• 27. mars 2019
• Tid brukt: 10 timer
• Distanse: 19.7 km
• Totalt: 474.5 km
• Været: skiftende, en del vind
  
  

Det er ingen skam å snu. Det gjorde vi. 2,3 km fra målet. Vi hørte et smell. Jeg trodde det var en jeger som skaut, men sannsynligvis var det isen/snøen som flyttet på seg. Hellingen vi skulle gå ned var mere enn 30 grader og da kan det utløse skred. Guri, vertinnen på Hageseter advarte oss mot det stedet i går, men vi gikk rett i fellen. Vi skulle ha slept oss ned tidlige, men var ikke helt sikre på hvor og kom for langt til høyre.

Vi snudde og gikk hurtig tilbake til «appelsinstedet» vårt, der vi sist hadde dekning og rakk fram dit akkurat før det ble bekmørkt. Jeg var veldig redd en stund og måtte konsentrere meg veldig for at det ikke skulle ta overhånd. Da kom noen gamle urkrefter frem og de hjalp meg å gå, for det var det vi gjorde vi gikk på skiene, med feller, det var klink is eller bart, med noen små snøfokkskavler, stort sett over alt (i hellingen der vi snudde var det mere snø fordi det lå i le).

Framme ved «appelsinstedet» fikk vi kontakt med Røde kors-folka, som vi gav nøyaktig posisjon til hvor vi befant oss. Og jeg takker meg lykkelig for Bernt sin kunnskap på kart- og kompass-området, samt for fjellduken og vindsekken som han har insisterte på å bære i alle de år og ikke hatt brukt for, annet enn å sitte og drikke øl en halvvarm påskedag ute.

Jeg tok på meg mere klær, ble dullet med og pakket inn. Var gjennomkald, det blåste frisk bris en stund, men etterhvert ble både jeg og vinden roligere. Vi fikk beskjed om at Røde kors ville komme og hente oss, men det kunne ta litt tid, i og med at de måtte kjøre scooterne i bil fra Dombås til Hageseter først. Vi hadde jevnlig kontakt med dem og med Guri, som hadde lang fartstid i Røde kors selv. Vi var heldig med været. Inni vindsekken ble det lunt og kondens, og vi kunne more oss med å sende livesending på youtube og facebook og ringt gutta. Det kunne vært langt verre å vente i to timer om det hadde blåst hardt hele tiden. Bernt dro fram en medisinsk Jegermaister og stjernehimmelen var fantastisk. Summa summarum så var det jo litt av et eventyr (som Bernt liker å kalle det) og vi glemmer det vel seint. En spennende start på årets pilgrimsferd.

Det begynte å blåse opp igjen og stjernehimmelen trekt seg sammen og ble overskyet. Det var kaldt da Wiggo og Svein kom, to scootere med hengere inn i nasjonalparken. Da hadde vi vært ute i 12-13 timer og manglet bare turen på hengeren ned igjen til Hageseter, hvor vi ble tatt godt i mot med varm soppsuppe til forrett og laks med rødvin til hovedrett, seint på kveld. Jeg takker meg bare lykkelig for at det finnes folk som kan sånt og som yter av sin profesjonalitet for andre og skatt skal vi betale med glede. Denne pilegrimstur en skal bevise at brorparten av menneskene på jorden er ålreite folk, som vil en vel og starten på 2019-etappen fikk en lovende start sådan.

Følte oss litt dumme en liten stund, men Svein sa tvert til oss at det var riktig av oss å snu, at det hadde gått ras der i fjor. Så skrøt de av koordinatene de hadde fått, som gav de nøyaktig posisjon til hvor vi befant oss og så skrøt de av utstyr og klær vi bar på.

Bernt dro avgårde med tog til Trondheim. Jeg sitter på Hjerkinn stasjon og skriver. Skal ta tog til Otta hvor jeg starter opp i morgen. Da blir det et hull på kartet. Et hull på reisen fra Stiklestad til Rom, som må fylles i 2020. Kan ikke starte fra Hjerkinn til fots i vårløsningen, så det blir sånn. Otta til Roma, det er da noe det og. Begge har O og A i seg 🙂

GLEDER MEG TIL MIN VANDRING.

• 

Innsikt: Det er no som det er.