Berkåk – Meslo
Dag 1
Distanse 9,92 km

Ny vandring.
Den har sin begynnelse i Berkåk og skal foregå i 6 dager. Veien kaller og jeg lystrer, selv hvor skrullete det føles å pakke saker og vandre langs en vei. Tog til Berkåk og en liten etappe i dag.

Mine vandringer er min mulighet til å spørre min sjel om hva den ønsker å fortelle meg. Jeg må innom tema jeg har forsøkt å skubbe vekk. Historier som vil fortelle meg noe som jeg prøver å unngå, på vandringen går jeg hen til dem og er jeg heldig transformeres de til en annen energi. Historiene prøver å lære meg noe, så jeg slipper å sitte fast i mitt eget fengsel. Noen ganger tror jeg at jeg er fri, men så er det bare en litt større celle jeg har fått. En celle som rommer litt mer av det jeg prøver å unngå og det jeg prøver å unngå gjør meg ufri. Jeg er livredd for å gå inn i løvens hule, livredd dypet i meg selv og så aktiviserer jeg det bort.

Selv drømte jeg om en uke i syden og en ny låt i studio denne høsten, men disse egne drømmene med forventninger gir skuffelser når ikke økonomien strekker til eller andre forhold ikke stemmer. Egne drømmer har med seg forhåpninger og krav, mens drømmer fra det innerste inne viser seg som veiledende kall og gir tilgang til fantastiske muligheter og møter.

Hvis jeg greier å være åpen kan jeg lære noe nå.

Vandringer omfavner meg og gir meg noen ganger tilgang til det guddommelige. Veien kommer meg i møte og gir meg utfordringer og fred. Livet snakker til meg når jeg går og jeg lytter det jeg klarer. På mine vandringer får jeg tak i min skaperkraft, fra det innerste rommet, der stillheten rår, essensen, der alt oppstår. Jeg er priviligert som kan gå slik og ta i mot og være åpen for det som gjør meg sentrert. I min streven, i min overgivelse, i min ro, i mitt ønske for å bli hel.

Når jeg vandrer blir jeg usynlig. Usynligheten beskytter meg og tar hånd om meg og gir meg den omsorg jeg trenger. Da trer dypet mitt frem, stillheten, der ordene, tonene og visdommen er gjemt. Jeg får lyst til å dele og synliggjøre det aller innerste. Formidleren i meg slår krøll på seg og salto i løse luften. Det er som å bli sett og forløst fra usynligheten med noe nytt, en ny innsikt, en ny tekst, en ny melodi som er full av kjærlighet og enkelhet som gjør pusten fin og livet lett å leve. Klart jeg vil dele og da blir jeg smertefull synlig med å tre inn i det rom hvor jeg blir vurdert. Men jeg tar alltid sjansen. Det er verd det. Det er mitt bidrag til menneskets søken. For jeg vet at vi kan oppleve oss ensomme. Vi er det ikke. Vi vet bare ikke hvordan vi skal finne veien hjem til vårt eget, ikke dømmende indre. Vi er en gudjammerlig make i vår streven etter å være sentrert, takknemlige og fornøyde.

Jeg får være i bevegelse i stillheten, i skjønnheten, i høstens requiem og jeg vil fortelle deg hvordan veien hjelper meg å finne frem. Hvordan veien kommer meg i møte og viser meg veien hjem. Jeg spør selve livet, på mine vandringer, hva ønsker du at jeg skal vite. Jeg spør veien hva den vil fortelle meg. Jeg spør sorgen om den har det rommet den trenger i meg så den ikke en gang til utvikler seg til en redsel. Jeg spør gleden om den kan tre frem. Jeg trenger lyset som min venn, fordi jeg i alt for mange år har sittet i mitt eget mørke. Veien gjør meg klokere og i fatning igjen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne denne fortellingen for å komme frem til det veien skal lære meg denne gangen. Jeg kunne jo begynt med at jeg har bursdag i oktober. Jeg ble 62 år den 20. Siden jeg er et oktoberbarn er det lett å regne ut at jeg ble unnfanget en februardag i 1963, samme måned fødte en annen kvinne enn min mor, min storesøster. Hun døde i barsel. Min far pulte rundt. Det er stort sett det jeg kan si om ham. Han var notorisk utro og min mor mistet sin mor da hun var 23 år og jeg var 3 år gammel. Den stakkars kvinnen brant inne med en rundbrenner og en dyp sorg som dessverre kom til uttrykk i mye utagerende misnøye i fylla, tause trykk og bitter stemning ellers. Min far sin far, min farfar ble bortadoptert da han var 12 år. Han gikk ikke i begravelsen til sin biologiske mor. Her er det mye å ta tak i.

Jeg husker veldig godt min 19. årsdag for da satt jeg i Bergen kretsfengsel, midt i byen, og det er eneste gang min far har gitt meg oppmerksomhet i forbindelse med bursdagen. Han kom på besøk der og hadde med kake. Så du kan godt si at det var nyttig for meg å havne i fengsel, jeg endte opp med å bli synlig, selv for ham. Men det tar evigheter å fortelle fra den “gaten”, så jeg lar det ligge.

Jeg kunne jo begynt med å fortelle om da jeg var synlig punker i min ungdom, men smertefull usynlig og denne nedstengingen av meg selv har gjort livet mitt til en underlig reise. Mye streving og slossing for å bli virkelig sett, som har resultert i enorme mengder sanger om å føle seg utenfor systemet og et sinne mot urettferdighet.

Jeg kan også begynne denne fortellingen med at i 2008 opplevde et mannefall i bandet mitt, som resulterte i at jeg ble kjent med en ny gjeng på Toten og laget albumene Svart Natt og Brenn Hexen. At ut av noe vondt kan det komme noe godt, men fordi jeg strevde sånn med å bli sett har jeg ikke anerkjent det som ble skapt der. Jeg laget til og med et bål og brant alle Brenn Hexen cdene jeg hadde. Jeg klarer ikke å høre på mine egne låter en gang. Jeg vet så inderlig vel at jeg har strevd og sloss fordi jeg skulle klare å oppnå suksess. Mye vil ha mere og fanden vil ha flere. Jeg skulle klare å bli til noe annet enn en kvise på samfunnets rumpe som jeg ble fortalt at jeg var da jeg var ung og som ble mitt mantra. Jeg sloss for at jeg ikke skulle bli som min mor, en fraskilt trist 3 barnsmor i Fyllingsdalen. Jeg har strevd fordi jeg aldri ble bra nok. Men fortsetter jeg her tar det bare all plass, men jeg kommer sikkert tilbake til det fordi her er det en kjerne av sannhet i min løgn.

Jeg skal streve og sloss, fordi jeg har ingen verdi.

jeg kunne jo begynt med alle historiene når jeg følte meg uelsket og forlatt som barn, men da blir vi aldri ferdig.

Siden det er rosa måned kan jeg begynne denne fortellingen med at jeg fikk brystkreft i 2005 og håndterte det med å lage årskalender med kreftforeningen, dokumentarfilm med NRK og et album med bandet mitt den gangen da. Jeg tror celledelingen løp løpsk fordi jeg løp for livet for å unngå denne “ingen verdi” følelsen. Produsere. Levere. Jeg måtte bli alvorlig syk for å klare å bremse opp. Før jeg skjønte at jeg prøvde å bli bekreftet over alt. Mens mitt dypeste problem er manglende egenverd. Den undertrykte, måtte se livet i hvitøyet for å våkne opp,

Tror nok jeg vender tilbake til det temaet for jeg har løpt langt.

Apropos løping, jeg har også gått langt. Jeg kunne begynt å fortelle historien om at jeg gikk til Roma i 2019. En tur jeg ikke liker å snakke om, som jeg har skrevet en bok om, som har fått 8 avslag til nå på og føyer seg pent inn i rekken:”du blir aldri bra nok”. Uansett har jeg ikke anerkjent meg selv for å ha gjennomført en slik prestasjon, så jeg dropper også denne starten.

Jeg kan jo ta deg med til Sandefjord og begynne med min farmors fang. Hennes glatte skjørt som jeg sklei av for å springe ut og plukke bringebær i hennes hage fordi hun har beordret en skål med dessert til alle. Jeg prøver å lete etter fine ting fra min barndom. Jeg prøver å se historien med nye øyne. Med kjærlighetens øyne. Med omsorg for den jeg var og ble og de valgene jeg har tatt. For jeg vet at det fantes noen engler i mitt liv som gjorde det verdt å fortsette.

Jeg kan jo begynne med at jeg fikk et for tidlig født barn som lå på sykehus første leveåret og hva det gjorde med oss, eller mitt andre barn som ikke begynte å snakke før han ble 4 eller da jeg reddet min tredje sønn på Svartisen. Eller når mine sønner og mann insisterte på at jeg skulle lage et dobbelt album i anledning av at jeg ble 60. Jeg lovet å være med, hvis jeg fikk lov å slippe mer etterpå. Jeg har laget mye, vært mye modig og standhaftig, men det må jeg anerkjenne før jeg tror på det selv.

Jeg prøver å slippe fri fra den moralske pisk som aldri synes at det jeg gjør er nok. Jeg har stått på mine egne skuldre og hatet livet mitt fordi jeg ikke kunne finne verdi i å bare være.

Men jeg tror jeg begynner med dagen i dag. En nydelig vær dag, høyt og lavt, på grus, sti og masse skog. Vel fremme på Meslo. Her må min historie starte, i høstens reguiem. Hvorpå jeg vandrer med min aller beste venn. Han jeg liker aller best å være med. Jeg behøver vår stillhet. Jeg elsker vår stillhet og vår prat. Han som forstår mekanismene til en skadet sjel. Han som ble ufrivillig pensjonert i forrige måned, fikk sparken rett og slett, sammen med 20 andre (long live america) men startet å jobbe i platebutikk 3 dager etterpå. Forbilledlig inspirerende og nyttig å se et slikt livsapetitt og slik glede over å kunne bidra på sin måte. Han har alltid følt seg verdifull i bånn og stiller ikke de samme idiotiske kravene til seg selv, ingen krav om å være bedre enn det han makter.  Han minner meg på mitt eget ansvar for mitt eget liv og min egen sjeles reise. Jeg har våknet litt og litt i livet og nå er jeg klar for denne veien. Gleder meg til å skrive videre og bli enda slitnere i morgen.

Her må jeg begynne.
 
Stillhet

Inni deg et sted
Finnes autoritet
En stillhet som ser
Hvert eneste steg
Hvert innpust og utpust
Hvert eneste grep
Blir sett på av
Stillhetens kjærlighet
Hun lar seg ikke fanges, formanes, forvares.
Hun kan ikke stagges med ord og forklares.
Ingen trenger inn for å overta stedet.
Der det reine smilet av stillhet foredles.
Stillheten spør etter ingenting.
Og det er siste mynten du har.
Du holder hardt på den i din lomme.
For hva kan egentlig stillheten romme?
Du styrer unna
Og skremmer bort henne.
Du trenger kontrollen
For å slippe og kjenne, på stillheten.

https://spotify.link/xJlruXc6FXb

pilegrimsvandring

nå er jeg på vei
fra Berkåk til Byæn
jeg vandrer fordi
veien kaller på meg
jeg får tre inn i
den guddommelige naturen
som rommer en pilegrim
og den kreative vinden
flyr ved min side
det hender den tar
bolig i meg

jeg følger energien
kjenner på flyten
takker for dagen
fokuserer på å være
i det som føles bra
koster litt smerte
å vandre avgårde
men uten agenda
får jeg tilgang til kraften
verdien av å leve
tar bolig i meg

alt jeg behøver
ligger i sekken
kroppen gir slipp
på den gamle ideen
om hvem jeg burde være
det moralske som dømmer
det strie og steile
den harde kontrolløren
som finner feil
og alle ambisjoner om å bli
mer enn en som er på vei

jeg går for livet
jeg skriver med sjelen
jeg synger i hjertet
en gave fra oven
en perle i mitt indre
jeg står trygg og alene
i denne verden
kan ingen ta fra meg
den plassen det krever
min penn og min stemme
lar det tale for seg

den monotone gange
føles ekte og naturlig
den krever og svir
healer mine sår
jeg stoler på prosessen
jeg får utfordret min redsel
holder formen?
finner jeg frem?
får jeg tak over hodet?
kan jeg stole på folk?
får jeg mat i magen?

i audiens hos det ukjente
oppstår magien
jeg omfavner min uro
med kjærlige ord
ingen velstand kan kjøpe
denne frihet og roen
mitt nervesystem roes
på den riktige måten
det rører min skjebne
jeg kjenner en nåde som
gjør meg hel

https://flic.kr/p/2Ra 18th