• 6. oktober 2021
• Distanse: 19,1 km (Totalt 78.0 km)
• Tid brukt: 6:03
• Innkvartering: La Casa de Sofia

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

På vandring er kvaliteten på oppmerksomheten god. Gåingen blir en rytme og alt rundt setter meg i stand til å være mer åpen. Siden vi gikk her for to år siden, ser vi etter steder vi bemerket oss da og noe nytt dukker opp. Å gå andre veien er en ny opplevelse. Det pøsregnet fra start, men endte i solskinn.

Nysgjerrigheten er en fin pådriver og jeg aner ikke hvor vi skal eller hvor langt vi skal eller om det ender i en langvandring til slutt. Vi har 4 alternativer. 1) la dette bli en ferievandring for å gjenoppleve 2019. 2) Santiago 3) Cantebury 4) Norge.

Det er mye mer usikkert det jeg gjør enn å innfri en plan. Å lage «to do-lister» og planer, med klare mål er noe jeg virkelig kan. Å ikke vite hvor jeg skal bo og hvor jeg får tak i mat neste dag er blitt enklere og det ordner seg alltid.

Jeg utgir meg ikke for å være noen vandreekspert, men jeg vet at vandring virker. I dag har vi passert mange vandrere og de fleste går aleine. De nikker og sier: Bon Camino og raser avgårde, i sin egen prosess. Det er folk i alle samfunnslag og alle aldre. Noen deler noen ord om hvor veien går, men de fleste er stille, til og med vi. Når man vandrer er man i kontakt med noe fint i en selv. Jeg kaller det essensen. Hjertet blir åpent og pusten blir systematisk. Etter 4 vandredager slutter kroppen å verke på forskjellige steder og man får tilgang til den meditative gangen.

Å være modig og føle seg levende er bedre enn å være beskyttet og blokkert i egen container, så vandring er en mulighet for å komme tilbake til litt steinaldernivå, hvor alt dreier seg om hvert eneste steg og skaffe seg mat.

Å bli drevet av en indre kraft og finne fred i seg selv, i stedet for den pulserende egoets behov for å bli sett og likt og elsket, er optimal lykke.

Det finnes 10 000 måter å forsøke å stikke av fra seg selv på, vandring gjør det motsatte. Men alt som er svakt i oss kommer til syne når vi blir sliten nok og dette punktet er det avgjørende for om man en gang vil komme til å vokse opp. Takle sannheten og avdekke løgnene. Og som regel er løgnene helt omvendt av det man tror selv at de er. Vi regner oss jo ikke for å være løgnere. Men løgnene vi forteller oss selv merker vi nesten ikke. De er blitt en del av identiteten.

Det er lettere å finne feil hos andre enn seg selv, men andre får man ikke gjort noe med. Det rare er at folk søker heller lykke enn sannhet, kanskje fordi sannheten sier hvem du er og du tror ikke at du kan være noe annet enn det du alltid har vært, et barn?

Noen har mere smerte i seg enn andre. Man kan jo installere en psykologisk antabus, som kan reagere når du reagerer reaktiv i møte med folk som setter deg ut og inn i gamle avvisningsfølelser. Jeg snakker om de gangene du blir 4 år i hode og reagerer som et barn og ikke greier å la være ta ting personlig. De fleste blir spist opp av egen skam og bebreider seg selv eller andre, i stedet for å se på det gjentakende problemet, nemlig smerten.

Mange blir pillemisbrukere fordi de ikke tåler den psykologiske smerten. Men en valium hører bare et sted hjemme og det er i bukselommen på de som har angst for å fly, ellers har vi alle muligheten til å håndtere smerten uten.

En del av deg har en gang i oppveksten blitt avvist, det har ballet på seg og den smerten som dukker opp i ditt voksne liv er ikke forstått og tatt hånd om. Så unngår du situasjoner, slutter å fungere som en voksen adekvat og stenger verden ute.

Så det er altså kvaliteten i oppmerksomheten som utgjør om man er i stand til å forstå, eller i det hele tatt komme bakenfor egoets mur. Egoet kontrollerer hvordan du føler deg basert på reaktiv oppførsel som er bundet opp i tanker og historier om deg selv som du har lært deg å tro på, stole på og ut i fra det igjen gjør deg redd og forsmediger deg selv og andre via tanker som er fornermete, sjalue, selvopptatte, trengende og egoistiske, som gjør at du opptrer underdanig eller blir *for mye*. Spørsmålet om det er greit å ha det slik eller om en vil komme til bunns i materien og finne den egentlige drivkraften i livet? Og når du finner den blir de gamle reaksjonene og relasjonene aldri det samme igjen.

Jeg har undret meg i mange 10 år, men jobben blir kanskje aldri ferdigstilt. Hva vet jeg? Det er ikke gjort i en håndvending å forstå egne reaksjoner som dukker opp i fremtidige hendelser, hvor man tror at man skal greie å være en voksen. Da jeg var liten sa de som var eldre enn meg at de var voksne, men i dag ser jeg på de som barn som ennå ikke har skjønt. Alt for mange opererer ut fra egoets forklaring på hvordan ting fortoner seg og det er ofte basert på moral, rigiditet og egoisme.

Hjernen må innta et nytt perspektiv for å forstå at hjertet er egentlig lukket når egoet gir for å få noe tilbake.

Egoet sier: «jeg skal så visst ikke være den som» – «at de kunne» – «etter alt jeg har gjort for de» og det funker dårlig. Det er bare egoets behov for å opprettholde seg selv og beskytte seg fra smerten og beholde retten til å være reaktiv og beholde smerten som en gang ble integrert i kroppen.

Når du tillater smerten dagens lys og endelig gir den seg blir man lettet og da er det lett for å gå i fellen igjen. Gang på gang.

Frustrerende nok støter man på det samme igjen og igjen, man søker ut for å finne noen som kan stilne uroen eller sulten på å bli elsket. Og alle de som er positive relasjoner blir objekter som forhåpentligvis skal lindre og ta bort smerten. Vi leiter etter noen som kan ha et foringsystem som for evig stilner smerten. Noen finner den i mat, andre i dop og veldig mange i alkohol, som vi alle vet bare virker kortvarig. Og alt dette foregår mens vi ikke våger å tåle oss selv, forstå oss selv.

Det er beinhardt å være åpen for andre forklaringer enn de man har tilegnet seg og se egen sannhet. Hvorfor skal man velge å ha det så hardt? For å bli fri kanskje eller bare enkelt finne ut hva som er sant? I mitt tilfelle er det fordi jeg vil akseptere meg selv, vite sannheten og de andre nødløsningene har aldri funket i lengden. Jeg vil til bunns og ha det bra og vil ta ansvar for eget liv og kjenne kvaliteten og være i realiteten. Kjenne at jeg lever, om det så koster meg evig smerte. Men heldigvis bringer denne selvransakelse med seg fred og kvalitet og masse glede.

Innsikt: Å være modig og føle seg levende er bedre enn å være beskyttet og blokkert i egen container.