• 14. juil 2018
• Tid: 08:53
• Distanse: 30.1 km
• Totalt: 133.2 km
• Været: Overskyet og varmt

Det er noe som driver meg som jeg ikke vet hva er, og det er egentlig greit å ikke vite, men kjenne at det virker og føles rett. Det brenner inni meg, lysten til å være i form, lysten til å vandre, slippe de gamle tankene og gi plass til nye gode. Det er ikke små sommerfugler, men stor ørner inni meg som flakker rundt og vil lage en linje til på kartet, som vil gå steder jeg aldri ville valgt hvis ikke det var for den dårlige formen, som gleder seg over det åpne landskapene, som liker å se Trondheim fra et annet ståsted, som gleder seg over de korte møtene, som kjenner det åndelige, som inntar den meditative gangen, i det ukjente terrenget, men dog så nært geografisk til der jeg har tilbrakt 34 av 54 år.

Dagens etappe starter på Skatval og beveger seg ut til fjorden. Det er noe helt ufattelig vakkert over haugen der, når du ser Trondheim fra denne siden. Følge er Bernt Marius. Han kan jeg vandre med fordi jeg får være i fred eller jeg gir meg selv fred sammen med han.

I dag blir det over 3 mil og det er bra at jeg har hatt 3 hviledager etter Falstad. Som sagt, så gåes etappene litt hulter til bulter, men hver meter skal vandres så det blir korrekt sammenlagt. Vi kom inn i et industriområde på Stjørdal og unnet oss en kaffe og en kake på Holm bakeri og konditori. Jeg simpelthen elsker konditori og siden jeg forbrenner mye nyter jeg karamellkaken med andakt. For ikke å snakke om å få gå på do. Jeg kjenner meg lykkelig der jeg går, som kan flytte en fot foran den andre, i mitt eget tempo, i godt vær og med knær som ikke sier i fra før etter milen. Dette må være verdens sakteste og riktigste måte å ta igjen seg selv på.

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man fortsetter slik å gå, så går det nok. (Søren Kierkegaard 1813-1855)

Vi passerer Værnes kirke og der er det MC bryllup. 100 vis av sykler utenfor. Vi venter utenfor i håp om å få stempel i passet, der møtte vi presten Karin Eidem Rønning som skrev sin signatur i passene våre. Godt nok. Vi vandret videre og innom __ for å få et stempel der. Virket som et poselig sted for å overnatte, men vi drar hjem når vi likevel er så nært. Så langt, et billig prosjekt eller ferie eller hva nå dette er. Vi «gønnet på» for å rekke toget fra Hell. Jeg tåler egentlig ikke noe press og stress, så i dag viste kroppen seg fra en bedre side. Jeg tålte å forsøke å rekke noe uten gå i lås.

Innsikt: forbedring og lykke skjer når du minst aner det.