DAGENS ETAPPE: 20, 55 Km
Fra Segard Hol til Løkken Verk
Distanse 20.55 km

I dag gikk vi fra Segard Hol litt seinere enn i går morges fra Meslo. Dvs kl 10:30. Vi sa det til hverandre: vi legger oss seint, vi står opp seint, vi går seint, vi oppfatter ting seint osv, men heldigvis vi lo av det. Vi går her ihvertfall. Verdens fineste eldhus lå vi i og antagelig verdens fineste utsikt om det ikke var for tåken, men den har sin sjarme. Jeg synes det er spennende med tåke i landskapet, noe som bryter seg på og tar plass men som like lett kan la det være. Gikk igjennom velholdte gårder i dag, litt opp og ned og gunnet på til slutt for å rekke en bedre middag på Løkken Hotell. Der traff vi to trivelige karer og 50 kvinnfolk som var på bokmesse. En av dem visste at vi vandret og vi fikk en hyggelig prat. Kunne ønske jeg var en av den gjengen, men det er seint og jeg går for meg selv for å finne fred.

Eneste suksess som virkelig teller/gjelder er å finne sin egen indre fred. All annen suksess er leiting etter noe annet, etter noe mer som kan bli større, som kan bli bedre, som ofte bidrar til overgjøring og noen ganger streving, som gir ubalanse som kan vatres, dempes, døyves med dop, alkohol, mat, sex, løping, kjøping med mer fordi vi ikke føler oss gode nok, flinke nok, bra nok. Vi vet det… likevel henger vi i strikken, viljen får styre. Vi skal jo fungere, være en del av en større helhet og ha mat på bordet. Problemet er bare at vi løper løpsk fordi vi ikke har kontakt med egne begrensninger og så drives vi ut av oss selv og den falske viljen kjører på og vi kan bli sett. Når vi føler oss bra nok og har vunnet vår egen fred skaper vi fra rett sted i oss selv, ifra essensen, det innerste rommet, der alt oppstår og bare drevet av kreativ entusiasme og egenverdet er i hevd og resultatene er gode nok.

Kan være vanskelig å vite motivasjonen for det vi gjør, om det er en uro eller et ønske om å bli sett eller likt. Mye jeg har skapt har vært rein desperasjon og etter å bli sett, en ubeskrivelig uro og et forsøk på å få vondt vekk. Når det ikke har funket har jeg blitt vanvittig lei meg, nærmest deprimert. Det hjelper selvsagt å skjønne dette her, men som skrevet før den indre støyen har dominert.

Vandringene har hjulpet meg i å prosisere og åpne opp det stedet i meg hvor kritikeren bor og det selvbedraget har vært vanskelig å gjøre meg av med, men hver gang jeg besøker det rommet og avdekker hvordan det henger sammen blir livet så mye lettere å bære. Selv sekken på 15 kilo er lett som en fjær.
Mine sanger har vokst ut av et mismot, et sinne, et savn, og de har hjulpet meg i å bære at jeg ikke har skjønt eller våget å tre inn i sannheten. Denne nedstengingen som jeg kaller det er også kjærlighet som beskytter kroppen. Jeg fikk hvile i hver låt. Jeg kjente en fred i meg når jeg sang med fullt band. Det var større enn meg selv og et spark ut i verden. Jeg elsket hver øving. Jeg følte meg beæret over å være en av mange bak en tekst og en melodi med et budskap. Jeg hadde noen i ryggen.

Den siste utgivelsen jeg har laget var sangen: Til En Søster.

Den er laget av meg og min yngste sønn. Jeg gikk bare opp i Nidaros lydstudio hvor det stod et ferdig band som spilte inn kompet jeg trengte. Som å gå til tannlegen. Du betaler for tjenesten og går din vei. Totalt motsatt av slik jeg tenker låter, men jeg er nå blitt vant til at jeg er for gammel til å få samlet folk til et band. Jeg har ikke energi til det lenger.

Jeg savner min søster slik hun var før hun ble syk, men det er meningsløst å savne fortiden og jeg kan ikke passe på henne. Det er for skjørt. Hadde jeg ikke arbeidet med meg selv, hadde jeg gått samme vei som henne. Rusens vei. Vi var som erteris og vi ba til Gud om kveldene at de voksne måtte passe på oss. Det var en støtte at vi var to som aldri fikk den omsorgen vi skulle ha. Hennes fordel var at hun var pen, men det har ikke hjulpet i det lange løp heller. Sangen er et brev til henne. Hun hadde bedre kontakt med vår mor. I begravelsen til min søsters datter Ragnhild, i 2010, hun som døde av en overdose heroin 15 år gammel. Jeg satt jeg meg mellom henne og min mor, hvor på min mor sa: “ du må flytte deg, her skal noen andre sitte”. Det er det siste min mor har sagt til meg og det er trist, men jeg vil aldri krype for hennes kjærlighet mer.

Jeg laget en sang som heter Babe På Kjøret som handler om tiden før vi ble 20 år. Hør den. Xxx.

En annen låt er Unnskyld lille venn, og den lagde jeg da min søsters to andre barn kom på fosterhjem. Det er et unnskyld til Ragnhild sine søsken.

Jeg har sloss for å ikke gå samme vei som min søster. Og mange ganger har jeg tenkt:
Hvis jeg var en rusmisbruker ville min mor ha passet bedre på meg
Hvis jeg oppførte meg underdanig ville vi hatt kontakt.
Hvis jeg var homofil hadde jeg hatt en grunn til å sloss.
Men jeg er bare en skadet sjel som ser sterk ut…..
Hvis jeg bare var pen så ville min far likt også meg..

Jeg har sunget mine egne sanger for å ikke gå fra forstanden. Sangene har støttet meg og hjulpet meg til å ikke sitte fast i Fyllingsdalen i Bergen. Jeg ville ikke være kvisen på samfunnets rumpe eller fraskilt sutredame som bebreider verden.

Så hvordan kan jeg slippe fri fra mitt eget fengsel?

Ingen elsker et barn som ikke lykkes
Ingen elsket et barn som er sterkt
(Björn Afzelius)

I mine sanger fikk jeg hvile fra slossingen. Jeg laget meg en arena så jeg ble sett og fikk applaus. Det lindret den innvendige vulkanen. Der fikk jeg være den jeg var.

Jeg laget teksten Babe På Kjøret i 1989, da var søsteren min atter en gang på kjøret- Vært mange runder og mange versjoner av låten.

Du er tøff, har de alltid sagt.

Jeg vet bare at jeg var et resultat av manglende omsorg og drevet av en indre uro og angst.

Nå er jeg myk og modig.

Sterk inni, myk utenpå.

Det har vært en vidunderlig dag i dag. Jeg har gått fort og sterkt og vært glad og jeg står inne for alt jeg deler. Da er livet vakkert. I morgen skal vi inn i dypeste skogen. Jeg er spent, glad og stolt over at jeg har “baller” til å gå min egen vei, ennu 🙂

Babe På Kjøret

Tekst: Betty
Melodi: Ole A. Kværneng

Vers:
Mamma blir galen for babe e på kjøret.
Vet ikkje lenger ka hun skal gjøre
Det kan jo ha klikket, myrdet noen
For et rabalder i en mektig alder.
Babe e fyllt 20 år der hun går,
Hun var 12 da hun ramlet på kjøret.
Hennes øyne er gjennomtrengende sår
sølvring i det ene øret.

Refreng:
Hey Hey eg føler meg ensom
Særlig i solskinn, når det regner
Hey Hey eg føler meg ensom

Vers:
Her en dag var babe ute for å skaffe seg pæng
skydde ingen midler for å finne de frem
Hun slo ned en fyr, det endte med ran
Babe tok beina fatt og løp som faen
Hun er fillete kledd, hun e ikkje noe redd
Har en kniv støpt fast i handa
Hun er et sint lite barn, frekk som faen
Bestandig rusa, slår hverdagen vekk.

Refreng:
Hey Hey eg føler meg ensom
Særlig i solskinn, når det regner
Hey Hey eg føler meg ensom

Unnskyld Lille Venn

Denne låten er dedikert til generasjonen etter meg
På vegne av oss voksne når vi sviktet

Unnskyld
Du våknet på natten
Liten og våt
Du hørte fra stuen
Din mor satt og gråt
Hennes gråt skulle vare
I år etter år
Hun druknet i rusen
Forsteinet sine sår

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn

Kjærligheten er
Noen ganger et dyr
Som ingen vil ha hjemme
Som ingen slipper inn
Merka av natten
Går du bøyd inn i dagen
Så angsten i øya
Enn bare ant den i magen

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn

Vill natur
Fukta til plen
Hard som stål
Skjør som porselen
Oppspist av skammen
Forvist av stammen
Redd for å leve
Redd for å dø

Redd redd redd for å leve

I de rareste rom
Finnes olje til lampen
Sakte med sikkert
Tar du opp kampen

Tilgi er ordet
Du leiter i mørket
Kom frem i lyset
Jeg venter på deg

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn
Unnskyld
Det var ikke meningen
Unnskyld
Unnskyld
Kunne ikke bedre
Unnskyld
Unnskyld lille venn
Unnskyld

https://spotify.link/fMBwEqPOGXb

Til En søster

Tekst: Betty
Melodi: Betty og Ruben

Det beste minne
Som dukker frem
Blomstene vi plukket
Jeg var 8, du var 5

Oss to mot resten
Av verdenen
Holdt om hverandre
Gjennom barndommen.

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Jeg har lenge tenkt
Å sende deg noen ord
Du er sørpå
Jeg er langt her nord

Du valgte rusen
Jeg gikk en annen vei
Kunne ønske livet
Var enklere for deg

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Du var mitt anker
Og vi ba til Gud om at
De voksne fikk det bra
Og vi aldri ble forlatt

Er det mulig å tro
At det går an
Dine barn får se deg
Sånn du var en gang

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår