Nå i sommer har Betty og Frode Dyrli Angelsen kommet med 2 nye singler så langt. Ut & Inn kom 23. juni, mens Kvikkfiks kom 8. juli og begge er tilgjengelig i alle mulige digitale kanaler slik som Spotify, iTunes, Tidal osv osv.
Betty og Frode har flere låter oppe i ermet, så det er bare å følge med!
6 dagers vandring i nærområdet rundt Trondheim er da en fin feiring, vel? Turen er beskrevet i Bernt sin blogg.
Tekst: Betty Stjernen
Melodi: Frode Dyrli Angelsen
©2020
Det hender at vi føler oss
Ensom og forlatt
Våger vi å nærme oss
Vår egen indre skatt?
Juvelen som kan hjelpe oss
Å føle oss noe verd
Tunnelen ut av mørket
Er forsvart med gamle sverd
Kanskje må vi vandre
For å lære oss å gå
Kanskje må vi slippe
Tanken mens vi får
– ideen om verdien av livet som vi rår
Guddommelighet, Guddommelighet
Bli hos meg – Vær i meg
Føler du deg noksagt
Og den som ikke kan
En som ikke strekker til
Eller den som bare slåss?
En som ikke mestrer
Eller klarer dagens krav
Er det mulig å slippe taket
Og finne sjelefred.
Kanskje må vi streve
For å lære oss å leve
Kanskje må vi angre
For å få til å forandre
Kanskje slippe tanken
Mens vi ennå kan forstå
– at livet det må leves mens det foregår
Guddommelighet, Guddommelighet
Bli hos meg – Vær i meg
Fint å komme ut av
Egen selvgodhet
Å menge seg med skogen
Som bare står og vet.
I flere hundre år har
De samme trær stått støtt
Mens vi går hit og dit
Og aldri blir fornøyd
Kanskje er vårt mørke
Bare innbilt svart
Kanskje er demonen
Tanken som satt fast
Kanskje kan vi se på
Det som selvmedlidenhet
Og slippe gamle tanker
Som en gammel sekk potet
Har vi rette ordene
Som trengs når noen slit
Er vi bedre rustet
Eller også full av drit
Kan vi gjøre oss tilgjengelig
Ekte, stor og raus
Kan vi holde oss for god
Til å være stengt og taus
Guddommelighet, Guddommelighet
Bli hos meg – Vær i meg
Siste dagsmarsj inn til Vatikanet i Roma og Petersplassen foran Peterskirken. Fin sykkel-og gangvei fram til Monte Ciocci, tror vi så ut som pilegrimer siden mange smilte og hilste vennlig på oss. Ved Valle Aurelia møtte vi Vilde og Ruben som gikk de siste par kilometrene sammen med oss. Fra Valle Aurelia gikk vi gjennom travle gater, og rundet til slutt inn på Piazza Pio XII og inn på Petersplassen (Forum Sancti Petri).
Det har vært et privilegium å få følge Betty på denne turen. Både som medvandrer på flere av strekkene og som kontroll-, planleggings- og booking-senter basert i Trondheim..Og jeg har fått brukt kartinteressen min som jeg har hatt siden jeg var guttunge. Men det er Betty som har gjort jobben. «På gølvet» som vi sa i gamle dager. Jeg har alltid vært imponert over Betty, og jeg har ikke blitt mindre imponert etter denne bragden. Takk for følget.
En lang, men fantastisk fin dag for Betty og meg. Det varslede regnet uteble (stort sett). På begynnelsen av dagen gikk vi mye på asfalt og det har vært en del opp og ned i et interessant landskap. Vi tok en lunsjpause i Formello som er enda en av disse gamle byene på en haug.
Etter Formello gikk vi stort sett på stier og gårdsveier. Det er mye snillere med føttene enn asfalt.
Til de som heier på oss og sier vi er snart fremme. Jeg kan love at det ikke føles slikt på tampen av en 23 km dagsmarsj når mørket faller på. Da er det neste overnattingssted, middag, en dusj og en seng som er i fokus.
Dagens middag og seng inntas i et nonnekloster med søte og hyggelige nonner – Casa Nostra Signora. Det passer jo egentlig veldig godt på en pilegrimsvandring til Roma.
Litt variert vær i dag, men stort sett bra hvis vi ser bort fra én virkelig heftig regnbyge på 3 kvarter. Det kommer veldig mye vann og vi blir veldig våte og kalde.
Betty og jeg kom oss avgårde rimelig tidlig etter frokost og etter en «second breakfast» inne i Monterosi med en espresso med Sambuca gikk hun som en kule.
Stort sett italiensk jordbrukslandskap med olivenlunder og store mengder hassel (er det marked for sååå mye nøtter?).
Kom fram til enda en av disse byene som ligger på en fjelltopp. Må ha vært ganske praktisk å kaste stein i hodet på inntrengere i ufredstider, men litt drygt for oss som har gått hele dagen å komme oss opp i byen.
Og hvis noen skulle finne på å stikke innom Campagnano di Roma, så anbefales Osteria Iotto på det varmeste. Helt fantastisk mat.
Fin dag fra Capranica til Sutri hvor Betty og jeg inntok noen øl og toast på en cafe i gamlebyen. Fra hotellet og til Sutri gikk vi en frodig og fin elvedal langs gamle veier som kanskje har vært brukt siden romertiden og vel så det.
Dagens store opptur var rett utenfor byen. Hogd inn i fjellet hadde de et romersk amfiteater, en etruskisk nekropolis og en tidligere kirke som før det hadde vært et Mithraneum, og før det et etruskisk gravkammer. Utrolig fascinerende. Og godt å ha såpass med tid at vi kunne leke litt turister også.
Etterhvert kom det lovede regnet og vi ble etterhvert svært så våte før vi kom fram til B&B Casale Vicino som viste seg å være et privat hus med en snill gammelmann som sper på pensjonen med å leie ut noen rom. Litt for privat for oss, men tak over hodet må man ha om natten, så da så.
Betty gikk fra Vetralla, jeg tok toget fra Roma og gikk imot henne. Vi møttes rett nord for Capranica og gikk gjennom den gamle fantastiske byen til overnattingsstedet. Helt fantastisk å møte Betty igjen etter 2 måneder.
Betty hadde magesjau i morges, så hun gikk korteste vei langs hovedveien. Til tross for en vrang værmelding ble det egentlig en ok dag, med stort sett oppholdsvær og noen regnbyger.
Gamlebyen i Capranica ligger på en åsrygg hvor hovedgaten går langs toppen og ned til begge sider går det trange smug. Vel verdt et besøk.
I dag skulle vi ta «bøygen», Brenner-passet med sine 1370 m.o.h som er det høyeste punktet på Betty sin vandring til Roma. Det ble en del kliving opp og ned bratte bakker (se høydeprofil nederst i dagens blogg) i vakkert Alpelandskap i varmt fint vær.
Dette er den siste dagsetappen for meg i denne omgang. I morgen tar vi toget til Bolzano for en hviledag der. Betty sine sko er utslitte og vi satser på å finne nye i Salewa sitt fabrikkutsalg i Bolzano. Etter hviledagen reiser jeg nordover til Trondheim og Betty fortsetter der vi slapp taket i dag, på grensen mellom Østerrike og Italia i Brenner-passet.
Innsikt: Vi tar oss en hviledag fordi vi kan.
Buss tilbake til Patsch hvor vi avbrøt vandringen i går. Som Betty sier: Hver meter skal gåes. Basert på det vi observerte fra bussen i går, valgte vi å gå en trasé fra Mühltal som gikk litt høyere oppe i stedet for riksvegen som Via Romea GPX-sporet vi hadde lastet ned viste. Nå viste det seg at den løypen vi valgt var merket med Via Romea-klistrelapper, så Via Romea-gjengen har en jobb å gjøre for å oppdatere dataene sine. Og som alltid, gjelder det å bruke hodet og ikke stole blindt på all informasjon du finner på nett.
Det var en varm fin dag i fjellene og utsikten var upåklagelig. Vi startet på ca. 1000 m.o.h (Patsch reklamerer med at landsbyen er 1000 m.o.h og har 1000 innbyggere) og var oppe 1218 m.o.h på det høyeste (gitt at Garmin-klokken viser riktig. Jeg kalibrert den i morges så det burde stemme). Avsluttet dagen med en iskald halvliter i hotellbaren. Bedre kan det ikke bli.
Innsikt: Livet er kort, og det finnes mange steder. Men dette området er så vakkert at det ikke er utelukket at jeg kommer tilbake for å gå i fjellene her.
