104: Nordhausen-Straußberg

29. juli 2019
Distanse: 17.9 km
Totalt: 2024.1 km
Tid brukt: 6:58
Innkvartering: Am Waldhof

Startet med frokost kl 08:00 og satt ved bordet med en italiener mellom 60 og 70 år som sykler til Nordkapp. Hyggelig møte. Hotellet hadde elendig seng og det hadde de to foregående også.

Italieneren hadde vært en av de først IT -folka i verden. Akkurat som Bernt og han visste godt om firmaet Bernt jobber for, Oracle. Jeg tipset han om å bruke Locus Map i stedet for Google Maps. Locus er mye proffer og jeg har lært meg å bruke det for nye strekk hver dag. Utrolig anvendelig. Google Maps blir for dårlig til gåing og sykling. Men det var akkurat som å snakke til døve ører. Vi har alle våre områder hvor vi er stengt eller vant til noe.

Så der startet dagens første projeksjon. Det har vært mange av de i det siste, sikkert fordi jeg vandrer i stillhet og kommer dypt inn i materien. Når jeg nå deler dette så vennligst ikke kommentér med trøst, eller støtte. Jeg trenger det ikke. Historiene er eldgamle og bearbeidet tusen ganger til psykolog. Jeg skriver dette fordi jeg synes at projeksjon til gammelt er interessant i nye møter. Man vet aldri når det slår inn og hva det representerer. Noen mennesker får lettere fram ens eget ego enn andre og det kan ofte være gammelt. Egoet elsker fortiden. Men med teknikker jeg har lært meg, pulveriseres projeksjon i stedet for å dyttes ned i en skuff og da utkrystalliserer tilstedeværelsen seg sterkere enn før. Det er som om noe glitrer når nærværet trer frem. Det krever lang trening å slippe fri det gamle og jeg har øvd i mange mange år. Skjønner godt hvorfor folk blir rusmisbrukere eller alkoholikere eller jobber seg ihjel, for det er skikkelig vondt å åpne opp.

Ihvertfall så var projeksjon den at jeg snakket med min far i fjor etter min brors bortgang og jeg spurte om han husket at jeg ble banket opp av Tore (en fyr min mor var med) og at jeg lå på sykehuset en uke etterpå, hvorpå han svare at det husket han og at han den gangen hadde tenkt at det var synd at jeg ikke fikk meg en på den andre siden og.

Det var alt.

Jeg ble selvsagt stille. Litt stiv kanskje. Her hadde han sjansen til å gi en farsstøtte eller en omsorgsfull kommentar også sa han bare det.

Poenget er kort og godt at «den stasjonen er stengt». Min første psykolog i Trondheim lærte meg å bruke dette bildet av stengte bensinstasjoner. At når folk er stengt ikke bruk krefter på å forsøke å åpne de og få noe. Tok meg mange mange år og skjønne dette eller integrere det så det funka for meg. Og atter en gang i 2018, stod jeg utenfor en stasjon og forsøkte å få noe. Sannheten er at jeg fikk en på andre siden, så det holdt. Han knuste nesen, kjeven, Jeg sydde i ansiktet, rotfylte tenner osv. Han sparket meg i magen og ansiktet osv osv. Årsaken til at jeg fikk juling var jo at jeg hadde hylt til han idioten at han skulle reise til helvete ut av leiligheten vår. Mora vår lå full på sofaen og lillesøsteren min satt og gråt. Jeg hatet de voksne og jeg gav selvsagt beskjed om det. Jeg er Betty.

Politiet kom fordi min venninne fikk løpt ut og ringt osv osv og denne historien har jeg fortalt mange ganger. Poenget med å jeg fortelle den en gang til er at jeg fikk opplevelsen at han var stengt for min versjon.

Italieneren dro og jeg kom meg ut på gaten ca kl 10. Stod lenge og ventet på grønt lys, hvorpå en ansatt fra hotellet kom løpende ut mitt i overgangsfeltet og stoppet meg og lurte på om jeg hadde betalt. Jeg sa at vi kunne da ikke stå der og jeg gikk tilbake til fortauet ved hotellet og viste han kvitteringen på mail.

Ville han ha gjort det med en mann som dress og koffert? Neppe! Riktignok bruker jeg sekken som tørkestativ til gårsdagens truse som er vasket om natten. Beste tørkestativ jeg har og riktignok føler jeg meg som en uteligger av og til, men jeg har da betalt for meg.

Neste gang jeg skal ha en hviledag, må jeg få klippet håret og kanskje ta en fot-time eller hud-time, for den følelsen må bort. Men han fyren sparket ihvertfall i gang noe, som minner meg om punkelivet, men det er til å leve med, absolutt.

Så gikk jeg bort til restauranten jeg hadde spist på kvelden før, fordi jeg hadde glemt en bok der. Det var ikke åpent, men jeg så at hun strenge var der og gjorde i stand. Jeg banket på vinduet og hoppet opp og ned i iver. Hun kom og åpnet og jeg forsøkte på min engelsk/tysk måte å forklare, hvor hun avviste meg helt. Hun var helt stengt. Det har jo funka så bra å kommunisere til nå, men her var det ikke hjerterom. To barn kom til i døren og jeg begynte bare plutselig å gråte. Mange episoder gikk som en elv gjennom hodet mitt. Julen jeg ikke fikk komme hjem, faren min som tok med begge søstrene mine på tur, men ikke meg fordi ‘det var så mye med meg’ og ‘jeg så ikke ut’. Nabodamene som laget egen liten portvinsklubb, kunne for de fromme, etter at jeg i alle år hadde inkludert alle til å lage sylte, rull, eggelikør, påsketurer, 16. mai om kvelden, tog 17. mai om morgenen. Alle inkludert. Også ble jeg utenfor de fromme. Det var vondt, men det var noe gammelt det sparket i gang, som gjorde det jævlig vondt. En av de sa at såpass måtte jeg tåle og det er sant, men det betyr ikke at det ikke gjorde vondt, men la de fromme spise med de fromme og de døde begrave de døde.

Tilbake til restauranten. Jeg stod der og gråt og så på barna der. Og flere episoder rullet gjennom hodet, det føltes som om jeg skulle dø der jeg stod. Helt merkelig. Det var virkelig ikke noen plan, men hun sa at jeg skulle gå vekk og jeg så Via ROMEA-boken ligge på bordet innenfor vinduet. Det var helt forferdelig. Jeg tok telefonen fram for å ringe Bernt, han snakker bedre tysk, og da slapp hun meg plutselig inn. Jeg hentet boken og gråt meg ut der i fra. Hun viste ikke en mine.

Helt fantastisk avstengt.

Så skulle jeg gå over gaten. Jeg var ganske preget, så jeg var forsiktig og mitt i overgangsfeltet kjører en kjeftende sur merr mellom 60 og 70 år, nesten på meg, Rister på hodet og hadde jeg ikke stoppet så vet jeg ikke, for det hadde ikke hun tenkt.

Ringte selvsagt Bernt og jeg fikk gråte masse. På en parkeringsplass sprakk alt. Og i dag gikk jeg blant de største åkrene jeg noen sinne har vandret i og gråt og gråt og tømte ut alt. Og så gnistret det litt i tilstedeværelsen og så ble det veldig, veldig fint.

Deler dette fordi jeg vet at mange opplever at hendelser skjer og de kjenner ikke helt igjen seg selv i reaksjonen. Det er sannsynligvis det samme som skjer. Projisering av gammelt. Det er ikke noe å være redd, men det gjør vondt og det er vanskelig å få tak i hva det handler om. Jeg har vært en utrolig dyktig barnevernspedagog som jobbet med rusmisbrukere og en av mine styrker var at jeg kunne avdekke projiseringen, men det er vanskeligere å få tak på i eget liv.

Så i dag takker jeg alle episodene for at jeg fikk kommet litt videre i livet. Jeg måtte altså vandre til Tyskland.

Det rare er at når gammelt er sparket i gang, så oppfører man seg ikke like mykt og varmt som man ellers vil være og det utløser noe i den personen man står ovenfor. Du skal være Buddha for å ikke få en reaksjon.

Det som er en konklusjon for meg i dag er at de som er stengte og som ikke ser og som ikke har innsikt eller tilegner sg sådan, er de som egentlig er problemet og ikke du som ofte har tatt skylden for alt. Mine terapeuter har bekreftet at det er ikke noe feil med meg og da stoler jeg på at de snakker sant. Men gamle greier har fått meg til å tvile mange en gang.

Ta f. eks. Trump, en avstengt faen. Men det er mange miniutgaver av han rundt om. Og de som ikke ser og ikke er åpen starter lettere en krig enn de som forstår det jeg snakker om.

Jeg kom meg fram og bor i et minislott. Eneste gjest. Det knirker overalt, men nå er jeg herdet. Rett over gaten er det en slags park med aper og en bane, som jeg selvsagt måtte forsøke etter at jeg satt fra meg sekken og sånt. Så glad jeg gjorde det, leiken og gleden bor i meg.