• Dagens (og gårsdagens) distanse 17.7 km

Mitt opp i alt det travle rykker vi ut av vår hverdag og vandrer igjen. Mitt opp i alt det som «tar oss» og som gjør at vi glemmer at vi ikke lever evig, velger vi å sette en fot foran den andre igjen. Heseblesende, som vi liker det, men i slow motion, vandring i sin essens. Det gjelder ikke å komme først eller å være best eller vise seg som mest utholdende. Det som gjelder er å tre inn i det som er, bli en del av det og vite at det er godt nok. Kjenne på langsomheten. Å føle på å være underveis. Ta seg tid til å betrakte sitt eget fotavtrykk på jorden. Bare være et menneske uten en agenda, bare dekke de grunnleggende behov. Bevegelse, mat og søvn. Jeg kan vel med sikkerhet si at det virker, for å få kontakt med noe større inn i en selv, og så ut i fra et overskudd få tenke vakre tanker i stedet for at tankene stadig lugger i det lavere siktet, så det ikke blir noe av noe. 

På veien har man tid til alt og man har alt man trenger i sekken. Bare det er verd prioriteringen: å gå. Kjenne på at man ikke trenger noe mere. 

Når apene skravler, i det store treet jeg så ofte sitter under, har blåst seg opp, er det fint å vandre inn i seg selv og stillheten. Inn i parsellene i min store hage… Lytte til hva livet sier og ikke gå med på lureriene apene serverer. 

Jeg ser på vandring som å tre inn i et klasserom, der jeg skal lære noe i andre enden. Jeg ser på livet mitt og sjelens rom som en eneste stor hage som trenger stell, vanning og omsorg. 

Bernt og jeg dro fra Trondheim søndag med tog. Vi satt vandre modusen på da vi nådde Oslo S, så dro vi rett til Dag, som er døende. verdens beste og vakreste Dag, som har hjulpet oss i mangfoldige 10 år. Han og konen Liv, tok i mot oss og det var godt å få være sammen et døgn, selv om tilstanden er som den er. Liv og død går hånd i hånd. Det var fint å få Dag sin hånd i min egen og få takket han for alt han har vært og er i mitt liv. 

Dag to rykket vi ut for å nå en båt som gikk til Lysaker og fra der har vi sloss litt med sekken, badet, spist soft is, spist lunsj, kommet frem til Sandvika. Gjort noen innkjøp, spist noe mat og er snart klar for masse søvn før vi skal vandre opp i mot 3 mil i morgen. 

Godt å være på vandring igjen. Romavandringen gav selvrespekt. Parisvandringen plasserte egenverdet. – Larvik viser oss det åpne hjertet – det tror jeg på. 

Innsikt: den fineste reisen er reisen inn i eget landskap