Dagens: 13,95 km
Tilsammen alle 6 dagene: 99,99 km

Jeg har forsøkt å skrive med hjerte bak hjertet med et lyttende øre for det som foregår på innsiden, prøvd å være åpen for det sjelen og veien vil fortelle meg, hele tiden med det i bakhodet at jeg må beholde en omtanke og kjærlighet til den jeg var en gang, til det jeg har skapt og den jeg ble. Aldri for seint å komme hjem. Jeg vil ikke lenger så tvil i meg selv og tro at det er noe feil med meg eller underkaste meg for å bli synlig. Jeg valgte aldri feil, selv ikke når jeg ble nedstengt og ruste meg. Jeg beskyttet meg, noe som også er kjærlighet, så det jeg ber om er min egen tilgivelse, så jeg kan komme helt hjem.

Det er ikke så lett å bli kvitt sin egen indre dialog som er podet inn i 6-tiår.

Jeg har aldri helt likt slike selvutviklingsbøker med overskriftene: “elsk deg selv”. Jeg skjønner hvor de vil hen, men det har ikke oppmuntret meg til å lese dem av en eller annen grunn. De bruker “jeg er så glad i meg selv”-greien som en løsning på et problem som ikke er adressert. Det er noe merkelig og noe tilgjort å stå foran speilet og foreta egne tilrop: du er bra, du er flink, du er snill, du er pen når det ikke er det jeg føler eller “jeg elsker deg” og det er ikke helt sant, for underliggende vet jeg at det finnes et dypere problem, jeg har ikke hatt opplevelsen av å ha noen verdi og dermed har jeg også ugyldiggjort det jeg har skapt fordi det aldri blir bra nok.

Støyen har stått i veien for å bli fri. Den påskrudde kjøkkenviften full av indre kritikk har i 60 år lagt i det innerste rommet og dominert usynlig og uhørlig for vanlig syn og lytting. Verdiløs opplevelse/tilstand krever mer enn heia-rop og cherryleading. Man må dyp-dykke og finne begrensningene på det innerste planet for å bli fri og ikke sitte i sitt eget fengsel for å kunne være kjærlighet.

Med vandringen og sangene går jeg løs på det egentlige problemet:

Jeg er en som strever fordi jeg har ingen verdi og jeg er lei av det.

Det spiller ingen rolle hvor mye jeg heier på meg selv foran speilet så lenge jeg ikke får tak i den underliggende lave selvfølelsen som er en begrensning for å være fri.

Vandringen og sangene er de ærligste speilbildene jeg har og hjelper meg til å kjenne at jeg er verdi, jeg er nok, jeg er kjærlighet. Så cheerleading kan jo ha sin plass etterhvert, men da er det etter at problemet er adressert.

For meg krever det overgivelse og stole på at jeg ikke faller forgjeves sammen når jeg nå har knekket denne koden.

I etterkant av disse dagene vil folk si til meg: “du er modig”, du er sterk osv. Det er hyggelig ment, men jeg trenger det egentlig ikke. Vært nyttigere med noe respons på musikken Det er min egen aksept jeg sårt trenger. Jeg er for gammel til å bli babysittet. Jeg trenger min egen indre stabilitet. Det blir som eldste sønnen i historien vi diskuterte i går, faren sa: alt mitt er ditt. Sønnen trengte det ikke, han ønsket seg å bli sett, akkurat sånn som lillebroren hans ble. Sett uten å slåss for det. Være uten å produsere. Uten å levere.

Jeg deler ikke disse ordene fordi jeg er needy, jeg deler dem for å vise vei. Jeg går faktisk denne veien. Jeg går foran og leder an, så vi kan synes bedre om oss selv. Vi er mange med indre støy som vil være fri.

Siste sangen jeg vil dele på denne vandringen er:

Julesangen

Det er en av to julesanger jeg har laget. Trommegutten er en oversettelse av Little Drummer Boy og Julesangen laget jeg tekst og melodi på i 2008 og de jeg spilte med den gangen satt avanserte akkorder til (jeg kan bare 6 grep på gitaren).

Julesangen handler om jul i Burma, Afghanistan, Bergen, Trondheim og de siste årene har jeg sunget et dobbelvers om Gazastripen. Julesangen er den jeg har fått mest direkte respons på. Folk som elsker den og har den som sin favoritt julesang. Låten har gitt meg mange oppdrag og den føles veldig tidløs og viktig.

Første innspillingen av den var i 2008 med Betty Lo-Fi Orchestra, neste gjorde jeg i Sun King Studio og tredje med Levd Liv-gutta med Intro Music og Thomas Henriksen som kapellmester. Alle finnes på alle digitale tjenester.

Den fineste opptreden for meg var for Frelsesarmeen i Bergen i Grieghallen en gang. Orkesteret var så forberedt og en nydelig trompetsolo ble spilt i låten. Børge koret og det ble veldig fredelig og fint (vi kranglet ihvertfall ikke på scenen).

I dag var det fremdeles mørkt når vi startet og vi hang utenfor Coopen på Skaun. De åpner ikke før kl 08:00. Til gjengjeld hadde de et rom vi fikk spise frokost i (var ikke servering det vi bodde). Vi fikk en hyggelig prat før vi trasket avgårde til Buvika, en litt mer regntung dag.

Da takker jeg for følget.

Glad jeg kan bidra med noe for din reise gjennom ditt liv.

God førjul,

Betty Stjernen. Xxx

JULESANGEN (Skyggen av jula):

Tekst og melodi: Betty Stjernen

I et treskur nede i Burma, sitter 4 barn og ber
8 barneøyne, søker ut mot himmelen
Holder om hverandre til natten er endt
For mørke rekker aldri dit, hvor lys og liv er tent

I et steinhus nede i bakken, i Afghanistan
Far er forsvunnet, kanskje drept av Taliban.
Mor, hun kan bli steinet, så se til disse små.
Som får sin fremtid ødelagt, helt uten å forstå.

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og i fred.
God Jul

I et byggefelt i Bergen, lever det en barneflokk
Far er på fylla, mor har fått nok
Krangler med hverandre, Om ubetydelige ting
Holder på fasaden, så ingen blandes inn.

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og i fred
God Jul

I et hus på Gazastripen, i lidelsens kvarter
Fødes det et femte barn, mens verden står og ser.
Kjære Gud der ute se til disse små
Som får sin fremtid ødelagt helt uten å forstå

I et rekkehus i Trondhjæm, sitter jeg og kjenner på
Smerten i magen, som er frykten fra i går.
Vet hva saken gjelder, når mørket siger på
Det som rammer andre, kan vi aldri helt forstå.

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og fred
God Jul

God Jul, God Jul
God Jul, en Jul til alle, la snøen lave ned
La mennesker forenes i frihet og fred
God Jul

SVORKMO SKYTTERHUS – SKAUN KIRKE
AVSTAND: 20,11

Våknet på en feltseng med ullpledd som dyne på et kjøkken i et skytterhus. Fungerte utmerket. Vi brøt oss på dagen, klar for variert terreng og ulikt vær. Egentlig den fineste vandre dagen av alle 5.
Cathrine Steen la igjen en kommentar som jeg gikk og tygde på hele dagen. Hun ba meg se på biskop Synniva Gylvers tekst på fb og det gjorde jeg heldigvis på turen så jeg fikk reflektert rundt dagens tema:
den bortkomne sønn.

Da jeg kom til Skaun kirke snakket jeg med presten der og det viser seg at det har vært dagens tekst over hele landet.

Skal vi tro bibelen er “Den bortkomne sønn” en tekst som er 2000 år gammel. Jeg synes at alle de 3 herremennene som er nevnt i historien er ufrie og underdanige og dette er jo bare min mening og det kan diskuteres og holde historien levende i 1000 år til.

Men det som opprører meg i teksten er at religionen holder folk ufrie og holder folk i ørene med moral og underdanighet. Les gjerne teksten (står i Bibelen) med det blikket. Hvis du kryper som en angrende synder så blir du sett, hvis du er flink til å gjør jobben blir du ikke satt pris på.

Faren i teksten er kontrollerende gavmild og underdanig sin yngste sønn og overfor sin eldste sønn er han manipulerende og kommanderende. Og begge sønnene er underdanige faren.
Tror det er mange relasjoner som er bygd på denne måten.

Det ligger i DNA’et vårt, denne innkodingen , denne støyen, denne påslåtte umerkelige kjøkkenviften. Vi er oppdratt til å innordne oss og være avhengige av dem som gir oss mat på bordet fra vi er liten. De igjen har også blitt innpodet med moral.

Å innrette seg regler er helt greit. Å være underdanig i relasjoner er ugreit.

Så jeg nevner bare fra i går igjen, noe tekst fra 30 Sølvpenger:

Aldri, aldri
Aldri skal du få rå igjen
Aldri, Aldri
Aldri får du sjansen igjen
Aldri, Aldri
Bøyer eg av igjen
Aldri, Aldri
Skal eg kjenne meg under deg

Jeg har selvsagt brukt alt for mye tid av livet mitt på å forsøke å kjøpe meg kjærlighet og dessverre vært underdanig i relasjoner, uten at jeg visste det.

Skjer aldri igjen.

Hele tiden har musikken vært min følgesvenn. Gjennom den har jeg reist meg fra familiens nedarvete sår. Jeg har skapt det jeg ville og kunne skape og aldri brydd meg om å lage noe for å selge. Det hender jeg har ønsket meg at ting skulle vært litt enklere, men jeg har ikke hatt et gen inni meg som kunne snudd kappen med vinden. Det skal jeg ha. Jeg har fra barnsben av egentlig aldri tålt at folk bruker hersketeknikker, men noe i meg har vært svak for å få en flik kjærlighet.

Fordi jeg nevner SVIK og underdanighet nevner jeg låten: Før Hanen Galer.

Kanskje det nærmeste jeg har vært et gjennombrudd med en låt. Den ble spilt på repeat om natten på NRK.

Før Hanen Galer laget jeg teksten til da jeg satt på hytta i Malm, stedet som jeg har mitt etternavn fra, oldemoren til Bernt het Stjernen. Jeg leste et leserinnlegg fra Lofottidningene der, fra etter krigen. Det var en lærerinne som ikke ville undervise barn av tyskertøser. Det endte med en tekst om at vi er svikere alle mann. Jeg sang melodien til Tekrø og han la avanserte akkorder til og det ble en stor låt.

Et fint avtrykk på jorden.

Før Hanen Galer

Vi hakker andres hjerter
Vi tror vi vet hva livet er
Vi kan sladre om en annen faen
Se! Der går en sånn en
Vi skviser lett et bytte
Vi dømmer etter farge
Når livet e for jævli
Då er det deg vi tar

Før hanen galer er vi svikere alle mann
Før Hanen galer fornekter vi en venn
Før Hanen galer tror vi at vi er sann
Før hanen galer er vi svikere alle mann

Vi deler andres feiler
Vi tror vi vet hva livet er
Vi kan dømme deg til taper
Hvis du tror at du er no
Vi kan holde deg hardt og nede
Det er massen som skal lede
Når livet er for jævli
Då e det deg vi tar.

LØKKEN VERK – SVORKMO SKYTTERHUS
DISTANSE: 10, 96 KM

Vi overnattet på det ærverdige Orkla Hotell for en billig penge. Sånne priser skal det være for pilegrimer. Noen private har begynt å ta vel mye betalt, så vi hopper lett over dem. Hva det koster kan virke ekskluderende og det bør ikke pilegrimsleden være. I dag bor vi i et skytterhus på Svorkmo. En kort etappe i dag. Gleder meg til skogen i morgen.Det har vært en solskinnsdag, vi er benådet med godt vær på turen. Begynner å finne roen og flyten i vandringen. Prøver å gå på et spørsmål for å få svar, men det skjer fint lite. Men jeg har det fint her jeg går. Humøret er lett og jeg føler meg heldig som har funnet denne bevegelsesformen som styrker meg.

Jeg tenker mye på låtene mine om dagen. Jeg skylder meg selv å anerkjenne alt jeg har fått til.
Musikken har gitt meg et sted for å få ut de indre spenningene, jeg får uttrykke meg, for å ikke gå under. Selv om låtene ikke blir omtalt offentlig, har de hjulpet meg, healet meg, beskyttet meg og gitt meg trøst. De har sin funksjon, den viktigste av alt, gjort meg mer hel enn uten.

Jeg kom til Trondheim etter en Wannskrækk-konsert i 1984. Jeg bodde i lag med Prepple Houmb og spilte i band med ham. I 1987 gav vi en singel med BBBB og vi laget en video av låten: When I Call You.

Youˋre not scared of darkness
Just the lack of light.

Fordi han forbarmet seg over meg, fikk jeg status. Jeg tror det fungerte sånn. Selv de som ikke likte meg måtte akseptere meg. Saken er at jeg sleit og han besøkte meg på Østmarken etter et selvmordsforsøk og han kjørte meg opp til Selbu og bedyret at jeg trengte hjelp. Det var sant. Søstra mi var i rehab der og jeg ble også ivaretatt. Bergen kommune betalte for meg i mange år for å få meg på beina. Jeg fikk holde på med musikken og derfor gikk det bra.

Prepple dro til Oslo med Dum Dum Boys og forlot BBBB skuten. Jeg gikk til psykolog og skulle klare meg selv. Det gikk faktisk ganske bra og jeg hentet ut den beste karen fra Cafe 3B og giftet meg med han. ‘

Jeg gav meg helt over på Granby gård. Hengiven overgivelse vil jeg si. Det jobbet fine folk der som tok meg med opp i Sylane og gav meg masse omsorg. Sjefen, Granby sjøl var hard og skummel, men det var nødvendig å like henne for å få bli ivaretatt. Jeg ble skremt til vett og det fungerte.

Hun ville gjerne være Mor Terasa for rusmisbrukere og hun ordnet seg sine disipler. Are you in or are you out?

Mine sønner fikk hennes etternavn etter at Odd Einar Dørum tok en runde i departementet med saken og hun ble bestemor til mine barn.

Jeg valgte å tro på henne.

Utsultet på kjærlighet handlet jeg på vegne av meg selv, min mann og mine barn. Vi trengte en oppegående voksen.

Jeg utdannet meg til barnevernspedagog og gikk inn i et område hvor hun dominerte.Jeg arbeidet for Kvamsgrindkollektivet og min stilling opphørte etter 2 år. Hun var styreleder og fikk vikarierende sjef til å si at jeg måtte pakke sakene mine og forsvinne fra Kvamsgrindkollektivet. Det var på denne tiden jeg fikk brystkreft.

Hun har ikke en gang spurt etter mine barn etter dette.

SVIK

Jeg har skrevet mange sanger om svik. Kom på en fra 1988 TO SKRITT FRAM. Jeg har vært så redd for at noen skal svikte meg at jeg ikke har våget å stole på folk. Jeg tok en kjempesjanse med Inger Granby. Hun skulle liksom representere noe annet. Men, nei….

Ikke noe nytt, men skammen kom. Særlig overfor mine barn som bar hennes navn. Hvordan håndterer jeg skammen? Jeg skrev en sang, den heter 30 sølvpenger. Sangen har trøstet meg så jeg ikke gikk fra forstanden. En progrock låt hvor Sigurd Saue laget melodien. Jeg fikk utløp for mitt raseri på en kontrollert måte.

Jeg nektet å være underdanig nok en gang og straffen ble utestengelse. Heldigvis har andre ansatte fra Granby gård støttet oss. Jeg var jo voksen da dette skjedde, men det har tatt tid å lege såret.
I mitt refreng synger jeg at hun gav 30 sølvpenger for den jeg var. Blottet for empati. Dette har gått henne hus forbi. Låten har gått forbi mang en person, men jeg vet at den finnes. Jeg tror ikke at jeg hadde greid meg noe særlig uten.

Jeg følte en sterk tilhørighet til bandet som hjalp meg å lege mine sår. Jeg trodde på oss som en helhet og de beskyttet meg fra ondt og hjalp meg å uttrykke mine opplevelser. Jeg hadde jo min indre kritiker, men bandet overdøver sånt og med den kraften jeg hadde fikk vi spille ganske ofte.
Å bare være solo artist var aldri noe for meg, til det har jeg for liten selvtillit i bånn.
Det viser seg sånn at min drøm ikke var stor nok når jeg ikke fikk til å selge Svart Natt og Brenn Hexen. Jeg greide ikke å bære det hele uten et totalt dedikert band. Folkene på Toten var hjertelige og gav alt de hadde og litt til, men det ble for mye for meg å bære likevel. Jeg var ikke solid nok til å holde ut motgangen.

Rart å si og se det sånn. Fra kjærlighetens ståsted.

Nå er det Real Turmat på gang og natten skal tilbringes på madrass på gulvet på kjøkkenet. Det eneste stedet som er varmt her. Huff, nå husker jeg at Ragnhild døde på en madrass på et kjøkken i Bergen, etter at en dame hadde “hjulpet” henne å sette en sprøyte med heroin. Langt fra det livet vi lever ihvertfall.

30 sølvpenger (laget i 2006)

Er det godt nok
Er det flott nok
For øyeblikket da
Er jeg verdt mer
Er du fornøyd no
Fikk du alt det som du skulle ha

Ka sa eg
Da du ba meg
Ordne for deg og
Eg vikkje ha deg
Eg vikkje se deg
Så enkelt er det nå og fordriv

Forbud og påbud
Du e ikkje bedre
Eg kjenner deg no
Eg vet kem eg skal hedre

30 sølvpenger
Er det alt du gav
30 sølvpenger
For det eg var
Blottet for empati
Ting går deg hus forbi

Ka vi er prisen du betalte
For sviket du prestert
Kan det kjennes
Kan det brennes
Ka måtte du betale for det?

Du er avslørt
Du er tilgitt
For ditt eget spill og slag
Du er sliten
Du er liten
I din egen sjel og selvbedrag

Sviket ditt kjennes
Men det lar seg styre
Sviket kan brennes
Men timene ble dyre

Aldri, aldri
Aldri skal du få rå igjen
Aldri, Aldri
Aldri får du sjansen igjen
Aldri, Aldri
Bøyer eg av igjen
Aldri, Aldri
Skal eg kjenne meg under deg

30 sølvpenger …….

Lengsler driver sannhetens trang
Stengsler driver redselens tvang
Det var ikkje eg som dret på draget
Kjærlighet er størst – men penger kan bedra det

To skritt fram ( laget i 1988)

Gulvet bølger når vi danser våre steg
Det sitrer under millioners hat
Jeg er i de rikes land, her vi beveger oss fritt fram

Og minnene kan bringe tanker inn
Jeg tar de med, på de glatte marmortrinn

Jeg husker det godt
Sånn fra gammelt av
Er det så
at du går
Når du drar din vei
Redsel for svik
Er det som styrer liv
Jeg snubler pog sklir
På de glatte marmortrinn

Dansen vår har alltid vært make
To skritt fram og ett som går tilbake
Du tar tak og fører meg hen
Eg rister av meg barndommen igjen
Og minnene kan bringe tanker inn
Eg tar de med på de glatte marmortrinn

Eg husker det godt
Sånn fra gammelt av

Jeg ser jordens hatende barn
Som det var
Havets bølger velter fram
Over vår tid

Vognen ruller gjennom fattige strøk
Det sitrer under millioners hat
Mine gamle silkebånd
Rundt gule brev
Jeg husker det sånn
Og minnene kan
Bringe tanker inn
Eg tar de med
På glatte marmor trinn
Eg husker det godt
Sånn fra gammelt av
Er det så
AT du går
Når du drar din vei
Redsel for svik
Er det som styrer liv
Eg snubler og sklir
På glatte marmortrinn

E det så at du går
Når du dra din vei

E det så?

DAGENS ETAPPE: 20, 55 Km
Fra Segard Hol til Løkken Verk
Distanse 20.55 km

I dag gikk vi fra Segard Hol litt seinere enn i går morges fra Meslo. Dvs kl 10:30. Vi sa det til hverandre: vi legger oss seint, vi står opp seint, vi går seint, vi oppfatter ting seint osv, men heldigvis vi lo av det. Vi går her ihvertfall. Verdens fineste eldhus lå vi i og antagelig verdens fineste utsikt om det ikke var for tåken, men den har sin sjarme. Jeg synes det er spennende med tåke i landskapet, noe som bryter seg på og tar plass men som like lett kan la det være. Gikk igjennom velholdte gårder i dag, litt opp og ned og gunnet på til slutt for å rekke en bedre middag på Løkken Hotell. Der traff vi to trivelige karer og 50 kvinnfolk som var på bokmesse. En av dem visste at vi vandret og vi fikk en hyggelig prat. Kunne ønske jeg var en av den gjengen, men det er seint og jeg går for meg selv for å finne fred.

Eneste suksess som virkelig teller/gjelder er å finne sin egen indre fred. All annen suksess er leiting etter noe annet, etter noe mer som kan bli større, som kan bli bedre, som ofte bidrar til overgjøring og noen ganger streving, som gir ubalanse som kan vatres, dempes, døyves med dop, alkohol, mat, sex, løping, kjøping med mer fordi vi ikke føler oss gode nok, flinke nok, bra nok. Vi vet det… likevel henger vi i strikken, viljen får styre. Vi skal jo fungere, være en del av en større helhet og ha mat på bordet. Problemet er bare at vi løper løpsk fordi vi ikke har kontakt med egne begrensninger og så drives vi ut av oss selv og den falske viljen kjører på og vi kan bli sett. Når vi føler oss bra nok og har vunnet vår egen fred skaper vi fra rett sted i oss selv, ifra essensen, det innerste rommet, der alt oppstår og bare drevet av kreativ entusiasme og egenverdet er i hevd og resultatene er gode nok.

Kan være vanskelig å vite motivasjonen for det vi gjør, om det er en uro eller et ønske om å bli sett eller likt. Mye jeg har skapt har vært rein desperasjon og etter å bli sett, en ubeskrivelig uro og et forsøk på å få vondt vekk. Når det ikke har funket har jeg blitt vanvittig lei meg, nærmest deprimert. Det hjelper selvsagt å skjønne dette her, men som skrevet før den indre støyen har dominert.

Vandringene har hjulpet meg i å prosisere og åpne opp det stedet i meg hvor kritikeren bor og det selvbedraget har vært vanskelig å gjøre meg av med, men hver gang jeg besøker det rommet og avdekker hvordan det henger sammen blir livet så mye lettere å bære. Selv sekken på 15 kilo er lett som en fjær.
Mine sanger har vokst ut av et mismot, et sinne, et savn, og de har hjulpet meg i å bære at jeg ikke har skjønt eller våget å tre inn i sannheten. Denne nedstengingen som jeg kaller det er også kjærlighet som beskytter kroppen. Jeg fikk hvile i hver låt. Jeg kjente en fred i meg når jeg sang med fullt band. Det var større enn meg selv og et spark ut i verden. Jeg elsket hver øving. Jeg følte meg beæret over å være en av mange bak en tekst og en melodi med et budskap. Jeg hadde noen i ryggen.

Den siste utgivelsen jeg har laget var sangen: Til En Søster.

Den er laget av meg og min yngste sønn. Jeg gikk bare opp i Nidaros lydstudio hvor det stod et ferdig band som spilte inn kompet jeg trengte. Som å gå til tannlegen. Du betaler for tjenesten og går din vei. Totalt motsatt av slik jeg tenker låter, men jeg er nå blitt vant til at jeg er for gammel til å få samlet folk til et band. Jeg har ikke energi til det lenger.

Jeg savner min søster slik hun var før hun ble syk, men det er meningsløst å savne fortiden og jeg kan ikke passe på henne. Det er for skjørt. Hadde jeg ikke arbeidet med meg selv, hadde jeg gått samme vei som henne. Rusens vei. Vi var som erteris og vi ba til Gud om kveldene at de voksne måtte passe på oss. Det var en støtte at vi var to som aldri fikk den omsorgen vi skulle ha. Hennes fordel var at hun var pen, men det har ikke hjulpet i det lange løp heller. Sangen er et brev til henne. Hun hadde bedre kontakt med vår mor. I begravelsen til min søsters datter Ragnhild, i 2010, hun som døde av en overdose heroin 15 år gammel. Jeg satt jeg meg mellom henne og min mor, hvor på min mor sa: “ du må flytte deg, her skal noen andre sitte”. Det er det siste min mor har sagt til meg og det er trist, men jeg vil aldri krype for hennes kjærlighet mer.

Jeg laget en sang som heter Babe På Kjøret som handler om tiden før vi ble 20 år. Hør den. Xxx.

En annen låt er Unnskyld lille venn, og den lagde jeg da min søsters to andre barn kom på fosterhjem. Det er et unnskyld til Ragnhild sine søsken.

Jeg har sloss for å ikke gå samme vei som min søster. Og mange ganger har jeg tenkt:
Hvis jeg var en rusmisbruker ville min mor ha passet bedre på meg
Hvis jeg oppførte meg underdanig ville vi hatt kontakt.
Hvis jeg var homofil hadde jeg hatt en grunn til å sloss.
Men jeg er bare en skadet sjel som ser sterk ut…..
Hvis jeg bare var pen så ville min far likt også meg..

Jeg har sunget mine egne sanger for å ikke gå fra forstanden. Sangene har støttet meg og hjulpet meg til å ikke sitte fast i Fyllingsdalen i Bergen. Jeg ville ikke være kvisen på samfunnets rumpe eller fraskilt sutredame som bebreider verden.

Så hvordan kan jeg slippe fri fra mitt eget fengsel?

Ingen elsker et barn som ikke lykkes
Ingen elsket et barn som er sterkt
(Björn Afzelius)

I mine sanger fikk jeg hvile fra slossingen. Jeg laget meg en arena så jeg ble sett og fikk applaus. Det lindret den innvendige vulkanen. Der fikk jeg være den jeg var.

Jeg laget teksten Babe På Kjøret i 1989, da var søsteren min atter en gang på kjøret- Vært mange runder og mange versjoner av låten.

Du er tøff, har de alltid sagt.

Jeg vet bare at jeg var et resultat av manglende omsorg og drevet av en indre uro og angst.

Nå er jeg myk og modig.

Sterk inni, myk utenpå.

Det har vært en vidunderlig dag i dag. Jeg har gått fort og sterkt og vært glad og jeg står inne for alt jeg deler. Da er livet vakkert. I morgen skal vi inn i dypeste skogen. Jeg er spent, glad og stolt over at jeg har “baller” til å gå min egen vei, ennu 🙂

Babe På Kjøret

Tekst: Betty
Melodi: Ole A. Kværneng

Vers:
Mamma blir galen for babe e på kjøret.
Vet ikkje lenger ka hun skal gjøre
Det kan jo ha klikket, myrdet noen
For et rabalder i en mektig alder.
Babe e fyllt 20 år der hun går,
Hun var 12 da hun ramlet på kjøret.
Hennes øyne er gjennomtrengende sår
sølvring i det ene øret.

Refreng:
Hey Hey eg føler meg ensom
Særlig i solskinn, når det regner
Hey Hey eg føler meg ensom

Vers:
Her en dag var babe ute for å skaffe seg pæng
skydde ingen midler for å finne de frem
Hun slo ned en fyr, det endte med ran
Babe tok beina fatt og løp som faen
Hun er fillete kledd, hun e ikkje noe redd
Har en kniv støpt fast i handa
Hun er et sint lite barn, frekk som faen
Bestandig rusa, slår hverdagen vekk.

Refreng:
Hey Hey eg føler meg ensom
Særlig i solskinn, når det regner
Hey Hey eg føler meg ensom

Unnskyld Lille Venn

Denne låten er dedikert til generasjonen etter meg
På vegne av oss voksne når vi sviktet

Unnskyld
Du våknet på natten
Liten og våt
Du hørte fra stuen
Din mor satt og gråt
Hennes gråt skulle vare
I år etter år
Hun druknet i rusen
Forsteinet sine sår

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn

Kjærligheten er
Noen ganger et dyr
Som ingen vil ha hjemme
Som ingen slipper inn
Merka av natten
Går du bøyd inn i dagen
Så angsten i øya
Enn bare ant den i magen

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn

Vill natur
Fukta til plen
Hard som stål
Skjør som porselen
Oppspist av skammen
Forvist av stammen
Redd for å leve
Redd for å dø

Redd redd redd for å leve

I de rareste rom
Finnes olje til lampen
Sakte med sikkert
Tar du opp kampen

Tilgi er ordet
Du leiter i mørket
Kom frem i lyset
Jeg venter på deg

Unnskyld lille venn
At de voksne faller av
De klarer ikke leve opp
Til barnas småe krav
De strever og sliter
Med å bli sett selv
Og de har ikke tid
Hverken nå eller i kveld
Unnskyld lille venn
Unnskyld lille venn
Unnskyld
Det var ikke meningen
Unnskyld
Unnskyld
Kunne ikke bedre
Unnskyld
Unnskyld lille venn
Unnskyld

https://spotify.link/fMBwEqPOGXb

Til En søster

Tekst: Betty
Melodi: Betty og Ruben

Det beste minne
Som dukker frem
Blomstene vi plukket
Jeg var 8, du var 5

Oss to mot resten
Av verdenen
Holdt om hverandre
Gjennom barndommen.

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Jeg har lenge tenkt
Å sende deg noen ord
Du er sørpå
Jeg er langt her nord

Du valgte rusen
Jeg gikk en annen vei
Kunne ønske livet
Var enklere for deg

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Du var mitt anker
Og vi ba til Gud om at
De voksne fikk det bra
Og vi aldri ble forlatt

Er det mulig å tro
At det går an
Dine barn får se deg
Sånn du var en gang

Hånd i hånd
Livets Bånd
Harde Kår
Dype Sår

Fra Meslo til Segard Hoel
Distanse: 24,15

Bernts framskynte pensjonstid ble en vekker og et bevis på hvor lite vi egentlig kan kontrollere det som skjer oss. Men alt levd liv kan være vår styrke til å takle det og deretter ligger vårt ansvar for å gjøre det vi kan for å vise oss selv kjærlighet nok til å leve gode liv. Det er her vi strever vi som har en indre kritiker som diskuterer alt vi gjør. Tilstedeværelsen er eneste veien til å oppleve det som faktisk skjer og er et bidrag til at jeg kan slippe ut av eget fengsel og helst før dette timeglasset renner ut.

Dro fra Meslo gård 10:15 i dag og det har vært noen høydemeter opp og noen høydemeter ned. Sol og tåke og masse trær på tvers over stiene og veiene vi har traktert. Amy-stormen har gjort innhogg i skogen her. Spennende å vandre langs Orkla og se mange velholdte gårder eller nedlagte, det er enten eller. Vi kom frem i mørket og bor i et nydelig eldhus.

Jeg vandrer og er i godt humør. Merker at jeg velger tanker og når de er tenkt forsøker jeg å være mest mulig åpen og tilgjengelig. Opplever ennå at en TILSTAND kan invadere, den skapes av noen skjulte koder inni meg selv. Det er innlærte setninger som noe jeg ennå tror på, som umerkelig forsyner seg av min tanke og livskraft og gjør meg utmattet. Kommer oftere hvis jeg har sovet dårlig fordi da har jeg mindre motstandskraft og det er ganske umerkelig at det har invadert tilværelsen før jeg bokstavelig talt sitter i fittefatet og føler meg lammet. Sov ikke så bra i natt og da er jeg lettere fangst for ikke tilstedeværelsen.

Det er som en kjøkkenvifte som står på og man egentlig ikke hører lyden før den slås av. Det er som et bakgrunnsstøy, som sier: “du kommer ingen sted her i livet” som omgjøres til en tilstand som igjen gjør meg brakkesyk. Denne tilstanden innbiller meg at det finnes et annet liv jeg skal leve eller noe mer eller bedre enn slik det er. Feks kunne jeg bo i syden om vinteren, få til en karriere med musikken, være slankere enn jeg er. Det kommer av lav selvfølelse og da får jeg bekreftet at jeg bare er kvisen som ikke får til noe fordi jeg ikke har noen verdi. Da har jeg ikke gjort nok for å få det til.

Jeg har alltid sittet frem på stolen. Klar for å aksjonere. Jeg har ikke slappet så mye av, ikke før jeg har blitt utmattet. Lærte meg til å meditere i 1986 og det var smart, men selv når jeg mediterer er jeg i giv akt. Det føles som om jeg aldri har hatt en fridag, selv på ferier har jeg holdt konserter. Den kreative delen i meg som kommer fra den stille essensen krever ikke noe som helst annet enn å få utfolde seg, men så kommer kravene ganske raskt og setter det i et system som skal produsere og bli sett.

“Du er uføretrygdet – du må bevise ett eller annet”.

Denne giv-akt tilstanden tror jeg kommer fra at jeg ikke våget å sovne først da jeg var liten. Det hendte oftere enn sjelden at moren vår sovnet med røyken i hånden og jeg ble livredd for at vi skulle brenne inne. Og tro mine ord, det er ikke bare å slutte å være i giv-akt. Det er innkodet. Kjøpt og betalt, et evig dyrt lån som ikke har vist seg som avdragsfritt.

Og snart så kommer julen …..

Jeg må slåss – jeg skal klare meg

Selv om innkodingen har krevd at jeg skulle klare mer enn jeg makter, så er jeg også livredd for å lykkes.

“Da truer jeg mors bilde av verden”

Jeg har faktisk trodd at hvis jeg forble verdiløs, så ville de elske meg og like meg en dag. Ja, jeg vet jo at dette er skrudd, men sånn er det altså. Så når folk ikke har hørt musikken min eller ikke liker den, så stemmer det med bildet til kodene: det er ikke bra nok. Og hvem er jeg uten det bildet? Jeg bare spør.

Det verste er mangel på respons. Det kan sette meg fullstendig ut. Men sånn er det for store piker på 62 år, når innkodingen og mørket sitter i et hjørne på dypet av min sjel og nekter å forlate min kropp.

Veien og vandringen fører meg tilbake til det rommet i meg hvor kodene blir avslørt og jeg forsøker det jeg kan og omprogrammere dem til noe som er sant.

Jeg avdekker mine løgner på vandring, steg for steg.

Som punker var det okei at ingen likte meg. Jeg var et resultat av innpodet crapp fra de voksne.

Likevel så hadde jeg det i meg: ikke bli som din mor og far og jeg fant meg en datafyr. Det satt de ut.

Jeg prøvde alt for å bevise de at det skulle bli noe av meg etterhvert. At det ikke ble noe av meg med musikken er den største skammen og det er rart fordi jeg vet hvor vanskelig det er for andre å trenge igjennom og få låtene spilt i radio for eksempel. Jeg avsluttet som artist i 2017, eller jeg avsluttet vel strengt tatt strevingen og lukket døren for håpet om at musikkbransjen skulle komme meg i møte. Litt sær har jeg vært siden jeg sa en gang neitakk til platekontrakt med Plateselskapet AS fordi de ville bare ha meg og ikke hele bandet (du svikter ikke din familie) og jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg velger å ta i mot, vil de avsløre hvor lite jeg egentlig kan.

Jeg har prøvd å ikke dømme de tekstene og melodiene jeg har skapt og som andre har satt avanserte akkorder til, men som sagt, jeg orker ikke å høre på det selv om det er det fineste jeg vet er å skape fra det innerste rommet, der også har kodene okkupert et hjørne og laget til mye mørkt. Så til jeg dør vil jeg sannsynligvis alltid være kreativ fordi jeg har fått tilgang til den juvelen i meg selv.

Musikk er en helbredelsesprosess.

Jeg har nesten alltid vært overvektig eller kraftig beinbygging har jeg alltid hatt, høres bedre ut. Selv da jeg var slank, synes jeg at jeg var 2 kilo for mye, så jeg jobber med å sette hjernen fri også på dette punktet. Jeg er alvorlig ferdig med enhver kur og tror nå at kroppen min trenger kiloene som beskyttelse, helt til kroppen ikke trenger det lenger og slipper taket. Det er overgivelsesprosessen som er i gang. Uten at det betyr fri flyt og inntak av alt, men med nok omsorg og kjærlighet til meg selv kan jeg i hvert fall prøve å like kroppen min. Jeg er i god form. Det har jeg alltid vært og det er da noe.

Det er denne fatuigien etter kreften som jeg feiltolker i blant og veldig glad i mat som jeg er, så blir det litt mer inn enn ut av kalorier. Da vil jeg ha vekk følelsen og det hjelper med mat, en stakket stund.

Jeg jobber med å overgi meg til det som er. Prøver å ha tillit til at universet ordner opp og etterhvert har jeg kjent at det er sant og da får gleden råde og lyse.

Så det finnes to måter for meg å være i verden på og begge fungerer på forskjellige vis. Styrt av det innlærte og hatt en identitet som klovn og artist har laget mye gøy også. Å gå løs på vegger med hammer, stegjern og øks har gitt meg noen resultater og jeg har blitt sett og fått applaus, bare synd jeg måtte bli så utslitt. Den andre måten er overgivelse til at universet ordner opp og det hadde vært så fint å bli sett i 5 minutter uten å kjempe for det.

Jeg jobber med å stole på at jeg kan slappe av. Jeg er redd for at alt går i stykker da og at jeg blir syk eller noe. Så nå har vi også startet med Tai Chi for å få til flyten. Det er kjekt.

Aldri for seint i livet.

Jeg har alltid vært mye. Tatt stor plass.

Det kan oppfattes på to måter. At det er okei å være seg selv. De som liker meg er der og de som ikke liker meg går sin vei. Eller det kan oppfattes fra de innprogrammerte kodene i mitt DNA, at det ikke er okei og dermed må jeg krympe meg.

Begge deler er erfart.

Sann suksess er å finne fred med seg selv. Alt annet er fake.

Jeg må anerkjenne min livskraft og overgi meg til alt som er større enn meg selv og ikke la det lille barnet i meg stå i stampe,men ta henne varsomt i hånden og be henne slå følge bak min elskede pensjonist som går foran når jeg er sterk og bak meg når jeg er sliten og som er der i sin egen prosess, i audiens hos stillheten på vandring.

fatigue

fatigue, en cold turkey
river deg opp i filler
du stivner fast
og kan ingenting gjøre
strøm i et gjerde
du kan ikke slippe
du faller utfor et stup
og slutter aldri å dale
som å løpe for livet
og ikke komme deg avgårde
som å sette tungen i gjerdet
og vente på våren

i time etter time, dag etter dag

det er en kokende smerte
som hånden på platen
som fingeren i lyset
som en brukket ankel
som en tannpine
hodepine og magebesvær
vondt i hver muskel
som et innvendig skrik
som å bli slått
og tryne i grusen
legg de sammen
og kjenn på alt sammen

i time etter time, dag etter dag

en fastgrodd sorg
savn som aldri får nok
som å bli forrådt
legge hodet i en gapestokk
skam og skyld
bitterhet og anger
demonene våkner
panikken krangler
det er som å bli avvist av selve livet
som å vandre med de døde
som å leve uten hud
og uten en mening

i time etter time, dag etter dag

når det endelig slipper taket
er vi friske og rare
ødelagt og forvirret
angstfulle og selvhatende
det var ikke sånn vi var
før giften ble sprett i kroppen
prisen vi betaler for å leve litt mere
blir bedt om å akseptere
jobber med saken
ensom vei å vandre
men likevel er vennskapet
skrevet i stein

Tekst og melodi: Betty Stjernen

Hele mitt liv har eg prøvd å finne
Noe som kan gjøre meg lykkelig og glad
Noe som kunne ta bort dette jævla suget
Av lengsel, som kommer innenifra

Hele mitt liv har eg stått på stasjoner
Eg har bedd om nåde, eg har bedd om trøst
Eg har prøvd å bli likt av feile personer.
Mennesker som er født tørst

Hele mitt liv har eg brent for noe
Kjempet for noe eg har følt har vært sant
De sa til meg at det skulle gå over
Bare den stygge punkeren forsvant

Det e ikkje sant. Det e ikkje sant

Hele mitt liv har eg gått løs på vegger
Med stegjern og hammer, med balltre og øks.
Men det er eg som har gått ned først
Det er eg som har gått ned først.

Ref:
Eg tar meg sammen
Seg hør og bør
Eg later som om
Mens hjerte mitt blør
Eg skulle hylt
Eg skulle skreket det ut:
Ting er ikke…………..slik de ser ut.

Det e ikkje sant at rettferdigheten vant
Og verden ble ny dengang Hitler forsvant.
Det e ikkje sant at vi skal gi våre liv.
Hver gang de store vil true med krig.

Det er ikkje sant. Det er ikkje sant.

Det e ikkje sant at alle de små er like grå
Som de fortau du vandrer på.
Det er ikkje sant at vi skal lide og sloss
Slik at maktens herre kan få klatre til topps.

Noen tror på fagre ord
Markeringer og løfter
Mens døden kommer rullende
På kalde lave føtter

(Sitat fra Elektrisk Regn, Bergen)

Ref:
Eg tar meg sammen
Seg hør og bør
Eg later som om
Mens hjerte mitt blør
Eg skulle hylt
Eg skulle skreket det ut:
Ting er ikke slik de ser ut.

Hele mitt liv har eg prøvd å si
Vi trenger ikkje å være enig med de.
Verden e fri Verden er fri
Verden e fri for alle.

Hele mitt liv har eg prøvd å si
Vi trenger ikkje å bli sånn som de
Vi har egenverdi. Egenverdi
Egenverdi. Egenverdi.

Noen tror på fagre ord
Markeringer og løfter
Mens døden kommer rullende
På kalde lave føtter

https://spotify.link/YvOalTmZHXb

Berkåk – Meslo
Dag 1
Distanse 9,92 km

Ny vandring.
Den har sin begynnelse i Berkåk og skal foregå i 6 dager. Veien kaller og jeg lystrer, selv hvor skrullete det føles å pakke saker og vandre langs en vei. Tog til Berkåk og en liten etappe i dag.

Mine vandringer er min mulighet til å spørre min sjel om hva den ønsker å fortelle meg. Jeg må innom tema jeg har forsøkt å skubbe vekk. Historier som vil fortelle meg noe som jeg prøver å unngå, på vandringen går jeg hen til dem og er jeg heldig transformeres de til en annen energi. Historiene prøver å lære meg noe, så jeg slipper å sitte fast i mitt eget fengsel. Noen ganger tror jeg at jeg er fri, men så er det bare en litt større celle jeg har fått. En celle som rommer litt mer av det jeg prøver å unngå og det jeg prøver å unngå gjør meg ufri. Jeg er livredd for å gå inn i løvens hule, livredd dypet i meg selv og så aktiviserer jeg det bort.

Selv drømte jeg om en uke i syden og en ny låt i studio denne høsten, men disse egne drømmene med forventninger gir skuffelser når ikke økonomien strekker til eller andre forhold ikke stemmer. Egne drømmer har med seg forhåpninger og krav, mens drømmer fra det innerste inne viser seg som veiledende kall og gir tilgang til fantastiske muligheter og møter.

Hvis jeg greier å være åpen kan jeg lære noe nå.

Vandringer omfavner meg og gir meg noen ganger tilgang til det guddommelige. Veien kommer meg i møte og gir meg utfordringer og fred. Livet snakker til meg når jeg går og jeg lytter det jeg klarer. På mine vandringer får jeg tak i min skaperkraft, fra det innerste rommet, der stillheten rår, essensen, der alt oppstår. Jeg er priviligert som kan gå slik og ta i mot og være åpen for det som gjør meg sentrert. I min streven, i min overgivelse, i min ro, i mitt ønske for å bli hel.

Når jeg vandrer blir jeg usynlig. Usynligheten beskytter meg og tar hånd om meg og gir meg den omsorg jeg trenger. Da trer dypet mitt frem, stillheten, der ordene, tonene og visdommen er gjemt. Jeg får lyst til å dele og synliggjøre det aller innerste. Formidleren i meg slår krøll på seg og salto i løse luften. Det er som å bli sett og forløst fra usynligheten med noe nytt, en ny innsikt, en ny tekst, en ny melodi som er full av kjærlighet og enkelhet som gjør pusten fin og livet lett å leve. Klart jeg vil dele og da blir jeg smertefull synlig med å tre inn i det rom hvor jeg blir vurdert. Men jeg tar alltid sjansen. Det er verd det. Det er mitt bidrag til menneskets søken. For jeg vet at vi kan oppleve oss ensomme. Vi er det ikke. Vi vet bare ikke hvordan vi skal finne veien hjem til vårt eget, ikke dømmende indre. Vi er en gudjammerlig make i vår streven etter å være sentrert, takknemlige og fornøyde.

Jeg får være i bevegelse i stillheten, i skjønnheten, i høstens requiem og jeg vil fortelle deg hvordan veien hjelper meg å finne frem. Hvordan veien kommer meg i møte og viser meg veien hjem. Jeg spør selve livet, på mine vandringer, hva ønsker du at jeg skal vite. Jeg spør veien hva den vil fortelle meg. Jeg spør sorgen om den har det rommet den trenger i meg så den ikke en gang til utvikler seg til en redsel. Jeg spør gleden om den kan tre frem. Jeg trenger lyset som min venn, fordi jeg i alt for mange år har sittet i mitt eget mørke. Veien gjør meg klokere og i fatning igjen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne denne fortellingen for å komme frem til det veien skal lære meg denne gangen. Jeg kunne jo begynt med at jeg har bursdag i oktober. Jeg ble 62 år den 20. Siden jeg er et oktoberbarn er det lett å regne ut at jeg ble unnfanget en februardag i 1963, samme måned fødte en annen kvinne enn min mor, min storesøster. Hun døde i barsel. Min far pulte rundt. Det er stort sett det jeg kan si om ham. Han var notorisk utro og min mor mistet sin mor da hun var 23 år og jeg var 3 år gammel. Den stakkars kvinnen brant inne med en rundbrenner og en dyp sorg som dessverre kom til uttrykk i mye utagerende misnøye i fylla, tause trykk og bitter stemning ellers. Min far sin far, min farfar ble bortadoptert da han var 12 år. Han gikk ikke i begravelsen til sin biologiske mor. Her er det mye å ta tak i.

Jeg husker veldig godt min 19. årsdag for da satt jeg i Bergen kretsfengsel, midt i byen, og det er eneste gang min far har gitt meg oppmerksomhet i forbindelse med bursdagen. Han kom på besøk der og hadde med kake. Så du kan godt si at det var nyttig for meg å havne i fengsel, jeg endte opp med å bli synlig, selv for ham. Men det tar evigheter å fortelle fra den “gaten”, så jeg lar det ligge.

Jeg kunne jo begynt med å fortelle om da jeg var synlig punker i min ungdom, men smertefull usynlig og denne nedstengingen av meg selv har gjort livet mitt til en underlig reise. Mye streving og slossing for å bli virkelig sett, som har resultert i enorme mengder sanger om å føle seg utenfor systemet og et sinne mot urettferdighet.

Jeg kan også begynne denne fortellingen med at i 2008 opplevde et mannefall i bandet mitt, som resulterte i at jeg ble kjent med en ny gjeng på Toten og laget albumene Svart Natt og Brenn Hexen. At ut av noe vondt kan det komme noe godt, men fordi jeg strevde sånn med å bli sett har jeg ikke anerkjent det som ble skapt der. Jeg laget til og med et bål og brant alle Brenn Hexen cdene jeg hadde. Jeg klarer ikke å høre på mine egne låter en gang. Jeg vet så inderlig vel at jeg har strevd og sloss fordi jeg skulle klare å oppnå suksess. Mye vil ha mere og fanden vil ha flere. Jeg skulle klare å bli til noe annet enn en kvise på samfunnets rumpe som jeg ble fortalt at jeg var da jeg var ung og som ble mitt mantra. Jeg sloss for at jeg ikke skulle bli som min mor, en fraskilt trist 3 barnsmor i Fyllingsdalen. Jeg har strevd fordi jeg aldri ble bra nok. Men fortsetter jeg her tar det bare all plass, men jeg kommer sikkert tilbake til det fordi her er det en kjerne av sannhet i min løgn.

Jeg skal streve og sloss, fordi jeg har ingen verdi.

jeg kunne jo begynt med alle historiene når jeg følte meg uelsket og forlatt som barn, men da blir vi aldri ferdig.

Siden det er rosa måned kan jeg begynne denne fortellingen med at jeg fikk brystkreft i 2005 og håndterte det med å lage årskalender med kreftforeningen, dokumentarfilm med NRK og et album med bandet mitt den gangen da. Jeg tror celledelingen løp løpsk fordi jeg løp for livet for å unngå denne “ingen verdi” følelsen. Produsere. Levere. Jeg måtte bli alvorlig syk for å klare å bremse opp. Før jeg skjønte at jeg prøvde å bli bekreftet over alt. Mens mitt dypeste problem er manglende egenverd. Den undertrykte, måtte se livet i hvitøyet for å våkne opp,

Tror nok jeg vender tilbake til det temaet for jeg har løpt langt.

Apropos løping, jeg har også gått langt. Jeg kunne begynt å fortelle historien om at jeg gikk til Roma i 2019. En tur jeg ikke liker å snakke om, som jeg har skrevet en bok om, som har fått 8 avslag til nå på og føyer seg pent inn i rekken:”du blir aldri bra nok”. Uansett har jeg ikke anerkjent meg selv for å ha gjennomført en slik prestasjon, så jeg dropper også denne starten.

Jeg kan jo ta deg med til Sandefjord og begynne med min farmors fang. Hennes glatte skjørt som jeg sklei av for å springe ut og plukke bringebær i hennes hage fordi hun har beordret en skål med dessert til alle. Jeg prøver å lete etter fine ting fra min barndom. Jeg prøver å se historien med nye øyne. Med kjærlighetens øyne. Med omsorg for den jeg var og ble og de valgene jeg har tatt. For jeg vet at det fantes noen engler i mitt liv som gjorde det verdt å fortsette.

Jeg kan jo begynne med at jeg fikk et for tidlig født barn som lå på sykehus første leveåret og hva det gjorde med oss, eller mitt andre barn som ikke begynte å snakke før han ble 4 eller da jeg reddet min tredje sønn på Svartisen. Eller når mine sønner og mann insisterte på at jeg skulle lage et dobbelt album i anledning av at jeg ble 60. Jeg lovet å være med, hvis jeg fikk lov å slippe mer etterpå. Jeg har laget mye, vært mye modig og standhaftig, men det må jeg anerkjenne før jeg tror på det selv.

Jeg prøver å slippe fri fra den moralske pisk som aldri synes at det jeg gjør er nok. Jeg har stått på mine egne skuldre og hatet livet mitt fordi jeg ikke kunne finne verdi i å bare være.

Men jeg tror jeg begynner med dagen i dag. En nydelig vær dag, høyt og lavt, på grus, sti og masse skog. Vel fremme på Meslo. Her må min historie starte, i høstens reguiem. Hvorpå jeg vandrer med min aller beste venn. Han jeg liker aller best å være med. Jeg behøver vår stillhet. Jeg elsker vår stillhet og vår prat. Han som forstår mekanismene til en skadet sjel. Han som ble ufrivillig pensjonert i forrige måned, fikk sparken rett og slett, sammen med 20 andre (long live america) men startet å jobbe i platebutikk 3 dager etterpå. Forbilledlig inspirerende og nyttig å se et slikt livsapetitt og slik glede over å kunne bidra på sin måte. Han har alltid følt seg verdifull i bånn og stiller ikke de samme idiotiske kravene til seg selv, ingen krav om å være bedre enn det han makter.  Han minner meg på mitt eget ansvar for mitt eget liv og min egen sjeles reise. Jeg har våknet litt og litt i livet og nå er jeg klar for denne veien. Gleder meg til å skrive videre og bli enda slitnere i morgen.

Her må jeg begynne.
 
Stillhet

Inni deg et sted
Finnes autoritet
En stillhet som ser
Hvert eneste steg
Hvert innpust og utpust
Hvert eneste grep
Blir sett på av
Stillhetens kjærlighet
Hun lar seg ikke fanges, formanes, forvares.
Hun kan ikke stagges med ord og forklares.
Ingen trenger inn for å overta stedet.
Der det reine smilet av stillhet foredles.
Stillheten spør etter ingenting.
Og det er siste mynten du har.
Du holder hardt på den i din lomme.
For hva kan egentlig stillheten romme?
Du styrer unna
Og skremmer bort henne.
Du trenger kontrollen
For å slippe og kjenne, på stillheten.

https://spotify.link/xJlruXc6FXb

pilegrimsvandring

nå er jeg på vei
fra Berkåk til Byæn
jeg vandrer fordi
veien kaller på meg
jeg får tre inn i
den guddommelige naturen
som rommer en pilegrim
og den kreative vinden
flyr ved min side
det hender den tar
bolig i meg

jeg følger energien
kjenner på flyten
takker for dagen
fokuserer på å være
i det som føles bra
koster litt smerte
å vandre avgårde
men uten agenda
får jeg tilgang til kraften
verdien av å leve
tar bolig i meg

alt jeg behøver
ligger i sekken
kroppen gir slipp
på den gamle ideen
om hvem jeg burde være
det moralske som dømmer
det strie og steile
den harde kontrolløren
som finner feil
og alle ambisjoner om å bli
mer enn en som er på vei

jeg går for livet
jeg skriver med sjelen
jeg synger i hjertet
en gave fra oven
en perle i mitt indre
jeg står trygg og alene
i denne verden
kan ingen ta fra meg
den plassen det krever
min penn og min stemme
lar det tale for seg

den monotone gange
føles ekte og naturlig
den krever og svir
healer mine sår
jeg stoler på prosessen
jeg får utfordret min redsel
holder formen?
finner jeg frem?
får jeg tak over hodet?
kan jeg stole på folk?
får jeg mat i magen?

i audiens hos det ukjente
oppstår magien
jeg omfavner min uro
med kjærlige ord
ingen velstand kan kjøpe
denne frihet og roen
mitt nervesystem roes
på den riktige måten
det rører min skjebne
jeg kjenner en nåde som
gjør meg hel

https://flic.kr/p/2Ra 18th