Fra Meslo til Segard Hoel
Distanse: 24,15

Bernts framskynte pensjonstid ble en vekker og et bevis på hvor lite vi egentlig kan kontrollere det som skjer oss. Men alt levd liv kan være vår styrke til å takle det og deretter ligger vårt ansvar for å gjøre det vi kan for å vise oss selv kjærlighet nok til å leve gode liv. Det er her vi strever vi som har en indre kritiker som diskuterer alt vi gjør. Tilstedeværelsen er eneste veien til å oppleve det som faktisk skjer og er et bidrag til at jeg kan slippe ut av eget fengsel og helst før dette timeglasset renner ut.

Dro fra Meslo gård 10:15 i dag og det har vært noen høydemeter opp og noen høydemeter ned. Sol og tåke og masse trær på tvers over stiene og veiene vi har traktert. Amy-stormen har gjort innhogg i skogen her. Spennende å vandre langs Orkla og se mange velholdte gårder eller nedlagte, det er enten eller. Vi kom frem i mørket og bor i et nydelig eldhus.

Jeg vandrer og er i godt humør. Merker at jeg velger tanker og når de er tenkt forsøker jeg å være mest mulig åpen og tilgjengelig. Opplever ennå at en TILSTAND kan invadere, den skapes av noen skjulte koder inni meg selv. Det er innlærte setninger som noe jeg ennå tror på, som umerkelig forsyner seg av min tanke og livskraft og gjør meg utmattet. Kommer oftere hvis jeg har sovet dårlig fordi da har jeg mindre motstandskraft og det er ganske umerkelig at det har invadert tilværelsen før jeg bokstavelig talt sitter i fittefatet og føler meg lammet. Sov ikke så bra i natt og da er jeg lettere fangst for ikke tilstedeværelsen.

Det er som en kjøkkenvifte som står på og man egentlig ikke hører lyden før den slås av. Det er som et bakgrunnsstøy, som sier: “du kommer ingen sted her i livet” som omgjøres til en tilstand som igjen gjør meg brakkesyk. Denne tilstanden innbiller meg at det finnes et annet liv jeg skal leve eller noe mer eller bedre enn slik det er. Feks kunne jeg bo i syden om vinteren, få til en karriere med musikken, være slankere enn jeg er. Det kommer av lav selvfølelse og da får jeg bekreftet at jeg bare er kvisen som ikke får til noe fordi jeg ikke har noen verdi. Da har jeg ikke gjort nok for å få det til.

Jeg har alltid sittet frem på stolen. Klar for å aksjonere. Jeg har ikke slappet så mye av, ikke før jeg har blitt utmattet. Lærte meg til å meditere i 1986 og det var smart, men selv når jeg mediterer er jeg i giv akt. Det føles som om jeg aldri har hatt en fridag, selv på ferier har jeg holdt konserter. Den kreative delen i meg som kommer fra den stille essensen krever ikke noe som helst annet enn å få utfolde seg, men så kommer kravene ganske raskt og setter det i et system som skal produsere og bli sett.

“Du er uføretrygdet – du må bevise ett eller annet”.

Denne giv-akt tilstanden tror jeg kommer fra at jeg ikke våget å sovne først da jeg var liten. Det hendte oftere enn sjelden at moren vår sovnet med røyken i hånden og jeg ble livredd for at vi skulle brenne inne. Og tro mine ord, det er ikke bare å slutte å være i giv-akt. Det er innkodet. Kjøpt og betalt, et evig dyrt lån som ikke har vist seg som avdragsfritt.

Og snart så kommer julen …..

Jeg må slåss – jeg skal klare meg

Selv om innkodingen har krevd at jeg skulle klare mer enn jeg makter, så er jeg også livredd for å lykkes.

“Da truer jeg mors bilde av verden”

Jeg har faktisk trodd at hvis jeg forble verdiløs, så ville de elske meg og like meg en dag. Ja, jeg vet jo at dette er skrudd, men sånn er det altså. Så når folk ikke har hørt musikken min eller ikke liker den, så stemmer det med bildet til kodene: det er ikke bra nok. Og hvem er jeg uten det bildet? Jeg bare spør.

Det verste er mangel på respons. Det kan sette meg fullstendig ut. Men sånn er det for store piker på 62 år, når innkodingen og mørket sitter i et hjørne på dypet av min sjel og nekter å forlate min kropp.

Veien og vandringen fører meg tilbake til det rommet i meg hvor kodene blir avslørt og jeg forsøker det jeg kan og omprogrammere dem til noe som er sant.

Jeg avdekker mine løgner på vandring, steg for steg.

Som punker var det okei at ingen likte meg. Jeg var et resultat av innpodet crapp fra de voksne.

Likevel så hadde jeg det i meg: ikke bli som din mor og far og jeg fant meg en datafyr. Det satt de ut.

Jeg prøvde alt for å bevise de at det skulle bli noe av meg etterhvert. At det ikke ble noe av meg med musikken er den største skammen og det er rart fordi jeg vet hvor vanskelig det er for andre å trenge igjennom og få låtene spilt i radio for eksempel. Jeg avsluttet som artist i 2017, eller jeg avsluttet vel strengt tatt strevingen og lukket døren for håpet om at musikkbransjen skulle komme meg i møte. Litt sær har jeg vært siden jeg sa en gang neitakk til platekontrakt med Plateselskapet AS fordi de ville bare ha meg og ikke hele bandet (du svikter ikke din familie) og jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg velger å ta i mot, vil de avsløre hvor lite jeg egentlig kan.

Jeg har prøvd å ikke dømme de tekstene og melodiene jeg har skapt og som andre har satt avanserte akkorder til, men som sagt, jeg orker ikke å høre på det selv om det er det fineste jeg vet er å skape fra det innerste rommet, der også har kodene okkupert et hjørne og laget til mye mørkt. Så til jeg dør vil jeg sannsynligvis alltid være kreativ fordi jeg har fått tilgang til den juvelen i meg selv.

Musikk er en helbredelsesprosess.

Jeg har nesten alltid vært overvektig eller kraftig beinbygging har jeg alltid hatt, høres bedre ut. Selv da jeg var slank, synes jeg at jeg var 2 kilo for mye, så jeg jobber med å sette hjernen fri også på dette punktet. Jeg er alvorlig ferdig med enhver kur og tror nå at kroppen min trenger kiloene som beskyttelse, helt til kroppen ikke trenger det lenger og slipper taket. Det er overgivelsesprosessen som er i gang. Uten at det betyr fri flyt og inntak av alt, men med nok omsorg og kjærlighet til meg selv kan jeg i hvert fall prøve å like kroppen min. Jeg er i god form. Det har jeg alltid vært og det er da noe.

Det er denne fatuigien etter kreften som jeg feiltolker i blant og veldig glad i mat som jeg er, så blir det litt mer inn enn ut av kalorier. Da vil jeg ha vekk følelsen og det hjelper med mat, en stakket stund.

Jeg jobber med å overgi meg til det som er. Prøver å ha tillit til at universet ordner opp og etterhvert har jeg kjent at det er sant og da får gleden råde og lyse.

Så det finnes to måter for meg å være i verden på og begge fungerer på forskjellige vis. Styrt av det innlærte og hatt en identitet som klovn og artist har laget mye gøy også. Å gå løs på vegger med hammer, stegjern og øks har gitt meg noen resultater og jeg har blitt sett og fått applaus, bare synd jeg måtte bli så utslitt. Den andre måten er overgivelse til at universet ordner opp og det hadde vært så fint å bli sett i 5 minutter uten å kjempe for det.

Jeg jobber med å stole på at jeg kan slappe av. Jeg er redd for at alt går i stykker da og at jeg blir syk eller noe. Så nå har vi også startet med Tai Chi for å få til flyten. Det er kjekt.

Aldri for seint i livet.

Jeg har alltid vært mye. Tatt stor plass.

Det kan oppfattes på to måter. At det er okei å være seg selv. De som liker meg er der og de som ikke liker meg går sin vei. Eller det kan oppfattes fra de innprogrammerte kodene i mitt DNA, at det ikke er okei og dermed må jeg krympe meg.

Begge deler er erfart.

Sann suksess er å finne fred med seg selv. Alt annet er fake.

Jeg må anerkjenne min livskraft og overgi meg til alt som er større enn meg selv og ikke la det lille barnet i meg stå i stampe,men ta henne varsomt i hånden og be henne slå følge bak min elskede pensjonist som går foran når jeg er sterk og bak meg når jeg er sliten og som er der i sin egen prosess, i audiens hos stillheten på vandring.

fatigue

fatigue, en cold turkey
river deg opp i filler
du stivner fast
og kan ingenting gjøre
strøm i et gjerde
du kan ikke slippe
du faller utfor et stup
og slutter aldri å dale
som å løpe for livet
og ikke komme deg avgårde
som å sette tungen i gjerdet
og vente på våren

i time etter time, dag etter dag

det er en kokende smerte
som hånden på platen
som fingeren i lyset
som en brukket ankel
som en tannpine
hodepine og magebesvær
vondt i hver muskel
som et innvendig skrik
som å bli slått
og tryne i grusen
legg de sammen
og kjenn på alt sammen

i time etter time, dag etter dag

en fastgrodd sorg
savn som aldri får nok
som å bli forrådt
legge hodet i en gapestokk
skam og skyld
bitterhet og anger
demonene våkner
panikken krangler
det er som å bli avvist av selve livet
som å vandre med de døde
som å leve uten hud
og uten en mening

i time etter time, dag etter dag

når det endelig slipper taket
er vi friske og rare
ødelagt og forvirret
angstfulle og selvhatende
det var ikke sånn vi var
før giften ble sprett i kroppen
prisen vi betaler for å leve litt mere
blir bedt om å akseptere
jobber med saken
ensom vei å vandre
men likevel er vennskapet
skrevet i stein

Tekst og melodi: Betty Stjernen

Hele mitt liv har eg prøvd å finne
Noe som kan gjøre meg lykkelig og glad
Noe som kunne ta bort dette jævla suget
Av lengsel, som kommer innenifra

Hele mitt liv har eg stått på stasjoner
Eg har bedd om nåde, eg har bedd om trøst
Eg har prøvd å bli likt av feile personer.
Mennesker som er født tørst

Hele mitt liv har eg brent for noe
Kjempet for noe eg har følt har vært sant
De sa til meg at det skulle gå over
Bare den stygge punkeren forsvant

Det e ikkje sant. Det e ikkje sant

Hele mitt liv har eg gått løs på vegger
Med stegjern og hammer, med balltre og øks.
Men det er eg som har gått ned først
Det er eg som har gått ned først.

Ref:
Eg tar meg sammen
Seg hør og bør
Eg later som om
Mens hjerte mitt blør
Eg skulle hylt
Eg skulle skreket det ut:
Ting er ikke…………..slik de ser ut.

Det e ikkje sant at rettferdigheten vant
Og verden ble ny dengang Hitler forsvant.
Det e ikkje sant at vi skal gi våre liv.
Hver gang de store vil true med krig.

Det er ikkje sant. Det er ikkje sant.

Det e ikkje sant at alle de små er like grå
Som de fortau du vandrer på.
Det er ikkje sant at vi skal lide og sloss
Slik at maktens herre kan få klatre til topps.

Noen tror på fagre ord
Markeringer og løfter
Mens døden kommer rullende
På kalde lave føtter

(Sitat fra Elektrisk Regn, Bergen)

Ref:
Eg tar meg sammen
Seg hør og bør
Eg later som om
Mens hjerte mitt blør
Eg skulle hylt
Eg skulle skreket det ut:
Ting er ikke slik de ser ut.

Hele mitt liv har eg prøvd å si
Vi trenger ikkje å være enig med de.
Verden e fri Verden er fri
Verden e fri for alle.

Hele mitt liv har eg prøvd å si
Vi trenger ikkje å bli sånn som de
Vi har egenverdi. Egenverdi
Egenverdi. Egenverdi.

Noen tror på fagre ord
Markeringer og løfter
Mens døden kommer rullende
På kalde lave føtter

https://spotify.link/YvOalTmZHXb