106: Allmenhausen – Bad Langensalza

Kleinbahnpension. Her kan man overnatte i jernbanevogn, men det var fullbooket i lang tid framover.

Våknet kl 06:00 på alarm. Sjuende gådagen og slitenheten merkes. Selvsagt er det en dag for mye, men hva skal man gjøre? Ta pause på landet eller i en by?

Første 6 km var litt å leke med livet. Gikk på en trafikkert hovedvei, god kant, men ikke egnet. Resten av turen var kurant.

Når trøttheten melder seg synker tankene også. På lavmål nivå kan man si. Siden jeg har prøvd cellegift, så sammenligner jeg det gjerne med det. Når kroppen er helt på bånn, uten hvite blodlegemer omtrent, så kjentes hvert gamle arr. Gamle stedet som har gjort vondt langt tilbake kom fram. Til og med kjeve og nese. Alt ble tydeligere. Sånn føles det når jeg er utmattet av å vandre. Kroppen blir 100 år og tankene det samme. Hjalp ikke at opp på en rett slette på 5 km begynte det å regne og blåse. Tankene tror at man aldri kommer fram og så er det bare noen kilometer igjen.

Da det var 2 km igjen, satt jeg meg på en benk. Laget kaffe, spiste rester. Koste meg. Visste at i dag skal jeg sove 2 netter på samme stedet.

Bor på et litt bedre hotell (takk Bernt) enn de siste dagers pensjonater. Byen Bad Langensalza har eksistert i alle fall siden år 932, altså eldre enn Trondheim. Oprinnelig het den Salzaha, skiftet til Langensalza på 1500-tallet og til Bad Langensalza i 1956. Og med «Bad» i navnet, har den selvfølgelig er kurbad: Friedriken Therme.

Teltet fikk ikke luftet seg denne 7-dagersen, men kanskje i neste? Den som lever får se.

Innsikt: Når nok er nok, er nok nok, og da er det deilig med en pause.

105: Straußberg-Allmenhausen

Koselig frokost i dag,
  • 30. juli 2019
  • Distanse: 22.7 km
  • Totalt: 2046.8 km
  • Tid brukt: 9:22
  • Innkvartering: Thüringer Landhaus
Leik før vandring
Dagens vandring startet slik

Startet dagen med en runde på banen igjen. Jeg har det i meg. Tiden sammen med barna mine gikk så alt for fort. Den gangen kunne jeg gjemme meg bak at de hadde glede av det, men jeg synes at fart og leik er viktige deler i livet.

Aasne og Aage på vakt i pilegrimsmottaket i Trondheim

Har kost meg i dag, vært plankekjøring og ikke noe gammelt har ramlet opp. Ingen å projisere det på heller 🙂 I dag har jeg vandret som pilegrim 3 måneder i strekk, så her står jubileene i kø. Snakket direkte med pilegrimskontoret, Aasne og Aage hadde vakt og det passet jo godt. De er så egoløse at de trigger ikke fram noe vondt, bare glede.

Dagens Hard Rock Cafe
Dette bildet likte min sønn, Fotograf John Arvid Johnsen

Har funnet meg en ny måte ‘å komme ned på’. Setter meg på sengen og synker klokken med mobilen, ser på bilder, spiller litt, slapper av, så begynner jeg å lade, dusje, vaske klær, drikke cola. Det er alltid tilbud om øl, men jeg synes det er kult å takke nei og ikke drikke hver dag. Kult å ikke røyke også, for her røyker de inne og ute om hverandre. Liker at jeg har denne kontrollen. En festrøyk går an, men røyk er virkelig noe svineri og det bremser formen, så jeg er glad jeg slipper.

Rutiner is everything. I dag kom jeg fram ca 19:30 og da er det ikke mye tid tilbake. Spiser et smørbrød fra matpakken til middag. Det går så mye tid til å gå ut. Jeg skal legge meg før 22:00 og opp kl 06:00. Har en by i sikte. Bad Langensalza. Har gått 7 dager på rad, så jeg bremser for å sikre at jeg ikke går på en smell. Hviledagen er proppet til randen av drømmer. Svømme i et offentlig bad, få vasket klærne på vaskeri (og ikke bare håndvask). Frisør og sitte på en fortausrestaurant med et glass hvitvin. Så får vi se hvilke av drømmene som blir sånne.

Innsikt: når du har laget en plan, kan du improvisere.

104: Nordhausen-Straußberg

Am Waldhof
  • 29. juli 2019
  • Distanse: 17.9 km
  • Totalt: 2024.1 km
  • Tid brukt: 6:58
  • Innkvartering: Am Waldhof

Startet med frokost kl 08:00 og satt ved bordet med en italiener mellom 60 og 70 år som sykler til Nordkapp. Hyggelig møte. Hotellet hadde elendig seng og det hadde de to foregående også.

Italieneren hadde vært en av de først IT -folka i verden. Akkurat som Bernt og han visste godt om firmaet Bernt jobber for, Oracle. Jeg tipset han om å bruke Locus Map i stedet for Google Maps. Locus er mye proffer og jeg har lært meg å bruke det for nye strekk hver dag. Utrolig anvendelig. Google Maps blir for dårlig til gåing og sykling. Men det var akkurat som å snakke til døve ører. Vi har alle våre områder hvor vi er stengt eller vant til noe.

Så der startet dagens første projeksjon. Det har vært mange av de i det siste, sikkert fordi jeg vandrer i stillhet og kommer dypt inn i materien. Når jeg nå deler dette så vennligst ikke kommentér med trøst, eller støtte. Jeg trenger det ikke. Historiene er eldgamle og bearbeidet tusen ganger til psykolog. Jeg skriver dette fordi jeg synes at projeksjon til gammelt er interessant i nye møter. Man vet aldri når det slår inn og hva det representerer. Noen mennesker får lettere fram ens eget ego enn andre og det kan ofte være gammelt. Egoet elsker fortiden. Men med teknikker jeg har lært meg, pulveriseres projeksjon i stedet for å dyttes ned i en skuff og da utkrystalliserer tilstedeværelsen seg sterkere enn før. Det er som om noe glitrer når nærværet trer frem. Det krever lang trening å slippe fri det gamle og jeg har øvd i mange mange år. Skjønner godt hvorfor folk blir rusmisbrukere eller alkoholikere eller jobber seg ihjel, for det er skikkelig vondt å åpne opp.

Ihvertfall så var projeksjon den at jeg snakket med min far i fjor etter min brors bortgang og jeg spurte om han husket at jeg ble banket opp av Tore (en fyr min mor var med) og at jeg lå på sykehuset en uke etterpå, hvorpå han svare at det husket han og at han den gangen hadde tenkt at det var synd at jeg ikke fikk meg en på den andre siden og.

Det var alt.

Jeg ble selvsagt stille. Litt stiv kanskje. Her hadde han sjansen til å gi en farsstøtte eller en omsorgsfull kommentar også sa han bare det.

Stengt port som måtte forseres i dag.

Poenget er kort og godt at «den stasjonen er stengt». Min første psykolog i Trondheim lærte meg å bruke dette bildet av stengte bensinstasjoner. At når folk er stengt ikke bruk krefter på å forsøke å åpne de og få noe. Tok meg mange mange år og skjønne dette eller integrere det så det funka for meg. Og atter en gang i 2018, stod jeg utenfor en stasjon og forsøkte å få noe. Sannheten er at jeg fikk en på andre siden, så det holdt. Han knuste nesen, kjeven, Jeg sydde i ansiktet, rotfylte tenner osv. Han sparket meg i magen og ansiktet osv osv. Årsaken til at jeg fikk juling var jo at jeg hadde hylt til han idioten at han skulle reise til helvete ut av leiligheten vår. Mora vår lå full på sofaen og lillesøsteren min satt og gråt. Jeg hatet de voksne og jeg gav selvsagt beskjed om det. Jeg er Betty.

Politiet kom fordi min venninne fikk løpt ut og ringt osv osv og denne historien har jeg fortalt mange ganger. Poenget med å jeg fortelle den en gang til er at jeg fikk opplevelsen at han var stengt for min versjon.

Italieneren dro og jeg kom meg ut på gaten ca kl 10. Stod lenge og ventet på grønt lys, hvorpå en ansatt fra hotellet kom løpende ut mitt i overgangsfeltet og stoppet meg og lurte på om jeg hadde betalt. Jeg sa at vi kunne da ikke stå der og jeg gikk tilbake til fortauet ved hotellet og viste han kvitteringen på mail.

Ville han ha gjort det med en mann som dress og koffert? Neppe! Riktignok bruker jeg sekken som tørkestativ til gårsdagens truse som er vasket om natten. Beste tørkestativ jeg har og riktignok føler jeg meg som en uteligger av og til, men jeg har da betalt for meg.

Neste gang jeg skal ha en hviledag, må jeg få klippet håret og kanskje ta en fot-time eller hud-time, for den følelsen må bort. Men han fyren sparket ihvertfall i gang noe, som minner meg om punkelivet, men det er til å leve med, absolutt.

Så gikk jeg bort til restauranten jeg hadde spist på kvelden før, fordi jeg hadde glemt en bok der. Det var ikke åpent, men jeg så at hun strenge var der og gjorde i stand. Jeg banket på vinduet og hoppet opp og ned i iver. Hun kom og åpnet og jeg forsøkte på min engelsk/tysk måte å forklare, hvor hun avviste meg helt. Hun var helt stengt. Det har jo funka så bra å kommunisere til nå, men her var det ikke hjerterom. To barn kom til i døren og jeg begynte bare plutselig å gråte. Mange episoder gikk som en elv gjennom hodet mitt. Julen jeg ikke fikk komme hjem, faren min som tok med begge søstrene mine på tur, men ikke meg fordi ‘det var så mye med meg’ og ‘jeg så ikke ut’. Nabodamene som laget egen liten portvinsklubb, kunne for de fromme, etter at jeg i alle år hadde inkludert alle til å lage sylte, rull, eggelikør, påsketurer, 16. mai om kvelden, tog 17. mai om morgenen. Alle inkludert. Også ble jeg utenfor de fromme. Det var vondt, men det var noe gammelt det sparket i gang, som gjorde det jævlig vondt. En av de sa at såpass måtte jeg tåle og det er sant, men det betyr ikke at det ikke gjorde vondt, men la de fromme spise med de fromme og de døde begrave de døde.

Tilbake til restauranten. Jeg stod der og gråt og så på barna der. Og flere episoder rullet gjennom hodet, det føltes som om jeg skulle dø der jeg stod. Helt merkelig. Det var virkelig ikke noen plan, men hun sa at jeg skulle gå vekk og jeg så Via ROMEA-boken ligge på bordet innenfor vinduet. Det var helt forferdelig. Jeg tok telefonen fram for å ringe Bernt, han snakker bedre tysk, og da slapp hun meg plutselig inn. Jeg hentet boken og gråt meg ut der i fra. Hun viste ikke en mine.

Helt fantastisk avstengt.

Så skulle jeg gå over gaten. Jeg var ganske preget, så jeg var forsiktig og mitt i overgangsfeltet kjører en kjeftende sur merr mellom 60 og 70 år, nesten på meg, Rister på hodet og hadde jeg ikke stoppet så vet jeg ikke, for det hadde ikke hun tenkt.

Ringte selvsagt Bernt og jeg fikk gråte masse. På en parkeringsplass sprakk alt. Og i dag gikk jeg blant de største åkrene jeg noen sinne har vandret i og gråt og gråt og tømte ut alt. Og så gnistret det litt i tilstedeværelsen og så ble det veldig, veldig fint.

Deler dette fordi jeg vet at mange opplever at hendelser skjer og de kjenner ikke helt igjen seg selv i reaksjonen. Det er sannsynligvis det samme som skjer. Projisering av gammelt. Det er ikke noe å være redd, men det gjør vondt og det er vanskelig å få tak i hva det handler om. Jeg har vært en utrolig dyktig barnevernspedagog som jobbet med rusmisbrukere og en av mine styrker var at jeg kunne avdekke projiseringen, men det er vanskeligere å få tak på i eget liv.

Så i dag takker jeg alle episodene for at jeg fikk kommet litt videre i livet. Jeg måtte altså vandre til Tyskland.

Det rare er at når gammelt er sparket i gang, så oppfører man seg ikke like mykt og varmt som man ellers vil være og det utløser noe i den personen man står ovenfor. Du skal være Buddha for å ikke få en reaksjon.

Det som er en konklusjon for meg i dag er at de som er stengte og som ikke ser og som ikke har innsikt eller tilegner sg sådan, er de som egentlig er problemet og ikke du som ofte har tatt skylden for alt. Mine terapeuter har bekreftet at det er ikke noe feil med meg og da stoler jeg på at de snakker sant. Men gamle greier har fått meg til å tvile mange en gang.

Ta f. eks. Trump, en avstengt faen. Men det er mange miniutgaver av han rundt om. Og de som ikke ser og ikke er åpen starter lettere en krig enn de som forstår det jeg snakker om.

Jeg har det i meg.

Jeg kom meg fram og bor i et minislott. Eneste gjest. Det knirker overalt, men nå er jeg herdet. Rett over gaten er det en slags park med aper og en bane, som jeg selvsagt måtte forsøke etter at jeg satt fra meg sekken og sånt. Så glad jeg gjorde det, leiken og gleden bor i meg.

Innsikt: ikke forsøk å åpne opp noen som er stengt.

103: Neustadt/Harz-Nordhausen

  • 28. juli 2019 (Olsokaften)
  • Distanse: 11.9 km
  • Totalt: 2006.2
  • Tid brukt: 5:01
  • Innkvartering: Hotel Nordhausen

I dag har jeg gått 2000 kilometer og har avtale på restaurant med Bernt. Hver vår restaurant selvsagt. I hvert vårt land. I hver vår by. Jeg åpner med en drink som heter Swimmingpool, nærmeste jeg kommer å kaste meg ut i det.

I kveld er det planlegging av etapper. De varierer ettersom vi finner sted å bo. 1 mil er egentlig for kort i forhold til form, selv om det er kjekt å kule an, men man skal ha en viss driv i systemet.

Jeg har tilbakelagt siden:

  • Stade: 370.4 km
  • Gluckstad: 418.1 km
  • Kruså: 598.1 km
  • Fredrikshavn: 1133.0 km
  • Lillehammer: 1390.0 km
  • Otta :1531.7 km

Nyskoene har gått (siden Røde Kro) 636.7 km

Innsikt: den som våger å være i det ukjente, finner fram

2000 km!

102: Hasselfelde-Neustadt/Harz

Våknet kl 06:00 og var startklar 08:30. Inne i en god periode nå. Du snakker om solen, den var ikke så steikandes varm i dag, luktet liksom ikke svidd. Masse godt underlag på små og store stier og faktisk villskog.

Har ikke sett et menneske i hele dag. Se på kartet! Jeg er i Harz, det er fjell i Tyskland. Det er ferietid. Går de ikke turer her? Har ikke sett et eneste dyr, bare en hund som bjeffe bak et gjerde, ikke et villsvin, ikke en mygg en gang. 2-3 sommerfugler det er alt. Litt spooky i grunnen.

Det var mye fint å se i dag og det endte med et slott en km før hotellet. Det kjøpte jeg en irriterende dyr cola og en øl. Skulle egentlig spise havregrøt nærmt mål, men får spare de 3 siste til i morgen, da er det søndag og alt er stengt. Faktisk har de ikke vanlig matbutikk i denne byen, uansett.

Må forsvare min forgjenger som har gått samme strekket som meg. Hun gikk seg vill og fikk en ekstra mil. Det nytter ikke å gå på merking her. Merkingen er elendig. Her må du enten ha en kartapp med GPS eller 5 kilo papirkart. Riktig nok er jeg god på å bære, men det er helt uaktuelt å slepe på gamle kart. Istedefor sleper jeg i dag på 5 og 1/2 liter vann. Verten i Hasselfelde mente at jeg hadde 30 kilo på ryggen, da han løftet den høflig opp for meg. Det er ikke sant. Kanskje noe over 20 i dag, siden termosen også var full av vann og bra med mat. Vertinnen forsøkte å løfte sekken og hun fikk ikke rikket den av flekken. Hun forsøkte to ganger. Folk virker ikke så sterke for tiden. Jeg har trent styrke 3 ganger i uken, så lenge jeg kan huske, ihvertfall all min tid i Trøndelag. Payback is here.

Disse pilgrimsbyråkratene skulle ansatt noen punkere til å merke løypene. Ingen som er bedre på å sette ting på plass enn punktere. Han Thomas, som var pilegrimspresident sa at staten ikke ville ha så mye merking oppe. Her snakker vi om å få tilgivelse i stedet for tillatelse. Vil de ha folk på tur, må det skje noe med merkingen.

Det er lørdag og det er helgene jeg savner hjemme. Jeg savner absolutt ikke min hverdag i Trondheim. Langt der i fra. Selv om jeg hadde gode rutiner, som f. eks å gå tur hver morgen rundt kl 06:00, så kjører jevnaldrende kvinner og menn på jobb, mens jeg subber i nærområdet og prøver å finne innhold for dagen, som stort sett hat vært (det siste året) å gå på Impulse og treffe mine pensjonistvenner, handle og lage middag og vente på at Bernt skulle komme hjem. Utrolig innholdsløst. Høydepunktet var Quiz på tirsdager. Nei, takke meg til vandringen, nå har jeg innhold i min hverdag, men dette varer ikke evig. Synes det går fort nok allerede. Men formøkningen skaper noen nye gode visjoner og kanskje får jeg til å skape meg et liv etter dette også.

Jeg nekter å spise aleine i restaurant i dag, selv om det er aldri så billig. Jenten som styrer her i kveld, kokte vann til termosen min, så jeg skal prøve en av de første Tysketørrmatene jeg har slept på. Vedder på at det blir kjempebra. Tror at vi fra steinalderen slaktet et dyr og spiste i fellesskap. Søtsaker spiser vi aleine. Antagelig fordi vi har sanket bær stort sett aleine, men nå tror jeg at jeg gjentar meg selv. Har skrevet dette før.

GPS’n funker som bare det. Avhengig av at strøm er i orden etc., men det bare er i orden.

Er kommet til et skikkelig «Twin Peaks»-hotell igjen. Dette må være nr 7. Og her har de han hotelleieren ansatt også. Spør om alt to ganger. Det knirker i trappene og lukter gammelt. Hun i resepsjonen er blond, veldig blond, men det hjelper at hun er hyggelig.

Innsikt: løypene må være i orden

101: Elbingerode-Hasselfelde

  • 26. jul 2019
  • Distanse: 16.7 km
  • Totalt: 1970.8 km
  • Tid brukt: 06:50
  • Innkvartering: Ferienzimmer Wenzel
Kartoffelkate: Pensjonatet i Elbingerode som var dagens startpunkt

Fra kjeller til loft. Bor i Hasselfelde på Ferienzimmer Wenzel som har fått gode kritikker på nett og koster under 300 kroner. Skjønner hvorfor de blir framsnakket. Hyggelige folk. Men varme er varme, det blir for mye av det også kort og godt.

Dusjet og vasket klær og skulle egentlig ha dusjet igjen. Bader i svette, men det gjelder å holde seg kald som en fisk, da går det bedre.

Sitter på en uterestaurant og takker for tastaturet. Hater å spise aleine på restaurant. Men nå ser det ut som jeg har noe viktig å gjøre. Slipper og sitte og flakke med blikket.

I dag ble jeg reddet av en havregrøtpose med litt saltkjøtt ved siden av. 5 km fra mål, begynte jeg bare å sjangle og har begynt å kjenne igjen symptomene. Og når mat virket, da lover det bra for siste delen av turen.

Fikk snakket med gullrekken i dag. Skjønner at det blir varmt i Trøndelag i helgen. Misunner grill og bading med gjengen min, men er man på oppgaven, så er man på oppgaven.

Har sett noen turister i dag, men sannelig ikke mange. Å velge Via Romea, betyr å gå for seg selv. Trodde skogen skulle bli tøffe greier, men det er bare barnemat. Glad jeg ikke skriver på tysk nå, for det er virkelig ikke meningen å fornærme noen, men du skjønner at du er fra Norge, når Harz blir enkelt. Det er store grusveier og menneskelaget skog. Noen kjærkomne høydemeter opp og ned, men lite vill natur.

Passer egentlig bra nok, fordi jeg er langt hjemmefra og går stadig med kniven i lommen, men det er helt idiotisk, for menneskene er bare bra. Alle jeg treffer er vennlige. De som er rare og sure, styrer jeg bare unna. Enkelt.

Innsikt: menneskene i realiteten er bedre enn redslene for menneskene i mitt eget hode.

Steder som selger fotmassasje, hud, hår etc lyser mot meg alle steder, men jeg holder meg hard. Prioriterer å sove godt. Camping finnes ikke like lett heller, like greit med denne varmen. 

100: Wernigerode-Elbingerode

  • 25. juli 2019
  • Distanse: 14.2 km
  • Totalt: 1954.1 km
  • Tid brukt: 5:41
  • Innkvartering: Kartoffelkate

Et virkelig trivelig sted og komme til etter en litt kort tur, men det holdt, pga varmen. Nå ligger jeg litt frempå og skal gunne på tidlig i morgen, så det ikke er for varmt når jeg vandrer. Også e det masse skog i vente. Skog gir ly for varmen.

Rommet er nede i en kjeller og jeg kan saktens holde varmen der og. Fornøyd med at jeg gikk i dag selv om dette var varmeste dagen. For hva er verre enn å sitte og koke i en by og se på par som koser seg på ferie i den romantiske byen Wernigerode. Skulle gjerne kommet tilbake med koffert en dag, men jeg er på vandring og det krever noe annet.

Superfornøyd med kroppen som funker. Å gå er undervurdert, det gir en formøkning som har vært fraværende i mange år. Koser meg faktisk, om du skulle lure på det, synes at livet er vakkert akkurat slik det fortoner seg i øyeblikket. Mangler bare støtteteamet i Trondheim, men han har jeg jo med meg likevel. Bernt ordner løyper og bestiller bosted fremover. Skikkelig vandreprosjekt dette.

Min forgjenger, Synnøve Skåksrud, tok tog til høyeste punkt i Harz fra Wernigerode og vandret derifra (og hun tok buss et strekk i Schleswig-Holstein også). Jeg skal gå alle strekkene, så ergo er jeg den første norske kvinnen i moderne tid (som vi vet av) som går hele veien. Dette var vandredag nummer 100, det er da noe.

Begynner se München på kartet og er ivrig etter å legge bak meg milene, for ikke å snakke om fortiden og se fremover er en god sport, selv om nuet er det aller aller beste.

Innsikt: stå lenge nok i oppgaven og oppgaven endrer seg og gir ny styrke.

99: Osterwieck-Wernigerode

I dag var det varmt. Sykt varmt. Aner jo ikke hvordan jeg reagerer på varmen, har ikke så mye erfaring med sånt, men det går ihvertfall seint og jeg drikker masse vann. Presterte å gå tom. Hadde litt vann i termosen igjen 4 km før hotellet, da ble det kaffe sittende på sekken (som er en ganske god stol) og det hjalp. Fant en butikk 2 km fra mål. Kjøpte en varm øl og noe spekemat, anbefalt av Aage og Aasne som har greie på å vandre i varmen. Det hjalp.

Ankom en nydelig by, men hadde nok med meg selv. Peilet inn hotellet og gikk opp to etasjer og for å si det sånn, jeg går ikke ned en eneste trapp før i morgen. Får spise restemat og drikke vannet fra springen.

I dag opplevde jeg noe vakkert. Snakket det inn på youtube, men må skrive det og. Pratet med en mann på vei ut av Osterwieck. Blitt flinkere til å snakke om været og sånt til og med på tysk. Han bare ristet på hodet av at jeg skulle vandre i varmen. Etter noen kilometer kom han kjørende og ba meg om å sette meg i bilen, så skulle han kjøre meg til Wernigerode.

Jeg bukket, neiet og sa tusen takk på fire forskjellige språk. Jeg kan da ikke bli kjørt noen sted, når det er meningen å vandre til Rom. Han ristet på hodet atter en gang og snudde bilen og dro hjem. Det var veldig vennlig og jeg følte meg smigret og litt dum, som er så standhaftig, men egentlig viser jeg meg selv at jeg har karakter. Det samme ville vært om du tilbydd Oddvar Brå en snøscooter på 5-mila, den gang. Jeg skal gå hele veien! Hvis jeg ikke tåler varmen, får jeg være værfast. Tror det går bedre inn i fjellene, der er det skygge og litt høyere opp.

Ihvertfall så veltet dette møte med min vennlige tysker i gang noe gammelt. Jeg valgte å gå litt inn i det og se på det, fordi jeg følte meg sterk.

Da jeg var ca 10 år, kjørte min far, med mor ved siden av og oss 3 barna baki, fra hytten i Morvik i Åsane. Vi skulle til Laksevåg. Dette var like før de ble skilt. Ihvertfall så jeg til min far at han skyldte meg en tier. Den hadde han lovet meg fordi jeg hadde bilde av han i lommeboken. Han sa at den hadde jeg fått. Hvorpå jeg svarte at det hadde jeg ikke. Da sa han at hvis jeg ikke innrømmet å ha fått den, fikk jeg vær så god å gå hjem. Han stoppet bilen og det ble sånn. Jeg gikk til Laksevåg. Skulle ha stoppet hos min tante og aldri dratt hjem, men jeg vet jo at det hadde ikke gått likevel.

Hendelsen er ikke så voldsom, men det gjorde noe med meg som jeg har prøvd å heale i alle de år hos psykolog. Jeg var 10 år og for de som skjønner sånt, så kan du ikke gjøre sånn mot et barn. Jeg husker følelsene jeg hadde der jeg vandret «hjem» men først som voksen har jeg ord på de følelsene. Jeg følte meg avvist. Uønsket. Uelsket. Redd. Krenket. Forsmediget.

I dag fant jeg ut, eller våget jeg å tenke at jeg faktisk ikke likte min far etter dette. Jeg elsket han, det har jeg alltid gjort. Det er ikke slik at barn som blir krenket ikke elsker sine foreldre. Jeg bare elsket meg selv litt mindre.

Det gjorde noe med egenverdet mitt. Jeg følte meg verdiløs. Aner ikke hva han mente at jeg skulle lære, hvis det skulle skremme meg til å respektere han, så funket det dårlig. Men jeg lærte meg å gå langt, det er da noe og i dag tenkte jeg at faktisk hadde allerede den gangen karakter og styrke til å stå i mot og å gå veien.

Jeg hadde ikke fått den 10-kronen og det var sant.

Etter dette var jeg redd han. Bodde likevel hos han et år da jeg var 14, men da bodde jeg mest med de ulike damene hans. Alternativer var ikke bedre.

Jeg fikk aldri den tieren. Spiller fint liten rolle. Det var mye annet jeg heller skulle ønske meg enn en tier. Min søster stilte på døren hans i fjor og spurte om hjelp. Han avviste henne og gav hun en 50 lapp til en pølse. Så verdien på pengene har ikke steget så mye siden 1973. Jeg skjønner godt at han ikke kunne slippe inn en rusmisbruker i sitt hus, men hva er blitt gjort for henne før og siden?

På 50-årsdagen hans, hvor vi søstre laget overraskelsesfest til han, begynte jeg selvsagt å gråte og han sa at han aldri ville se meg mer. Jeg har gjort så godt jeg kunne med det. Hadde aldri våget å stille på døren hans og be om noe. Har ikke blitt bydd på noe heller, men vi møtes jo i en gang i blant, når det skjer en begivenhet i Bergen og det er alltid hyggelig. Han minner meg på hvor fæl jeg var og han skulle bare visst. Jeg er like «fæl» ennå. Han er bare ikke sammen med meg lenge nok til at jeg kan fyre meg opp. Etter to dager kunne jeg antagelig begått drap, for jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg kan vente på tilmålt tid til å prate etc. De fleste damer liker han. Har alltid synes at det var litt rart at en mann som har vært så glad i damer ikke har greid å arrangere det slik at buketten med døtre kunne møttes hos han, for ikke å snakke om min avdøde bror Mats. Jeg bare vet at hvis vi hadde følt oss elsket, så hadde ting vært annerledes i dag.

Ihvertfall har jeg greid å berømme meg selv i dag for at jeg allerede som barn greide å opponere mot egoets vissvass. Men selvsagt, dette såret har kostet tusenvis av kroner hos profesjonelle folk. I dag fant jeg ut at det egentlig ikke var mitt problem. Det er den som krenker som har det egentlig problemet.

Det finnes to typer folk: 1) de som kaster ut barnet sitt fra bilen og 2) de som tenker det, men ikke gjør det. I sistnevnte kategori så er det en større andel som har skjønt at barn i oppvekst ikke skal utsettes for sånt, for det skader sjelen.

Kunne ønske jeg kjente min far, men det gjør jeg ikke og jeg har heldigvis sluttet å håpe. For det har vært et tema, at jeg har ønsket meg å bli elsket for den jeg er, men den jeg er, blir for punkete og jeg inngår ikke kompromiss for å bli elsket. Jeg aksepterer ikke dritt (I take no shit from noone). Jeg tåler ikke dritt. Klok av skade.

Men jeg tåler godt at en mann kjører etter meg og tilbyr meg skyss, som i dag, men dessverre måtte jeg takke nei. Jeg har valgt Å Gå hele veien til Rom. Men det føltes godt at noen brydde seg om meg såpass. Evig takknemlig. Jeg glemte å si til han at jeg blogget, men shit faen. Han har god karma allerede fordi han forsøkte å hjelpe noen i dag og det var meg.

Akkurat som om denne episoden fikk meg til å se på historien min som en historie og ikke som et barn med et åpent sår. Jeg aksepterte styrken og karakteren jeg har og klarer meg fint som voksen. Veldig fint ser det ut som.

Innsikt: veien viser meg min styrke.

98: Hornburg-Osterwieck

  • 22. juli 2019
  • Distanse: 14.3 km
  • Totalt: 1916.0 km
  • Tid brukt: 7:23
  • Innkvartering: Hafenbar

Jeg sleper på 5 havregrøter og 4 middager (kjøpt i Braunschweig) sånn for sikkerhets skyld og i dag var en sånn nesten dag for en av middagene, men jeg går for stekt fisk i nabo-hotellet til der jeg skal bo, for her var det aldeles stille og nydelig å sitte i fred. Stedet jeg skal bo kostet bare 300 kr, og rommet var helt fint (Twin Peaks 5) men baren under pensjonatet er fullt opp av skrålete tyskere og det var jeg absolutt ikke klar for.

Startet dagen med frokost kl 09:30 og den ivrige Thomas var på plass med sitt egg (som han spiste på mens han snakket) og snakket og snakket om sine pilegrimsvisjoner. Folk som han trengs. Han lever og ånder for pilegrimsveien Via Romea og hans kone (lege) som var gravid ytte beste service. Fikk hilse på deres døtre, Klara og husker ikke hva hun på 15 år het, men jeg husker at de har en gammel hund på 14 år, med navnet Betty 🙂

Thomas, en historiker, viste meg husene på en privat sightseeing. Alt bygget på 1500 tallet. Nydelig vakkert. Jeg gav ham mitt pilegrimsmerke fra min hatt for han var entusiastisk opptatt av dette. Uansett, så ble hatten min bedre etterpå. Ser ikke så uteligger ut nå. Det pilegrimsmerket har vært med helt siden Stiklestad, så det har vandret med meg alle 1901 kilometerne.

Pave Clemens II

Kirken var som kirker flest, vakker! Bygd på 1600 tallet og faktisk er den første tyske paven noen sinne født i Hornburg (Clemens II). En utrolig vakker by.

Pga dette gikk vandringen avgårde først etter en butikktur også. Ikke så langt i dag, så det passet helt fint, og på en nydelig pilegrimsveien og selvsagt måtte jeg stoppe på gamle grensen mellom Øst og Vest-Tyskland. Jeg merker at tyskerne nesten ikke våger å være stolt av seg selv pga den idiotiske historien de har, men de markerer overalt det triste med at det har vært så galt, så galt, det som skjedde den gangen da.

Min søster, Marte spurte meg i dag på telefonen om hva jeg skulle gjøre når jeg kom til Rom. Hver dag er jeg innom den tanken, om bare 5 sekunder, men jeg har ikke noe svar, annet enn at jeg drømmer om å kjøpe meg en hvit skinnjakke, en dongeribukse. Sitte i en bar og drikke en øl. Mine sønner vil være der, ihvertfall sparer de penger til å komme dit, så det blir en fest uansett hva som skjer. Jeg skal sikkert innom Peterskirken, helt sikkert, men poenget er ikke Rom, det er reisen jeg gjør og den er her, akkurat i dette øyeblikket. Rom blir en endestasjon og ikke poenget. Det hele handler om hva jeg får lært, foreløpig er det at å sitte hjemme og se på nyheter er kanskje det dummeste man gjør, for verden er fylt opp av mennesker som vil deg vel.

Kroppen fungerer. Marte minte meg på den gangen jeg besøkte henne i Stockholm med Bernt og jeg kunne nesten ikke gå. Hadde så vondt i knærne. Det er søkk vekke og i dag har jeg ikke kjent noe i kneet en gang. Begynner å tro at å vandre, å gå er medisin i seg selv. So far so good!

Innsikt: Brorparten av menneskene er bra!

97: Linden-Hornburg

  • 21. juli 2019
  • Distanse: 20.6 km
  • Totalt: 1901.7 km
  • Tid: 9:26

Og jeg som trodde at denne dagen skulle bli skikkelig vandrepyton, fordi jeg var trøtt og så ble den ikke det i det hele tatt. Å ende opp i et bryllup kl 22 om kvelden (som var min ankomst) er ikke bare bare, når spørsmålene hagler om vei, oppstart, endemål etc. Men søvn folkens, god søvn, gjør underverker og jeg takker nok en gang for minair’en som jeg «sleper på». Såååå takknemlig for god søvn.

En nydelig dag langs Via Romea Germanica . Fulgte veien nesten slavisk. Møtte en kar som ville vise meg en snarvei og ville gi meg drikke og jeg prøver så godt jeg kan å si at nå er jeg inne i en god steam, så jeg kan ikke stoppe, men jeg lot han vise meg snarveien og han fulgte meg langt. Både i går og idag ble jeg tilbudt privat overnatting, til og med å bli kjørt. Jeg takker høflig nei til alt. No free rides.

Har skjerpet inn tankene og funnet ut at det er ikke så langt igjen. Ca 80 mil i Tyskland og jeg går snart inn i Harz som skal være nydelig vakkert og da glemmer jeg meg selv totalt. Gledes. Har 11 dager igjen av juli. Tiden går så sinnssykt fort, men skal få lagt bak meg noen mil på de dagene. Så får vi se – veien blir til mens du går. Et ordtak som finnes i alle land.

Vandret inn i en overmåte vakker liten by. Tror jeg har tatt 100 bilder i dag. Endte opp på en gresk restaurant hvor de svanset rundt meg og gav meg to ouzo, som skulle være bra for god søvn (og her sitter jeg og blogger). Ringte Reinhard’s Pension hvor jeg skulle bo på og så at jeg ville ankomme ca kl 20, hvorpå de satt på restauranten ved siden av. Herren i huset kom over og hilste på meg og det var ingen ringere enn presidenten for Via Romea Germanica i Tyskland, veien jeg vandrer. Han sa jeg kunne sove så lenge jeg ville og bestille frokost når jeg ville og så skal han vise meg kirken deres i morgen. Jeg har bare en mil å gå i morgen. Måtte velge mellom 1 mil eller 3 mil, så det passer bra. Det var sol på restauranten da jeg gikk kl 20, men jeg må sove, jeg må sove.

Været har vært brilliant, har bare svettet som en gris to ganger. Det var vind og litt skyet, så varmen var ikke påtrengende, det grann.

For en dag og takk for at kroppen funker. Jeg har sikkert ikke gått ned et gram, men jeg føler meg frisk som faen.

Innsikt: verden funker!