Dag 2: La Storta – Formello

20211004_112802
  • 4. oktober 2021
  • Distanse: 19.9 km (Totalt 45.4 km)
  • Tid brukt: 6:10
  • Innkvartering: La Scaletta

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

IMG_20211004_163527

Substansen i oss er hvem og hva vi er, uavhengig av inntekt eller innpakning. En container er en container og det ser ut til at folk visker ut essensen der. Bundet opp av noe som er innlært, i en falsk verden, hvor ting og tang er viktigere enn å være solid selv. Fra egoets ståsted ligger tilfredshet i hva man greier å kare til seg, men hvis man ikke er solid selv blir ikke tingene annet en erstatter eller en kamuflasje over et tomt liv. På sett og vis kan man si at inni et tomt liv skjer det en hel del følerier som engstelse for å ikke greie å få til mer, misunnelse, moral, kritikk, meninger og stagnasjon. Skal man ut av containerens klamme og komfortable grep må man ha integritet og være modig. For et eller annet sted inni oss selv vet vi når vi er feige, når vi lyver for oss selv, når selvrespekt ikke er som den burde være. Vi vet når vi er grådige og at det ikke er slik vi vil være. Vi vet når meningene våre om oss selv og andre er så regide at kjærligheten forlengst har forlatt hjertet, styrt av egoets formaninger om hvordan ting burde være i stedet for å akseptere slik livet fortoner seg og i virkeligheten er.

Redsler gjør oss små og gniten. Redd for å miste goder, slippe taket på eiendeler, redd for andre mennesker, andres egoer, men til sist skal vi gi slipp på alt som er. Folk sitter i hver sin container og er redde for å gi slipp på godene. Så leker folk spillene med hverandre. Ego mot ego, uten egentlig kontakt med hverken seg selv eller andre. Bare veldig utenpå og veldig fjern.

Å bruke opp et helt liv på å stenge ute det vanskelige eller smerten gjør folk syke. Hvis vi aldri avvikler egoets grep og aldri slipper til øyeblikkets bevissthet blir vi aldri modige og vinner aldri vår egen selvrespekt og vår egenverdi.

Å være ærlig med seg selv og andre er den største gaven. Jeg slutter aldri å undres over hvor lite populært det er.

Så disse kvalitetene som ligger i ha arbeidet med seg selv gir tilgang til det virkelige livet, til skjønnheten, til det vakre og ukompliserte øyeblikket.

Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.

Vi er namoader. Vi har gått i tusenvis av år. Bilen har bare kjørt i 100. Når du vandrer går du inn i livet. Det som slipper taket er det ego drevne mønsteret og du får tilgang til åpenheten.

Hva er vitsen med å stenge ute det virkelige livet, stikke av fra seg selv, late som om man er noe mer enn det man er, ikke våge å være ekte hvis det fører til mer isolasjon og smerte? Hvor ofte er man uekte fordi man er redd for å ikke bli likt? Denne barnslige usikkerheten gjør at vi bare fortsetter å begrense våre egne liv.

Hvis vi ikke vil bli likt, våger vi ikke å ta sjansen på å være ekte. Men vi finner aldri fred med oss selv hvis vi er feige i våre egne liv. Vi velger heller å kysse andres knær eller være underdanig for å ha en posisjon i dette spillet som det kollektive egoet driver med. Men vi vet det innerst inne, vi kan ikke lure sjelen.

Vi kan kysse andres knær et helt liv, men vi mister all selvrespekt, all egenverdi, all kjærligheten, all tilgang til livet.

De siste kilometerne av vandringen er alltid en intens greie som krever tilstedeværelse. Noe så enkelt som å ikke snuble fordi man er uoppmerksom. Øvelsen er å praktisere intens oppmerksomhet på øyeblikket. Det hjelper mot den fysiske smerten også. Det gjelder å ikke å fortapte seg i sutring, tanker eller blokkeringer som egoet fremkaller. Har du fått smaken på essensen, alt bakenfor det tillærte, kan du ikke slutte å ha skjønt hvordan det henger sammen. Man har jo fremdeles valget og kan velge å la egoet dirigere, men man føler seg ikke bra med det. Dette gjenspeiler seg i alt man gjør, det er kvaliteten i oppmerksomheten som bestemmer om det du opplever blir verdifullt. Da jeg oppdaget dette, var det ikke så farlig lenger om egoet følte seg mislykket som artist eller karrièren min som barnevernspedagog ble kneblet av en psykopat. Det ble underordnet, fordi opplevelsene når jeg makter å være tilstede ble det viktige.

Gud forby å sitte fast i et bittert ego eller være et offer for det som har skjedd under mindre forståelse og mere kaving i fortiden.

Disse ideene i hodet er det jeg har mistet på veien, og det er egentlig alt som har skjedd.

Å være, mere fryktløs er en god ide, det er med å løse opp det dysfunksjonelle og kritikeren er mer og mer satt til side. Det er en sann fornøyelse. En ekte fornøyelse. Den fornøyelsen kan ikke kjøpes for noe, men er resultatet av hardt arbeid med å holde fokus og være åpen for hva livet egentlig er.

Med denne indre jobbingen som for min del, best gjøres vandrende blir jeg veldig klar over det lille barnet som egoet elsker å synes synd på, men det er så meningsløst å spinne på den samme historien, mens den tilmålte tiden jeg har fra ung til gammel svinner hen ved dens side. Det er jo fryktelig rart at man er redd for å miste historiene, redd for å være aleine, redd for å leve, redd for å dø, mens det vi egentlig mister hele tiden og ikke er redd for å miste, er selve tilstedeværelsen i selveste livet.

Når jeg beveger meg tilstede, må hjernen tenke ut i fra det nye perspektivet og det er mye rikere opplevelse, men slitsomt fordi jeg er så vant til å falle tilbake til containeren og dyrke det gamle.

Godene av å ha jobbet med tilstedeværelse er at jeg bruker ikke lang tid på det praktiske, det er få oppgaver som får gnage på meg. Det er lite som bekymrer meg og med denne vunnet friheten våger jeg å være i min aleinehet også når jeg vandrer. Men jeg går med kniv i lommen, hvis jeg må forsvare meg, såpass skremt har jeg blitt av alt jeg har lest og sett på tv. Dessuten har jeg en tillitsbrist, men på vandring får den også bein å gå på, for det har aldri skjedd noe gale.

Så i stedet for å beskytte og stramme strikken rundt de negative tankene forsøker jeg å gå av meg det tillærte med tilstedeværelse. Absolutt ikke gjort i en vending.

For hvis du alltid kontrollerer opplevelsene du skal oppleve, hvordan skal du da komme bakenfor det dominerende egoet? Hvordan kan du da være åpen for det som egentlig skjer?

Ihvertfall flyter livet bedre når livet får lov til å virke.

Å slippe taket på bindingene og historiene er det vanskeligste av alt, for noe inni oss er redde for å forsvinne, men utholdenhet og nyskjerrighet er to gode egenskaper og aldri la seg forlede av egoets forsmedigelse av det man gjør.

Så en ting er den fysiske smerten, men den psykiske smerten er også et symptom som ikke skal skuffes bort. Det er en god guide hvis man tar den alvorlig og den bringer deg tettere på din egen sannhet.

Vi må altså bevege oss utenfor containeren og akseptere smerten som signaliserer og gir deg muligheten til å bringe deg tilbake til det egentlige, for du som meg, er egentlig født helt i orden, vi har bare latt oss forlede noen år.

Innsikt: Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har rundt oss, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.

20211004_165025
Rødt: Ruten fra 2019. Svart: Dagens rute.

Dag 1: Roma – La Storta

20211003_121844
  • 3. oktober 2021
  • Distanse: 25.5 km
  • Tid brukt: 7:40
  • Innkvartering: Hotel Cassia

Ut å søke tjeneste

Da er jeg på vandring igjen. Hvor går veien? There and back again? som boka til Frodo i Lord of the Rings het. Ulf Risnes mente at jeg skulle gå tilbake til Stiklestad. Nomadene gikk både til og fra, så kanskje det er det jeg skal? Det ble nordover ja. Kanskje oppleve innmarsjen fra Stiklestad til Roma med en utmarsj og tilbake? Eller bare være fornøyd med å gå i ‘gamle spor’ og oppleve noen av byene med et nytt perspektiv? Da jeg ankom Roma 16. november 2019 var det regn og kaldt, 2 år etter, 3. oktober, 2021 er været bedre ihvertfall.

Vurderte sørover. Vandreruten Via Francigena går til Brindisi og så med båt til Israel, hvor målet ville vært Jerusalem. Men cruiseskip er ikke min greie, prøvde Hurtigruten i sommer og dro snittalderen betraktelig ned. Helt kjekt med pensjonister, men 70 % var så sure at de kunne ha snublet i sine egne underlepper og de samme folka satt og så ned i strikketøyet da vi passerte i Geirangerfjorden. Sannheten er vel at jeg ennå blir litt stresset av folk som har stress i seg og det er vel mitt eget stress det gjenspeiler. Det er jo merksnodig at man i det ene øyeblikket kan føle seg helt fantastisk , for i neste øyeblikk sitte og observere folk som sliter og i stedet for å ha medfølelse, tar jeg opp i meg deres misnøye og i tredje øyeblikk bli 4 år i hode fordi ett eller annet skjedde med meg en gang, som minner om det som skjer, sånn sett er jo alle arenaer lærearenaer, og nå er det altså Roma og ny vandring.

Har i en måned hentet frem styrken jeg fikk av å vandre fra Stiklestad til Roma og trent opp gå-formen. Fikk ånden over meg. Turen til Roma i 2019 bar preg av at jeg trente på å finne egenverd og selvrespekt, det ordnet seg. Jeg var ganske så kjørt før start og følte den gangen at jeg bare ventet på at livet skulle gå over. Sånn er det ikke lenger.

IMG_20211003_124220

Gjøre jobben!

Jeg er Betty. Fyller 58 år. En bragd i seg selv. Takknemlig hver dag. Jeg er ute og søker tjeneste og alt det fører med seg. Jeg vet ikke hva som blir resultatet, for jeg har ikke noe mål. Jeg vil bare være ansvarlig for å ha noe å gjøre. En oppgave. Føle meg nyttig. Vandringen hjelper meg med å løse opp det som har blokkert seg. 

Jeg fikk altså ånden over meg igjen og den kom akkurat i tide og etter det verste med koronaen. Jeg må sondere  terrenget, fortsette å søke innover, i stedet for utover. Erkjenne egen kraft. Godta egen styrke. Tilgi meg selv og andre. Ikke være et forvokst sutrete barn som ble erklært ufør uten restarbeidsevne. Jeg må bære meg selv videre. Være hel. Romme det guddommelige i stedet for å være begrenset. Slippe taket på lidelse og våge mer. 

Jeg vet det kan høres skrullete ut og det er igrunnen det det er. Jeg gjør det ikke for å bli sett, frelst eller frelse noen andre, men jeg skriver ned ordene som vandringen bidrar med for å gi noe tilbake. Gi en lyd fra meg. Dele noe.

Jeg startet denne vandre-tilstedeværels-streningen for å slutte og bli plaget av fortiden og styrt av følelser,og for å ha noe å gjøre. Vandring gir glede, men jeg søker ikke overstadig lykkelighet. Vandring gir ro men jeg søker ikke etter evig harmoni, men jeg registrerer at det som er forknytt løser seg opp når jeg går. Det jeg anså som viktig og vanskelig transformeres til småfisk. Vandring gir mening fordi det gir tilgang til en åpenhet. Denne spise, sove, vandre-rytmen er alt som trengs for å gjøre den jobben. 

For det er det det er, en jobb jeg må gjøre.

IMG_20211003_153557

Hva driver meg?

Det som driver meg denne gangen er som forrige gang, uforklarlig. Bare glad jeg ble valgt. Det er ikke enkelt og komfortabelt, som å ligge på en strand ville vært, men det enkle snakker ikke til meg. Det gir meg ingenting. Det er ikke noe feil med å ha et enkelt liv, men man finner ikke så mye ut om seg selv eller hvordan ting henger sammen da.

Gjennom tidene har jeg vært i kontakt med mange mennesker som innehar mye innsikt og kunnskap om livet og løsninger på hvordan det skal leves, men bare et fåtall av de jeg har møtt, har levd den innsikten og kunnskapen de har tilegnet seg teoretisk. Disse få, har inspirert meg til å være nysgjerrig på selv-avviklings-prosesser. Ikke bli styrt og dominert av eget eller andres egoer, men la seg lede av egen indre kraft. Selv har jeg bedyret, som sosialarbeider at folk må finne sin flyt i livet. Våge mer. Ikke bli styrt av indre kritiker og følelser. Ta steget ut av containeren som de har lært seg å leve i, påvirket av samfunnets enorme press for å være noe mer enn bare seg selv. Ut av angsten, frykten for å være for mye, for lite, være feil, gjøre feil. På et tidspunkt under forrige langvandring forstod jeg at jeg selv også må leve ut den innsikten jeg har tilegnet meg, for å bli en moden adekvat voksen kvinne.

Jeg gjør ikke noe som helst for å være spesiell eller bedre enn andre, men jeg vil gjerne leve et genuint liv. Jeg har en dyp lengsel inni meg for å oppleve verdien av livet i seg selv. Tåle livet. Kjenne livet. Tåle meg selv. Det er fint å ha en oppgave igjen. Noe jeg kan gjøre og bidra med, som føles meningsfylt. Å være erklært ufør suger, men det er reelt og da er det å vandre en passende aktivitet.

20211003_162428

Nissen med på lasset?

Vandringen krever at jeg har minst mulig med, men alt jeg trenger, for å få til å klare meg. Og det viser seg at jeg mangler ingenting, når jeg velger de rette tingene. Og alt kan bæres av ryggen. Det er ikke så mye man behøver for å oppleve et kvalitativt godt liv. Det er ikke tingene man bærer med seg som kan være tunge, men børa man bærer på. Det undrer meg at når folk føler seg tomme, slitne, urolige, triste, så i stedet for å bruke 3 minutter på å finne ut av det, går de og kjøper noen ting de ikke har bruk for og snakker på cafe om det i timevis etterpå, og i tillegg forsterker følelsene seg.

Å vandre og å søke innover er ikke den enkleste vei, det har sin pris. Tenker ikke på hva det koster av mat og bo, men hva det koster å ta sjanser, orke smerten, være utholdende og gjøre de nødvendige opp-ofrelsene. Men gevinsten er at trygghet integrerer seg og ligger derfor ikke i tingene jeg har ordnet meg eller huset jeg lever i.

Den indre reisen er vanskelig fordi frykten for å miste seg selv er abnorm. Det eneste jeg har erfart å miste underveis er tanker og historiene jeg har fortalt meg selv, som har dominert og som ikke er virkelige. Mange styremøter med dyptpløyende belysning er tilbakelagt og innsatsen har betalt seg. Større klarhet og jeg er tryggere i min aleinehet, tryggere på livets landevei. Trygg på at universet viser meg vei. Jeg stoler på livets plan for meg og det gjør det enklere for meg å stole på mennesker jeg møter på min vei. Men jeg orker ikke å bo i telt aleine mer og jeg har minimalt lyst til å være uten Bernt på vandring, så vi får se hva som skjer. Denne etappen varer noen uker og jeg har Bernt med. Heldige meg.

I dag startet vi utenfor Peterskirken og gikk bokstavelig talt mot strømmen. Et folkehav på vei bort til kirken var det og mange ropte Buon Giorno og Buon Percorso. Jeg ble så glad for det. Nonner vinket og så en masse ord på italiensk som jeg ikke skjønte, men som jeg kjente var godt ment. Lenger opp i løypen, fikk vi tilrop som: Bravo og mere Buon Camino og applaus. Da brast jeg i gråt opp bakkene, for det var så uventet og jeg følte virkelig at jeg var nødvendig. Det er jo rart at det er gråt om velter opp, men jeg fikk stoppet det raskt. Tok meg sammen, rett og slett og gledet meg over å ha begynt på et nytt prosjekt. Det var som om vi symboliserte at vandring er et viktig symbol mot dagens ‘mas og kjas’ og at vi bærer en tradisjon videre som har foregått i tusenvis av år.

Jeg vet at vandring er bra for helsen og styrker essensen. Jeg har dessverre mange issues å jobbe med, men er ihvertfall klar over det. Men nevner f. Eks at noe inni meg tror at det ikke er noen plass til meg her i verden, samt at noe inni meg har lyst til å hate at kroppen min er tung og det er så barnslig at jeg nesten ikke kan få sagt det.

Det finnes bare en vei ut av å forbli et barn av sine foreldre, eller ut av den kompakte containeren som var tiltenkt meg fra vugge til grav. Det finnes mer mellom himmel og jord enn å sitte fast i myren.

Jeg har ikke noe i mot at andre velger en annen vei, men jeg tror at mange kan ha godt av å vite at vi er flere som faller utenfor den kollektive containeren fordi det drives av prestasjonskrav som er umulig å innfri for mange. Det er kult at folk gjør suksess i karrière, og jeg er ikke drevet av følelser som misunnelse eller avsky. Jeg unner folk å gjøre det bra. Men flere hadde sikkert hatt godt av å ha kjennskap til om de var drevet av egoet eller essensen i seg. Det er greit å føle seg viktig, men enda viktigere å føle seg grei. Dessverre er for mange «viktige-å-.kjenne-folk» greie med de riktige og monster mot andre. Det kollektive egoets drivkraft er sterkt og folk drives til vanvidd. Det ego drevne levesettet er uekte og feigt.

Denne innsikten gjør at jeg sjøl må arbeide med hva som drev meg, hva som gjorde at jeg ble utmattet, hva var uekte i meg? Det er løgnene jeg vil til livs, løgner jeg har fortalt meg selv, løgner som er tanker som har holdt meg nede. Lavt egenverd, lav selvrespekt, lav tiltro til meg selv.

Jeg vil kjenne det som er sant og bli drevet av en ekte vilje. Være modig og fungere godt, til tross for at jeg er erklært ufør og helst avdekke når egoet vil noe annet. Så denne vandringen gir tilgang til å forstå meg selv og riste av seg alt som er løgn. I nye møter, treffer man noe i seg selv og kan lære noe om essensen er integrert eller om en ennå sitter fast i noe mørkt. Det sanne er at jeg har rett til å føle meg rett. Det hjelper ikke at andre sier det, jeg må kjenne det selv.

Det er snakk om en måte å leve i et pågående arbeid. Risikere, utfordre, våge, konfrontere egne demoner. Et indre arbeid som skal gjøre meg sterk og solid så jeg tåler mer, men ikke videre likt eller populær, men det er meg selv jeg skal leve med, ikke andres vurderinger.

Alle burde tatt seg en tur, gått mer, og gått så langt og så stille at lidelsen lot seg opphøre og skjønnheten i det som er rundt trengte inn. Men ikke alle kan gå i månedsvis utenlands, så jeg ser at jeg har et privilegium, andre har sine. Men når det er sagt, har man muligheten til å være ut av containeren og utfordre seg selv er det bedre enn å sitte fast og vente på å få en fjær i hodet. Vandring skulle vært gitt på blå resept.

Selv-avviklingsarbeid kan gjøres overalt, hele livet, i hverdagene våre. Denne filmen som heter livet, snurrer hele tiden, så å erobre tilbake egen essens er anbefalt for å få det bedre med seg selv.

Like sikkert som at et tre står i 500 år og er vakkert og bare gir, like sikkert er det at vi har rett til å oppleve oss vakre og frie. Like sikkert er det at jeg må forstå at jeg også har en plass i denne verden. Tilstedeværelse er en lang prosess ut av gamle tankerekker og å integrere bevissthet krever trening. Vi har i mange år innlært mye feilfokus. Hvis vi bare satser på ytre trygghet, fornøyelser og tilfredsstillelse blir vi aldri voksne. Tusen opplevelser gir oss heller ikke den bevisstheten vi trenger for å leve fullverdige liv, heller ikke det å vandre. I beste fall gir det oss en retning og vi kan bli litt klokere, men endringer skjer kun når vi våger å leve ut vår egen sannhet. Vi vet alle når vi har mistrodd oss selv, kritisert oss selv, hatet oss selv, hatet andre, som alt sammen er avsporing fra det egentlige. Egen sannhet er dit du selv har kommet, så mye du våger å være ekte og det genuine menneske du egentlig er.

Bruker du tiden din på å hate noen andre og til stadighet finne feil med de, er du garantert å mislykkes. Vi må lære oss å se på hva vi selv er styrt av. Fokus på egen ståsted og egen redsel for å møte på egne demoner. Vår egen angst og sårbarhet. Vi trenger å se egne vanskeligheter og hanskes med dem i stedet for å ha fokus utenfor oss selv. Vi trenger intimitet, selvrespekt og kontakt med oss selv. Da skaper vi et genuint liv. Først da slutter vi å være barn. Først da er vi voksne.

Det er fint å få lov til å være en dame på 57 år, som våget å bli voksen. Kanskje litt seint, men det var det jeg greide. Etter utallige år på søken etter min egen trygghet og helst fravær av smerte. Nå viser det seg at aksept av smerten gav tilgang til mer rom i meg, istedet for at den sementerte seg i brystet. Aksepten gav tilgang til bevegelse.

Så det er altså ikke nok å ha innsikt og erfaring, det må gjøres og leves. Erfaring gjør deg ikke moden, hvis det ikke har integrert seg i cellene. Løgnene popper opp som umodne kviser i møte med nye hendelser for oss alle, men det viser seg at etterhvert overtar bevisstheten og man reagerer mere friskt og spontant. Det gamle har ikke kontroll lengre. Det gamle som gjør at vi springer fra seg selv og døyver det med for mye av alt, for mye tv, dop, alkohol, arbeid, som gjør at vi blir engstelige, triste og noen syke. Eget liv er ikke en kino du går på nå og da. Det er der hele tiden. Både før og etter en eventuell karrière.

Vandring bidrar til noe større enn meg selv. Jeg er en del av det hele. Mitt lille liv er en del av et ufattelig stort univers og min personlighet får det lettere etterhvert som jeg forstår mer.

Heldigvis oppdaget jeg dette før jeg ble for gammel. Jeg var virkelig ute og kjøre fordi jeg hele tiden lurte på om det var noe feil med meg. Det var basisfeilen. Med nitidig arbeid sluttet kroppen å respondere på agn og manipulering. Folk kunne ikke lengre bruke meg, eller jeg lot meg ikke bruke. Min aktivitet forandret seg. Jeg sluttet å være organisator, arrangør, løpejente, holdepike, trøster, gratis rådgiver, syngedame, klovn, «den som visste» og essensen ble vekket til live og jeg begynte å bevege meg friere. Alle ferdighetene jeg har lært meg fikk et nytt liv. Jeg sitter lengre på hendene mine når folk legger ut lorter, før jeg reagerer, og jeg har sluttet å planlegge i stykker dagene, som jeg oppdaget var et forsvar mot redselen for å måtte stå aleine, at ingen skulle elske meg. At jeg skulle være upopulær. Nå er jeg det mer enn gjerne.

Vi kom oss i hus, et kult hotell i La Storta. Vi har faktisk sett rumpen på et villsvin i dag og vi hørte flere rasle i skogen. To skikkelige grynt ble vi også foræret. Jeg fikk ihvertfall pulsen opp og økte ganghastigheten betraktelig noen kilometer. Kroppen har funket fint i dag. En fin start på en vandring og jeg aner ikke hvor vi skal i morgen.

Innsikt: Alle burde tatt seg en tur, gått mer, og gått så langt og så stille at lidelsen lot seg opphøre og skjønnheten i det som er rundt trengte inn.

Rødt: Ruten fra 2019. Svart: Dagens rute.