Julekalender 2020, Luke 23: Julesangen & O Helga Natt

Fremfører Julesangen (Skyggen av julen) for første gang, i Logen i Bergen , 2010.

Det er få dager igjen for julekalenderen at jeg må slå sammen sanger, så jeg kommer noenlunde i mål, denne gangen. Kunne fortsatt langt ut i februar, men allting har en ende og allting har en slutt. Timeglasset renner ut og likevel ligger det dager foran oss, som skal sette oss i stemning, og vi skal selv ha ansvar for å finne det som er rette stemningen for oss selv. Noen av oss blir hentet inn av gamle minner i disse dager og vi får bare stå an av så godt vi kan

Jeg kan bidra med Julesangen, for de som synes noe om det. Verdens enkleste akkord-rekke, bygget opp under en tekst som finnes i mange utgaver. Laget av meg.

Sett i ettertid er det stolteste øyeblikket for Julesangen fremført under Vi Invalide-konsertene, denne er fra Vår Frue Kirke. Låten tilhører den kirken. Musiseringen var ikke helt råsterk, men fremføringen var på sitt vakreste.

Lennart Røsten, Marianne Knudsen, John Arvid Johnsen og jeg hadde jobbet hele året for å få til 3 konserter sammen. De gav meg denne bandfølelsen fordi vi øvde jevnlig og alle hadde en progresjon og et felles mål. Jeg tilhørte igjen noen som ville bære frem denne indre brannen. Vi kalte oss Vi Invalide og vi var make fordi vi alle kjente på denne utenforskapsfølelsen, men vi skapte vår egen verden. Der har jeg noe igjen for punken – det å gjøre ting sjøl.

Personlig var jeg helt på randen. Utkjørt av å svømme mot strømmen. I salen satt det noen utkommanderte betalere, deriblant foreldrene til barna som koret og noen venner av Svein Røsten som ordnet lyd og lys og spilte keyboard. Jeg hadde også tryglet noen om å komme på denne alternative julekonserten og det er noe av det jeg mener i å svømme mot strømmen, all denne «beggingen».

På sluttet av påfølgende fremvisning reklamerer vi for julaften i Vår Frue kirke. Vi Invalide spilte også den 24.12. For min del for 10. året og aller aller siste gangen. Et takknemlig publikum, men så lenge jeg har hatt små gutter i huset har de ventet på at jeg skulle komme hjem fra mine opptredener for veldedige formål og denne gangen hadde jeg hele greien i halsen. Min innsats som gratisarbeidende predikant er over. Jeg ble brukt opp.

Jeg skaper fine sanger fremdeles, men ikke en celle i kroppen draes mot å arrangere noe som helst. Ihvertfall ikke en konsert som er gratis iscenesatt av meg selv, ei synger jeg mot betaling i form av mat og personalpris på to øl, det er langt under verdighetsgrensen.

Lut lei av den ytre kampen med beinharde ego og slåss om plassen.

Rart å se tilbake på, med nye briller og ny styke i de i tillegg, men hadde jeg ikke bremset opp, hadde jeg aldri hatt sjansen til å bli en gammel dame, som jeg er iferd må og bli og må gud forby at jeg blir en klandrebukk og trist liten faen. Jeg gjør alt jeg kan for å stå i mot den slags. Jeg vil leve, nyte og skape. Det er en fin scene jeg står på nå.

Fornærmelsen er gruslagt i lag med tapsfølelsen. Jeg har vunnet helsen og tiden i timeglasset som står igjen. Litt sliten ennå, men jeg tror kanskje det er en forveksling ute og går med aldrende kropp. Vi blir da sliten alle sammen. Men jeg kjenner ingen lyst til å eksponere meg selv lengre og det er en sann seier. Jeg trenger ikke å vise verden noe som helst, jeg trenger bare å være. Derimot kjenner jeg igjen en selvrespekt og en soliditet og ikke minst en glede. Det er nyttig og på grensen til vidunderlig og det er en stor fremgang dette året og særlig at jeg kan se igjennom disse videoene uten å leite etter feil eller å irritere meg over andre.

Den første tekstutgaven til Julesangen ble slaktet på den slakterbenken jeg frivillig la meg på da. Jeg visste at jeg var et lam som kom med teksten og mine spede grep, men jeg gjorde det fra hjertet, helt garantert.

Julesangen var uansett ment som en gave til Vår Frue Kirke og du finner den versjonen på Ut Å Flyyy Ep’n. Ann Lill Elshaug på kor, Songlaget Bygdaljom og Betty Lo Fi Orchestra, mange involverte. Og et helt vers handler om Vår Frue Kirke der.

Siden så skrev jeg om teksten om, særlig fordi Bernt reagerte på linjen «som nordmenn har sendt» og i disse dager kan alt sånt virke ‘corny’ så jeg sa meg enig, vi blir selvgod på vårt vis og dermed fornyet jeg Julesangen teksten.

Spilte inn en ny versjon i Sun King Studio, også kalt Skyggen av Julen i parantes, sånn passelig fornøyd med den.

Levd Liv fremførte jeg også Julesangen med Thomas Henriksen bak roret. Han greide å fange alle de 500 i salen. I denne videoen synger jeg på 3. verset «feil», men med teksten:

Kjære Gud der ute
Se til disse små
Som får sin fremtid ødelagt
Helt uten å forstå

Husker at (og du kan se) Elias lyste opp. For egentlig nevner jeg hverken Gud eller Jesus i Julesangen egentlig, fordi jeg ønsker at den skal tilhøre alle. men med Elias sitt nærvær, blir gudefølelsen ekte.

Her er den:

Det har vært mye respons på Julesangen og jeg vet at en fyr har den på sin julespilleliste og sender meg en melding hver jul, når den ruller i hans stue. Svært takknemlig. Ble invitert til å synge Julesangen på en spinning time på Heimdal en gang. En svett time. Så sangen lever sitt eget liv, så godt den kan.

Julesangen er min personlige utgave og gave til julen og Vår Frue Kirke. I min søken etter det hellige, uforståelige, magiske, vakre, men likevel har jeg selv latt meg avspise med min egen forsmedelige smerte og ikke fått tak i helligheten eller kjærligheten. Skulle gjerne skrevet en sang som Fairytale of New York , men glad for at jeg ikke har det så vondt som dem som den gang skrev den. Men vi er alle glad for noe som betyr noe og berører oss og da er vel tonene, musikken det som virker. Julesangen har også en liten politisk brodd i seg, som jeg synes gjør seg. Her synger jeg Fairytale of New York sammen med Lennart og som vikar for Marianne:

Videre så ble Levd Liv-konseptet invitert til Bergen for å opptre i Grieghallen i Frelsesarmeen sin regi, og til innsamling for rusrammete i byen. Jeg var veldig giret på det. Aldri sunget i Grieghallen før og Levd Liv passet til saken. De kunne betale fly og hotell, men ikke honorar (sier seg selv for en sånn sak). Men dessverre var Elias og Børge bakpå fordi det ikke var en betalt jobb. Jeg ønsket meg så veldig å få synge i Grieghallen i fødebyen min så jeg sa meg villig til å betale de et honorar på 5000 hver utav egen lomme. Elias trakk seg etterhvert, men Børge og jeg fremførte bl.a. Julesangen som forøvrig for anledningen hadde en nydelig trompetsolo:

Julesangen er ikke det samme uten Elias i Levd Liv-sammenheng.

På selveste dagen før dagen tar jeg med O Helga Natt med Elias Akselsen bak leadmikrofonen. Den fineste av alle O Helga Natt-versjoner i hele verden. Elias har et stort og religiøst hjerte. Hans nærvær er en gudegave av de sjeldne. Så stolt over å ha bidratt på noe i hans vandring.

Julesangen finnes i 3 studioversjoner:

God lillejulaften!

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 22: Øyeblikk

Øyeblikk fikk jeg fremføre for kong Harald. Det største for meg var at min yngste sønn var der sammen med meg og overvar det. Han sitter på første rad som en lydig liten gutt, ved siden av en fremmed eldre dame. Tror han fomler med kamera for å ta et bilde, men visste ikke om det var lov. Ihvertfall er han med i videoen, som stiger i verdi med årene.

Kongen hadde en litt knekk i hodet, som om sangen varmet eller så var det for tidlig på morgenen, for dette var kl 09:00, det startet. Det var i forbindelse med en kreftforskningspis-utdeling. Jeg kommer ikke over at jeg glemte å si «Deres Majestet», men vi bukket og neiet ihvertfall, heldigvis for det. Uansett, han er jo bare et menneske, han og.

Låten Øyeblikk ble laget på Moholt hvor vi bodde i 15 år, hele oppveksten til guttene. Jeg husker at naboen Rannveig Ryeng hjalp meg å skrive ned kordene på den. Vi møttes noen ganger og utvekslet musikalske tanker. Hun spiller i Los Osos Polares. Hele familien der spiller instrumenter og moren i huset hjalp meg å trykke på tangentene de rette tonene, fra noter jeg fikk utdelt i forbindelse med at jeg var heks i operaen Dido & Aneas av Henry Purcell.

Hele operaen finnes her.

Den yngste i familien der, stod opp kl 05:00 om morgenen og øvde på pianoet. Jeg kunne se ryggtavlen hennes fra kjøkkenvinduet og hendene som var i full firsprang over pianoet. For å ikke å snakke om Gunn sin hage, den vakreste på Snaustrinda. Hver dag hun kom hjem fra jobb gikk hun rundt og hilste på blomstene sine. Vi delte 2 epletrær plantet på grensen mellom tomtene og på den andre siden mot den andre naboen, et kirsebærtre og et plommetre. Hver mulige morgen gikk jeg ut på mosen vår i hagen og slo hjul, da jeg var 50 år, sa jeg: «nå slår jeg ikke hjul mer», og siden har jeg aldri forsøkt. Tankens makt er kraftige greier. Alt dette vakre satt vi på trammen utenfor kjøkkenet og observerte.

Øyeblikk skrev jeg etter at å ha kjent hva disse omgivelsene gjorde med meg. Takknemligheten over å få leve det livet jeg levde da og nå. Jeg kjente det så sterkt etter å ha vært kreftsyk.

Øyeblikk er dedikert mannen min, Bernt Marius som har bursdag og fyller 64 år i dag.

Gratulerer min kjære!

Et Øyeblikk på trammen på Moholts Perle i 2006

Takk for alle kaffekoppene på trammen, for alle gangene du har gått på kne for meg, med tannkosten i munnen og fridd til meg, om og om igjen. Takk for alle samtalene, fightene, for alle elskovsstundene, for barnene, for den utrolige gode far til mine barn du er, for din politiske holdning, utholdenhet og for dagen i dag som er enda mere spennende fordi du er her, med og for meg.

En bønn: måtte reisen vare lenge!

Jeg liker aller best versjonen som Thomas Henriksen og jeg fremførte på Levd Liv-albumet. Han fikk til denne varmen som jeg ønsket å fremføre Øyeblikk i og uttrykket ble mykt. Han er heller ingen stor gitarist (egentlig pianist) men tilstrekkelig til formålet og det er poenget. Den høres slik ut:

Øyeblikk har kommet ut i mange varianter:

Øyeblikk-fremførelsen på Nordre Gate i Trondheim og er også blant mine favoritter og intervjuet-med Nils Åge Nonstad fra NRK etterpå var hyggelig og nedpå og ekte. Det eneste utrolige irriterende er bablingen under opptaket. Jeg synes at alle folk som er på konserter skal lytte og ta inn musikken eller bare gå sin vei. Men hvem bryr seg om hva jeg synes?

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 21: Stillhet

Fra min vandring

Nå er det få dager igjen av kalenderen og den harde utvelgelsen er kommet for en dag. De 3 neste dagene ligger klar. Låter fra egen katalog som gir meg høytidsfølelse.

Alle som har levd en stund synes at julene kommer tettere enn før. Man rekker nesten ikke å ta bort julepynten før den skal frem igjen. I år har et julebilde hengt fremme alle månedene. Jeg har skrevet av meg forrige jul i årets julefanzine, 24 eksemplarer, hvorav 12 var for salg (heldigvis ble utsolgt på Crispin Glover Record Shop) og ellers har jeg brodert juleduk siden sommeren (brodering er min ‘greie’).

Jeg tenker mye på jul, på en bedre måte enn før, men er ennå redd for at den ikke skal bli bra. Tårekanalene bare åpner seg under høytiden, det gjør ikke så vondt lengre, men jeg er litt lei av det. Noe inni meg tror at hvis jeg forbereder meg skikkelig bra, så blir det lettere, så går det bra, men jeg har til gode en jul uten spøkelser, uten det intense påtrengende mørke, men den som lever får se.

Høytid og stillhet er to uadskillelige ingredienser. I stillheten ligger høytiden. Stillheten er det vanskeligste å beskrive fordi den lar seg ikke berøre. Stillheten er selve essensen som observerer hver innpust og hvert utpust. Det nydeligste jeg vet er å være i stillheten når den rår og viser meg vei. Hvis jeg våger og orker. Da stoler jeg på at livet vil meg vel. Det er som om en ekte vilje trer fram og det stakkars egoet som forsøker å overta og forklare og vise seg fram, har ikke en sjanse til å overta stillhetens ekte skjønnhet. Hjernen forsøker ut i fra innsikt, klokskap, evne å overta stillhetens sted og det krever trening å holde seg i stillhetens tilstedeværelse. Det er verdens enkleste sak å la seg distrahere.

I stillheten ligger den ekte energien, den som er fri tankene som vil overta. I fra stillheten oppstår det geniale.

Stillheten er en egen indre støtte, en betrakter til alt du foretar deg, uten å fordømme. Stillhet er rein kjærlighet.

Jo oftere stillheten får vise seg frem, jo bedre blir livskvaliteten. Konsistensen, hverdagene, kraften, soliditeten trer frem fra stillheten. Stillhet er den beste musikken, fordi det er enkelt og greit der den oppstår. For å finne stillheten i en selv trenger en å lytte, kjenne og sense.

I siste verset på Stillhet synger jeg om mynten du har i din lomme. Det er et bilde på å tvilholde på det som skjer fremfor å la det skje og la stillheten få bestemme. Om du har mistet alt i livet, så mister du aldri stillheten og den er som din innerste aller beste venn. Alle har det i seg.

I fremførelsen på denne youtube-videoen sier jeg at Stillhet er den vakreste låten vi har laget. For meg er det selveste! Jeg orker ikke å gå en runde med å kritisere kjolen eller notestativtittingen eller fremførelsen for «that was how we played then», men jeg registrerer at jeg var glad og jeg fryder meg over det.

Jeg har langt trening å å forsøke å løse opp i problemer og forklare følelser og bedyre omstendighetene, men bare stillheten har greid å pulverisere og tilintetgjøre det vonde og fått opphenget til å forsvinne. Med denne forståelsen/erfaringen (som igjen er en forklaring) har jeg fått større tilgang til å skape fra det ekte stedet, stillheten. Det stille indre orkesteret i meg har fått vokse med meg. Det er en friskheten i stillheten som overtar med nok trening. Gamle sementerte skuffelser, slit og svik har forduftet etter tilstrekkelig øvelse og da snakker jeg ikke om å snakke om det, jeg snakker om å sense, lytte og kjenne.

I stillheten får takknemligheten stor plass og en beundring til det selveste magiske blir rådende i stedet for å opprettholde et slags image eller å ønske om at ting var annerledes. Realiteten er som den er og det er helt fint fra stillhetens ståsted. Og der er det aller aller best å være og operere i fra.

Fra ‘det stedet’ kan du bli din egen Messias, som Nille (trombone i Betty Bohm Bang Band en gang sa til meg). Hvis det skulle være en nedtur med det, må det være at stillheten kan fortone seg kjedelig eller at forklaringer, sutring og umodenhet ikke lenger gjelder. Du avslører deg selv på et vis. Stillheten kan du ikke kødde med.

I stillheten er det alltid en alenehet, men ut i fra den stiger en verdighet.

En bønn:

Hvis jeg kan be om noe, så er det at jeg dedikerer mer tid til stillheten og kjernen i meg selv. Og det underlige er at det er bare jeg som kan gi meg selv det. Ennå jeg ofte prøver å komme meg unna med sånn «liksom travelhet», tror at det jeg gjør er så nødvendig og så viktig, men det er sjelden sant. Alt kavet er bare å sluntre seg unna. Å nå stillheten er ikke alltid like lett vei. Mange lag med selvforsvar som skal forseres.

Men gi meg mer styrke til å ikke kave og mot til å formidle fra stillheten. Når jeg er der, ønsker jeg meg mindre av alt og mer av ingenting, sånn sett har jeg forstått meningen med:

Jeg mangler ingenting

og

Fattig i ånden

Stillhet er selve kilden og ut i fra den springer det som er autentisk og det kan du ikke bedømme, fordi det er deg. Jeg kjenner nesten ikke historien min igjen fra stillhetens ståsted fordi noe er tatt i fra meg, opphenget, limet, klamringen på forklaringen, i stillheten kjenner jeg friskheten, det nye ubesudlete livet som ligger i nuet og i morgendagen. Stillheten har ikke rom for ‘ladete’ historier og forklaringer. Stillheten tilgir.

Håper du liker teksten og melodien:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 20: Å Være

Å Være er Norske Budeiers første låt på samleLP’en Ingenting For Norge. Jeg spilte gitar på den. Bass på Levende og trommer på Barn.

Ote og jeg gikk på hver vår videregående skole og vi møttes i friminuttene og viste hverandre tekster. Jeg husker ikke hva som var hennes tekster eller mine og derfor sier jeg at Ote skrev Å Være, best sånn. Ote var en fantastisk frontfigur og det var enkelt å være bandmedlem sammen, fordi vi var drevet av å skape. Vi laget Luppeklubben for å ha en egen scene og skaffe andre spillejobber. Hver linje i låten Å Være har en betydning og det kunne vært skrevet norsk stil om alle linjene. Utrolig bra hele greien.

Betty og Ote

Ingenting For Norge er en populær samleplate. Den ble dyr fordi et japansk punkband begynte å covre Religiøs Terror av Fader War. Jeg har gitt bort alle mine. En til en punker i Trondheim fordi han var kul med sønnen min, som trengte en normal støtte på skolen. De andre 3 eksemplarene jeg hadde har jeg forært sønnene mine, ikke sikkert de skjønner hvor stort noen av oss synes at platen er, men de kan jo selge den hvis de trenger pengene 🙂

Å Være er en av verdens korteste punkelåter og jeg ble invitert til Den Store Punkefesten i Hulen i Bergen for å fremføre denne med Teenage Kicks i 2010, ihvertfall 100 i salen. En ære.

Det låter slik:

Betty & Teenage Kicks. Hulen 2010.
Norske Budeier
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 19: Ut & Inn

Jeg har utsatt denne låten i det lengste, men den må med. Ut & Inn. Jeg har utsatt å bli konfrontert med at jeg har brukt uttrykket «perler på et svin» om Erna Solberg, men jeg synes virkelig at handlingene hennes er «svinete» og bare det at hun er villig til å gå til sengs med Fremskrittspartiet er nok for meg. Du kan ikke pynte deg med den slags.

Det nytter ikke å putte perler på den grisete politikken Høyre bedriver. Det finnes noen få anstendige kloke Høyre-politikere (f.eks. Bent Høie/Kåre Willoch) men de er ikke mange. De som er ansvarlige og utøver makt, skal vise større humanitær forståelse og medmenneskelighet enn det den sittende regjeringen gjør. Erna er grisedyktig til å argumentere, men står ansvarlig for å privatisere vekk alle tjenester og selger ut solide bedrifter fra landet (f.eks. NSB) og ødelegger velferdsstatens grunnprinsipper. Høyresiden gjør større skille mellom folk og for ikke å snakke om medmenneskelighet, de har ikke tatt i mot 50 fra Moria-leiren en gang, ennå de lovet. Det er patetisk og heldigvis, neste år er det stortingsvalg og de blå må vekk for de ødelegger.

Vårt land har plass til alle i Moria-leiren og vi har penger nok og vi trenger arbeidskraften deres i fremtiden. Slik fryktbasert skremselspolitikk som den blå siden står for, er bare småfiskpolitikk. Vi skal være store, rause, rike mennesker som deler!

Jeg har grudd meg for å skrive om denne låten her, som jeg anser som kanskje den viktigste jeg har bidratt på i 2020, fordi jeg må nevne hun jeg hater mest av alle, hun på coveret. Den selvpålagte martyren, som så ypperlig er fremstilt på bildet laget av AFK.

Legg merke til tauene rundt håndleddene og mikrofonene under. Når som helst kunne hun ha trukket tilbake drittpraten sin og vist en humanitær side, men nei. Hun henger der og dingler på korset sitt, frivillig og stakkarslig. I mine øyne er hun en fascist. Forkledd og gjemt bak det gudfryktige korset.

Farlige greier.

Klarer ikke å høre henne snakke på TV. Blir rasende. Det stive påklistra smilet skjuler Trump-fakter.

Låten er punkete og teksten er sarkastisk, men ikke en gang pønke-Bjarte i Bergen reagerer. Har ikke fått tilbakemelding på den fra andre enn Frode, som spiller gitar her, som sier på en Facebook status at jeg får sagt hva de driver med på 02:20, som er låtens varighet.

Jeg skjønner at jeg blir mer og mer blodrød med årene og alle som trodde jeg skulle endre meg bare pønken gikk over, tar skammelig feil. Jeg klarer ikke konservativismen og folk som ter seg etter deres regler. Det er fryktbasert hele skuespillet deres. Like ille kan erkekonservative radikalere være. Se nå bare på de som utstyrer seg med våpen i USA og senker seg ned på Trump-tilhengerne sitt nivå. De blir som dem. Hat avler hat. Vold avler vold. De slutter å bruke hjertet.

Det slitsomme med å skrive dette er å forholde seg til at låten bare er spilt en gang på YouTube og det er jeg som har gjort. Låten er ikke så dårlig. Synger kanskje ikke ræven av noen, men det er da noe med den. Var redd folk på feil side skulle elske refrenget og bruke det til deres fordel, men versene sier sitt, om hvor jeg står, men hvem bryr seg om hva jeg mener?

Men jeg mener uansett at vi skal åpne opp for alle som bor på Moria. Vi skal åpne opp våre hjerter og slutte å være så redde og forholde oss til den verden vi lever i. Vi trenger de. Landet trenger de. De tilfører oss noe.

Det var en liten lang vei å gå å få tak i AFK, som ønsker å være en anonym gatekunstner, men han gav meg tillatelse til å bruke maleriet som cover. Og jeg føler meg beæret over det. Maleriet ble solgt for flerfoldige tusen og overskuddet gikk til en veldig organisasjon. Respekt!

Jeg har stor sans for gatekunst og så masse av det på min vandring til Roma. Gatekunst er der for alle. Ikke som Pushwagner sine bilder, som er den råeste, som henger på vegger til sosieteten. Folk som aldri har vært i gatemiljø og sloss for å overleve eier de og har satt prislapper på bildene. Priser vi ikke kan innfri.

Ut & Inn er en låt som passer i et lokale med 200 publikummere. Har aldri fått framført den live, men hører for meg en allsang på refrenget. men som sagt, låten er blottet for gjennomkjøringer og «likes», alt er som før, og det er helt greit. Jeg har levert. Jeg står støtt i meg selv i visshet om at låten er der. Jeg tar tranen min og har det helt fint med det hele.

Undres over slitenheten jeg kjenner på når jeg deler dette. Kjenner at nesen min som har vært brukket 4 ganger i løpet av mine første 20 leveår puster dårligere, det føles trangere å få inn luft og kjeven som har vært knust noen ganger, begynner å dunke. Alt dette skjedde fordi jeg hadde noe jeg skulle ha sagt. Jeg har alltid vært og er sint på 3 ting:

  • Ekskludering
  • Utenforskap
  • Urettferdihet

Bak min egen slitenhet ligger det en rettferdig harme. Det være seg mobbing på skoler, hvem som får spille fotball, hvem blir invitert til selskap osv. Jeg blir fortsatt rasende på vegne av alle som står utenfor.

Jeg vet at det også handler om projeksjon og det er helt greit. Egne opplevelser på alle 3 punkter, uten å gå noe mere inn i det.

Så når Helgheim eller Listhaug dukker opp på TV og snakker om å begrense innvandring og hive ut asylsøkere blir jeg rasende. Rasende til det usunne. Men jeg har blitt bedre på å sitte på hendene og ikke alltid agere. Ut & Inn var første låten vi laget i 2020 og er den viktigste for egen del i dette rare året.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 18: Ting Er Ikke Slik De Ser Ut

Ting Er Ikke Slik De ser Ut er en protestsang. En lang låt tittel igjen, men det gir mening. Forkortelsen er: Ting er ikke… Jeg grudde meg litt for å se igjennom alle 3 YouTube-videoene av den, men resultatet er at jeg skammer meg mindre enn jeg er stolt og det er da noe. Jeg ble bare stille og undrende.

På den første videoen trakterer jeg gitar. Kan du noen grep, så bruk de for alt det er verd. Til mitt forsvar er det iskaldt og fingrene stivnet men jeg kom meg igjennom. Intensiteten er der og formidlingen er det ikke noe feil på. I et av de siste versene bruker jeg en facebookstatus til mitt tantebarn som døde, som var årsaken til at jeg stilte på arrangementet som var til støtte for en gransking av Barnevernet. Låten varer i over 5 minutter og de færreste tar seg tid til å høre alt, men for meg var det viktig å få levert det. Ordene om svik forløser det vond. Helt livsnødvendig og ekte.

I versjon 2 er Frode Dyrli Angelsen med en lørdags formiddag på Olavspuben og komprimerer det til en tøffere og mer striglet utgave, som har sine fordeler og jeg kan konsentrere meg og presisere tekst. Fikk det OK til her og jeg improviserer ikke like mye. På siste verset på denne versjonen, ser jeg på notestativet og jeg liker det virkelig ikke, men verset var nytt og viktig å få sagt.

Vi har egenverdi
Verden er fri
Verden er fri for alle.

I versjon 3 er vi på Ila Brannstasjon. Lokalet passet bedre. Versjonen er i litt saktere tempo og det gjør det enklere å tenke og få levert det som skal sies. Men jeg liker versjon 2 bedre. Uansett ble Ting er ikke…. bedre under Frode sitt arrangement, strammere og «to the point».

Ting er ikke… er meg i et nøtteskall, har forsøkt å bli striglet som en uslepen diamant, men det er en avdanket gammel pønsker i meg, jeg elsker å formidle ut i fra en iboende kraft og punken rommer dette. Ting Er Ikke… er et eksempel på hva som har drevet meg til scener. Min iboende påtrengende formidlingskraft har lyst til å si det slik det er.

Ingen Står Ved Din Side For Alltid!

Jeg snakker/synger i hele låten om – hele mitt liv – og sånn kommer jeg sannsynligvis til å være til jeg dør, men jeg sloss kriger ikke lenger. Jeg er tryggere på at det er greit å være Betty (det lærte vandringen meg). Jeg gir uendelig mye mer faen og de som trodde at det skulle gå over, bare punken forsvant, tok feil, jeg blir bare verre med årene. Men innser at det å være bråkete, økseslengende og outspoken er en ferdighet som jeg ikke alltid må bruke opp, det er min nye visdom og det er jeg tjent med for jeg legger ikke hodet like ofte for høgg og det lønner seg. Jeg gjør det bare når jeg synes selv det er nødvendig.

Så lenge det finnes hat og formaninger, og ikke aksept av å se ting forskjellig, så lenge folk styres av penger og makt, som fører til krig og elendighet, egostyrt atferd og mangel på kjærlighet, er det viktig med sånne som Betty. Så lenge det finnes enorme forskjeller på folk og egoismen fråder i nærområdet mitt, vil jeg alltid bruke egenskapen jeg har til å få det sagt, det som er nødvendig, når jeg synes at det må sies. Og jeg minnes hva optikeren i Oba, Tyrkia spurte meg om: «Finnes det mange igjen av sånne som deg her på jorden?»

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 17: Media Maniac

Tekst og melodi: Betty Stjernen.

Jeg synes nå at det er en tøff låt og ikke minst teksten, som er et resultat av for mye billig salg av sjel og fortid. Låten har den pønkeånden som jeg elsker å formidle noe halvsint i. Skulle gjerne vært litt modigere og hatt litt mer av Fiona Apple eller P.J. Harveys overlegenhet i seg, men til det er jeg for lite begavet i produksjonsverden.

Låten er spilt inn i Jailhouse Studios i Horsens, DK og er en del av EP’en Babe Gone Wild som tidligere omtalte Lipstick Killer er på. Tommy Hansen hjalp meg å få på plass de andre instrumentene og koret litt. Jeg hadde gitar og sang.

Dette er en låt dedikert til media. Jeg fikk noia av de til slutt. Har hele livet latt meg eksponere, i god tro fordi jeg alltid har brent for noe. Så har jeg antagelig lettere fått tilgang til spalteplass fordi jeg er «outspoken» og plasskrevende, som er okei ferdigheter å ha, men jeg har definitivt gått for langt, mange ganger.

Journalister som kan jobben sin, har også en agenda og krav til hvordan det skal se ut for å få det i avisen. Så er de god på å ha en kameratslig tone og jeg som har vært utsultet på voksenkontakt i oppveksten, har villig fortalt. I tillegg har jeg hatt et ønske om at musikken skulle selge og trodd at et intervju var «veien til Rom». Det var det aldri.

Øverst på verstinglisten slik vi har opplevde det var TV2. Da tantebarnet mitt døde av en overdose, 15 år gammel, ringte de oss ned. De opplevdes som et overtramp, grensen til overgrep. Vi var fulle av kaotisk sorg.

De vant. Det endte med at vi bidro i en dokumentar og en bok, i lovnad mot at de skulle filme en konsert jeg skulle gjøre på Stokkøya (de dukket faktisk opp, men dagen etter konserten, og fikk de intervjuene de var ute etter). Mange journalister er dyktige på å utgi seg som venner og får deg til å prate. Det ble dokumentar og jeg gav ut en singel til minne om Ragnhild. Overskuddet gikk til et ungdomstiltak i Bergen. Det vanker rykter i Bergen om at jeg har tjent millioner på mitt tantebarns død pga dette, fordi jeg akkurat i samme tidsperiode gav ut albumet Brenn Hexen. De skulle bare visst at Brenn Hexen ikke er i nærheten av å ha spilt inn utgiftene, ikke etter 8 år engang.

Før i tiden vanket det både konfekt og blomster og jeg fikk til og med betalt. Nå om dagene er det ikke sånn, de vet at musikere trenger en arena og du betaler kaffen selv. De virker mer medgjørlig og interessert hvis du har en nakkesleng ulykke å fortelle om, en brukket fot, en dop-historie, en slåsskamp, en som har dødd etc.

Husker faktisk to fine intervjuer. Oddleiv Apenes og en til i Bergens Tidende kom til Trondheim og laget intervju med en oppfølger. Sitter ennå igjen som en god opplevelse. Oddleiv var også en vanvittig flink fotograf. Så var det sølvbryllupsintervjuet i Adressa. Det var fine opplevelser med pressen.

Bestemt meg for lenge siden at jeg ikke orker intervjuer vedrørende Roma prosjektet, det er ikke fordi jeg føler meg noe bedre enn noen, bare veldig redd for å bli sliten og ligge strødd utover. Har bydd nok på elendighet, og utlendighet vil ikke bidra med noe. Bloggen ivaretar mine ord, som skrives slik jeg vil ha de skrevet. Da kan ord som smerte og lidelse beskrives på min måte, for man er kommet litt lengre enn å drive å repetere fortidens episoder, man diskuterer frigjørelsen på et annet plan.

Ble likevel kontaktet av en journalist på Hjerkinn, en lokal avis og menneskene på Hageseter, hvor vi trivdes godt, syntes det var en god ide at han skrev om prosjektet. Jeg som egentlig gav en god faen i eksponeringen av turen, annet enn i blogg, lot det skje, for å være grei (forstrekkelse). Journalisten gav meg følelsen av at han var svært opptatt og at jeg var heldig. Han kunne ikke kommet mer feil ut hos meg. Så da takket jeg høflig nei til ordføreren i Santa Sofia i Italia og to intervjuer. Som kom Adressa og ville skrive om endt tur og journalisten fortalte at de hadde følgt meg hele veien på blogg. Hun var frilans og jeg syntes faktisk synd på alt arbeidspresset hun hadde og Bernt mente jeg skulle by på meg selv til hjembyen og jeg ble litt svak et øyeblikk. Hun spurte om vi kunne plukke bilder til artikkelen og jeg tenkte: «Ånei, jeg vil ikke gjøre den plukke-jobben», så Bernt gjorde det og jeg var så høflig som jeg kunne.

Meningen med å la seg eksponere i avis har de siste årene jeg drev med det, vært for å fremme musikken, men tidens tann har vist meg at det gjør ingen forskjell. så da er det bedre å drite i det, for det koster mer enn det smaker. Et liv i offentligheten for offentlighetens skyld, er innholdsløst og meningsløst for egen del. Hvis virkningen man selv ønsker seg blir borte blir det bare privatsvette greier som folk på butikken kommenterer og de synes at de kjenner meg, og musikken kommer i 5. rekke.

Har snakket i Torsdagsgeriljan på NRK Trøndelag i mange år. Håpet at lønna kunne være at musikken en gang i blant ble spilt i radioen. Til ingen nytte. Hørte et intervju med Øystein Sunde i forbindelse med en ny-utgivelse fra han og så spilte de en annen musikk enn hans musikk under intervjuet. Helt vanvidd, spør du meg. NRK har et team på toppen som bestemmer musikken som skal bli spilt. Programlederne bestemmer ingenting over dette.

Må framsnakke Nea radio som har spilt: Tikk Takk og Aldri Sove Mer (jeg ser det på Tono- og Gramo-statistikken). Utbetalingen lar vente på seg for de betaler ikke ut beløp under kr 300 kr.

Da jeg skulle gi ut albumet Svart Natt fikk jeg vite at det var smart å bruke Head Of Promotion, proffe folk som henvender seg til media. Jeg betalte 75 000 kr pluss moms for at de skulle sende ut cd’er til alle aviser i landet. det endte med noen intervju, et ganske bra 4 siders i Aftenposten, faktisk og noen små tv opptredener. De fortalte at alle store artister drev på sånn. Ole Paus, A-ha osv.

For et sirkus.

Å trenge igjennom støyen er en umulighet uten å selge sjelen eller kjenne de riktige. De fleste gir opp. Jeg gav opp og det er det beste jeg har gjort. Kan være kreativ uten alt maset. Musikk har aldri handlet om det kjøret der eller stjernekamp-konkurranser. Musikk er sjelens speil som kan likes eller ikke, men «å selge seg» for å kjempe seg til en plass i et julebordsmarked, har aldri vært min greie. Jeg har hverken lyst eller egenskapene til det.

Jeg liker å lese gode intervjuer i papiravis, gjort av dyktige journalister som skaper et helt bilde av en person. Det finnes håp i media verden også, men det er trangt om plassen og få band blir løftet fram.

Her er en artig video som et filmteam i DK laget, om CVI og Media Maniac – låten:

Har framført Media Maniac en gang live, på Big Dipper, som nå er nedlagt men erstattet av Crispin Glover Record Shop. Det var en slippdag for EP, Babe Gone Wild. Brukte playback, men spilte gitar og sang selv. Fatter ikke hvor jeg får motet fra, men tror du nok på det du gjør, så våger du det meste.

Og her, en bonus, fra en konsert i København med CVI-gjengen, Heroes:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 16: En Lykkesang For Oss Som Trenger Det

Alle lange låttitler har også en forkortet tittel, og En Lykkesang For Oss Som Trenger Det, har forkortelsen: Lykkesangen. Den lange tittelen er av nødvendighet, for å tiltrekke seg de som trenger en lykkesang og ikke de som ikke trenger en.

Et privat offentlig rom for oss som har følt oss verdiløse og som trenger en sang. Låten er dedikert til alle som i årevis har trodd at det er noe feil med seg selv, som har manglet kjærlighet fra «dem» og som har i alt for stor grad pleaset «de» i stedet for å finne søylen i seg selv og leve sitt eget liv.

Det finnes to sanger og en film som har gitt meg denne støtten som Lykkesangen er ment til å gjøre.

Den første og den største er Björn Afzelius sin låt, Exil:

Varför känner jag ingen kärlek?
Varför känner jag bare hat?
Varför ger du mej ingen närhet?
Varför ger du mej bara mat?

Låten hans har en innstendig bønn om at mora som han synger til skal ta ansvar for seg selv og han og ikke sitte fast i bitre følelser. Låten har en skjærende opplevelse av svik.

Andre låten er Jokke sin: Verdiløse Menn. Han poengterer at låten er for alle verdiløse menn, og synger:

Kan alle de som føler seg vellykka
Vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
For oss verdiløse menn

Jeg måtte lage min egen sang som var i den samme stemningen og med samme meningen. Og teksten dukket frem da jeg så HBO-seriene: The Young Pope/The New Pope. Kraften og formidlingen i filmen fikk meg til å skrive Lykkesangen.

I stedet for å være eier av utenforfølelsen valgte jeg meg inn blant alle oss som tviler på seg selv. Jeg har fått for mye juling og blitt så skadet av det og jeg har valgt at jeg aldri skal bli «sånn som dem». Jeg har plaget meg selv i stedet, helt til at jeg skjønte at denne selvskadingen (som disse lave tankene om meg selv var) ikke gjorde annet enn å bruke opp tiden i livet mitt og gjøre meg ulykkelig.

Jeg bryr meg ikke om folk ikke har Spotify og aldri får høre låten, i tillegg er den vanskelig å spore opp, pga tittelen, men den finnes som 1. låt på den siste EP’en til Angelsen og meg, gitt ut i oktober 2020 og de som trenger den støtten som finnes i sangen, vil uansett finne den, før eller siden.

Poenget er ikke å ‘flashe’ lidelse eller gi «de» mere oppmerksomhet eller tiltrekke meg deres fordømming. Sangen er ment som et statement og en oppreisning for en eller fem eller fem tusen, som skulle trenge den. Som Exil og Verdiløse menn har gjort for meg, vil jeg gjøre for andre.

Lykkesangen har en skjærende tøff gitar i starten, som kanskje skremmer bort de som hater eller de som ikke kjenner seg igjen. For dem er dette ingen sang. De som hater har ingen sang, for det er ikke skrevet noen stor poesi om hat. Deres hat, onde latter og vonde ord er deres måte å gråte på når de er sammen med andre og de kan ingenting om å lage kunst av den.

Jeg vet at vi er mange som trenger Lykkesangen, men det er ikke min jobb å finne dere, annet å ha laget denne teksten, som kanskje treffer. Det er mange av oss som har følt oss litt Ari Behnsk. Litt noksagt. Litt for mye. Litt for intens. Full av ord og for mye kraft. Litt for pågående, outspoken, økseslengende, bullshitdetektorer og som ikke har greid å holde igjen. Det har fungert som et selvforsvar og det har ikke vært noe feil med oss, men det har ikke alltid fungert like bra. «Perler for svin» vil jeg kalle handlingene, for all outspokenheten tilhører egentlig kjærligheten og har på ulike rett og feilslåtte måter predikert den. Så de som føler seg vellykket og aldri har trådd feil, dere som er hatefulle innpakket i et streit ytre, moralske og streng – ikke hør på Lykkesangen. Den er ikke ment for deg, men en gave til alle andre enn dere.

Lykkesangen er en slags perfeksjonering av kjærligheten, en tilhørighets-greie til oss som trenger et fellesskap som ikke er religion, men som aksepterer oss selv, som viser vei, som sier at vi er okei og er verdifull i oss selv og en påminnelse om at vi trenger ikke å passe inn blant «dem» som lar seg styre av store ego, makt, penger og hat.

Det er likevel et mysterium at ingen har nevnt låten til meg etter utgivelsen, men da omgåes jeg kanskje ikke folk som skjønner meningen med sangen. Men i disse corona tider omgåes jeg nær sagt ingen, så det kan også være forklaringen.

Jokke sin låt ble framført av Mannskoret i Oslo og er en fin avslutning på denne luken:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 15: En Gammel Dame

Frelsesarmépunk på sitt beste!

En Gammel Dame skulle vise seg å være en publikumsfrier av en låt. På min siste Levd Liv konsert i 2016, ser du at publikum begynner å klappe av seg selv og jeg må hysje på de like før et vers. Det gav meg litt motivasjon for resten av kvelden. På vers 2 er det alltid noen som ler etter andre linjen, så folk hører nå etter, viser det seg.

Skuret. responsen på slutten av låten var gøy å få. Hadde hatt en konsert før på dagen, så jeg jobbet hardt der og ingen sang med på refrengene, men vi kom i mål.

Ute på Antikvariatet.

Inne på Antikvariatet. Her er Frode og publikum i støtet på refrenget og det gir energi og fremførelsen er glad. Kjolen passet nesten inn denne kvelden pga humøret var toppers, irriterer meg at jeg kikker bort på notestativet, men vi lagde så mye nye låter hele tiden og det var masse å huske, til mitt forsvar.

En Gammel Dame ble sist spilt i oktober 2020 på en privatfest.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 20202, Luke 14: Vær Så God

Antikvariatet 2016-06-04

Vær Så God er en artig låt å spille. Jeg får energi og blir glad av den. Frode Dyrli Angelsen sin melodi og teksten laget jeg etter at min eldste sønn – John Arvid – ble frastjålet kameraet sitt på utestedet Familien i Trondheim. Han la det på scenen, oppdaget etter 2 minutter at det var borte. Faens tyver, idioter! Han ringte meg midt på natten og var veldig lei seg, hvorpå jeg trøstet han og sa: «Dette ordner seg!» Dessverre falt ikke kameraet under noen forsikringsordning som vi hadde den gangen.

Så jeg tok en foredragsjobb (som jeg egentlig er pensjonert fra) på Namsos og cashet inn et nytt kamera med honoraret. John Arvid var med på jobben og vi framførte en låt der, så han bidro i sammenhengen.

Hendelsen bidro til et oppgjør med alle tingene vi har rundt oss. De tingene som betyr noe og de tingene som ikke betyr noe. Så det hele ble benyttet til å rense huset for alle ting som var i veien og tok energi. Dermed ble alt av musikkbilder, utklipp fra aviser, taper, kassetter, kasser med egne usolgte CD’er og egenproduserte singler etc. gitt til Rockheim. Så det kommer alltid noe bra ut av noe dårlig.

Denne scenekjolen gikk til Rockheim:

Merete Trøan og jeg i Ladmoen kirke. Begge kjolene er sydd av Afrodite brud- og selskapsklær i Namsos. Kjolen til Merete er (eller i alle fall var) utstilt på Scandic Rock City. Min er donert til Rockheim.

De andre store kjolene og annet av verdi som minnet meg om en strebersk karriere gikk til Fretex.

Vi kjøpte nytt kamera og har en bedre forsikringsordning og John Arvid er fortsatt fotograf, en bra en!

Som refrenget sier:

Vær Så God 
Forsyn deg

På den første videoen hører du hvor stødig Frode bærer låten, de andre henger på så godt de kan. Husker at jeg tenkte da jeg stod og sang: «Hva faen gjør jeg her?» Denne sangen skulle vært på en stor scene. En storkvinnesgalskap, som tok meg i blant, som var ispedd med litt misnøye fordi jeg bare spilte gratisjobber (fikk personalpris på øl ihvertfall) og til sittende publikum og en stemme inni meg som sa: Nå er det sømmelig å gi seg. En slags indre personlig krise og en evig diskusjon med egoets behov for å bli støttet og løftet fram. Vær Så God gjør meg glad, men minner meg også på at låten hadde fortjent mere.

Video 1: På ntikvariatet.

Jeg gav meg jo aldri og ikke før det var gått for langt, men heldigvis jeg greide å hente meg inn på vandringen min til Roma, hvor jeg også gikk langt, men på en annen måte. Den krevde bare min egen selvrespekt og utholdenhet, ingen andres øyne eller «likes». Helsen min er ihvertfall mye bedre etterpå og så lenge jeg ikke spiller live.

På vandringen lærte jeg å eie seg selv, skape det jeg vil og ikke be om noe mer. Det hjalp.

Jeg trengte vel å forstå, det som jeg selv sang i broen:

Det er det som gir energi
Å forstå enkelhetens synergi.

Siste verset handler nettopp om det som fikk meg sentrert tilbake til meg selv, den egentlige verdien i livet.

Andre liveversjonen er fra St. Olavs Pub og Spiseri , en lørdagsformiddagskonsert (der fikk vi faktisk betalt). Ikke så energisk som på Antikvariatet og uten el-gitaren, men teksten kommer bedre fram. I dag ser jeg hvor malplassert kjolen er og kanskje er det en real diva som eier den i dag.

Video 2: På St. Olavs Pub.

Siste videoen er ute på Antikvariatet og det gleder meg å se meg så glad for å få sunget akkurat denne låten, men den mangler fortsatt en stor scene og en blåserekke. Det må vel være lov å si.

Video 3: Ute på Antikvariatet på Bakklandet.

Du finner en studioversjon av den her:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks: