet på øyeblikket. Det hjelper mot den fysiske smerten også. Det gjelder å ikke å fortapte seg i sutring, tanker eller blokkeringer som egoet fremkaller. Har du fått smaken på essensen, alt bakenfor det tillærte, kan du ikke slutte å ha skjønt hvordan det henger sammen. Man har jo fremdeles valget og kan velge å la egoet dirigere, men man føler seg ikke bra med det. Dette gjenspeiler seg i alt man gjør, det er kvaliteten i oppmerksomheten som bestemmer om det du opplever blir verdifullt. Da jeg oppdaget dette, var det ikke så farlig lenger om egoet følte seg mislykket som artist eller karrièren min som barnevernspedagog ble kneblet av en psykopat. Det ble underordnet, fordi opplevelsene når jeg makter å være tilstede ble det viktige.
Gud forby å sitte fast i et bittert ego eller være et offer for det som har skjedd under mindre forståelse og mere kaving i fortiden.
Disse ideene i hodet er det jeg har mistet på veien, og det er egentlig alt som har skjedd.
Å være, mere fryktløs er en god ide, det er med å løse opp det dysfunksjonelle og kritikeren er mer og mer satt til side. Det er en sann fornøyelse. En ekte fornøyelse. Den fornøyelsen kan ikke kjøpes for noe, men er resultatet av hardt arbeid med å holde fokus og være åpen for hva livet egentlig er.
Med denne indre jobbingen som for min del, best gjøres vandrende blir jeg veldig klar over det lille barnet som egoet elsker å synes synd på, men det er så meningsløst å spinne på den samme historien, mens den tilmålte tiden jeg har fra ung til gammel svinner hen ved dens side. Det er jo fryktelig rart at man er redd for å miste historiene, redd for å være aleine, redd for å leve, redd for å dø, mens det vi egentlig mister hele tiden og ikke er redd for å miste, er selve tilstedeværelsen i selveste livet.
Når jeg beveger meg tilstede, må hjernen tenke ut i fra det nye perspektivet og det er mye rikere opplevelse, men slitsomt fordi jeg er så vant til å falle tilbake til containeren og dyrke det gamle.
Godene av å ha jobbet med tilstedeværelse er at jeg bruker ikke lang tid på det praktiske, det er få oppgaver som får gnage på meg. Det er lite som bekymrer meg og med denne vunnet friheten våger jeg å være i min aleinehet også når jeg vandrer. Men jeg går med kniv i lommen, hvis jeg må forsvare meg, såpass skremt har jeg blitt av alt jeg har lest og sett på tv. Dessuten har jeg en tillitsbrist, men på vandring får den også bein å gå på, for det har aldri skjedd noe gale.
Så i stedet for å beskytte og stramme strikken rundt de negative tankene forsøker jeg å gå av meg det tillærte med tilstedeværelse. Absolutt ikke gjort i en vending.
For hvis du alltid kontrollerer opplevelsene du skal oppleve, hvordan skal du da komme bakenfor det dominerende egoet? Hvordan kan du da være åpen for det som egentlig skjer?
Ihvertfall flyter livet bedre når livet får lov til å virke.
Å slippe taket på bindingene og historiene er det vanskeligste av alt, for noe inni oss er redde for å forsvinne, men utholdenhet og nyskjerrighet er to gode egenskaper og aldri la seg forlede av egoets forsmedigelse av det man gjør.
Så en ting er den fysiske smerten, men den psykiske smerten er også et symptom som ikke skal skuffes bort. Det er en god guide hvis man tar den alvorlig og den bringer deg tettere på din egen sannhet.
Vi må altså bevege oss utenfor containeren og akseptere smerten som signaliserer og gir deg muligheten til å bringe deg tilbake til det egentlige, for du som meg, er egentlig født helt i orden, vi har bare latt oss forlede noen år.
Innsikt: Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har rundt oss, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.
Eg e' på vandring 