• 14. oktober 2021
• Distanse: 15.4 km (Totalt 136.5 km)
• Tid brukt: 4:37
• Innkvartering: Loriana Park Hotel Sul Lago

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Da er vi kommet fram til turens siste vandredag og bloggedag for min del, ihvertfall for denne gang.

Den fineste gaven med vandringen er at når man har gått tilstrekkelig lenge nok, trer naturen inn. Det er der vi skal være, i det som er, ikke utenpå, ikke som betraktere, men en del av det. Det er altså naturen som må tre inn i oss, at vi trer inn i naturen behøver ikke å bety noen ting. Vi bestemmer ingenting annet enn å ikke stå i veien for oss selv. Du kan gå med hodetelefoner og ikke registrere noen ting. Du kan gå et helt liv uten å skjønne noe og aldri oppleve magi som skjer hele tiden og over alt. Når vi forstår noe nytt så er det noe som trenger inn i våre begrensede hjerner og vi fungerer bedre. At det er fint å se på måneskinn er noe vi alle vet om, men at måneskinnet trer inn i oss, er to forskjellige ting. Opplevelsen av å være en del av alt er ubetalelig og lindrer smerten vi bærer på. Like selvfølgelig som at et tre står der og er, like selvfølgelig er vi. Da er vi fri til å ikke kave, ikke la hjernen hoppe rundt i treet som en apekatt, men falle til ro i løvene.

I dag var det vindfullt, men det var en snill vei. Traff masse vandrere som skulle til Roma. Noen pratet med oss og det er uforglemmelige møter. Noen raser avgårde, som jeg gjorde forrige gang. Det er fint å oppleve seg som en av mange som har funnet vandringen som en nøkkel.

Toppturer er helt annerledes. Det er raskt opp, et lite kick, og raskt ned. Vandring er en helt annen liga. Være i flyt, gjøre oppgaven. Ikke hente noe ut av det, bare riste av seg alt innlært, ikke bare tankene, men rigiditet, moral, løse opp tilstoppethet, bryte gjennom egne stengsler, være tilgjengelig og åpen og det hele kan løsne langs en asfaltkant eller iallefall når du minst aner det.

Folk søker så mange steder utenfor seg selv, før de søker innover for å tømme hjertet for alle bindingene som er der.

For å greie å se egen forstoppelse må perspektivet endre seg og det er ikke gjort i en vending. Det krever utholdenhet og kapasitet å få brukt intelligensen på en ny og bedre måte fordi det tillærte er så fyllt opp av seg selv. Men går du for å avdekke egoets ignoranse av det egentlige, vil du garantert få det bedre.

Essensen er basisen vår og når folk sliter så er det fordi de har glemt hvordan essensen kjennes.

Livet er det vakreste som er, likevel er vi mest opptatt av å finne feil, mest opptatt av at man skal fikses og være mer enn det man er, i stedet for å være det som er i orden. Men fordi vi faktisk tror at vi ikke er i orden, kaver vi, i stedet for å være tilgjengelig. Vandringen tvinger deg til å slippe livet til, vandringen har sin egen rytme og når jeg er i den, lever jeg virkelig.

Essensen er i oss, men den har gjemt seg og personlighetene våre overtar hele styringen. Egoet blir identiteten vår og resultatet er lidelse.

Det er helt fint med personlighet og tilogmed ego, men når det overtar, gjør det ikke annet enn å vise seg frem, rettferdiggjøre, kreve og vil ha mer, være mer og bedre enn, mer suveren eller mer bitter, alt ettersom. Til syvende og sist er man bare ensom, fordi egoet vil «være noe for seg selv», uavhengig om det er strålende, suveren eller bitter og ulykkelig. De aller fleste vet ikke når motivasjonen dukker opp, om den er fra egoets utspill eller om det er motivert fra essens. Dette har jeg arbeidet mye med og det har gjort meg klokere ihvertfall.

Å finne essensen tilbake er nesten som en kjemisk fornyelse, en utvikling som er essensiell for at jeg skulle kunne gjøre varige endringer for å få fred fra uro og evig jag.

Det er her kjernen i arbeidet er. Ikke søke kurs på kurs med livstilsendringslovnader. Struktur og rutiner er viktig, men uten å pløye dypt i materien og vinne essensen tilbake vil man alltid falle tilbake til unoter. Jeg kunne tatt doktorgrad i å falle ut og tilbake til gamle synder, fordi jeg ikke fikk tak i livskilden, essensens skattkammer. Og noe i meg tviholdt på egoets behov for overlevelse. Men nitidig arbeid og stole på livskraften har jeg kommet et stykke avgårde. Mulig jeg har vært i overkant nysgjerrig på det indre livet, men jeg tror at jeg alltid har visst at det finnes noe mer enn det jeg ble lært. Essensen har alltid ropt til meg og jeg har ropt til verden, men denne brølingen måtte jeg gi meg med. Urettferdighet blir ikke endret av å slås ned på. Når man er i essensens skattkammer endrer ting seg av seg selv. Både i oss og rundt oss.

Når man er et barn er man avhengig av å tilpasse seg og personligheten utvikler seg, og er man heldig blir man blir sett og elsket. Avhengig av hvem man har rundt seg, blir man formet. Som voksen kan man oppdage seg selv igjen med å være nysgjerrig på hva som er innlært og hva egen essensen egentlig representerer. Først da kan man få bukt med mørket, de inlærte feilslutningene, først da kan man sette pris på seg selv nok til at lyset får trenge igjennom og først da kan man leve fri, få til å puste fritt og oppleve gleden ved bare å være i live.

De største øyeblikkene i livet for meg er når jeg forstår hvordan ting henger sammen. Når hvert sekund flyter av energi, når jeg kjenner at livet skaper seg selv, når hele meg skjønner at jeg ikke er skyldig, at uansett hva jeg gjør, så handler ikke dette om meg og løgnene jeg har fortalt meg selv. 
Mulig alle andre har opplevd det slik alltid, men for meg ble det en overraskelse å kjenne det pulserende livet uten at det trengte å skje noe. Å kjenne at livet er spennende i seg selv. 

Når jeg kjenner at det ligger gaver i hvert bankende øyeblikk og i nettopp dette ligger nøkkelen til sjelefred og jeg kjenner takknemlighet, da er livet mitt gledelig. 

Det ble vittig å se på all dramatikken egoet kan sette i stand, alle filmene som snurrer i hodet av folk som blir såret, er slemme eller dumme eller hva som helst som kan dramatisere, blokkere og skape støy, når virkeligheten er en annen. Å leve i det som faktisk skjer og som skjer spontant, i det øyeblikket der livet pulserer, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er sannelig fint å få med seg. 
For det skapes noe hvert eneste sekund og å få tilgang til det og kjenne det, er stort. Jeg slipper å stå på en scene og slite meg ut, til ingenting betalt og med et publikum som vil ha noe annet enn det jeg melder. Jeg får være kreativ og oppleve magi og det er ikke avhengig av noe som helst annen enn meg selv som publikum. Jeg trenger ikke å kjempe om plassen for å bli sett eller hørt eller ligge i feeden til folk på Facebook. Jeg trenger bare å være Betty.

For bak alle som står på palleplass står det et hav av folk som har jobbet like hardt og som ikke opplever ‘fame and fortune’ og for dem og meg må det jobbes for å ikke oppleve det hele som et nederlag og skuffelse. Det ble en slags redning. Ihvertfall en mulighet til å finne ut av saker og ting og dra ut skuffelsen fra livets kommode og lære meg å forstå og akseptere. Det å kreere og skape handler ikke om palleplass, men ha tilgang til og kjenne på øyeblikkets puls og stå på klodens scene i universets katedral og bare være glad for at man fikk med seg dette før man tar kvelden.

Når livet ikke lenger er en show-off greie og jeg ikke trenger å dumme meg ut mer, ble veien en veiviser til noe guddommelig i meg selv. Det er utrolig hvor fort det går å skrelle bort egoets agenda og få satt seg inn i realiteten paradis, når alt handler om å spise, vandre og sove. 

Jeg skulle gjerne ha uttrykt det jeg kreerer på innsiden, på utsiden av meg selv, så det er ikke for å være vanskelig, det er bare det at jeg er litt sliten av å eksponere meg og peise utslitt av å svømme mot strømmen. Nå lar jeg meg heller flyte med livets elv. Men når det er sagt, fikk vi i dag også vite at vi gikk mot strømmen, de fleste går til Roma, vi gikk i fra.

Innsikt: Å leve i det som faktisk skjer og som skjer spontant, i det øyeblikket der livet pulserer, fra øyeblikk til øyeblikk. Det er sannelig fint å få med seg. 

• 13. oktober 2021
• Distanse: 19.3 km (Totalt 121.1 km)
• Tid brukt: 6:05
• Innkvartering: Loriana Park Hotel Sul Lago

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Lukten av svette klær, vandrestøvler, sekken, stavene, hodeplagget, alt indikerer at man er i en prosess. I dag fikk vi servert en gratis pizza, nærved hotellet, for vi måtte bare stoppe. Vi så sikkert helt tomme ut, på en varm dag hvor vi kun bestilte oss hver vår liten øl, for å kunne bruke toalettet og hvile såre bein. Det resulterte i at vi bestilte oss et glass rødvin hver, noe for noe, også her.

Å vandre er en lang sammenhengende reise inn og ut av seg selv, av byer, av naturlandskap, av skog, asfalt, av det som er. Man dirigerer ikke retningen selv, men tar den som er, og vandrer i andre vandreres fotspor gjennom årtusener. I det ligger det spennende. Ikke kontrollere med selvet, men la gåingen flyte, være der og være nysgjerrig for det som dukker frem rundt neste sving og vi endte i Bolsena, dvs vi er på Via Francigena tråkket som går til Lucca. Å vandre til Norge er altså valgt bort. Det tar ca 35 dager å vandre til Luka, som er like ved Pisa, om det sier mer, og de dagene har vi ikke på programmet nå, men det var deilig å forlate Via Romea og teste ut den mest brukte pilegrimsleden til Roma. Vi møtte drøssevis av vandrere, som mente at vi gikk feil vei (den har jeg hørt før), så vi går mot strømmen også her.

Vi møtte en fastboende tysker, som spurte oss om alder og selv var han 77 år. Kunne vært min far. Han sa til oss på fransk «tout le monde, c’est la même chose», som skulle bety at det er det samme hvor du er i verden, for alt er det samme hvorhen du er. Jeg travet inn i kirken han kom ut fra og sang igjen for tom kirke, som har blitt en fin greie og som gir energi videre.

Noen tanker fra dagen:

Med den vektklasser jeg har, skjønner jeg at å vandre mere enn 20 kilometer ikke lenger føles greit. Nå skal det jo sies at jeg husker godt at den første vandre måneden gjør det vondt både her og der og kroppen blir bedre etterhvert. Man må jobbe med vondter og forstå at vandreformen blir bedre etterhvert, men likevel. Vekten hemmer. Jeg vet at jeg er overvektig og at jeg har brukt 30 år av livet på å prøve å være noe annet, med å kontrollere med kontra-produktive kvelende planer og målsetninger for å oppnå resultater, skjer aldri mer. Som nevnt før, jeg har ennå ikke møtt noen som har greid det på denne måten. Jeg er ikke villig til å inngå en avtale til, om å være sulten resten av livet. Jeg orker ikke å høre mer på knekkebrødspisende hytte eiere snakke om målsetninger. Men jeg er mer enn villig til å leve sunt og akseptere ting slik de er.

Det er som sagt, perspektivet som må endres. Tankene om hvem vi er, sitter i cellene. Kroppen husker og det gir ikke mening å gå på smell på smell og mislykkes mer og mer og forsøke å finne ennå en coach som skal stilne sulten og fyre opp under «holde ut» perspektivet og «du-greier- det-hvis-du-bare-jobber-hardt-nok».

Hjemme trener jeg styrke 2 ganger i uken. Yoga 5-6 dager i uken. Svømmer en gang i uken. Går 10 000 steg 6 ganger i uken. Spiser sundt. Har flere alkoholfrie dager i uken, enn alkoholholdige og likevel er jeg der jeg er.

Min jobb er å ha selvrespekt og ikke et mål om å bli noe annet og ikke la meg lure av «jeg skal vise de». Da jeg plutselig skjønte dette ble jeg villig til å akseptere teorien om at egoet har tviholdt på hva som var nødvendig for at jeg skulle bli likt, tviholde på kiloene, så jeg ikke skulle slippe essensen til. Egoet skaper den evige smerten og ulykke. Hvis jeg vil ha et bedre liv enn å være fortapt i målsetninger, måtte jeg lege gamle sår og finne ut av den mørke avgrunnen makt over mitt dyrebare liv.

Seinere fant jeg dog ut at denne avgrunnen ikke var et skremmende sted, men der livskraften er. Der åpenheten, uvitenheten og veksten skjer. I essensen bosted fantes en tomhet som jeg kunne fylle med mere spontanitet i stedet for den hardnakkede rigiditeten som skulle banke av meg det ekstra kroppsfettet eller vri ut av meg misnøyen . I den tomheten fantes det frihet til å respektere flyten i livet og universets regler. I den tomheten kunne jeg bli voksen.

Det finnes mange mennesker som fixer å være knekkebrødspisende hytteeiere, trofekoner, slanke og karrièrebevisste og ære være. En del av de opererer ut i fra essens og ikke ego-driv, men mange strever mye. Jeg er ikke så sikker på om nevnte er mer tilfreds med seg selv, er lykkeligere, har bedre sex eller er mer fornøyde i livet, Folk får være der de er, min jobb er aksept og finne ro i sjelen og finne tilbake til den egentlige driven og føle meg bra nok som jeg er og gå så langt jeg greier. Det står ikke på lyst, motivasjon, entusiasme eller gleden, men på evnen min, gitt de forutsetningene jeg har.

For min del er jobben å avvikle den delen av selvet som tror at det går an å kontrollere livet. Avvikle den delen som har forsøkt å stilne avgrunnens sult og krav om noe annet. Den delen som har forsøkt å hente støtte utenfra, i stedet for å hente den innen i fra i form av egenkjærlighet. Det er det eneste som virker!

Sår som er leget, trenger ikke å styre. Når du er fri, gjør man valg ut i fra essens og med det fører det med seg en aksept av ting slik de er. Så, kan ikke ting få være slik de, til en forandring? Først da kan det skje en endring. En varig endring. En tilbake til seg selv opplevelse. Da er man i flyt, slik det er meningen at livet skal være. Og da får jeg vandre så langt det er mulig slik jeg er.

Innsikt: Følelsen av mindre verd er tillært.

Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Varmen kom tilbake i området vi befinner oss i. Gud skje lov. Det var helt trønder desember i går. Vi har forflyttet oss med buss og spaser litt rundt. Vært inne i alle åpne kirkerom og lekt oss i parken til paven.

Tanker fra i dag:

Det er snedig å våkne opp fra en drøm som er mer sprø enn man kan tenke seg til. Folk som dukker opp i drømmene, som du ikke har møtt eller tenkt på på lenge, også våkner du opp til en ny dag og tenker videre på det du tenkte på i går, de gamle historiene hjernen har lært seg å tenke på, som er en slags drømmetilstand, det og.

Å avdekke at hjernen repeterer seg selv er en grei investering. Den repeteringen egoet gjør er ikke det samme som drømmene gjør. Drømmer er sortering av minner og strukturer i hjernen. Som en bibliotekar som har nattevakt. I våken tilstand drømmer vi det vi har lært oss.

Hjernen har lært seg å definere hvem vi er, hvem de andre er, hvordan verden er. Vi lever i historier i stedet for å leve i det som faktisk er. Dette øyeblikket har faktisk ingenting med tid å gjøre, men likevel draes vi inn i en tidslinje og oppholder oss mye i fortid.

Hjernen og det vi husker kan være nyttig hvis vi skal huske på hvor vi har vært for å dra dit igjen, for å lage en rett som vi likte godt, for å sykle en tur, for alt mulig praktisk som er nyttig. Da gjør hjernen det den skal. Men det er ikke nyttig når hjernen bringer oss ut av fatning. Når den sår tvil i oss, kritiserer og resulterer i indre konflikt, masse styr og ulne følelser. Noe umodent i oss vil være i det, vi vil gjøre det vi kan, og dermed vokser følelser frem, følelser som mislykket, patetisk, misunnelig etc. Alle disse lave tankene stenger ute nuet, selv om nuet er der hele tiden, får det ikke virke. Alle mulige forklaringer på hvorfor vi har det som vi har det, får dominere, i stedet for å bruke hjernen for det den er verd.

Men det er ikke lett dette. Lang trening i å ha det vondt og være et offer for hjernens majestetiske evne til å lure oss er ikke bare å rive vekk. Noen velger å ruse det bort, andre kjøper seg ting, noen snakker og snakker og snakker. Noen drar på kurs å få vekk smerten og tankene, med å f.eks. meditere, og det virker en stakket stund, men vi blir alltid hentet inn igjen. Inntil vi er så på plass i oss selv at essensen får virke igjen.

Det er slitsomt å ikke la seg lure. Det er en evig jobb. Å være voksen, moden og ansvarlig uten alle forklaringene på hvorfor det gikk som det gikk, krever innlevelse i øyeblikkets uutholdelige letthet. Det kan føles tomt, men det er det ikke. Det bare er og det er det mest truende for egoet, for det har så innmari lyst til å regjere og reagere.

Det kreves mye tillit og mye overgivelse for å stole på prosessen, at den har en mening, at det ikke betyr at man blir et opphøyet asshole (igjen en indre kritikk), men at det kan leves et liv på et annet plan enn å sitte fast. Det kreves innsats, mot og ekte vilje.

Det krever mye av en selv å stå i eget lys og skinne, men jeg føler meg vakrere og friere når jeg er ærlig og åpen og gjør jobben og ikke sutrer.

Jeg har ihvertfall valgt denne veien. Valgt å stole på at livet vil meg vel, at det finnes noe mere enn mitt lille egos søken etter seg selv. At det er mulig å leve uten denne påtrengende tankevirksomheten for å ikke være bra nok.

Jeg har valgt å vandre, for vandringen viser meg vei, ut av det trange selvopptatte og inn det åpne, frie og uberørte nuet, som er her hele tiden, helt av seg selv. Nuet som omfavner alt og ikke dømmer.

«Ut å søke tjeneste» er det jeg holder på med. En oppgave foræret livets flytsone, som vil meg vel. Leve ut den innsikten jeg har lært meg og bedyret for andre. Men det er hardt å legge fra seg meninger og synsinger, særlig om andre, som om jeg vet hvem andre er. Hvordan kan jeg vite det, når jeg ikke en gang vet hvem jeg er selv? Å være en liten del av noe større og ikke ha fokus på egoets ve og vel er en spennende og hard reise. Men vi skal fungere i våre hverdager og hver dag dukker det opp noe som setter friheten på prøve og slik vil det alltid være.

I den første tiden etter jeg ble erklært ufør lurte jeg veldig på om det aldri skulle finnes en oppgave til meg. Når jeg ikke kan jobbe med folk som barnevernspedagog lenger, ikke gi ut bok eller synge, fikk jeg nesten panikk av å tenke på at jeg ikke hadde noe å gjøre. Det tok sin tid å finne frem til at vandring var noe for meg og å dele noen ord på en blogg var også innafor. Jeg skammet meg sånn i starten og hodet var fullt opp av all slags overbevisninger og kroppen opplevde tristhet, sorg, sinne, gamle minner, bebreidelser, ennå jeg oppfattet meg selv som en som hadde kommet et godt stykke på vei i å håndtere slike følelser. Noen mennesker er så tykkhudet at de ikke har kontakt med disse nevnte følelsene en gang og de om det, misunner de ikke, men saken er at jeg alltid har visst at man skal kunne håndtere, akseptere og få følelsene til å gå over, når man er i bedre balanse med seg selv. Det vil alltid skye over en gang i blant, men kunsten er altså at skyene må få passere og ikke blokkere.

Jeg har visst lenge at min egen ignoranse, uvitenhet og rigiditet har stjelt kraften og styrken min og at jeg ikke har noen andre å klandre. Det har føltes så nifst å gi slipp og stole på livets landevei at jeg heller har tviholdt på å planlegge ihjel og dirigere alt selv. Ergo har egoet fått lov til å promotere og selge inn min kunnskap i stedet for at essensen har fått gro i meg. Det gjelder å tilgi seg selv.

Jeg tåler bedre den aleineheten som er her nå, fordi jeg har vandret og integrert et egenverd i meg og jeg har vært så heldig at jeg har våknet opp fra dvalen og hoppet ut av gryten som kokte meg levende. Det er ikke meningen at vi skal være avstengt eller full av smerte.

Når du avdekker egoets suverenitet og ønsker å leve i kontakt med essensen, skjønner du at oppgaven er der hele tiden. Jeg har brukt lang tid på å skjønne hva synd er og det fremstår for meg, som egoisme. Synden er å tro på å være separat og ego drevet, i stedet for å være universell.

Oppgaven er å være tilstede og ikke styrt av egoets løsninger for å overleve. Å leve er tilstrekkelig i seg selv, og være nysgjerrig på hvordan vi forholder oss til alt og alle på livets landevei.

Å føle seg som en universell gudinne er en flott opplevelse, men det er ikke derfor jeg jobber med meg selv. Jeg gjør det for å finne ut av hva som er sant og avdekke det som er løgn og det i seg selv er et bidrag, en oppgave å utføre mens jeg vandrer.

Det bunnløse mørket er ikke det jeg hadde tenkt at det var. Jo mer solid jeg blir, jo mer våger jeg å se på det bunnløse med nye øyne. Det representerer noe stille og åpent.

Det er ikke noe religiøst over dette i det hele tatt, det er bare basisk. Det er mer et mysterium, enn det er farlig. Jeg er ikke lenger redd for å tre inn i det åpne, selv om det fremkaller gammel sorg. det er bunnløst, men ufarlig.

Innsikt: Når du avdekker egoets suverenitet og ønsker å leve i kontakt med essensen, skjønner du at oppgaven er der hele tiden.

Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Jeg vet når essensen er dominant, da er jeg mer undrende og ydmyk. Begynner å få lengre trening i å holde egoet unna, eller det bare er borte helt til jeg begynner å tenke på det igjen. Essensen er en slags indre vennlighet, en tilstand som rommer tilgivelse og aksept. Da tviler jeg ikke. Da er jeg like selvfølgelig som alle andre. Da plukker jeg ikke opp andres lorter.

Det er ikke sånn at følelsene eller vanene forsvinner, men jeg takler det annerledes. Det jævla suget og den hardnakkede motstanden i meg er svekket. Da er problemene jeg tilsynelatende har, blitt til småfisk som svømmer forbi i stedet for å henge seg opp i meg, slik skyer forsvinner og får solen frem igjen. Ting skjer mer naturlig og føles nytt, i stedet for gammelt og stengt.

På en måte så er det ingen av oss som har noen rett til å være et gnagsår eller belemre seg selv eller andre med egoets overlevelsesstrategier eller fantasier.

Det er lett å falle tilbake og synes synd på seg selv og atter en gang kjøpe det som er fortalt at man er og som man videre tror og forteller seg selv. Vi har godtatt for masse «krapp» for å bli sett, likt og elsket, i stedet for å se, like og elske oss selv.

Hadde det nå bare hjulpet å mislike eller hate seg selv, men det hjelper ikke. Det bare forsterker seg. Å hate seg selv gjør oss syke, også oppsøker vi all verdens hjelpere som skal fixe det, mens løsningen er nærmest oss selv: å slippe fri forklaringene, våre åpen og nysgjerrig på smerten. Hvor sitter den i kroppen? Hvordan kan jeg få den mildnet. Hvordan kan jeg ta bedre vare på meg selv?

Jeg vet at jeg gikk meg frisk til Roma i 2019. Jeg var ikke syk en dag. Jeg hadde ikke vondt et sted, annet enn litt i knærne, som ble bedre underveis og litt i sjelen, som sørget over noen tap.

Folk vil ha andre til å ordne opp for seg, til og med Gud får gjennomgå. De ber til en gud om å gi dem det de vil ha. Som om Gud sitter på en trone og gir fra seg det ene til deg og noe annet til de andre. Det er jo greit nok å be om en velsignelse eller få en velsignelse ubedt, men det er en veldig begrenset forståelse av virkeligheten. Hvis du elsker Gud, så elsker du i grunnen bare en del av hjernen din. Den delen av hjernen som tror det finnes en Gud som kan ordne opp, som har en usynlig makt, som er god eller ond, alt etter som. Da tror du på en Gud som er separat fra deg selv og at den Guden en dag skal komme og rydde opp i rotet ditt.

Som jeg har sagt før. Gud bor i alle. Alle mennesker er mulige guddommelige, men det må jobbes for å bringe det guddommelige fram. Vi er ikke seperate, vi er en del av alt.

«Tro kan du gjøre i kirken». Virkeligheten er at vi må vite at vi har kraften selv. Det guddommelige bor i alt og alle.

Ønsket om å tro på at det finnes en Gud utenfor deg selv, som kan gi eller bedømme er en falsk oppfattelse.

Da jeg vandret til Roma, fikk jeg en velsignelse av en prest i domkirken. Det var hans guddommelighet som velsignet meg. Det samme da jeg gikk fra Skals Campingen og møtte en dame som velsignet reisen min, og jeg gråt som et barn etterpå. Har tenkt mye på det. Hun hadde det guddommelige i seg. Jeg gråt fordi jeg hadde undertrykt min egen opplevelse av guddommelighet, lyset i meg var revet bort, tenkt for mye mørkt. Repetert for mye på det gamle. Forblitt i hjernen min og trodd på det gamle uttalte, i stedet for å være hele meg.

Einar Vegge, pilegrimspresten i Domkirken og jeg velsignet hverandres vandring i sommer. For du trenger ikke å være prest for å velsigne andre. Hvorfor skal 7 års teoretisk skolegang gjøre han mere kapabel til å velsigne min reise og ikke jeg hans? Det er som jeg tidligere har sagt om all innsikt og utdannelse, det må integreres og leves. Det nytter ikke å hjelpe andre, når vi ikke kan hjelpe oss selv. Det guddommelige integreres ikke på en skolebenk, men overalt.

Når vi ikke hjelper oss selv forblir vi barn, selv om vi teoretisk kan det meste.

Sannheten er ikke det hjernen tror den vet eller hva samfunnet tror eller det noen har sagt i historiebøkene. Sannheten er deg selv uten hele rukkelet. Når du begynner å se sannheten er det du begynner å skjønne at egoet er tillært og at det er ikke deg. Egoet vil ikke forsvinne og det nytter ikke å hate det, men det er ikke slik du egentlig er. Det guddommelige kan aldri bo i egoet. Egoet kan aldri bli essens. Egoet er avhengig av tid.

De fleste vil bare bli litt inspirert og ikke gå hele veien. Få en kickstart på et eller annet. En oppdagelse de kan suge på som en karamell, mens de går tilbake til sitt gamle jeg.

Å snakke om opplevelser som har gått galt er 1/10 del av jobben, å endre strategi og ikke bli styrt av skyggene, som gang etter gang har ført folk ut i uhell og lave tanker om seg selv, er ikke like populært. Noe inni oss vil sitte fast i forklaringene, slik at de ikke mister livets rett. Som om man står overfor en domstol og tviholder på egoets rett til overlevelse. Vi vil bare ha litt av kaka og ikke gå inn i der skoen trykker med hud og hår. Garantert derfor tilbakefall av alle varianter skjer, lidelsen får lov til å vare. Jeg synes det er dypt fascinerende å være vitne til hvordan egoet holder fast i en falsk verden. En slags kamuflasje over et ekte liv.

De fleste vet det med seg selv, men deler det ytterst sjelden eller har ikke et språk for det eller taket på det. Denne mangel følelsen er egots basisiske kvalitet.

Og på en måte er det sant at du ikke har fått leve ut deg selv fordi det er noe du ikke selv er i kontakt med.

Det er bare så rart at når folk ønsker seg kvalitet, så velger de egoets overbevisninger om hva som skal til. Nok et kurs, nok en ting, nok en samtale om det gamle, nok en flukt fra sannheten.

Som om de ikke orker seg selv eller den følelsen eller slik livet egentlig fortoner seg. Jeg slutter vel aldri å undres eller å vandre 🙂

Innsikt: «Tro kan du gjøre i kirken». Virkeligheten er at vi må vite at vi har kraften selv. Det guddommelige bor i alt og alle.

Under himmelen.

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen stod alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
med Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske.
Jeg har erkjent storheten i dét
å være så uendelig liten.

Hans Børli

Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

E hviledag må til og i morgen blir det en til. Siden ingen av oss riktig har ånden over oss, har vi besluttet oss for å spasere. Orvieto er spennende og det er mye å se. Vi har vært innom et par kirker og et museum som lå under Domkirken, som blandet ny og gammel tid, med malerier fra skoleklasser, stilig. Det er reint og trivelig her og mange uteplasser.

Tilbake til selvavviklingsskriverier:

Det er jobben jeg snakker om hele tiden. Den som handler om å integrere innsikten i cellene, bakenfor tankene, i den iboende essensen. Jobben som er en selvavvikling, fordi selvet vil være det den var og ikke det den er. Jobben som går ut på å avlære og slutte å reagere reaktiv og lære det som gjør at vi forstår oss selv bedre. Hvis vi tror på at vi produseres hvert øyeblikk er det dette øyeblikket vi skal ta ansvar for og ikke la øyeblikket være nedlesset av historier om gamle mislykkete forsøk eller overgrep eller traumatiserte erfaringer som vi drar med oss inn i det nye. Det er det som er selve jobben, å fri nissen fra lasset, og møte det nye fri og åpen. Lettere sagt enn gjort, men det er det som er jobben.

I dag så jeg et par som satt og spiste i hver sin verden. Hver sin tankeverden. De var liksom ikke tilgjengelig for hverandre og veldig veldig overvektige. De virket veldig opptatt med hver sitt, som om hodene var travelt opptatt, på en måte. Det er ikke lett å få med seg nuet når hodet er fullt. Men maten gikk ned på høykant.

Det er ikke godt å si om jeg har det så mye bedre enn de, men jeg tror at jeg er mer tilstede. Smaker, lukter, temperatur, humør og ikke bare få i seg maten for å bli ferdig.

For å få gjort jobben må vi investere mer i åpenhet. Ikke være den som vet alt, som har erfart alt, ikke være den som forteller oss selv og andre om alt som før har gått galt som fremelsker misnøye og grubling. Å repetere er en arrogant vei å gå fordi det fjerner deg fra ansvaret i øyeblikket.

Den sørgelige sorgen, den triste tristheten, den angstfylte redselen må få sin oppmerksomhet når den inntrer i nået og det må forståes og aksepteres for det det er, men vi må bli ferdig. Vi er ikke det som skjedde for lenge siden, vi er ny i den nye dagen.

Når barnet i oss har fått den trøsten det trenger og vi tar situasjonen på en voksen måte, uten å bebreide eller være offer for evig, blir du fri og mer tilstede. Det var synd på deg den gangen, ikke lenger. Men alle de gamle ferdighetene vil gjerne tre frem og la deg forbli i den anklagene og sutrete stemningen. Selv om følelsene ebber ut, fortsetter ofte tankene i en nummen gammel vane. Det er her tilstedeværelse øvelsene kommer til nytte. Selvaksept, selvrespekt, egenverd og egen kjærlighet til det enestående livet vi har fått utdelt og bevege seg som en solid voksen fra essensen.

Innsikt: Det er det som er selve jobben, å fri nissen fra lasset, og møte det nye fri og åpen.

• 8. oktober 2021
• Distanse: 10.0 km (Totalt 101.8 km)
• Tid brukt: 2:53
• Innkvartering: Hotel Fillipeschi

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Bedre vandredagsstart skal du leite lenge etter. Trivelig prat med Antonella og Marco på Le Terrecotte supert sted, rett ved Amfiteateret i Sutri.

Kl 09:00 var det rett ut i skogen og det var som å få puste fra tærne og opp til hårrøttene. Overskyet. Kroppen funker og underlaget var toppen. Magien var til å ta og føle på. Vi gikk fort for å rekke et tog og er nå installert på hotellet jeg bodde på i 2019, i Orvieto. Nå tar vi vandre ri og oppfører oss normalt en liten periode.

Noen tanker fra dagen:

Det hender at jeg blir satt ut av overraskende hendelser, det er som å bli barnslig og ikke skjønne hvor det kom i fra. Da er jeg selvfølgelig ikke til stede eller sentrert nok, men herregud da, vi er jo bare folk, men fordi jeg vet at da er jeg fanget av noe gammelt og tar hendelsen personlig klarer jeg ikke å la være å analysere det i etterkant. Jeg har lært meg å kunne velge å være i det uten å lage for mye drama og styr. Jeg vet at det går over, selv om det er sinnssykt irriterende og jeg vet at jeg kunne ha bjeffet, men gjør som jeg har blitt rådet, sitter lengre på hendene.

Ego-aktivitet er veldig statisk og ikke reflekterende. Jeg vet at det ikke fungerer å sparke og rope, selv om det er/var rettmessig, for det er som en bumerang, for den som er i andre enden har som regel nok med å holde styr på sitt eget ego. Det er etter slike hendelser jeg ofte har trengt hjelp og har som regel blitt fortalt at det jeg holdt på med bare var forsøk på å rope i skogen i håp om å bli hørt og ikke få svar. Reaktiv oppførsel, med andre ord. Den hjelpen den lille jenten trengte den gangen da, har forlengst forlatt meg og å sitte og snakke om det er bare å mate tilstanden, så den forsterker seg. Å synes synd på seg selv er for alltid å være et barn. Men det krever guts og baller for å ikke gå inn i «the needy little you»-greien. Eneste medisinen er å vende tilbake til seg selv gjennom selvomsorg, aksept, respekt og egenverd. Jeg har mange ganger tenkt at det er meningsløst at en person som har tilegnet seg de ferdighetene jeg har, skal være så skjør og lett å ta rotta på, men sånn er det og jeg får bare vandre videre og være en åpen bok, det er min jobb.

Jeg har ihvertfall ikke behov for å sitte og vente på at årene skal gå over og dope ned det egentlige livet med å snakke om det samme eller være redd for å riste av meg historiene. Jeg har ihvertfall jobbet lenge nok med meg sjøl til at noe på innsiden oftere vender tilbake til opplevelsen av flyt og at jeg er i utgangspunktet i orden.

Å ikke velge å gjøre jobben, er som en hund som biter seg i halen og løper i ring i stedet for å bite livet i låret. Man forblir middelmådig og kritisk. Det bare forsterket utenforfølelsen og man trenger for mye av noe for å døyve smerten. For mye mat, for mye alkohol, for mye jobbing, for mye løping etc.

Egoet elsker å se på seg selv som den separate og missforståtte og etterhvert har jeg skjønt at ordet: ‘synd’ er egoets måte å se og operere i verden på. Egoet skal ha skyldige eller så du den skyldige og det holder deg selv eller andre folk nede og isolerte. Man våger ikke å bryte ut og være genuin og ekte. Så når det sies: «Tilgi våre synder». Så er det tilgi egoet, som menes.

Makten kirken har over folk, ligner egoets fremferd og har ingenting med kjærlighet å gjøre. De skremmer folk til å tro på noe annet enn essens. Folk opererer med sine ego og føler seg skyldige, i stedet for å gi folk et innblikk i at synden er egoets drivkraft.

Sannheten er en annen.

Bildet av at det finnes et liv etter døden som enten bringer deg til himmelen eller helvete er en måte å holde folk nede på. At vi liksom er fortapte er en grusom og feilaktig fremstilling. Vi trenger bare å forstå forskjellen på ego og essens og at det bør en guddommelig kraft i oss alle.

Himmelen er her på jorden, magien er her hele tiden. Helvete er bare egoets bortforklaring av dette. Hjernen lærer seg å tro på alt tøvet og holder folk låst inne i containeren.

Å jobbe med seg selv byr på kontakt med sannheten og den virker skremmende på folk, men frir oss fra den innlærte ufunksjonelle og innebygde kritikken.

Uten å gjøre jobben forblir du mors lille underdanige eller din eks’s beskrivelse av deg for evig. Veldig begrensende og lite funksjonelt.

Når vi begynner å avdekke dette i en selvavviklings-prosess begynner vi å slappe av og få kontakt med virkeligheten. Og den er her hvert eneste sekund. Det gjelder å slappe av mer. Ikke ta selvet høytidelig.

Når jeg nå mesker meg i temaer om egenverdi, selvrespekt, ego, essenes etc er det besnærende å hele tiden få bekreftet verdien av å forstå hvordan det i praksis fungerer. Det krever litt mere av oss selv enn å bare suse og duse avgårde, men dette livet i sus og dus gjør oss ufrie, produsert av uforstand, gjentakende misnøye og ufred.

Det rare er at når man er i flyt er alt helt greit og når man er der, kan man til og med overse egne tanker. Man blir betrakteren av tankene. Dvs egoet har ikke samme grepet på deg da. Når du er i flyt opplever du ikke den samme ulykken eller smerten eller uroen, fordi den kan bare fremkalles av ubevissthet. Og egoet er ikke kapabel til å tre inn i essensen. Den kan fort overta, men da er det trigget frem av en hendelse eller en person som lettere enn andre, vekker egoet eller du simpelthen ikke holder ut tilstedeværelsen letthet og ramler tilbake til gamle synder.

Jeg er egentlig ganske heldig i denne sammenhengen, fordi slik livet mitt har fortonet seg og slik jeg har reagert med det innlærte, som har skaffet meg masse trøbbel, har jeg måttet arbeide med å forstå hvordan denne sammenhengen fungerer, for å slippe å leve i den smerten eller forbli fastlåst i containeren. De fleste orker ikke jobben som kreves for å forstå sammenhengen og ta det reele grepet for å fri seg fra smerte. Det finnes hundrevis av fluktmuligheter og jeg kan de alle, men i lengden funker det bare til et skritt frem og to tilbake og det blir det aldri noe ordentlig integrert sjelefred av.

Hvis vi hver dag våkner og har skjønt at vi fornyes hele tiden, hvert sekund, må vi akseptere alt vi ikke vet. Være åpen for den den veien som vises. Det er sinnssykt vanskelig å akseptere, for noe i oss vil være der vi var og at vi vet best. Det ligger i identiteten vår å være det vi har lært i stedet for å være i det åpne og den som ikke vet.

Mitt ego som har identifisert seg som mislykket og pga for mange avvisninger fra veldig tidlig i livet, vil egoet gjerne sitte fast i mørket og ikke våge noe som helst. Derfor, i større grad enn andre kanskje, arbeider jeg hardt med meg selv for å våge å være det som er bakenfor egoets tilstand.

Jeg tror ikke lenger på egoet som en sunn drivkraft, selv om i møte med idioter kan ego-ferdighetene funke, men jeg føler meg aldri bra med det. Egodrevet spill kan føre til mye penger, fornøyelse og karrière men til syvende og sist varer bare en karrière en stund. Resten av livet skal en leve med seg selv.

Egoet er en djevel til å kjenne skyld og skam og forklare egen fortreffelighet eller begredelighet. Når du har vokst ut av de barneskoene og tar på vandrestøvlene skjønner du at det eneste som fungerer godt i livet er å ta ansvar for akkurat her og nå. Det er ikke noe feil med å tjene penger eller å være fornøyd, men drivkraften er best når den er ekte. Jeg har møtt mange rike og ulykkelige folk.

Når du ikke tar ansvar tar egoet deg med på en vandring som er mørkere og vanskeligere å gå. Når du orker å være ansvarlig, innebærer å slippe historien du har fortalt deg selv millioner av ganger som en klagesang som du egentlig ikke en gang greier selv å høre på. Det er som om den sutringen gjør deg mer og mer frustrert. Folk er blitt flinke til å pakke inn historiene sine i forskjellige utgaver, fortelles på gode dager og dårlige dager, underklangen ligger der, som en ustemt og gammel eim som stinker, lorter som de får andre til å plukke opp. Ansvar fører oss på rett spor, til et lysere sted og det kan føles voldsomt uvant og til tider truende å måtte gjøre jobben i stedet for å få lov til å være et barn som repeterer den samme klagesangen.

Når du er i flyt dukker det oftere opp kule folk og gode hendelser skjer. Likevel fornekter vi oss selv denne tilstanden fordi vi faller tilbake til å være små og stakkarslige. Rare greier.

Så hvis det er sånn i ditt liv, som i mitt liv, at noe viser vei, er det vel verdt å anstrenge seg for å få det med seg og kjenne den gleden det gir, til tross for aleineheten og tomhetsfølelsen, som også er dine venner.

Innsikt: Det gjelder å slappe av mer i alt man gjør. Ikke ta gjøremålene så veldig alvorlig.

• 7. oktober 2021
• Distanse: 13.8 km (Totalt 91.8 km)
• Tid brukt: 4:13
• Innkvartering: Le Terrecotte

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

5. dagen og vi møtte 9 vandrere på veien. Den niende vandreren var en kvinne fra Tyskland og hun hadde ånden over seg. Hun hadde gått fra nord i Tyskland til nå, noen etapper unna Roma. Mannen hennes måtte hoppe av i Werningerode. Han knakk foten. Dro hjem noen uker, kom tilbake i bil og var hennes følgebil resten av vandringen. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke og skulderen verket, men gåingen gjorde henne bra. Hun hadde den spiriten som jeg hadde i 2019 og det er den som behøves for å gå langt. Det var et avklarende møte for meg. Jeg har det ikke i meg på samme måten og derfor tusler vi rolig på gammel oppgått vei og er turister også. Det er helt fint at jeg ikke brenner. Hotellene er fulle til helgen og vi har funnet på noe rart som vi sikkert deler i morgen.

Noen tanker fra i dag:

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid ønsket å finne ut av hva som gjør at man reagerer som man gjør og tilegne meg flere ferdigheter. F.eks. kan jeg fort føle meg veldig uinteressant som person i sosiale settinger og har før tatt på meg utestemmen for å bli sett og hørt. Dette har jeg bare blitt utslitt av. Jeg har løst det med å si at jeg egentlig ikke setter så stor pris på utenpåsnakk og lar heller være å møte opp. Settinger med stettglass utløser faresignal. Jeg har øvd meg litt på det, for å ha ferdigheten inne, men det ble aldri noe av det. Det er ikke alt man må kunne. Blir heldigvis ikke utfordret så mye på det lenger. Det er lov å velge bort noe. Men i bunn og grunn vet jeg at det handler om å være stødig på innsiden og ikke la seg affisere av alle de slanke og flinke, men likevel, tror jeg kunne brukt resten av livet på slike settinger og aldri blitt fortrolig med det. Men litt ost, vin, skinke og en mann på en egen kafé langs en grusvei i Italia er innafor.

Alt som er vanskelig er egentlig en invitasjon til å investere i seg selv. Da oppdager du at en del av deg ikke er med, det er noe som mangler og du vet ikke helt hva det er. Nysgjerrighet for hva det trigger prosessen, men det holder dessverre ikke med å bare ta et helgekurs og registrere teknikken og så glemme at det er et kontinuerlig arbeid.

Det er oktober og det er brystkreftmåned og jeg har i dag tenkt på da jeg selv var rammet. Behandlingen jeg fikk, cellegift og stråling gjorde jobben, men en annen prosess ble også alvorlig. Tankemønstrene mine. Er det sånn at når man ikke er helt på plass i seg selv at man kan utløse celledeling? Jeg fatter jo at det er genetisk, men hvorfor slår det ut når det gjør og ikke seinere? Er det sånn at vi tenker oss syke?

På veien til Roma, startet jeg med vonde knær. De dagene det lugget greide jeg å fokusere innover og smerten gikk over selv da jeg vandret. Det kan selvsagt forklares fysiologisk, men det var uten tvil en annen prosess som gjorde at beina tilslutt følte seg som stødige fjell. Særlig etter Apeninnene hvor beina nesten ikke bar meg, et godt sammenbrudd skulle til og jeg kjente at styrken plantet seg i føttene igjen.

Det er jo klassisk at når livet smerter vil vi ikke forholde oss til det. Vi vil ha det vekk. Men det er da vi skal investere i det. Ihvertfall kan det føre oss nærmere en forståelse som igjen gjør at smerten tar mindre plass i en større sammenheng.

Men man må virkelig ha lyst til å jobbe med seg selv og jeg kjenner ikke mange som har lyst til å gå til bunns i det. Denne nysgjerrigheten som egentlig tilsier at du har akseptert at det er ting du ikke vet, må investeres i. Og det nytter ikke med å bare lese en blogg.

Jeg liker å tenke at verden er vakker, enda bedre er det å kjenne det. Det er mye lidelse og mye unødvendig smerte som folk ikke håndterer. Hvorfor? Fordi folk ikke gjør alt det jeg har skrevet om? Hva er smerten? Hva handler den om? Vårt eget ansvar for egenomsorg? Hva er omsorg for seg selv? Jeg tror ikke på at det er å unngå smerten. Det er omsorg å våge å jobbe med seg selv.

Å være nysgjerrig og ta ansvar er å fortelle hjernen at den skal være åpen. Hvis du tror at du hele tiden vet, blokker du hjernen, fordi hjernen oppfatter din illusjon som virkelighet da. Det ligger en friskhet i å ikke vite. Ikke vite hvor veien skal gå. Hvis du er åpen og nysgjerrig vil du gå dit veien fører deg. Egoets gamle instruksjoner gjelder ikke lengre. Du beveger deg fra kroppens essens og usikkerheten om hvor det er, må bare taes med som en positiv overraskelse. For en ting er helt sikkert: Livet vil deg vel. Mye mer vel, enn egoet.

Når vi er åpen flyter livet bedre. Rigid nedstengning og blokkerthet stenger hjernen og vi blir redde for å bevege oss i det ukjente fordi vi har så mye å passe på. Vi forblir gamle gubber (av begge kjønn) som har tenkt de tankene vi hadde tenkt å tenke.

De fleste stopper seg selv når smerten inntreffer med redsler, bebreidelser, forklaringer, sutring og tilslutt fornektelse. I stedet for å spørre hva er det denne smerten representerer? Hvor sitter den i kroppen? Se på smerten med kjærlighet i stedet for noe som ikke skal være der, som om det ikke eksisterer.

Det er mye kulere å se på mulighetene for å lære. Men det er en tung vei å gå for parallelt vil de vanlige tankene føles seg truet når du ikke fokuserer på de vanlige bekymringene på den gamle måten. Egoet vil simpelthen ikke ha forandringer, egoet føler seg truet av det og kjemper om livets rett, så det kan fortsette å være det den er. Den bedrevitende, regide seperate og misslykkete eller noe annet passende for deg.

Men én ting er helt sikkert, det skjer mere spontane og morsomme greier når man er åpen for at man ikke vet. Det er deilig når egoet slipper taket og det går an å få slappe av litt mer.

Innsikt: Å være nysgjerrig og ta ansvar er å fortelle hjernen at den skal være åpen.

• 6. oktober 2021
• Distanse: 19,1 km (Totalt 78.0 km)
• Tid brukt: 6:03
• Innkvartering: La Casa de Sofia

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

På vandring er kvaliteten på oppmerksomheten god. Gåingen blir en rytme og alt rundt setter meg i stand til å være mer åpen. Siden vi gikk her for to år siden, ser vi etter steder vi bemerket oss da og noe nytt dukker opp. Å gå andre veien er en ny opplevelse. Det pøsregnet fra start, men endte i solskinn.

Nysgjerrigheten er en fin pådriver og jeg aner ikke hvor vi skal eller hvor langt vi skal eller om det ender i en langvandring til slutt. Vi har 4 alternativer. 1) la dette bli en ferievandring for å gjenoppleve 2019. 2) Santiago 3) Cantebury 4) Norge.

Det er mye mer usikkert det jeg gjør enn å innfri en plan. Å lage «to do-lister» og planer, med klare mål er noe jeg virkelig kan. Å ikke vite hvor jeg skal bo og hvor jeg får tak i mat neste dag er blitt enklere og det ordner seg alltid.

Jeg utgir meg ikke for å være noen vandreekspert, men jeg vet at vandring virker. I dag har vi passert mange vandrere og de fleste går aleine. De nikker og sier: Bon Camino og raser avgårde, i sin egen prosess. Det er folk i alle samfunnslag og alle aldre. Noen deler noen ord om hvor veien går, men de fleste er stille, til og med vi. Når man vandrer er man i kontakt med noe fint i en selv. Jeg kaller det essensen. Hjertet blir åpent og pusten blir systematisk. Etter 4 vandredager slutter kroppen å verke på forskjellige steder og man får tilgang til den meditative gangen.

Å være modig og føle seg levende er bedre enn å være beskyttet og blokkert i egen container, så vandring er en mulighet for å komme tilbake til litt steinaldernivå, hvor alt dreier seg om hvert eneste steg og skaffe seg mat.

Å bli drevet av en indre kraft og finne fred i seg selv, i stedet for den pulserende egoets behov for å bli sett og likt og elsket, er optimal lykke.

Det finnes 10 000 måter å forsøke å stikke av fra seg selv på, vandring gjør det motsatte. Men alt som er svakt i oss kommer til syne når vi blir sliten nok og dette punktet er det avgjørende for om man en gang vil komme til å vokse opp. Takle sannheten og avdekke løgnene. Og som regel er løgnene helt omvendt av det man tror selv at de er. Vi regner oss jo ikke for å være løgnere. Men løgnene vi forteller oss selv merker vi nesten ikke. De er blitt en del av identiteten.

Det er lettere å finne feil hos andre enn seg selv, men andre får man ikke gjort noe med. Det rare er at folk søker heller lykke enn sannhet, kanskje fordi sannheten sier hvem du er og du tror ikke at du kan være noe annet enn det du alltid har vært, et barn?

Noen har mere smerte i seg enn andre. Man kan jo installere en psykologisk antabus, som kan reagere når du reagerer reaktiv i møte med folk som setter deg ut og inn i gamle avvisningsfølelser. Jeg snakker om de gangene du blir 4 år i hode og reagerer som et barn og ikke greier å la være ta ting personlig. De fleste blir spist opp av egen skam og bebreider seg selv eller andre, i stedet for å se på det gjentakende problemet, nemlig smerten.

Mange blir pillemisbrukere fordi de ikke tåler den psykologiske smerten. Men en valium hører bare et sted hjemme og det er i bukselommen på de som har angst for å fly, ellers har vi alle muligheten til å håndtere smerten uten.

En del av deg har en gang i oppveksten blitt avvist, det har ballet på seg og den smerten som dukker opp i ditt voksne liv er ikke forstått og tatt hånd om. Så unngår du situasjoner, slutter å fungere som en voksen adekvat og stenger verden ute.

Så det er altså kvaliteten i oppmerksomheten som utgjør om man er i stand til å forstå, eller i det hele tatt komme bakenfor egoets mur. Egoet kontrollerer hvordan du føler deg basert på reaktiv oppførsel som er bundet opp i tanker og historier om deg selv som du har lært deg å tro på, stole på og ut i fra det igjen gjør deg redd og forsmediger deg selv og andre via tanker som er fornermete, sjalue, selvopptatte, trengende og egoistiske, som gjør at du opptrer underdanig eller blir *for mye*. Spørsmålet om det er greit å ha det slik eller om en vil komme til bunns i materien og finne den egentlige drivkraften i livet? Og når du finner den blir de gamle reaksjonene og relasjonene aldri det samme igjen.

Jeg har undret meg i mange 10 år, men jobben blir kanskje aldri ferdigstilt. Hva vet jeg? Det er ikke gjort i en håndvending å forstå egne reaksjoner som dukker opp i fremtidige hendelser, hvor man tror at man skal greie å være en voksen. Da jeg var liten sa de som var eldre enn meg at de var voksne, men i dag ser jeg på de som barn som ennå ikke har skjønt. Alt for mange opererer ut fra egoets forklaring på hvordan ting fortoner seg og det er ofte basert på moral, rigiditet og egoisme.

Hjernen må innta et nytt perspektiv for å forstå at hjertet er egentlig lukket når egoet gir for å få noe tilbake.

Egoet sier: «jeg skal så visst ikke være den som» – «at de kunne» – «etter alt jeg har gjort for de» og det funker dårlig. Det er bare egoets behov for å opprettholde seg selv og beskytte seg fra smerten og beholde retten til å være reaktiv og beholde smerten som en gang ble integrert i kroppen.

Når du tillater smerten dagens lys og endelig gir den seg blir man lettet og da er det lett for å gå i fellen igjen. Gang på gang.

Frustrerende nok støter man på det samme igjen og igjen, man søker ut for å finne noen som kan stilne uroen eller sulten på å bli elsket. Og alle de som er positive relasjoner blir objekter som forhåpentligvis skal lindre og ta bort smerten. Vi leiter etter noen som kan ha et foringsystem som for evig stilner smerten. Noen finner den i mat, andre i dop og veldig mange i alkohol, som vi alle vet bare virker kortvarig. Og alt dette foregår mens vi ikke våger å tåle oss selv, forstå oss selv.

Det er beinhardt å være åpen for andre forklaringer enn de man har tilegnet seg og se egen sannhet. Hvorfor skal man velge å ha det så hardt? For å bli fri kanskje eller bare enkelt finne ut hva som er sant? I mitt tilfelle er det fordi jeg vil akseptere meg selv, vite sannheten og de andre nødløsningene har aldri funket i lengden. Jeg vil til bunns og ha det bra og vil ta ansvar for eget liv og kjenne kvaliteten og være i realiteten. Kjenne at jeg lever, om det så koster meg evig smerte. Men heldigvis bringer denne selvransakelse med seg fred og kvalitet og masse glede.

Innsikt: Å være modig og føle seg levende er bedre enn å være beskyttet og blokkert i egen container.

• 5. oktober 2021
• Distanse: 13.5 km (Totalt 58.9 km)
• Tid brukt: 4:19
• Innkvartering: Hotel Benignini

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

I dag har jeg brukt tid på å tenke på oss som har frekventert psykologer i årevis for å forstå oss selv og våre egne reaksjonsmønstre.

Gjengangerne mine har vært avvisning og frustrasjon.
Nå har vi mange ulike grunner til at vi føler oss avviste i denne verden, mange hendelser, som voksne, men det er noe dyptpløyende som er årsaken til at følelsen ikke går over på 1-2-3.

Det som er helt sikkert er at avvisningsfølelesen gjør meg redd og sint og det blir vanskelig å fungere som en voksen. Tanker om at det var noe feil med med meg og at jeg var uønsket. Og jeg vet med sikkerhet at det egentlig ikke skal spille noen rolle, men noe tillært har gjort at jeg oppriktig følte det. Frustrasjonen kom inn i bilde fordi jeg ble sulten på å bli sett og det lille avviste barnet i meg ønsker å få noe det aldri fikk eller aldri får.

Så for at det ikke skulle klikke for meg oppsøkte jeg hjelp, stadig på søken etter nøkkelen til fred i meg selv.

Så avvisningsfølelesen kom til uttrykk i redsel og hat, «the angry little girl». Frustrasjonsfølelsen gav sitt utrykk i lengsel og begjær. Jeg har ofte gjenkjent: «The needy little girl» inni meg.

Men alt sånt går over, bare man venter lenge nok, men dukker dessverre opp igjen som løvetann gjør om våren, og det vanskeligste er når det titter frem som en overraskelse.

Det har vært en lang vei å gå for å forstå og pulverisert hvordan jeg kunne bli kvitt de ekstra langdryge følelsene. For i tillegg til selve hendelsen henger de ofte igjen som dryge historier som jeg har gått og fortalt meg selv.

Jobben min har vært tilstedeværelse treningen og omsorg for og ta hånd om det lille barnet og legge av meg skyldsfølelser, samt gjenoppta noe av historien og forstå sammenhengen og hvorfor den sterke følelsen av avvisning henger igjen. De første leveårene er så sykt viktig for oss. At vi er ønsket i denne verden, at omsorgen funker så vi ikke integrerer drittfølelser i kroppen, men når først så har hendt, gjelder det som voksen å ha omsorg for det lille barnet som titter frem og føler seg avvist igjen, i stedet for å bli redd og sint. Redselen for å ikke være likt er egentlig ikke nødvendig, for det spiller ingen rolle om folk ikke liker meg, så lenge jeg er dønn ærlig med meg selv, ikke lyver for meg selv, ikke overkjører meg selv, ikke mistror eller hater meg selv.

Det er lettere å forstå og gi omsorg til det lille barnet når jeg nå har forstått at «the angry» og «the needy» oppstår fordi jeg valgte at egoet fikk fremstå bråkete og trengende.

Det som var, er ikke mer. Man er ikke egoets fremtoning, det er en falsk forkledning. En innlært atferd som ikke fungerer som voksen.

Man må liksom forstå egoets fremferd, sette lys på det og akseptere at slik var det, men slik er det ikke lenger. Det gjør sinnssykt vondt, men det er eneste veien.

I de seinere årene har jeg hentet fram det som måtte ha vært bra fra de første leveårene, for ellers ville vi aldri ha greid å overleve. Det må ha fantes støtte og kjærlighet der ellers ville jeg vært psykotisk for lenge siden. Det virker som om alt som er gjennomarbeidet har vært i en mental struktur, gjennom bilder fra den gangen, gjennom tanker og projeksjon. Da jeg fikk ristet av meg den mentale strukturen gjennom tilstedeværelsetrening, virket alt bare usant og derav kunne jeg også tvile på meg selv. Men jeg lot tvilen komme tiltalte til gode. Det spiller fint liten rolle, for den voksne delen av mitt liv kan jeg velge selv.

Jeg måtte gå ut på vandring for å ikke være oppi denne mentale konstruksjonen for å vokse opp på ordentlig, for å bli uavhengig, for å fri meg fra det innlært synet på meg selv som et begrenset individ, ut av containeren, slutte å føle meg som en feil, ut i verden og inn i meg selv for å bli moden.

Klart jeg har vært usikker og livredd, fordi denne mentale strukturen har vært en falsk trygghet selv om den har torturert meg. Forklaringene jeg har gitt meg selv som har fungert som sannheter, men som alle bare er en løgn. «Det er ikke noe feil med meg» – følelsen begynte sakte og integrere seg på vandringen i 2019. Nesten som å bli et barn igjen, å slippe fra det klamme grepet og den falske forklaringen og fortellingen om hvor uønsket jeg opplevde meg, på denne jorden.

Så jeg går jeg her igjen og er heller litt usikker, bedre det enn å falle tilbake til den underdanige følelsen og om det var sånn at ingen liker meg og disse sannhets søkene mine, så kan det være det samme. Jeg skal aldri tilbake til den mentale feilslutningen igjen!

Så for å integrere innsikt inn i cellene og forstå hvem man er, avdekke hva man ikke er og akseptere at det ble slik det ble, fordi mangel på kunnskap førte med seg ego aktivitet, trengs det mye aleine tid. Noen velger å meditere, men for meg fungerer bevegelse best for å fokusere. Det er ikke sånn at jeg går fra noe eller stikker av eller synes at andre er skyldige. Det tar egoet seg fint av når den umodne delen av meg slår til.

Denne vandringen er fordi det krever en lang reise å integrere egen sannhet. Så lenge noe i meg tror at jeg er en separat individ fra resten, vil denne tomme og trengende, frustrerende og avviste følelsen føre veien, det skal det ikke få gjøre mer.

For å tre inn i realiteten rike og slutte å være et barn, må usikkerheten, sårbarheten og den store skjelven, som jeg kjenner i blant, få lov til å være med på reisen og føre meg videre på vandring.

Mitt eget perspektiv av verden har forandret seg en del og det snedige er at det skjedde da jeg oppdaget at alle hjelperne som har hjulpet meg ikke kunne hjelpe meg lenger. Det vil si at kunnskapen min ble integrert og kom på et levelig nivå og det var ikke noe mer å hente. Det tok meg 35 år. De som har integrert innsikten i sitt eget liv, er der ennå, men de andre ble fjernere og sånn får det være. Jeg følte at de som hjalp meg var de nærmeste jeg hadde (men jeg betalte for meg). De ble idealiserte objekter som jeg pleiet for å forstå mer selv. Jeg oppdaget gjennom en bok jeg ble anbefalt, av Almaas, hvor han sammenlignet menneskene med trostunger som sitter og gaper for å bli foret. Vi velger oss mennesker som kan fore oss eller som trenger og fores, det er det vi holder på med, men vokser du opp, så skjønner du at den tomheten du forsøkte å fylle med å bli foret, kan du fint leve med uten å fylle på uten i fra, fordi tomheten representerer realitetens uttrykk og fyller seg selv med din egen styrke og tiltro, når du har integrert den.

Trostungen vandret ut i verden og greide seg selv til slutt. Tomheten, som før ble omtalt som mørket, representerer en ny mulighet, den har en annen konsistens, en annen kvalitet, andre farger, som krever noe annet av meg. Det ble rett og slett ikke noe lettere for jeg ble ansvarlig for å våge å stå aleine. Dette har vært den vanskeligste tingen å avsløre, fordi de idealiserte objektene har representert så mye bra, jeg digget å få hjelp, støtten har vært uvurderlig, men er ikke lenger nødvendig og jeg skjønte til slutt at det var på tide å vandre av seg feilslutningene og ha tillit til det nye.
Etterhvert som realiteten manifesterer seg har jeg sluttet å mate egoets behov for å være noe for seg selv eller for andre, sluttet å bite på agn eller manipulerende utspill. Føler meg mindre avvist og mindre frustrert. Det har bare blitt slik. Det føles fint. Bare litt nytt, rart og litt skremmende av og til. Jeg oppsøker ikke å bli avvist og jeg har ikke så behov for å bli sett, likt og hørt. Jeg forholder meg lettere til uekte utspill, nesten så jeg ikke registrerer det lengre.

En lang vei å gå, men det hender avvisningsfølelsen dukker opp og jeg strever ennå når jeg trakker på den slags landeminer. Det skal ikke mer til enn at det er fullt på en restaurant eller at jeg ikke får bruke et toalett eller ikke blir invitert med på spesielle hendelser. Pussige greier.

Jeg skjønte at jeg opplevde psykologene jeg gikk til, som gode betalte venner, jeg drøvtygget på gamle tema, og de orket å høre på. Jeg begynte å håndtere meg selv og skjønte at det var naturlig å våge og seile min egen sjø og ikke sitte på dekk som en trostunge og bli foret av de jeg tror vet mer, men la de få skinne som lysende fyrtårn i det fjerne. For uansett hvor mye en psykolog metter min mage, så varte det ikke lenge, etter noen dager var jeg like sulten igjen, fordi det jeg hentet kom fra utsiden. Denne sulten måtte jeg stilne selv. Fra innsiden.

Så når noen sier at de ikke helt klarer den eller den personen så er det jo dønn riktig fordi de er to trostunger som trenger å mates og de har ikke det som den andre trenger. De har det ikke til seg selv en gang.

Noen mennesker fremkaller eget ego fortere enn andre, det er fordi det berører noe uferdig i oss og egoene eskalerer og finner tak i de en gammel og innlært væremåte som er påståelig og dysfunksjonell.

Så det føles ganske rart å stå så mye aleine, men det er som å stå på glattisen. Noen ganger gynger jeg på isen for å se om den holder meg og til min store overraskelse er bunnen i meg sterkere enn jeg innbiller meg. Jeg har faktisk ganske mye integrert styrke i meg, men fordi jeg også er ganske uferdig, så er det noe i meg som vil være svak og føle seg dum ennå. Litt latterlig, men veldig sant, dessverre.

De gangene jeg er redd og tror at ingen vil være med meg lenger, vet jeg godt at jeg sitter fast i en av de mange ideene jeg har karet til meg opp igjennom årene. Så det er litt fram og tilbake og disse styremøtene kan virke klargjørende, så lenge jeg ikke starter en indre krig med det gamle.

Men én ting er helt sikkert, hvis du er nødt til å være egoet og hevde deg overfor noen, gir det ikke noe kontakt og det er ikke en ekte relasjon heller.

Så lenge jeg fremstår med egoet vil jeg alltid føle meg ensom og trengende. Jeg orker ikke den tilstanden mer. For nå har jeg jobbet så mye med meg selv at jeg vet at det finnes en realitet, en fornøyelse, en fred, en sannhet, en frihet, noe mer enn det ego drevne opphetede kjøret og kampen om å bli sett og elsket og kjenne de riktige objektene.

Det er ikke noe feil med meg. Feilen lå i at jeg har trodd noe annet. Jeg har ikke våget å tro på sannheten.

Så jeg våger å stå aleine og det betyr at jeg ikke lenger tror at en guru skal komme min vei og stilne sulten. Det vil være å vedlikeholde trostunger, i stedet for å vokse opp. Feilen er at jeg har virkelig trodd at objektene skulle gi meg måltidet så jeg aldri skulle bli sulten igjen, at de skulle ta fra meg de gamle overbevisningene. Det funker ikke sånn. Min hjernes tankegang om at jeg er separat, feilen og ensom måtte kollapse. Hjertet mitt over tok roret. Ihvertfall har dette sammenbruddet skjedd og det er takket være hvert steg jeg har tatt innover. Jeg har gått bakenfor redselen. Ting er ikke slik de ser ut. Tinge er mye større. Perspektivet har endret seg og takk og pris. En periode trodde jeg at ting skulle være akkurat de samme, bare med mindre smerte, at noe skulle ta fra meg smerten uten å kreve at jeg tok beina fatt sjøl. Dette bildet av at noen skulle redde meg ut av mørke er ene og alene en måte å tro på alt annet enn seg selv, at vi er separat utrøstelige vesener som trenger ennå mer mat av noen som er villig til å mate oss. Sånn er det ikke. Noen er så desperate at de ber til en Gud, som ihvertfall er vitne på at de tror på at noe utenfor dem selv kan helbrede. Det er sannelig ikke så dumt det Jesus sa i Jesus Christ Superstar: Heal yourself!

Innsikt: Det som var, er ikke mer. Man er ikke egoets fremtoning, det er en falsk forkledning. En innlært atferd som ikke er den egentlige deg.