• 27. juli 2019
• Distanse: 23.5 km
• Totalt: 1994.3 km
• Tid brukt: 9:19
• Innkvartering: Hotel Neustadter Hof

Våknet kl 06:00 og var startklar 08:30. Inne i en god periode nå. Du snakker om solen, den var ikke så steikandes varm i dag, luktet liksom ikke svidd. Masse godt underlag på små og store stier og faktisk villskog.

Har ikke sett et menneske i hele dag. Se på kartet! Jeg er i Harz, det er fjell i Tyskland. Det er ferietid. Går de ikke turer her? Har ikke sett et eneste dyr, bare en hund som bjeffe bak et gjerde, ikke et villsvin, ikke en mygg en gang. 2-3 sommerfugler det er alt. Litt spooky i grunnen.

Det var mye fint å se i dag og det endte med et slott en km før hotellet. Det kjøpte jeg en irriterende dyr cola og en øl. Skulle egentlig spise havregrøt nærmt mål, men får spare de 3 siste til i morgen, da er det søndag og alt er stengt. Faktisk har de ikke vanlig matbutikk i denne byen, uansett.

Må forsvare min forgjenger som har gått samme strekket som meg. Hun gikk seg vill og fikk en ekstra mil. Det nytter ikke å gå på merking her. Merkingen er elendig. Her må du enten ha en kartapp med GPS eller 5 kilo papirkart. Riktig nok er jeg god på å bære, men det er helt uaktuelt å slepe på gamle kart. Istedefor sleper jeg i dag på 5 og 1/2 liter vann. Verten i Hasselfelde mente at jeg hadde 30 kilo på ryggen, da han løftet den høflig opp for meg. Det er ikke sant. Kanskje noe over 20 i dag, siden termosen også var full av vann og bra med mat. Vertinnen forsøkte å løfte sekken og hun fikk ikke rikket den av flekken. Hun forsøkte to ganger. Folk virker ikke så sterke for tiden. Jeg har trent styrke 3 ganger i uken, så lenge jeg kan huske, ihvertfall all min tid i Trøndelag. Payback is here.

Disse pilgrimsbyråkratene skulle ansatt noen punkere til å merke løypene. Ingen som er bedre på å sette ting på plass enn punktere. Han Thomas, som var pilegrimspresident sa at staten ikke ville ha så mye merking oppe. Her snakker vi om å få tilgivelse i stedet for tillatelse. Vil de ha folk på tur, må det skje noe med merkingen.

Det er lørdag og det er helgene jeg savner hjemme. Jeg savner absolutt ikke min hverdag i Trondheim. Langt der i fra. Selv om jeg hadde gode rutiner, som f. eks å gå tur hver morgen rundt kl 06:00, så kjører jevnaldrende kvinner og menn på jobb, mens jeg subber i nærområdet og prøver å finne innhold for dagen, som stort sett hat vært (det siste året) å gå på Impulse og treffe mine pensjonistvenner, handle og lage middag og vente på at Bernt skulle komme hjem. Utrolig innholdsløst. Høydepunktet var Quiz på tirsdager. Nei, takke meg til vandringen, nå har jeg innhold i min hverdag, men dette varer ikke evig. Synes det går fort nok allerede. Men formøkningen skaper noen nye gode visjoner og kanskje får jeg til å skape meg et liv etter dette også.

Jeg nekter å spise aleine i restaurant i dag, selv om det er aldri så billig. Jenten som styrer her i kveld, kokte vann til termosen min, så jeg skal prøve en av de første Tysketørrmatene jeg har slept på. Vedder på at det blir kjempebra. Tror at vi fra steinalderen slaktet et dyr og spiste i fellesskap. Søtsaker spiser vi aleine. Antagelig fordi vi har sanket bær stort sett aleine, men nå tror jeg at jeg gjentar meg selv. Har skrevet dette før.

GPS’n funker som bare det. Avhengig av at strøm er i orden etc., men det bare er i orden.

Er kommet til et skikkelig «Twin Peaks»-hotell igjen. Dette må være nr 7. Og her har de han hotelleieren ansatt også. Spør om alt to ganger. Det knirker i trappene og lukter gammelt. Hun i resepsjonen er blond, veldig blond, men det hjelper at hun er hyggelig.

Innsikt: løypene må være i orden

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 26. jul 2019
• Distanse: 16.7 km
• Totalt: 1970.8 km
• Tid brukt: 06:50
• Innkvartering: Ferienzimmer Wenzel

Fra kjeller til loft. Bor i Hasselfelde på Ferienzimmer Wenzel som har fått gode kritikker på nett og koster under 300 kroner. Skjønner hvorfor de blir framsnakket. Hyggelige folk. Men varme er varme, det blir for mye av det også kort og godt.

Dusjet og vasket klær og skulle egentlig ha dusjet igjen. Bader i svette, men det gjelder å holde seg kald som en fisk, da går det bedre.

Sitter på en uterestaurant og takker for tastaturet. Hater å spise aleine på restaurant. Men nå ser det ut som jeg har noe viktig å gjøre. Slipper og sitte og flakke med blikket.

I dag ble jeg reddet av en havregrøtpose med litt saltkjøtt ved siden av. 5 km fra mål, begynte jeg bare å sjangle og har begynt å kjenne igjen symptomene. Og når mat virket, da lover det bra for siste delen av turen.

Fikk snakket med gullrekken i dag. Skjønner at det blir varmt i Trøndelag i helgen. Misunner grill og bading med gjengen min, men er man på oppgaven, så er man på oppgaven.

Har sett noen turister i dag, men sannelig ikke mange. Å velge Via Romea, betyr å gå for seg selv. Trodde skogen skulle bli tøffe greier, men det er bare barnemat. Glad jeg ikke skriver på tysk nå, for det er virkelig ikke meningen å fornærme noen, men du skjønner at du er fra Norge, når Harz blir enkelt. Det er store grusveier og menneskelaget skog. Noen kjærkomne høydemeter opp og ned, men lite vill natur.

Passer egentlig bra nok, fordi jeg er langt hjemmefra og går stadig med kniven i lommen, men det er helt idiotisk, for menneskene er bare bra. Alle jeg treffer er vennlige. De som er rare og sure, styrer jeg bare unna. Enkelt.

Innsikt: menneskene i realiteten er bedre enn redslene for menneskene i mitt eget hode.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 25. juli 2019
• Distanse: 14.2 km
• Totalt: 1954.1 km
• Tid brukt: 5:41
• Innkvartering: Kartoffelkate

Et virkelig trivelig sted og komme til etter en litt kort tur, men det holdt, pga varmen. Nå ligger jeg litt frempå og skal gunne på tidlig i morgen, så det ikke er for varmt når jeg vandrer. Også e det masse skog i vente. Skog gir ly for varmen.

Rommet er nede i en kjeller og jeg kan saktens holde varmen der og. Fornøyd med at jeg gikk i dag selv om dette var varmeste dagen. For hva er verre enn å sitte og koke i en by og se på par som koser seg på ferie i den romantiske byen Wernigerode. Skulle gjerne kommet tilbake med koffert en dag, men jeg er på vandring og det krever noe annet.

Superfornøyd med kroppen som funker. Å gå er undervurdert, det gir en formøkning som har vært fraværende i mange år. Koser meg faktisk, om du skulle lure på det, synes at livet er vakkert akkurat slik det fortoner seg i øyeblikket. Mangler bare støtteteamet i Trondheim, men han har jeg jo med meg likevel. Bernt ordner løyper og bestiller bosted fremover. Skikkelig vandreprosjekt dette.

Min forgjenger, Synnøve Skåksrud, tok tog til høyeste punkt i Harz fra Wernigerode og vandret derifra (og hun tok buss et strekk i Schleswig-Holstein også). Jeg skal gå alle strekkene, så ergo er jeg den første norske kvinnen i moderne tid (som vi vet av) som går hele veien. Dette var vandredag nummer 100, det er da noe.

Begynner se München på kartet og er ivrig etter å legge bak meg milene, for ikke å snakke om fortiden og se fremover er en god sport, selv om nuet er det aller aller beste.

Innsikt: stå lenge nok i oppgaven og oppgaven endrer seg og gir ny styrke.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 23. juli 2019
• Distanse: 23:9 km
• Totalt: 1939.9 km
• Tid: 10:46
• Innkvartering: La Rustica Altstadthotel

I dag var det varmt. Sykt varmt. Aner jo ikke hvordan jeg reagerer på varmen, har ikke så mye erfaring med sånt, men det går ihvertfall seint og jeg drikker masse vann. Presterte å gå tom. Hadde litt vann i termosen igjen 4 km før hotellet, da ble det kaffe sittende på sekken (som er en ganske god stol) og det hjalp. Fant en butikk 2 km fra mål. Kjøpte en varm øl og noe spekemat, anbefalt av Aage og Aasne som har greie på å vandre i varmen. Det hjalp.

Ankom en nydelig by, men hadde nok med meg selv. Peilet inn hotellet og gikk opp to etasjer og for å si det sånn, jeg går ikke ned en eneste trapp før i morgen. Får spise restemat og drikke vannet fra springen.

I dag opplevde jeg noe vakkert. Snakket det inn på youtube, men må skrive det og. Pratet med en mann på vei ut av Osterwieck. Blitt flinkere til å snakke om været og sånt til og med på tysk. Han bare ristet på hodet av at jeg skulle vandre i varmen. Etter noen kilometer kom han kjørende og ba meg om å sette meg i bilen, så skulle han kjøre meg til Wernigerode.

Jeg bukket, neiet og sa tusen takk på fire forskjellige språk. Jeg kan da ikke bli kjørt noen sted, når det er meningen å vandre til Rom. Han ristet på hodet atter en gang og snudde bilen og dro hjem. Det var veldig vennlig og jeg følte meg smigret og litt dum, som er så standhaftig, men egentlig viser jeg meg selv at jeg har karakter. Det samme ville vært om du tilbydd Oddvar Brå en snøscooter på 5-mila, den gang. Jeg skal gå hele veien! Hvis jeg ikke tåler varmen, får jeg være værfast. Tror det går bedre inn i fjellene, der er det skygge og litt høyere opp.

Ihvertfall så veltet dette møte med min vennlige tysker i gang noe gammelt. Jeg valgte å gå litt inn i det og se på det, fordi jeg følte meg sterk.

Da jeg var ca 10 år, kjørte min far, med mor ved siden av og oss 3 barna baki, fra hytten i Morvik i Åsane. Vi skulle til Laksevåg. Dette var like før de ble skilt. Ihvertfall så jeg til min far at han skyldte meg en tier. Den hadde han lovet meg fordi jeg hadde bilde av han i lommeboken. Han sa at den hadde jeg fått. Hvorpå jeg svarte at det hadde jeg ikke. Da sa han at hvis jeg ikke innrømmet å ha fått den, fikk jeg vær så god å gå hjem. Han stoppet bilen og det ble sånn. Jeg gikk til Laksevåg. Skulle ha stoppet hos min tante og aldri dratt hjem, men jeg vet jo at det hadde ikke gått likevel.

Hendelsen er ikke så voldsom, men det gjorde noe med meg som jeg har prøvd å heale i alle de år hos psykolog. Jeg var 10 år og for de som skjønner sånt, så kan du ikke gjøre sånn mot et barn. Jeg husker følelsene jeg hadde der jeg vandret «hjem» men først som voksen har jeg ord på de følelsene. Jeg følte meg avvist. Uønsket. Uelsket. Redd. Krenket. Forsmediget.

I dag fant jeg ut, eller våget jeg å tenke at jeg faktisk ikke likte min far etter dette. Jeg elsket han, det har jeg alltid gjort. Det er ikke slik at barn som blir krenket ikke elsker sine foreldre. Jeg bare elsket meg selv litt mindre.

Det gjorde noe med egenverdet mitt. Jeg følte meg verdiløs. Aner ikke hva han mente at jeg skulle lære, hvis det skulle skremme meg til å respektere han, så funket det dårlig. Men jeg lærte meg å gå langt, det er da noe og i dag tenkte jeg at faktisk hadde allerede den gangen karakter og styrke til å stå i mot og å gå veien.

Jeg hadde ikke fått den 10-kronen og det var sant.

Etter dette var jeg redd han. Bodde likevel hos han et år da jeg var 14, men da bodde jeg mest med de ulike damene hans. Alternativer var ikke bedre.

Jeg fikk aldri den tieren. Spiller fint liten rolle. Det var mye annet jeg heller skulle ønske meg enn en tier. Min søster stilte på døren hans i fjor og spurte om hjelp. Han avviste henne og gav hun en 50 lapp til en pølse. Så verdien på pengene har ikke steget så mye siden 1973. Jeg skjønner godt at han ikke kunne slippe inn en rusmisbruker i sitt hus, men hva er blitt gjort for henne før og siden?

På 50-årsdagen hans, hvor vi søstre laget overraskelsesfest til han, begynte jeg selvsagt å gråte og han sa at han aldri ville se meg mer. Jeg har gjort så godt jeg kunne med det. Hadde aldri våget å stille på døren hans og be om noe. Har ikke blitt bydd på noe heller, men vi møtes jo i en gang i blant, når det skjer en begivenhet i Bergen og det er alltid hyggelig. Han minner meg på hvor fæl jeg var og han skulle bare visst. Jeg er like «fæl» ennå. Han er bare ikke sammen med meg lenge nok til at jeg kan fyre meg opp. Etter to dager kunne jeg antagelig begått drap, for jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg kan vente på tilmålt tid til å prate etc. De fleste damer liker han. Har alltid synes at det var litt rart at en mann som har vært så glad i damer ikke har greid å arrangere det slik at buketten med døtre kunne møttes hos han, for ikke å snakke om min avdøde bror Mats. Jeg bare vet at hvis vi hadde følt oss elsket, så hadde ting vært annerledes i dag.

Ihvertfall har jeg greid å berømme meg selv i dag for at jeg allerede som barn greide å opponere mot egoets vissvass. Men selvsagt, dette såret har kostet tusenvis av kroner hos profesjonelle folk. I dag fant jeg ut at det egentlig ikke var mitt problem. Det er den som krenker som har det egentlig problemet.

Det finnes to typer folk: 1) de som kaster ut barnet sitt fra bilen og 2) de som tenker det, men ikke gjør det. I sistnevnte kategori så er det en større andel som har skjønt at barn i oppvekst ikke skal utsettes for sånt, for det skader sjelen.

Kunne ønske jeg kjente min far, men det gjør jeg ikke og jeg har heldigvis sluttet å håpe. For det har vært et tema, at jeg har ønsket meg å bli elsket for den jeg er, men den jeg er, blir for punkete og jeg inngår ikke kompromiss for å bli elsket. Jeg aksepterer ikke dritt (I take no shit from noone). Jeg tåler ikke dritt. Klok av skade.

Men jeg tåler godt at en mann kjører etter meg og tilbyr meg skyss, som i dag, men dessverre måtte jeg takke nei. Jeg har valgt Å Gå hele veien til Rom. Men det føltes godt at noen brydde seg om meg såpass. Evig takknemlig. Jeg glemte å si til han at jeg blogget, men shit faen. Han har god karma allerede fordi han forsøkte å hjelpe noen i dag og det var meg.

Akkurat som om denne episoden fikk meg til å se på historien min som en historie og ikke som et barn med et åpent sår. Jeg aksepterte styrken og karakteren jeg har og klarer meg fint som voksen. Veldig fint ser det ut som.

Innsikt: veien viser meg min styrke.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 22. juli 2019
• Distanse: 14.3 km
• Totalt: 1916.0 km
• Tid brukt: 7:23
• Innkvartering: Hafenbar

Jeg sleper på 5 havregrøter og 4 middager (kjøpt i Braunschweig) sånn for sikkerhets skyld og i dag var en sånn nesten dag for en av middagene, men jeg går for stekt fisk i nabo-hotellet til der jeg skal bo, for her var det aldeles stille og nydelig å sitte i fred. Stedet jeg skal bo kostet bare 300 kr, og rommet var helt fint (Twin Peaks 5) men baren under pensjonatet er fullt opp av skrålete tyskere og det var jeg absolutt ikke klar for.

Startet dagen med frokost kl 09:30 og den ivrige Thomas var på plass med sitt egg (som han spiste på mens han snakket) og snakket og snakket om sine pilegrimsvisjoner. Folk som han trengs. Han lever og ånder for pilegrimsveien Via Romea og hans kone (lege) som var gravid ytte beste service. Fikk hilse på deres døtre, Klara og husker ikke hva hun på 15 år het, men jeg husker at de har en gammel hund på 14 år, med navnet Betty 🙂

Thomas, en historiker, viste meg husene på en privat sightseeing. Alt bygget på 1500 tallet. Nydelig vakkert. Jeg gav ham mitt pilegrimsmerke fra min hatt for han var entusiastisk opptatt av dette. Uansett, så ble hatten min bedre etterpå. Ser ikke så uteligger ut nå. Det pilegrimsmerket har vært med helt siden Stiklestad, så det har vandret med meg alle 1901 kilometerne.

Kirken var som kirker flest, vakker! Bygd på 1600 tallet og faktisk er den første tyske paven noen sinne født i Hornburg (Clemens II). En utrolig vakker by.

Pga dette gikk vandringen avgårde først etter en butikktur også. Ikke så langt i dag, så det passet helt fint, og på en nydelig pilegrimsveien og selvsagt måtte jeg stoppe på gamle grensen mellom Øst og Vest-Tyskland. Jeg merker at tyskerne nesten ikke våger å være stolt av seg selv pga den idiotiske historien de har, men de markerer overalt det triste med at det har vært så galt, så galt, det som skjedde den gangen da.

Min søster, Marte spurte meg i dag på telefonen om hva jeg skulle gjøre når jeg kom til Rom. Hver dag er jeg innom den tanken, om bare 5 sekunder, men jeg har ikke noe svar, annet enn at jeg drømmer om å kjøpe meg en hvit skinnjakke, en dongeribukse. Sitte i en bar og drikke en øl. Mine sønner vil være der, ihvertfall sparer de penger til å komme dit, så det blir en fest uansett hva som skjer. Jeg skal sikkert innom Peterskirken, helt sikkert, men poenget er ikke Rom, det er reisen jeg gjør og den er her, akkurat i dette øyeblikket. Rom blir en endestasjon og ikke poenget. Det hele handler om hva jeg får lært, foreløpig er det at å sitte hjemme og se på nyheter er kanskje det dummeste man gjør, for verden er fylt opp av mennesker som vil deg vel.

Kroppen fungerer. Marte minte meg på den gangen jeg besøkte henne i Stockholm med Bernt og jeg kunne nesten ikke gå. Hadde så vondt i knærne. Det er søkk vekke og i dag har jeg ikke kjent noe i kneet en gang. Begynner å tro at å vandre, å gå er medisin i seg selv. So far so good!

Innsikt: Brorparten av menneskene er bra!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 21. juli 2019
• Distanse: 20.6 km
• Totalt: 1901.7 km
• Tid: 9:26

Og jeg som trodde at denne dagen skulle bli skikkelig vandrepyton, fordi jeg var trøtt og så ble den ikke det i det hele tatt. Å ende opp i et bryllup kl 22 om kvelden (som var min ankomst) er ikke bare bare, når spørsmålene hagler om vei, oppstart, endemål etc. Men søvn folkens, god søvn, gjør underverker og jeg takker nok en gang for minair’en som jeg «sleper på». Såååå takknemlig for god søvn.

En nydelig dag langs Via Romea Germanica . Fulgte veien nesten slavisk. Møtte en kar som ville vise meg en snarvei og ville gi meg drikke og jeg prøver så godt jeg kan å si at nå er jeg inne i en god steam, så jeg kan ikke stoppe, men jeg lot han vise meg snarveien og han fulgte meg langt. Både i går og idag ble jeg tilbudt privat overnatting, til og med å bli kjørt. Jeg takker høflig nei til alt. No free rides.

Har skjerpet inn tankene og funnet ut at det er ikke så langt igjen. Ca 80 mil i Tyskland og jeg går snart inn i Harz som skal være nydelig vakkert og da glemmer jeg meg selv totalt. Gledes. Har 11 dager igjen av juli. Tiden går så sinnssykt fort, men skal få lagt bak meg noen mil på de dagene. Så får vi se – veien blir til mens du går. Et ordtak som finnes i alle land.

• 

• 

• 

• 

Vandret inn i en overmåte vakker liten by. Tror jeg har tatt 100 bilder i dag. Endte opp på en gresk restaurant hvor de svanset rundt meg og gav meg to ouzo, som skulle være bra for god søvn (og her sitter jeg og blogger). Ringte Reinhard’s Pension hvor jeg skulle bo på og så at jeg ville ankomme ca kl 20, hvorpå de satt på restauranten ved siden av. Herren i huset kom over og hilste på meg og det var ingen ringere enn presidenten for Via Romea Germanica i Tyskland, veien jeg vandrer. Han sa jeg kunne sove så lenge jeg ville og bestille frokost når jeg ville og så skal han vise meg kirken deres i morgen. Jeg har bare en mil å gå i morgen. Måtte velge mellom 1 mil eller 3 mil, så det passer bra. Det var sol på restauranten da jeg gikk kl 20, men jeg må sove, jeg må sove.

Været har vært brilliant, har bare svettet som en gris to ganger. Det var vind og litt skyet, så varmen var ikke påtrengende, det grann.

For en dag og takk for at kroppen funker. Jeg har sikkert ikke gått ned et gram, men jeg føler meg frisk som faen.

Innsikt: verden funker!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 20. juli 2019
• Distanse: 20.2 km
• Totalt: 1881.1 km
• Tid brukt: 7:28

Kan ikke tillate meg å bli lei av å pakke opp og ned og opp igjen, for det skal jeg gjøre hver dag i 3 måneder til. Det også sitter i hodet. Bestemme seg for om det er greit å pakke opp og ned av sekken, om det er langt igjen til Roma eller om det er kort til Harz-fjellene. Om glasset er halvtomt eller halvfullt.

I dag våknet jeg gjennomblaut av svette i teltet. Tok straks affære og gikk og svømte i badet. Satt på en flukt stol og der dukket Britta opp. Med kaffe med melk, croissanter og frukt. Utrolig kjekt! Badet en gang til og vi sløvet litt på stranden før jeg måtte fokusere på avmarsj. Pakket ned telt etc og ferdig pakket var jeg klar for et nytt bad, men det går jo ikke, så jeg tuslet meg avgårde, i den varmen. Slepte meg bortover den første milen. Dynker hodet og hatten i vann. Det føltes som om noen hadde sluppet en stein opp i sekken. Varmen er skikkelig vanskelig å bli vant til. Neste uke skal det være 30 pluss igjen. Heldigvis skal jeg inn i skogen og der er det svalere.

Det begynte å tordne og lyne og høljregne. Det var faktisk deilig. Var gjennomblaut da jeg ankom hotellet LINDEN. Her var det bryllup og jeg ble hjertelig tatt i mot. Fikk mat, øl og vin og tusen spørsmål fra en titalls gjester. Bruden insisterte på at jeg ikke skulle betale. Det er mye kjærlighet rundt omkring og denne dagen glemmer jeg aldri.

Innsikt: Det gjelder å la overraskelsene bli en del av reisen.

• 19. juli 2019
• Distanse: 7.5 km
• Totalt: 1860.9 km
• Tid: 2:28

Etter 8 timers søvn er ikke livet noe problem igjen. Slitenheten er borte som dugg for solen. Det er jo bra fantastisk at søvn kan fungere også sånn. Hadde god tid fordi dagens vandring bare skulle handle om noen kilometer.

I dag var dagen for å treffe Britta, som jeg har frekventert CVI i DK med i mange år. Vi er en gjeng som har greid å holde sammen, og hennes by er Braunschweig. Jeg gikk til en sportssjappe først og fikk kjøpt 4 middager, noe à la Real Turmat. Skulle kjøpe caps, men de hadde bare for små, så jeg må gå med den hatten jeg har som gir meg følelsen av å være en uteligger, fyllik, pilegrim, men på en måte kan jeg vel identifisere meg med de alle, selv om jeg tror at jeg er innenfor 🙂 Men i dag gikk jeg med byklærne og bycapsen.

Vandret gjennom en vakker by og kjempefin park og noen hyggelige folk tok i mot meg på Kennelbad Camping. Denne plassen har jeg planlagt i over et halvt år. Britta ønsket meg velkommen til å bo hos henne, men jeg måtte bo i telt i natt. Ville aldri tilgitt meg selv om jeg ikke gjorde det.

Britta kom til campingen og vi gikk dit hun bodde og spiste lunch. Veldig, veldig trivelig. Hun fulgte meg tilbake til campen og hjalp meg å sette opp teltet og vi gikk for en svømmetur. Utrolig kult å ha en badestrand mitt i en by. Hyggelig når Britta sier at jeg er en inspirasjon, ihvertfall fikk hun et nytt perspektiv på byen. Jeg skal tilbake hit neste år, i 50-års lag.

Roen har senket seg over campingen og det er alltid en spesiell atmosfære. Folk fra alle land rundt omkring og jeg føler meg sterk og fin. I morgen er det ikke en alt for lang etappe.

Campen er en perle og været er upåklagelig. Skal klare denne reisen. Har den indre styrken i orden. Har verdens beste team i Trondheim som guider meg gjennom løypen og denne reisen er viktig for å holde troen på at livet er dyrebar, som min far så til meg en av de få gangene jeg har møtt ham. Takker inderlig for denne dagen.

Innsikt: En klem fra en venn var fint å få på reisen.

• 18. juli 2019
• Distanse: 28.0 km
• Totalt: 1853.4 km
• Tid brukt: 10:44
• Været: varmt

En lang etappe. En lang dag, med lange langsomme tanker om livet og om døden. Det hjalp ikke noe særlig at det var styggvarmt. Og i dag hadde jeg ikke tung sekk engang. Kroppen kranglet. Men jeg har lært. Fokus is everything.

Gikk friskt ut fra hotellet og tok bussen tilbake til dit jeg stoppet klokken i går. Glad for at alt det praktiske funker, takket være mitt støtteteam i Trondheim. Trodde jeg skulle få se to vakre vatn, men tyskerne har tullet inn alt med trær, så det er stort sett trær jeg ser og åkrer og syklister. Ennå ikke møtt en pilegrim.

Prøver ut å spise mindre. Drikker ihvertfall 2 liter vann på turen. Spiser en banan ved 5 km og raster ved 10 km. Da er det et egg og to brødskiver med pålegg. Kaffe med melk. Ved 19 km var jeg helt på felgen. Inntok et egg, en banan og en skive. Det hjalp. Dessverre ble det en liten pizza i dag (3. På hele reisen). Det var pizzastedet som dukket opp etter 23 km. En fyr la i 50 cent for jeg hadde bare 5 euro i cash og de tok ikke kort. Etterpå sjanglet jeg meg til hotellet.

Innsikt: tunge dager kommer kastene på, like godt å være beredt.

• 17. juli 2019
• Distanse: 20.9 km
• Totalt: 1825.4 km
• Tid brukt: 7:42
• Været: Sol og varmt

I dag gønnet jeg på etter pausen, for å rekke en buss til Braunschweig. Det var litt gøy å gå på tid og kjenne at kroppen ville være med. Rakk bussen med 10 minutter. Årsaken var at det fantes ingen sted å overnatte i Wipshausen, så i morgen tidlig må jeg tilbake dit jeg slapp turen og gå inn til Braunschweig.

Bor på et hotell til 500 kroner inkludert frokost. Ikke verst det. Nesten midt i byen. Ankom kl 20, orket ikke å gå ut igjen, så middagen ble to brødskiver med leverpostei. Etter 20 kilometer smaker alt himmelsk. Her har de en sånn skikkelig god dyne og jeg lurer meg på om dynetrekket er ordentlig sateng. Det skal ikke bli vanskelig å sovne ihvertfall.

Bussjåføren var rett og slett en plagsom idiot, som kommanderte meg til å sitte helt foran, fordi han ikke kunne veksle en 20 euro. Så prisen jeg betalte var å høre på alt mulig, om hvor det var kult å gå ut, hvor jeg kunne fiske. Han spurte meg 5 ganger om navnet på hotellet jeg bodde på, jeg sa det aldri. Men jeg fikk tilslutt sagt at jeg er en gammel dame som snart skal gå og legge meg.

Han insisterte på at jeg burde bli med et par stopp til og se byen. Jeg ler meg ihjel. Jeg sa for femte gang at jeg skulle av på Radeklint!. Synes det er vanskelig å være høflig når jeg er sliten. Greide meg sånn noenlunde.
Han sa det var greit med de to euroene jeg hadde i løse penger.

Oppgaven min er å vandre, ikke å fly rundt og slite meg ut. Skal få sett Braunschweig på fredag, da skal jeg møte Britta som sang i sølvbryllupet til Bernt og meg. Det blir trivelig.

Innsikt: Det er mange dyr i arken