9: Ranheim-Nidaros

  • 20. juli 2018
  • Tid: 3:12
  • Distanse: 11.4 km
  • Totalt: 190.9 km
  • Været: Nydelig

Etter noen dager med andre gjøremål enn å vandre, tok jeg fatt på den siste etappen inn til Nidaros. Pilegrimsleden går rett utenfor stuedøren så det var bare å sette GPS-tracket på og vandre den lille milen til byen. Privilegert som jeg er, fikk jeg i dag også nydelig vær og i Pilegrimsgården var Bernt Marius vakt og den som skrev ut Olavsbrevet til meg.

Ganske rart at det skulle føles så tungt i kroppen i dag. Ofte er det slik når hodet er fylt til randen. Greier bedre å kontrollere tankevirksomheten, men likevel, noen ganger tenker jeg for ofte i fortid. Veien til Nidaros er jo en milepel, men det er ikke så viktig dette med å komme frem, for da er det jo over. Men jeg har bestemt meg for lenge siden for veien videre, det er skummelt og spennende på en og samme tid, men vandre er definitivt min greie. det er noe åndelig vakkert over det hele. Glad for at jeg fikk denne fjæren i hodet.

Innsikt: takknemlighet er en god følelse

8: Hommelvik-Ranheim

  • 17. juli 2018
  • Tidsbruk: 09:11
  • Distanse: 28.6 km
  • Totalt: 179.5 km
  • Været: Helt fantastisk

Etter en dags pause tok min eldste sønn og jeg toget til Hommelvik og startet på nytt vandringen. Han han har sin egen agenda for slike turer i og med at han er fotograf, så vi kan gå lenge i stillhet. Han har en velsignet evne til å fange opp og se masse som ikke jeg ser. I knall vær gikk vi opp til _ og ble så fascinert av utsikten og nybebyggelsen at vi rotet litt med veien, men på en sånn dag kan veien gå hvor som helst, vi hentet oss inn og tok peiling på badestranden og tok oss en dukkert hver. Vi tok peiling på Saksvikskorsen hvor jeg kunne ordne meg et stempel. Der begynte det å høljregne og er faktisk de første dråpene etter Stiklestad. Det var varmt regn og det føltes deilig.

En lang tur, men endestasjonen var hjemmet vårt på Ranheim. Artig opplevelse å gå som pilegrim via hjemmet. Fikk servert fantastisk mat og vi koste oss i solen resten av kvelden.

Innsikt: noen kan lære deg å se mere

7: Hell-Hommelvik

  • 15. juli 2018
  • Tidsbruk: 06:47
  • Distanse: 17.7 km
  • Totalt: 150.9 km
  • Været: Fantastisk

Dagen etter dagen, 3 mil i går, selvsagt tyngre å gå. Vi tok toget til Hell og startet rolig. Vandret ut til Bildeholmen hvor Bernt glemte staven sin og måtte tilbake for å hente den, så her gikk det i «slow motion». Jeg oppdager at jeg synes at det er greit og egoet reagerer ikke med irritasjon eller oppgitthet. Fantastisk å føle seg friere sådan. Vi gikk gamleveien en stund og jeg har aldri i mitt liv spist og plukket så mye vill jordbær. Vi gikk gjennom et bolig felt og så langs fjorden, fra Muruvik på en grusvei anlagt på et gammelt togspor. Fantastisk vakkert, men jeg sleit psykisk etterhvert. Sorg og sinne om hverandre og noen ganger føltes det som å ha kniver i knærne. Det hjalp veldig å komme frem til Hommelvik og en pub der, hvor vi tok oss en øl før vi dro hjem med toget.

Innsikt: gammel vei kan oppdages på ny.

6: Skatval-Hell

  • 14. juil 2018
  • Tid: 08:53
  • Distanse: 30.1 km
  • Totalt: 133.2 km
  • Været: Overskyet og varmt

Det er noe som driver meg som jeg ikke vet hva er, og det er egentlig greit å ikke vite, men kjenne at det virker og føles rett. Det brenner inni meg, lysten til å være i form, lysten til å vandre, slippe de gamle tankene og gi plass til nye gode. Det er ikke små sommerfugler, men stor ørner inni meg som flakker rundt og vil lage en linje til på kartet, som vil gå steder jeg aldri ville valgt hvis ikke det var for den dårlige formen, som gleder seg over det åpne landskapene, som liker å se Trondheim fra et annet ståsted, som gleder seg over de korte møtene, som kjenner det åndelige, som inntar den meditative gangen, i det ukjente terrenget, men dog så nært geografisk til der jeg har tilbrakt 34 av 54 år.

Dagens etappe starter på Skatval og beveger seg ut til fjorden. Det er noe helt ufattelig vakkert over haugen der, når du ser Trondheim fra denne siden. Følge er Bernt Marius. Han kan jeg vandre med fordi jeg får være i fred eller jeg gir meg selv fred sammen med han.

I dag blir det over 3 mil og det er bra at jeg har hatt 3 hviledager etter Falstad. Som sagt, så gåes etappene litt hulter til bulter, men hver meter skal vandres så det blir korrekt sammenlagt. Vi kom inn i et industriområde på Stjørdal og unnet oss en kaffe og en kake på Holm bakeri og konditori. Jeg simpelthen elsker konditori og siden jeg forbrenner mye nyter jeg karamellkaken med andakt. For ikke å snakke om å få gå på do. Jeg kjenner meg lykkelig der jeg går, som kan flytte en fot foran den andre, i mitt eget tempo, i godt vær og med knær som ikke sier i fra før etter milen. Dette må være verdens sakteste og riktigste måte å ta igjen seg selv på.

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man fortsetter slik å gå, så går det nok. (Søren Kierkegaard 1813-1855)

Vi passerer Værnes kirke og der er det MC bryllup. 100 vis av sykler utenfor. Vi venter utenfor i håp om å få stempel i passet, der møtte vi presten Karin Eidem Rønning som skrev sin signatur i passene våre. Godt nok. Vi vandret videre og innom __ for å få et stempel der. Virket som et poselig sted for å overnatte, men vi drar hjem når vi likevel er så nært. Så langt, et billig prosjekt eller ferie eller hva nå dette er. Vi «gønnet på» for å rekke toget fra Hell. Jeg tåler egentlig ikke noe press og stress, så i dag viste kroppen seg fra en bedre side. Jeg tålte å forsøke å rekke noe uten gå i lås.

Innsikt: forbedring og lykke skjer når du minst aner det.

5: Frosta-Skatval

  • 27. mai 2018
  • Tid: 05:05 (pluss en båttur)
  • Distanse: 16.7 km
  • Totalt: 103.1 km
  • Været: Helt nydelig.L itt vind på sjøen.

Våknet til fint vær og en overdådig frokost. Tok farvel med eierne og gjorde det en pilegrim gjør.

Vandret på vakre Frosta. Vi gikk bortom kirken på Frosta, stengt, ennå på en søndag. Men det veide opp mot alt det vakre vi fikk se. Velholdt over det hele, og det irrgrønne grønne og for ikke å snakke om åkrene, så nydelig pløyd.

Tyngre å gå i dag. Heldigvis godt vær. Fant ut i dag at jeg passer virkelig ikke til å gå med masse folk, for mange hensyn å ta og det sosiale blir bare en for mye. Folks rariteter kommer så godt til syne Greide å oppføre meg sånn noe lunde. Fikk en artig båttur fra Vågen til Steinviksholm, rastet der. Vandret videre til Skatval hvor vi tok toget hjem.

Innsikt: respekten for naturen øker for hvert steg jeg tar.

4: Falstad-Frosta

  • 26. mai 2018
  • Tidsbruk: 08:08
  • Distance: 26.5 km
  • Totalt: 86.4 km
  • Været: Helt strålende.

Falstad, stedet hvor det var fangeleir under krigen. Museum og pilegrimsgård i moderne tid. Det henger en eim av kulde der, til tross for hyggelig betjening og jeg fikk mitt første stempel der fordi dette egentlig var min første ordentlige pilegrimstur, organisert av Pilegrimsfelleskapet St. Olav, ved Aage og Aasne Gram. To vakre mennesker som har lært oss å vandre, som sagt: Gå har jeg gjort siden jeg var et år, men vandring er definitivt noe annet. Du går på butikken, du spaserer en søndagstur, du vandrer fra et sted til et annet.

Å gå i skogen der så mange hadde blitt henrettet grep meg voldsomt. Akkurat som skogen husket, de samme trærne stod sannsynligvis der når dette skjedde. Ble stum, kjenner avmakt og sinne mot det kollektive egoet som blåser opp bagateller som fører til at folk slakter hverandre.

Vi vandret videre på asfalt et godt stykke, så det var godt å komme til fjorden og finne gruset sti. Ufattelig med hytter langs med sjøen. Mye å se på og det var bra for det var langt for meg som nybegynner å vandre, selv om jeg faktisk løp litt av turen.

Vi overnattet på Oldervik Herberge hvor vi fikk stempel i alle pass, 9 personer som vi var. Fiskesuppen var god, men jeg kunne spist hele kasserollen alene. Sovnet momentant kl 21:00. som vanlig.

3: Levanger-Falstad

  • 10. juli 2018
  • Tidsbruk: 07:03
  • Distanse: 22.3 km
  • Totalt: 59.9 km
  • Været: Kjempefint

Dette var dagen jeg følte at det virkelig startet. Våknet, pakket, tok toget til Levanger og startet GPS’n der. Jeg oppsøkte kirken der for å få stempel i mitt pilgrimspass og der var det en begravelse for en kvinne på 47 år. Fullsatt kirke. I stedet for å vente, takker jeg inderlig for dagen jeg får og står der stille en stund og reflekterer over livet. Det kom en prest bort til meg og jeg fikk signaturen hans i passet, Dag Husby, før jeg la ut på de to milene jeg skulle gå.

Jeg gikk over en bro og startet med å gå feil retning. Ikke helt tilstede der, men med bedre humør. Fikk gå på en nydelig høyde, forbi asylmottak og inn i skogens mysterier. Etterhvert som jeg går kommer jeg mere i kontakt med det gudommelige i alt. Godt å ha den tilstanden der, for ofte trenger tankene på. Blandingen av lettelse og sorgen over at jeg måtte gi meg som artist og tapet av min bror, som døde desember i fjor.

Bestemte meg for å raste ved Alstadhaug kirke. Der var det nok en begravelse for en jente på 35 år. Fullstappet kirke. Pratet med mannfolkene som kjørte begravelses bilen, de satt på en benk i kirkegården og røykte. En vanlig arbeidsdag for dem. Jeg gikk ikke inn, men satt meg i prestegårdshagen og spiste min mat. En kvinne som bodde der kom og velsignet maten og jeg fikk gå på do inne. Gikk inn i kirken når alle var gått ut og fant stempelet selv og stemplet meg inn der.

Et nytt åpent landskap tittet fram og jeg trives veldig godt å det åpne. Nydelige hus å kike på. Langt å gå og en del asfalt. Det er drepen for mine knær, men jeg kom frem til Falstad til slutt, etter å ha gått til feil sted, også der. Alt var stengt der, men etter 10 minutter kom Bernt kjørende og hadde en kjølebag med en kald Dahls øl i. Den beste ølen jeg har smakt denne sommeren!

Innsikt: Det er ikke gitt at man skal bli gammel.

2: Verdal-Levanger

  • 8. juli 2018
  • Tidsbruk: 8:28
  • Distanse: 27.7 km
  • Totalt: 37.6 km
  • Været: Nydelig sommervær

Startet trackingen fra stasjonen i godvær med godt følge, Bernt Marius. Mannen min som også kan gå i stillhet. Det rare er at når jeg begynte å like stillheten ble jeg mer nysgjerrig på hans stillhet og setter pris på den, mot før kunne jeg bli irritert når det ble stille. Mye man skal lære om seg selv. Vi vandrer med friskt mot langs pilegrimsløypen, men merkingen var ikke superb, så vi gikk oss bort. Det rant noen gloser av meg, som det gjør, når jeg føler at jeg har «sløst bort tiden», noe som jeg senere skulle forstå som vel så viktige steg å ta for å lære.

Beundringen av den trønderske naturen startet her. For et landskap. Har aldri sett det sånn før. I sakte tempo får en det vakre med seg. Gård på gård med det intense grønne og det frodige overalt.

Lunsjen tok vi på en benk ved ruinene av Munkeby kloster, grunnlagt 1150/1180. Ble nedlagt som kloster rundt 1200 tallet. Skulle absolutt vært et stempel der. Bernt’s fascinasjon av oldtiden kom til sin rett og heldigvis har han like stor glede av å vandre som jeg har. Fascinerende å tenke på at her har det bodd kvinner som har viet sitt liv til denne stillheten. Det guddommelige begynner å ta form på turen. Føler meg rik allerede.

I dag gikk vi langt og det kjentes i mine knær, så det var fint å avslutte med et godt måltid på Mintage på Levanger, et sted jeg aldri ville fått prøve uten denne rare ideen om å gå meg i form. Etterpå tok vi toget hjem.

Innsikt: Å gå feil er en viktig lærdom.

1: Stiklestad-Verdal

  • 9. juli 2018
  • Distanse: 9.9 km
  • Tid brukt: 4:55
  • Været: Sol og litt vind

Alle veier fører til Rom, sies det og denne starter i Stiklestad Kirke, der det sies at Olav den hellige er begravet. Nå skal jeg gå herfra og gå meg i form.

Ideen startet da jeg fikk et nyhetsbrev av Gitte Jørgensen – forfatter, coach, underviser og journalist, hvor hun spurte om jeg hadde mot til å si hva jeg ønsket meg for sommeren og om jeg våget å si det høyt, det gjør jeg! JEG SKAL GÅ MEG I FORM. — 

Jeg startet dagen med å ta toget fra Trondheim til Verdal, for å vandre til Stiklestad alene. Ikke lange turen, men på veien fikk jeg en fjær i hodet. Jeg er nødt til å vandre langt og jeg er nødt til å vandre stort sett alene. Å gå er et lavterskeltilbud som fungerer godt når man har forsøkt alt. Å sette den ene foten foran den andre skal bli min besettelse i lange tider, helt til jeg er kommet fram til Rom eller kanskje gir jeg meg før, som Forrest Gump gjorde, han stoppet og snudde plutselig om, fordi han følte jeg ferdig med å løpe, som han gjorde i flere måneder. Eller kanskje går jeg lengre…

Veien er målet. Rom er en show-off greie som jeg vet jeg kan klare. Men klarer jeg å være mere tilstede i livet jeg har blitt tildelt? Jeg trenger en bedre helse. Jeg føler meg konstant utslitt og det hjelper å gå, jeg kan ikke sitte i ro, selv om jeg er erklært ufør.

Jeg er Betty, jeg er 54 år, uføretrygdet, hadde kreft i 2005 og har etter dette strevet med fatigue, senskade etter kreftbehandlingen. Gav slipp på min artistkarrière i 2017 og det føltes som en lettelse. Nå vet jeg ikke hva jeg skal, men jeg kan begynne med å ta ansvar for meg selv.

Jeg var alene i kirken på Stiklestad. Jeg tok et godt tak i steinen som er skjult bak alteret i kirken, steinen som Olav visstnok skal ha falt ved og lovet meg selv å vie nok oppmerksomhet innover, til jeg opplevde å ha kontakt, intimitet og kraft i meg selv igjen.

Innsikt: Å ta grep føles bedre enn å vente.