• 13. oktober 2021
• Distanse: 19.3 km (Totalt 121.1 km)
• Tid brukt: 6:05
• Innkvartering: Loriana Park Hotel Sul Lago

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Lukten av svette klær, vandrestøvler, sekken, stavene, hodeplagget, alt indikerer at man er i en prosess. I dag fikk vi servert en gratis pizza, nærved hotellet, for vi måtte bare stoppe. Vi så sikkert helt tomme ut, på en varm dag hvor vi kun bestilte oss hver vår liten øl, for å kunne bruke toalettet og hvile såre bein. Det resulterte i at vi bestilte oss et glass rødvin hver, noe for noe, også her.

Å vandre er en lang sammenhengende reise inn og ut av seg selv, av byer, av naturlandskap, av skog, asfalt, av det som er. Man dirigerer ikke retningen selv, men tar den som er, og vandrer i andre vandreres fotspor gjennom årtusener. I det ligger det spennende. Ikke kontrollere med selvet, men la gåingen flyte, være der og være nysgjerrig for det som dukker frem rundt neste sving og vi endte i Bolsena, dvs vi er på Via Francigena tråkket som går til Lucca. Å vandre til Norge er altså valgt bort. Det tar ca 35 dager å vandre til Luka, som er like ved Pisa, om det sier mer, og de dagene har vi ikke på programmet nå, men det var deilig å forlate Via Romea og teste ut den mest brukte pilegrimsleden til Roma. Vi møtte drøssevis av vandrere, som mente at vi gikk feil vei (den har jeg hørt før), så vi går mot strømmen også her.

Vi møtte en fastboende tysker, som spurte oss om alder og selv var han 77 år. Kunne vært min far. Han sa til oss på fransk «tout le monde, c’est la même chose», som skulle bety at det er det samme hvor du er i verden, for alt er det samme hvorhen du er. Jeg travet inn i kirken han kom ut fra og sang igjen for tom kirke, som har blitt en fin greie og som gir energi videre.

Noen tanker fra dagen:

Med den vektklasser jeg har, skjønner jeg at å vandre mere enn 20 kilometer ikke lenger føles greit. Nå skal det jo sies at jeg husker godt at den første vandre måneden gjør det vondt både her og der og kroppen blir bedre etterhvert. Man må jobbe med vondter og forstå at vandreformen blir bedre etterhvert, men likevel. Vekten hemmer. Jeg vet at jeg er overvektig og at jeg har brukt 30 år av livet på å prøve å være noe annet, med å kontrollere med kontra-produktive kvelende planer og målsetninger for å oppnå resultater, skjer aldri mer. Som nevnt før, jeg har ennå ikke møtt noen som har greid det på denne måten. Jeg er ikke villig til å inngå en avtale til, om å være sulten resten av livet. Jeg orker ikke å høre mer på knekkebrødspisende hytte eiere snakke om målsetninger. Men jeg er mer enn villig til å leve sunt og akseptere ting slik de er.

Det er som sagt, perspektivet som må endres. Tankene om hvem vi er, sitter i cellene. Kroppen husker og det gir ikke mening å gå på smell på smell og mislykkes mer og mer og forsøke å finne ennå en coach som skal stilne sulten og fyre opp under «holde ut» perspektivet og «du-greier- det-hvis-du-bare-jobber-hardt-nok».

Hjemme trener jeg styrke 2 ganger i uken. Yoga 5-6 dager i uken. Svømmer en gang i uken. Går 10 000 steg 6 ganger i uken. Spiser sundt. Har flere alkoholfrie dager i uken, enn alkoholholdige og likevel er jeg der jeg er.

Min jobb er å ha selvrespekt og ikke et mål om å bli noe annet og ikke la meg lure av «jeg skal vise de». Da jeg plutselig skjønte dette ble jeg villig til å akseptere teorien om at egoet har tviholdt på hva som var nødvendig for at jeg skulle bli likt, tviholde på kiloene, så jeg ikke skulle slippe essensen til. Egoet skaper den evige smerten og ulykke. Hvis jeg vil ha et bedre liv enn å være fortapt i målsetninger, måtte jeg lege gamle sår og finne ut av den mørke avgrunnen makt over mitt dyrebare liv.

Seinere fant jeg dog ut at denne avgrunnen ikke var et skremmende sted, men der livskraften er. Der åpenheten, uvitenheten og veksten skjer. I essensen bosted fantes en tomhet som jeg kunne fylle med mere spontanitet i stedet for den hardnakkede rigiditeten som skulle banke av meg det ekstra kroppsfettet eller vri ut av meg misnøyen . I den tomheten fantes det frihet til å respektere flyten i livet og universets regler. I den tomheten kunne jeg bli voksen.

Det finnes mange mennesker som fixer å være knekkebrødspisende hytteeiere, trofekoner, slanke og karrièrebevisste og ære være. En del av de opererer ut i fra essens og ikke ego-driv, men mange strever mye. Jeg er ikke så sikker på om nevnte er mer tilfreds med seg selv, er lykkeligere, har bedre sex eller er mer fornøyde i livet, Folk får være der de er, min jobb er aksept og finne ro i sjelen og finne tilbake til den egentlige driven og føle meg bra nok som jeg er og gå så langt jeg greier. Det står ikke på lyst, motivasjon, entusiasme eller gleden, men på evnen min, gitt de forutsetningene jeg har.

For min del er jobben å avvikle den delen av selvet som tror at det går an å kontrollere livet. Avvikle den delen som har forsøkt å stilne avgrunnens sult og krav om noe annet. Den delen som har forsøkt å hente støtte utenfra, i stedet for å hente den innen i fra i form av egenkjærlighet. Det er det eneste som virker!

Sår som er leget, trenger ikke å styre. Når du er fri, gjør man valg ut i fra essens og med det fører det med seg en aksept av ting slik de er. Så, kan ikke ting få være slik de, til en forandring? Først da kan det skje en endring. En varig endring. En tilbake til seg selv opplevelse. Da er man i flyt, slik det er meningen at livet skal være. Og da får jeg vandre så langt det er mulig slik jeg er.

Innsikt: Følelsen av mindre verd er tillært.