Fra Meslo til Segard Hoel
Distanse: 24,15

Bernts framskynte pensjonstid ble en vekker og et bevis på hvor lite vi egentlig kan kontrollere det som skjer oss. Men alt levd liv kan være vår styrke til å takle det og deretter ligger vårt ansvar for å gjøre det vi kan for å vise oss selv kjærlighet nok til å leve gode liv. Det er her vi strever vi som har en indre kritiker som diskuterer alt vi gjør. Tilstedeværelsen er eneste veien til å oppleve det som faktisk skjer og er et bidrag til at jeg kan slippe ut av eget fengsel og helst før dette timeglasset renner ut.

Dro fra Meslo gård 10:15 i dag og det har vært noen høydemeter opp og noen høydemeter ned. Sol og tåke og masse trær på tvers over stiene og veiene vi har traktert. Amy-stormen har gjort innhogg i skogen her. Spennende å vandre langs Orkla og se mange velholdte gårder eller nedlagte, det er enten eller. Vi kom frem i mørket og bor i et nydelig eldhus.

Jeg vandrer og er i godt humør. Merker at jeg velger tanker og når de er tenkt forsøker jeg å være mest mulig åpen og tilgjengelig. Opplever ennå at en TILSTAND kan invadere, den skapes av noen skjulte koder inni meg selv. Det er innlærte setninger som noe jeg ennå tror på, som umerkelig forsyner seg av min tanke og livskraft og gjør meg utmattet. Kommer oftere hvis jeg har sovet dårlig fordi da har jeg mindre motstandskraft og det er ganske umerkelig at det har invadert tilværelsen før jeg bokstavelig talt sitter i fittefatet og føler meg lammet. Sov ikke så bra i natt og da er jeg lettere fangst for ikke tilstedeværelsen.

Det er som en kjøkkenvifte som står på og man egentlig ikke hører lyden før den slås av. Det er som et bakgrunnsstøy, som sier: “du kommer ingen sted her i livet” som omgjøres til en tilstand som igjen gjør meg brakkesyk. Denne tilstanden innbiller meg at det finnes et annet liv jeg skal leve eller noe mer eller bedre enn slik det er. Feks kunne jeg bo i syden om vinteren, få til en karriere med musikken, være slankere enn jeg er. Det kommer av lav selvfølelse og da får jeg bekreftet at jeg bare er kvisen som ikke får til noe fordi jeg ikke har noen verdi. Da har jeg ikke gjort nok for å få det til.

Jeg har alltid sittet frem på stolen. Klar for å aksjonere. Jeg har ikke slappet så mye av, ikke før jeg har blitt utmattet. Lærte meg til å meditere i 1986 og det var smart, men selv når jeg mediterer er jeg i giv akt. Det føles som om jeg aldri har hatt en fridag, selv på ferier har jeg holdt konserter. Den kreative delen i meg som kommer fra den stille essensen krever ikke noe som helst annet enn å få utfolde seg, men så kommer kravene ganske raskt og setter det i et system som skal produsere og bli sett.

“Du er uføretrygdet – du må bevise ett eller annet”.

Denne giv-akt tilstanden tror jeg kommer fra at jeg ikke våget å sovne først da jeg var liten. Det hendte oftere enn sjelden at moren vår sovnet med røyken i hånden og jeg ble livredd for at vi skulle brenne inne. Og tro mine ord, det er ikke bare å slutte å være i giv-akt. Det er innkodet. Kjøpt og betalt, et evig dyrt lån som ikke har vist seg som avdragsfritt.

Og snart så kommer julen …..

Jeg må slåss – jeg skal klare meg

Selv om innkodingen har krevd at jeg skulle klare mer enn jeg makter, så er jeg også livredd for å lykkes.

“Da truer jeg mors bilde av verden”

Jeg har faktisk trodd at hvis jeg forble verdiløs, så ville de elske meg og like meg en dag. Ja, jeg vet jo at dette er skrudd, men sånn er det altså. Så når folk ikke har hørt musikken min eller ikke liker den, så stemmer det med bildet til kodene: det er ikke bra nok. Og hvem er jeg uten det bildet? Jeg bare spør.

Det verste er mangel på respons. Det kan sette meg fullstendig ut. Men sånn er det for store piker på 62 år, når innkodingen og mørket sitter i et hjørne på dypet av min sjel og nekter å forlate min kropp.

Veien og vandringen fører meg tilbake til det rommet i meg hvor kodene blir avslørt og jeg forsøker det jeg kan og omprogrammere dem til noe som er sant.

Jeg avdekker mine løgner på vandring, steg for steg.

Som punker var det okei at ingen likte meg. Jeg var et resultat av innpodet crapp fra de voksne.

Likevel så hadde jeg det i meg: ikke bli som din mor og far og jeg fant meg en datafyr. Det satt de ut.

Jeg prøvde alt for å bevise de at det skulle bli noe av meg etterhvert. At det ikke ble noe av meg med musikken er den største skammen og det er rart fordi jeg vet hvor vanskelig det er for andre å trenge igjennom og få låtene spilt i radio for eksempel. Jeg avsluttet som artist i 2017, eller jeg avsluttet vel strengt tatt strevingen og lukket døren for håpet om at musikkbransjen skulle komme meg i møte. Litt sær har jeg vært siden jeg sa en gang neitakk til platekontrakt med Plateselskapet AS fordi de ville bare ha meg og ikke hele bandet (du svikter ikke din familie) og jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg velger å ta i mot, vil de avsløre hvor lite jeg egentlig kan.

Jeg har prøvd å ikke dømme de tekstene og melodiene jeg har skapt og som andre har satt avanserte akkorder til, men som sagt, jeg orker ikke å høre på det selv om det er det fineste jeg vet er å skape fra det innerste rommet, der også har kodene okkupert et hjørne og laget til mye mørkt. Så til jeg dør vil jeg sannsynligvis alltid være kreativ fordi jeg har fått tilgang til den juvelen i meg selv.

Musikk er en helbredelsesprosess.

Jeg har nesten alltid vært overvektig eller kraftig beinbygging har jeg alltid hatt, høres bedre ut. Selv da jeg var slank, synes jeg at jeg var 2 kilo for mye, så jeg jobber med å sette hjernen fri også på dette punktet. Jeg er alvorlig ferdig med enhver kur og tror nå at kroppen min trenger kiloene som beskyttelse, helt til kroppen ikke trenger det lenger og slipper taket. Det er overgivelsesprosessen som er i gang. Uten at det betyr fri flyt og inntak av alt, men med nok omsorg og kjærlighet til meg selv kan jeg i hvert fall prøve å like kroppen min. Jeg er i god form. Det har jeg alltid vært og det er da noe.

Det er denne fatuigien etter kreften som jeg feiltolker i blant og veldig glad i mat som jeg er, så blir det litt mer inn enn ut av kalorier. Da vil jeg ha vekk følelsen og det hjelper med mat, en stakket stund.

Jeg jobber med å overgi meg til det som er. Prøver å ha tillit til at universet ordner opp og etterhvert har jeg kjent at det er sant og da får gleden råde og lyse.

Så det finnes to måter for meg å være i verden på og begge fungerer på forskjellige vis. Styrt av det innlærte og hatt en identitet som klovn og artist har laget mye gøy også. Å gå løs på vegger med hammer, stegjern og øks har gitt meg noen resultater og jeg har blitt sett og fått applaus, bare synd jeg måtte bli så utslitt. Den andre måten er overgivelse til at universet ordner opp og det hadde vært så fint å bli sett i 5 minutter uten å kjempe for det.

Jeg jobber med å stole på at jeg kan slappe av. Jeg er redd for at alt går i stykker da og at jeg blir syk eller noe. Så nå har vi også startet med Tai Chi for å få til flyten. Det er kjekt.

Aldri for seint i livet.

Jeg har alltid vært mye. Tatt stor plass.

Det kan oppfattes på to måter. At det er okei å være seg selv. De som liker meg er der og de som ikke liker meg går sin vei. Eller det kan oppfattes fra de innprogrammerte kodene i mitt DNA, at det ikke er okei og dermed må jeg krympe meg.

Begge deler er erfart.

Sann suksess er å finne fred med seg selv. Alt annet er fake.

Jeg må anerkjenne min livskraft og overgi meg til alt som er større enn meg selv og ikke la det lille barnet i meg stå i stampe,men ta henne varsomt i hånden og be henne slå følge bak min elskede pensjonist som går foran når jeg er sterk og bak meg når jeg er sliten og som er der i sin egen prosess, i audiens hos stillheten på vandring.

fatigue

fatigue, en cold turkey
river deg opp i filler
du stivner fast
og kan ingenting gjøre
strøm i et gjerde
du kan ikke slippe
du faller utfor et stup
og slutter aldri å dale
som å løpe for livet
og ikke komme deg avgårde
som å sette tungen i gjerdet
og vente på våren

i time etter time, dag etter dag

det er en kokende smerte
som hånden på platen
som fingeren i lyset
som en brukket ankel
som en tannpine
hodepine og magebesvær
vondt i hver muskel
som et innvendig skrik
som å bli slått
og tryne i grusen
legg de sammen
og kjenn på alt sammen

i time etter time, dag etter dag

en fastgrodd sorg
savn som aldri får nok
som å bli forrådt
legge hodet i en gapestokk
skam og skyld
bitterhet og anger
demonene våkner
panikken krangler
det er som å bli avvist av selve livet
som å vandre med de døde
som å leve uten hud
og uten en mening

i time etter time, dag etter dag

når det endelig slipper taket
er vi friske og rare
ødelagt og forvirret
angstfulle og selvhatende
det var ikke sånn vi var
før giften ble sprett i kroppen
prisen vi betaler for å leve litt mere
blir bedt om å akseptere
jobber med saken
ensom vei å vandre
men likevel er vennskapet
skrevet i stein

Tekst og melodi: Betty Stjernen

Hele mitt liv har eg prøvd å finne
Noe som kan gjøre meg lykkelig og glad
Noe som kunne ta bort dette jævla suget
Av lengsel, som kommer innenifra

Hele mitt liv har eg stått på stasjoner
Eg har bedd om nåde, eg har bedd om trøst
Eg har prøvd å bli likt av feile personer.
Mennesker som er født tørst

Hele mitt liv har eg brent for noe
Kjempet for noe eg har følt har vært sant
De sa til meg at det skulle gå over
Bare den stygge punkeren forsvant

Det e ikkje sant. Det e ikkje sant

Hele mitt liv har eg gått løs på vegger
Med stegjern og hammer, med balltre og øks.
Men det er eg som har gått ned først
Det er eg som har gått ned først.

Ref:
Eg tar meg sammen
Seg hør og bør
Eg later som om
Mens hjerte mitt blør
Eg skulle hylt
Eg skulle skreket det ut:
Ting er ikke…………..slik de ser ut.

Det e ikkje sant at rettferdigheten vant
Og verden ble ny dengang Hitler forsvant.
Det e ikkje sant at vi skal gi våre liv.
Hver gang de store vil true med krig.

Det er ikkje sant. Det er ikkje sant.

Det e ikkje sant at alle de små er like grå
Som de fortau du vandrer på.
Det er ikkje sant at vi skal lide og sloss
Slik at maktens herre kan få klatre til topps.

Noen tror på fagre ord
Markeringer og løfter
Mens døden kommer rullende
På kalde lave føtter

(Sitat fra Elektrisk Regn, Bergen)

Ref:
Eg tar meg sammen
Seg hør og bør
Eg later som om
Mens hjerte mitt blør
Eg skulle hylt
Eg skulle skreket det ut:
Ting er ikke slik de ser ut.

Hele mitt liv har eg prøvd å si
Vi trenger ikkje å være enig med de.
Verden e fri Verden er fri
Verden e fri for alle.

Hele mitt liv har eg prøvd å si
Vi trenger ikkje å bli sånn som de
Vi har egenverdi. Egenverdi
Egenverdi. Egenverdi.

Noen tror på fagre ord
Markeringer og løfter
Mens døden kommer rullende
På kalde lave føtter

https://spotify.link/YvOalTmZHXb

Berkåk – Meslo
Dag 1
Distanse 9,92 km

Ny vandring.
Den har sin begynnelse i Berkåk og skal foregå i 6 dager. Veien kaller og jeg lystrer, selv hvor skrullete det føles å pakke saker og vandre langs en vei. Tog til Berkåk og en liten etappe i dag.

Mine vandringer er min mulighet til å spørre min sjel om hva den ønsker å fortelle meg. Jeg må innom tema jeg har forsøkt å skubbe vekk. Historier som vil fortelle meg noe som jeg prøver å unngå, på vandringen går jeg hen til dem og er jeg heldig transformeres de til en annen energi. Historiene prøver å lære meg noe, så jeg slipper å sitte fast i mitt eget fengsel. Noen ganger tror jeg at jeg er fri, men så er det bare en litt større celle jeg har fått. En celle som rommer litt mer av det jeg prøver å unngå og det jeg prøver å unngå gjør meg ufri. Jeg er livredd for å gå inn i løvens hule, livredd dypet i meg selv og så aktiviserer jeg det bort.

Selv drømte jeg om en uke i syden og en ny låt i studio denne høsten, men disse egne drømmene med forventninger gir skuffelser når ikke økonomien strekker til eller andre forhold ikke stemmer. Egne drømmer har med seg forhåpninger og krav, mens drømmer fra det innerste inne viser seg som veiledende kall og gir tilgang til fantastiske muligheter og møter.

Hvis jeg greier å være åpen kan jeg lære noe nå.

Vandringer omfavner meg og gir meg noen ganger tilgang til det guddommelige. Veien kommer meg i møte og gir meg utfordringer og fred. Livet snakker til meg når jeg går og jeg lytter det jeg klarer. På mine vandringer får jeg tak i min skaperkraft, fra det innerste rommet, der stillheten rår, essensen, der alt oppstår. Jeg er priviligert som kan gå slik og ta i mot og være åpen for det som gjør meg sentrert. I min streven, i min overgivelse, i min ro, i mitt ønske for å bli hel.

Når jeg vandrer blir jeg usynlig. Usynligheten beskytter meg og tar hånd om meg og gir meg den omsorg jeg trenger. Da trer dypet mitt frem, stillheten, der ordene, tonene og visdommen er gjemt. Jeg får lyst til å dele og synliggjøre det aller innerste. Formidleren i meg slår krøll på seg og salto i løse luften. Det er som å bli sett og forløst fra usynligheten med noe nytt, en ny innsikt, en ny tekst, en ny melodi som er full av kjærlighet og enkelhet som gjør pusten fin og livet lett å leve. Klart jeg vil dele og da blir jeg smertefull synlig med å tre inn i det rom hvor jeg blir vurdert. Men jeg tar alltid sjansen. Det er verd det. Det er mitt bidrag til menneskets søken. For jeg vet at vi kan oppleve oss ensomme. Vi er det ikke. Vi vet bare ikke hvordan vi skal finne veien hjem til vårt eget, ikke dømmende indre. Vi er en gudjammerlig make i vår streven etter å være sentrert, takknemlige og fornøyde.

Jeg får være i bevegelse i stillheten, i skjønnheten, i høstens requiem og jeg vil fortelle deg hvordan veien hjelper meg å finne frem. Hvordan veien kommer meg i møte og viser meg veien hjem. Jeg spør selve livet, på mine vandringer, hva ønsker du at jeg skal vite. Jeg spør veien hva den vil fortelle meg. Jeg spør sorgen om den har det rommet den trenger i meg så den ikke en gang til utvikler seg til en redsel. Jeg spør gleden om den kan tre frem. Jeg trenger lyset som min venn, fordi jeg i alt for mange år har sittet i mitt eget mørke. Veien gjør meg klokere og i fatning igjen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne denne fortellingen for å komme frem til det veien skal lære meg denne gangen. Jeg kunne jo begynt med at jeg har bursdag i oktober. Jeg ble 62 år den 20. Siden jeg er et oktoberbarn er det lett å regne ut at jeg ble unnfanget en februardag i 1963, samme måned fødte en annen kvinne enn min mor, min storesøster. Hun døde i barsel. Min far pulte rundt. Det er stort sett det jeg kan si om ham. Han var notorisk utro og min mor mistet sin mor da hun var 23 år og jeg var 3 år gammel. Den stakkars kvinnen brant inne med en rundbrenner og en dyp sorg som dessverre kom til uttrykk i mye utagerende misnøye i fylla, tause trykk og bitter stemning ellers. Min far sin far, min farfar ble bortadoptert da han var 12 år. Han gikk ikke i begravelsen til sin biologiske mor. Her er det mye å ta tak i.

Jeg husker veldig godt min 19. årsdag for da satt jeg i Bergen kretsfengsel, midt i byen, og det er eneste gang min far har gitt meg oppmerksomhet i forbindelse med bursdagen. Han kom på besøk der og hadde med kake. Så du kan godt si at det var nyttig for meg å havne i fengsel, jeg endte opp med å bli synlig, selv for ham. Men det tar evigheter å fortelle fra den “gaten”, så jeg lar det ligge.

Jeg kunne jo begynt med å fortelle om da jeg var synlig punker i min ungdom, men smertefull usynlig og denne nedstengingen av meg selv har gjort livet mitt til en underlig reise. Mye streving og slossing for å bli virkelig sett, som har resultert i enorme mengder sanger om å føle seg utenfor systemet og et sinne mot urettferdighet.

Jeg kan også begynne denne fortellingen med at i 2008 opplevde et mannefall i bandet mitt, som resulterte i at jeg ble kjent med en ny gjeng på Toten og laget albumene Svart Natt og Brenn Hexen. At ut av noe vondt kan det komme noe godt, men fordi jeg strevde sånn med å bli sett har jeg ikke anerkjent det som ble skapt der. Jeg laget til og med et bål og brant alle Brenn Hexen cdene jeg hadde. Jeg klarer ikke å høre på mine egne låter en gang. Jeg vet så inderlig vel at jeg har strevd og sloss fordi jeg skulle klare å oppnå suksess. Mye vil ha mere og fanden vil ha flere. Jeg skulle klare å bli til noe annet enn en kvise på samfunnets rumpe som jeg ble fortalt at jeg var da jeg var ung og som ble mitt mantra. Jeg sloss for at jeg ikke skulle bli som min mor, en fraskilt trist 3 barnsmor i Fyllingsdalen. Jeg har strevd fordi jeg aldri ble bra nok. Men fortsetter jeg her tar det bare all plass, men jeg kommer sikkert tilbake til det fordi her er det en kjerne av sannhet i min løgn.

Jeg skal streve og sloss, fordi jeg har ingen verdi.

jeg kunne jo begynt med alle historiene når jeg følte meg uelsket og forlatt som barn, men da blir vi aldri ferdig.

Siden det er rosa måned kan jeg begynne denne fortellingen med at jeg fikk brystkreft i 2005 og håndterte det med å lage årskalender med kreftforeningen, dokumentarfilm med NRK og et album med bandet mitt den gangen da. Jeg tror celledelingen løp løpsk fordi jeg løp for livet for å unngå denne “ingen verdi” følelsen. Produsere. Levere. Jeg måtte bli alvorlig syk for å klare å bremse opp. Før jeg skjønte at jeg prøvde å bli bekreftet over alt. Mens mitt dypeste problem er manglende egenverd. Den undertrykte, måtte se livet i hvitøyet for å våkne opp,

Tror nok jeg vender tilbake til det temaet for jeg har løpt langt.

Apropos løping, jeg har også gått langt. Jeg kunne begynt å fortelle historien om at jeg gikk til Roma i 2019. En tur jeg ikke liker å snakke om, som jeg har skrevet en bok om, som har fått 8 avslag til nå på og føyer seg pent inn i rekken:”du blir aldri bra nok”. Uansett har jeg ikke anerkjent meg selv for å ha gjennomført en slik prestasjon, så jeg dropper også denne starten.

Jeg kan jo ta deg med til Sandefjord og begynne med min farmors fang. Hennes glatte skjørt som jeg sklei av for å springe ut og plukke bringebær i hennes hage fordi hun har beordret en skål med dessert til alle. Jeg prøver å lete etter fine ting fra min barndom. Jeg prøver å se historien med nye øyne. Med kjærlighetens øyne. Med omsorg for den jeg var og ble og de valgene jeg har tatt. For jeg vet at det fantes noen engler i mitt liv som gjorde det verdt å fortsette.

Jeg kan jo begynne med at jeg fikk et for tidlig født barn som lå på sykehus første leveåret og hva det gjorde med oss, eller mitt andre barn som ikke begynte å snakke før han ble 4 eller da jeg reddet min tredje sønn på Svartisen. Eller når mine sønner og mann insisterte på at jeg skulle lage et dobbelt album i anledning av at jeg ble 60. Jeg lovet å være med, hvis jeg fikk lov å slippe mer etterpå. Jeg har laget mye, vært mye modig og standhaftig, men det må jeg anerkjenne før jeg tror på det selv.

Jeg prøver å slippe fri fra den moralske pisk som aldri synes at det jeg gjør er nok. Jeg har stått på mine egne skuldre og hatet livet mitt fordi jeg ikke kunne finne verdi i å bare være.

Men jeg tror jeg begynner med dagen i dag. En nydelig vær dag, høyt og lavt, på grus, sti og masse skog. Vel fremme på Meslo. Her må min historie starte, i høstens reguiem. Hvorpå jeg vandrer med min aller beste venn. Han jeg liker aller best å være med. Jeg behøver vår stillhet. Jeg elsker vår stillhet og vår prat. Han som forstår mekanismene til en skadet sjel. Han som ble ufrivillig pensjonert i forrige måned, fikk sparken rett og slett, sammen med 20 andre (long live america) men startet å jobbe i platebutikk 3 dager etterpå. Forbilledlig inspirerende og nyttig å se et slikt livsapetitt og slik glede over å kunne bidra på sin måte. Han har alltid følt seg verdifull i bånn og stiller ikke de samme idiotiske kravene til seg selv, ingen krav om å være bedre enn det han makter.  Han minner meg på mitt eget ansvar for mitt eget liv og min egen sjeles reise. Jeg har våknet litt og litt i livet og nå er jeg klar for denne veien. Gleder meg til å skrive videre og bli enda slitnere i morgen.

Her må jeg begynne.
 
Stillhet

Inni deg et sted
Finnes autoritet
En stillhet som ser
Hvert eneste steg
Hvert innpust og utpust
Hvert eneste grep
Blir sett på av
Stillhetens kjærlighet
Hun lar seg ikke fanges, formanes, forvares.
Hun kan ikke stagges med ord og forklares.
Ingen trenger inn for å overta stedet.
Der det reine smilet av stillhet foredles.
Stillheten spør etter ingenting.
Og det er siste mynten du har.
Du holder hardt på den i din lomme.
For hva kan egentlig stillheten romme?
Du styrer unna
Og skremmer bort henne.
Du trenger kontrollen
For å slippe og kjenne, på stillheten.

https://spotify.link/xJlruXc6FXb

pilegrimsvandring

nå er jeg på vei
fra Berkåk til Byæn
jeg vandrer fordi
veien kaller på meg
jeg får tre inn i
den guddommelige naturen
som rommer en pilegrim
og den kreative vinden
flyr ved min side
det hender den tar
bolig i meg

jeg følger energien
kjenner på flyten
takker for dagen
fokuserer på å være
i det som føles bra
koster litt smerte
å vandre avgårde
men uten agenda
får jeg tilgang til kraften
verdien av å leve
tar bolig i meg

alt jeg behøver
ligger i sekken
kroppen gir slipp
på den gamle ideen
om hvem jeg burde være
det moralske som dømmer
det strie og steile
den harde kontrolløren
som finner feil
og alle ambisjoner om å bli
mer enn en som er på vei

jeg går for livet
jeg skriver med sjelen
jeg synger i hjertet
en gave fra oven
en perle i mitt indre
jeg står trygg og alene
i denne verden
kan ingen ta fra meg
den plassen det krever
min penn og min stemme
lar det tale for seg

den monotone gange
føles ekte og naturlig
den krever og svir
healer mine sår
jeg stoler på prosessen
jeg får utfordret min redsel
holder formen?
finner jeg frem?
får jeg tak over hodet?
kan jeg stole på folk?
får jeg mat i magen?

i audiens hos det ukjente
oppstår magien
jeg omfavner min uro
med kjærlige ord
ingen velstand kan kjøpe
denne frihet og roen
mitt nervesystem roes
på den riktige måten
det rører min skjebne
jeg kjenner en nåde som
gjør meg hel

https://flic.kr/p/2Ra 18th